Bør jeg prøve å ta over pappaens permisjon?

[AnonymBruker]

Jeg er fortvila og vet ikke helt hva jeg bør gjøre. Jeg har nå to måneder igjen av min permisjon, etter det skal etter planen pappaen ha permisjon frem til sommeren. 

Noen måneder før fødsel kom pappaen inn i en tung periode psykisk, og har slitt med depresjon og angst på og av. Etter fødsel ble det forsterket, og det var tøft et par måneder. Både for han selvfølgelig, men også for meg å stå "alene" i babyperioden. Jeg har brukt noen måneder nå på å få mannen til å innse omfanget av sine utfordringer, også fordi han har gått tilbake i en tung period enå, og han har derfor nå tatt grep og skal til oppfølging hos psykolog og fastlege for sine problemer. 

Likevel har disse månedene hatt negative innvirkninger på hans bidrag til foreldreansvaret, og mye har falt på meg. Jeg har tatt alt av netter, tidlige morgener, de fleste bleieskift, byssinger, legginger - ja. Det meste av "jobben" kan man si. Han har i løpet av dagen hatt litt lek eller kos med baby, men han blir fort sliten eller baby blir lei, og da gir han babyen tilbake til meg. Jeg synes det er utfordrende å skulle gi han mer ansvar, da han kan si at han er sliten, eller at han ikke vet helt og at jeg er så flink. Jeg er også redd for å "trigge" at han skal bli verre psykisk, med å si at han ikke bidrar nok. 

Når jeg ser han sammen med babyen opplever jeg at han har veldig kort uutholdenhet. Han kan leke litt, men så fort babyen blir sur eller lager lyd, så vet han liksom ikke helt hva han skal gjøre. Jeg prøver å si at man bare må stå litt i det, men det orker han ikke. Han setter også mye baby for seg selv, og forventer at han bare skal underholde seg selv lenge, men etter et par minutter gråter gjerne babyen og vil bli plukket opp, noe han ikke helt virker å forstå. Jeg prøver å gjøre en slags balansegang mellom å ta over og "vise" gode eksempler på hvordan jeg gjør det, eller snakke med han og foreslå ting han kan gjøre, men da spør han bare om ikke jeg kan gjøre det. 

Når jeg spør om ikke han skal gå en tur med babyen eller på andre vis foreslå ting som kan gi han litt mer ansvar ønsker han ikke dette, av frykt for at babyen skal bli veldig lei seg og trenge pupp/mamma. 

Disse opplevelsene gjør jo også at jeg også kvier meg litt til å dra fra babyen og at han skal øve seg. Fordi jeg faktisk tviler på om han kommer til å mestre det, og om barnet mitt får det bra. Samtidig ville jeg tenkt at det lureste var at min mann øvde seg litt og litt frem til permisjonen, men han vil liksom ikke og orker heller ikke. 

Jeg er veldig bekymret for hvordan permisjonen kommer til å gå. På den ene siden er det jo bra at han blir kastet ut i det, at han er innstilt på hva som kommer og at han bare MÅ bli bedre til det siden jeg er på jobb. Kanskje det gjør at han blir tryggere med babyen og at de knytter bedre bånd - det vil jeg jo. Samtidig gruer jeg meg. Jeg vet ikke om han kommer til å mestre det, og jeg føler på at babyen ikke er så trygg på pappaen sin som han burde være for å være hjemme med ham hver dag, eller at pappaen har det overskuddet man trenger for å stelle, underholde og trygge barnet dagen lang. 

Baby vil være ca 8 måneder når jeg skal på jobb. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Ble det bedre når permisjonen kom og de måtte ta i et tak? Eller burde jeg ta det opp med mannen min at han burde sykemelde seg slik at jeg kan overta hans pappaperm? I såfall vil jo vi gå hjemme begge to, men jeg ser ikke for meg at han da "klarer" å ta mere ansvar enn han gjør nå. 

Anonymkode: f4cf3...1cf

[AnonymBruker]

Det høres ut som at det blir for mye ansvar for han alene hele dagen med baby i den tilstanden han er i. Ikke så bra for baby å være med en så sliten og deprimert person som fort blir lei. Man trenger jo enormt med tålmodighet i en permisjon. Kanskje best at han blir sykmeldt så du kan ta over permisjonen. Det høres vanskelig ut å gamble på at han skal takle permisjonen. 

Anonymkode: 941e6...945

[AnonymBruker]

Vi måtte få permisjonen til far over på meg når vår var baby. Men det var VANSKELIG. