Kjæreste gjorde det slutt over messenger - trenger råd

[AnonymBruker]

Hei,

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, da jeg trenger å se situasjonen fra et annet perspektiv for å få litt klarhet.
Jeg ble da altså dumpet av kjæresten i romjulen. 

Vi har begge barn fra før av og rett før jul så var det en liten episode. Hennes eldste har hatt noen utfordringer i det siste, med daglige anfall om å ikke ville spise middag, som resulterer i at hun setter seg ned å hylskriker på gulvet, mens hun sakte men sikkert skriker seg inn på kjøkkenet. Vi har prøvd å la henne skrike seg ferdig, for at hun ikke skal få trøst/avledning hver gang og deretter fortsette med det. 

De 2 siste dagene, så endret det seg og hun ble fysisk. Første dagen med meg. Knuffing, dytting og "slag". Jeg hverken sa eller gjorde noe da. Neste dag, så skjedde det igjen, men da ovenfor min kjæreste. Jeg hevet stemmen og sa tydelig ifra, noe som igjen førte til en krangel mellom meg og kjæresten. 

Personlig så syns jeg ikke at jeg gikk for langt, da det er noen grenser som må slås ned på. F.eks er det yngre barn i husstanden som har gjort slemme ting med en katt, og da har jeg også hevet stemmen tilsvarende, noe kjæresten ikke reagerte negativt på. Det ligger nok noe litt mer bak, da jeg tidligere har sagt at jeg syns kjæresten forventer for lite av den eldste. F.eks når vi har vært og spist middag hos svigers, så kan hun typisk sitte og dytte en gaffel med fiskekaker opp i ansiktet på bestemor, onkler etc, og det er ingen respons når man snakker til henne. Det må sies 3-4-5-6-7 8 ganger og ender opp i at hun slutter pga hun blir lei, ikke for at hun får beskjed.

Det at jeg sa at hun forventet for lite av den eldste falt ikke i god jord - og i etterkant har det vært litt utfordrende, f.eks med episoden som jeg nevnte over, da jeg opplever at jeg ikke kan korrigere eldste eller gjøre noe, for da faller det tilbake på at jeg tidligere har sagt at hun forventer for lite.

Iallefall, episoden skjedde, vi diskuterte det og fant ikke en god løsning. Deretter sa jeg i affekt at jeg takler ikke å være her om det skal være sånn at jeg bare skal sitte og være stille når noen av barna gjør såpass store brudd på forventet adferd, noe hun responderte på at det var greit for henne, da kunne jeg dra hjem frem til de dro på ferie. (2 dager senere)

Så ble det plutselig en krangel over messenger over at jeg ikke kom dagen etter, selv om jeg opplevde at vi hadde en enighet. Det ene førte til det andre og vi begge sa slemme ting til hverandre. Så møttes vi et par dager før jul, rensket luften og ble enige om å sette strek. 

Så kom min datter på juleferie, kjæresten skulle egentlig være med på grøt på lillejulaften, men ble syk. 

Etter det gikk det i ett, jeg var med min datter og min familie, hennes barn kom hjem og hadde ekstra julaften med mor etc, og vi traff ikke hverandre. 

Så ut av det blå fikk jeg melding på messenger om at hun ville avslutte forholdet.

Det hører med til historikken at hun har en sykdom som ligner på ME, er uføretrygdet og har sine utfordringer - noe jeg trodde vi var gode på å snakke om, men som jeg i etterkant innser at jeg ikke har vært godt nok innsatt i. Det skyldes nok i stor grad meg selv, at jeg har ikke lest nok og brukt nok energi på å forstå utfordringene hennes.I tillegg har hun utviklet fatigue, som da er en stor medvirkende faktor fra hennes side på hvorfor hun ønsker å avslutte, da hun føler hun ikke kan gi meg noe tilbake om dagen og at hun har mer enn nok med å komme igjennom dagen med sine 2 barn. 

Dessverre så reagerte jeg veldig dårlig. Jeg ble så utrolig sint og skuffet over å bli dumpet på messenger, at jeg gikk på offensiven og sendte inn flere stikk som jeg visste hun kom til å bli såret av.
Jeg trodde at når hun dumper meg over messenger, så vil jeg klare å stå han av, for da er det ikke noen jeg vil være sammen med uansett (vi er godt i 30 årene og jeg hater å chatte, bare for å gi litt kontekst) - men etter et par dager med refleksjoner så er jeg helt knust.

Jeg har tenkt godt igjennom hele situasjonen og prøver å se det fra hennes side - og jeg er veldig lei meg for måten jeg reagerte på. Jeg burde jo selvfølgelig heller gått på offensiven for å få det til å fungere - ikke for å såre henne. 
Jeg har prøvd å be om unnskyldning, jeg har tryglet og jeg har bedt. Men foreløpig så møter jeg veldig lite respons.

Tilslutt så fikk jeg henne til å ringe meg, bare for å si hei. Det var utrolig godt å høre stemmen hennes, men jeg merker også at det vil være en lang vei for at samtaler skal bli hyggelige og fine, som de en gang var, men det er en vei som jeg absolutt vil gå. 

Det siste hun har sagt til meg er at pga sykdommen, så trenger hun tid og rom, noe jeg prøver å gi henne.
Men det er så vanskelig. Jeg er helt knust, gråter hver dag, sover 1-2 timer maks hver natt og sjekker telefonen 2 ganger i minuttet, hele døgnet, for å se om hun har sendt en melding som jeg ikke har hørt. 

Jeg er så usikker på hvor grensen går mellom å gi rom og å miste henne, for at jeg ikke "kjemper" eller gjør alt jeg kan for å få henne til å endre mening.

Jeg prøver å legge opp et løp hvor vi kan snakke, uforpliktet, uten noe press på å finne tilbake til hverandre, men at jeg kan være der for henne i denne sykdomsperioden, men jeg får ikke svar - og sitter helt i mørket, både mentalt, men også informasjonsmessig. 

 

Beklager verdens lengste tråd. 
Er det noen som har noe tips til hva jeg kan eller bør gjøre?

 

Anonymkode: 950ef...e9a

[AnonymBruker]

Først en stor klem til deg ❤️

Så til datteren. Hvor gammel er hun? 3? 5? 10? 14?

Tenker at i stedet for å si fra når hun gikk på moren, så burde du sagt fra når hun gikk på deg. Da handler det om å sette grenser for deg selv og ikke å irettesette andres barn. Er det noe diagnoser inne i bildet? Noe må ihvertfall gjøres om det er så gale som det høres ut som.

Håper dere får snakket ut ❤️

Anonymkode: bd178...2db

[AnonymBruker]

La dama være i fred, herregud så lite forståelig du har vært! 

Anonymkode: 10171...f5b

[AnonymBruker]

Synes du utleverer veldig mye her.

Høres ut som om hun har nok med seg og sitt. Da er det krevende å ha plass til ny kjæreste. Tror du skal prøve å komme videre og innse at dette ikke vil bli noe av.

Anonymkode: aa81e...bfc

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på alderen til datteren. Antar at vi snakker om små barn her? Samt hvor lenge du og moren har vært sammen? Jeg tenker man skal være svært forsiktig med å irettesette andres barn med mindre de er på besøk hos deg eller gjør noe direkte mot deg. leser det sånn at dere ikke bor sammen. Da er du på besøk når du er hos dem. Da har du faktisk ikke noe med hvordan datteren oppfører seg. Utover det at hvis du ser at ulikhetene i barneoppdragelse er store, så vil det mest sannsynlig skape mye utfordringer i forholdet.

Ellers tror jeg ikke du kan gjøre stort annet enn å gi henne tid. Så lenge du har sagt at du er glad i henne og at du ønsker å få dette til å fungere så er det nå opp til henne om hun vil det samme.

Anonymkode: 6a336...b1f

[Yuumi]

Hvorfor er det sånn at man ikke skal irettesette andre sine barn? Hvis de oppfører seg jævli så må de jo få høre det?

It takes a village var det noen som sa.

Hvis hun har sagt hun trenger tid så må du gi hun tid. Selv om det ender med at det aldri blir dere igjen. Da ønsker ikke hun det, og det hjelper ikke hvor mye man trygler og ber. Plukk opp stoltheten og gå videre.

Endret 5. januar 2021 av Yuumi

[AnonymBruker]

Høres ut som eldste dattera er redd og utagerer fordi mora hennes er så syk. 

Anonymkode: 9c462...e13

[AnonymBruker]

Hei!

Synes vel ikke selv jeg utleverer noe særlig her. Ingenting identifiserende, utover at vedkommende dumpet meg. Den eneste som kunne kjent igjen noe fra tråden ville vært henne selv - og tviler sterkt på at hun er på KG.

Vi hadde vært ilag i ca 1 år. Jeg har vært endel av hennes barn sine liv siden januar/februar 2020 - og en daglig tilstedeværelse siden mars. Har overnattet 4-5-6 ganger i uken siden Mars, men ikke bodd sammen. 

Jeg leser og hører svarene deres og jeg prøver selvfølgelig å forberede meg på at dette er over. Men det virker så utrolig brutalt at en års lang relasjon, med tilhørende følelser og historikk bak, skal avsluttes så brått og uten at man får snakket ut og stengt boken. 

Barnet er mellom 4 og 8 år. Orker ikke skrive noe mer nøyaktig, da enkelte mener det er for lett identifiserbart. 

Det virker utrolig sårt for meg at sykdom skal føre til at man velger bort partneren sin. Hva oppnår man med det liksom?
På samme måte som at det er en stigma rundt å forlate partnere som blir syke/får kreft, så mener jeg jo at det går begge veier. Selvfølgelig må jeg respektere og ta hensyn til sykdommen, men jeg mener jo også at å avslutte pga sykdommen må være noe som snakkes om først, for å se om det er noe som kan gjøres før man eventuelt avslutter. 

 

TS

Anonymkode: 950ef...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet er mellom 4 og 8 år. 

TS

Anonymkode: 950ef...e9a

På måten du skriver, trodde jeg barnet var tenåring.

Og at du hadde vært barnets stefar i årevis, ikke under ett år.

Anonymkode: 9c462...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

...det virker så utrolig brutalt at en års lang relasjon, med tilhørende følelser og historikk bak, skal avsluttes så brått og uten at man får snakket ut og stengt boken. 

TS

Anonymkode: 950ef...e9a

Det er jo nettopp korte forhold på under to år som gjerne avsluttes brått. 

Har du ikke særlig erfaring med forhold før, siden du synes et års forhold er lenge?

Anonymkode: 9c462...e13

[AnonymBruker]

Når forholdet er såpass nytt, og dere ikke er stabilt samboende en gang, så har du ingenting med å blande deg inn i en oppdragelsessituasjon der moren er til stede. Du skriver veldig mye om dette barnet og adferd, noe du (foreløpig) ikke har noe som helst med å gjøre. Så her forstår jeg godt at moren har reflektert, og tenkt at nok er nok. 

Anonymkode: 896fc...f1c

[AnonymBruker]

Har du for vane å si slemme ting når det oppstår konflikter/uenigheter? Jeg ser du skrev at dere begge sa slemme ting til hverandre, men jeg ser også at du sa stygge ting som du visste ville såre da hun slo opp med deg. Det er ikke normalt. La henne være i fred, dere er ikke bra for hverandre. 

Anonymkode: bef6e...117

[AnonymBruker]

Hvis min bonussønn hadde oppført seg på den måten, og samboeren bare hadde latt han holde på uten at noen fikk lov til å si fra, så hadde jeg flyttet ut! Merkelig at ikke andre reagerer. F.eks besteforeldrene med det fiskekakegreiene! Moren må jo sette grenser! Hvordan skal ellers barnet lære hva som er rett eller galt? Jeg godtar ihvertfall ikke at noen slår meg eller dytter fiskekaker opp i fjeset mitt. Da får de høre det enten de er 4 eller 40 år eller har autisme

Anonymkode: bd178...2db

[AnonymBruker]

Som en mor til krevende barn og som er mye sliten til tider så må jeg si:

- hun kjenner sitt barn bedre en det du gjør og vet hvilken metode er best å bruke i situasjonen. Ignorere er en metode en kan bruke hvis et barn har flere atferds utfordringer. Da velger man å rette opp en ting om gangen, ignorere noe og rose bra oppførsel. Du burde holde deg i bakgrunnen og du kan si din mening men mor bestemmer og da bør du kunne støtte opp eller gå vekk fra forholdet. Om dere finner veien tilbake.

- dama er utslitt, for guds skyld ikke mas på henne flere ganger om dagen nå. Hun har fortalt deg at hun trenger ro, så gi henne det. Evige diskusjoner om tøffe ting gjør henne bare mer frustrert. Etter det du forteller så hadde jeg ikke orket å være sammen med deg, et godt forhold er å kunne snakke om uenigheter uten å være stygge med hverandre. Du skulle være der og gi henne kjærlighet og støtte, ikke legge mere problemer på skuldrene hennes med krangling og styr. Steforeldre er ikke og vil aldri bli mor/far, kan de ikke leve med foreldre stilen så bør de pakke sekken. 

- gi henne pusterom nå, samme hvor vanskelig det er for deg. Hun har nok å deale med nå. 

Anonymkode: 3d790...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som en mor til krevende barn og som er mye sliten til tider så må jeg si:

Men du ville ikke latt barnet ditt slå andre eller latt det stappe mat i fjeset deres, eller nekte dem å si fra?

Anonymkode: bd178...2db

[AnonymBruker]

Nei, men en 4 åring kan finne på å gjøre slikt og da bør en korrigere ja. 

Men er det moren valg å ignorere så sier jeg bare at vi ikke vet hele bildet ut ifra et kort innlegg her. Reagerer barnet slik for å få oppmerksomhet så kan ignorere fungere på noen barn, mens andre barn responderer på korrigering. 

Men nå er forholdet slutt og han ber om råd, og det er å gi henne litt ro nå

Anonymkode: 3d790...966

[AnonymBruker]

Ut fra det jeg leser, så er det flere av dere som hadde hatt nytte av profesjonell hjelp. Ikke rart barna oppfører seg som de gjør, når dere er så umodne som dere skisserer her. 

Anonymkode: 0711f...73b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ut fra det jeg leser, så er det flere av dere som hadde hatt nytte av profesjonell hjelp. Ikke rart barna oppfører seg som de gjør, når dere er så umodne som dere skisserer her. 

Anonymkode: 0711f...73b

Medfødt sykdom kan være en årsak til slik atferd, ut fra det jeg leser fra deg så bør du lære å ikke dømme andre uten informert grunnlag. Noe ikke vi har fra noen få linjer på et nett forum. 

Anonymkode: 3d790...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ut fra det jeg leser, så er det flere av dere som hadde hatt nytte av profesjonell hjelp. Ikke rart barna oppfører seg som de gjør, når dere er så umodne som dere skisserer her. 

Anonymkode: 0711f...73b

Har tenkt endel mer etter at jeg skrev tråden og angrer vel i grunn nå på at jeg lagde den.

Jeg tviler som sagt sterkt på at min tidligere kjæreste vil lese tråden, men om hun gjør det, så kan det godt være at hun har en helt annen opplevelse enn meg - og jeg vil ikke prøve å fremstille måten jeg opplevde situasjonen på som noen fasit, så håper i utgangspunktet tråden kan dø ut.

Men, føler bare jeg må kommentere noe så håpløst som dette innlegget.

Uansett hvor lenge noen har vært i et forhold, så oppstår det situasjoner når man er sint og såret. Det gjelder alle, om man har vært ilag i 1 måned, 1 år eller 10 år. 

Barna oppfører seg 98% av tiden helt fint, de voksne også.
At jeg velger å skrive om en utfordring som vi har hatt, både med hverandre og barna, er ikke et grunnlag for at du skal sitte på en pidestall og dømme andre og tilskrive de et behov for profesjonell hjelp.

Det jeg gjorde av "slemme ting" som jeg beskrev i HL, var at jeg skrev enkelte ting på messenger som jeg vet hun opplever som sårt. F.eks "Du har aldri brydd deg om meg" etter hun gjorde det slutt.

Nå var det ikke nøyaktig det jeg skrev, men noe i den duren. Ord som er ment å treffe og såre, ettersom jeg var såret selv.
Jeg angrer veldig på ordene og at jeg gjorde det, men det er altså ikke slik at vi sitter og krangler og roper til hverandre og kaller hverandre ting i hverdagen. Det har skjedd 1 gang, under 1 (for meg) traumatisk opplevelse. 

Det er en lang vei fra å skrive noe dumt/teit/sårende i en krangel som man har over Messenger og på å være manipulerende og umodne. 

Anonymkode: 950ef...e9a

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker reflektert og empatisk og god på å sette ord på hva du føler. 
synes du har fått litt for mye negative svar her. 
Jeg er i 40 årene og er mor og bonusmor til 2 barn. Sammen i 6 år men bor ikke sammen. Utfordringer står i kø og det er ikke lett å lappe sammen to familier / ekser og forskjellig oppdragelse bla... 

 Jeg synes du hadde rett i å si fra og synes hun er feig som avslutter på messenger selv om dere var sammen ett års tid. Så reaksjonen din på å bli sint og skuffet er ikke unormal. 
Men er enig i det andre skriver at det beste(og vanskeligste) du kan gjøre er å gi hun fred og være stille. Du har sagt unnskyld for det du mener du har sagt feil. Mer kan du ikke gjøre nå. Først når du er totalt stille vil hun kjenne på det. Så lenge du er på tråden og tilgjengelig vil hun skli lengre bort. 
Bruk tiden på trening , være med kompiser og ikke legg ut noe på snap/ fb heller. Prøv det nå. Bestem deg for det i en mnd. Jeg tippe du hører fra hun igjen. Hvis ikke kan du være glad dette skjedde nå og ikke om noen år frem i tid. 
lykke til. 

Anonymkode: d0729...cb5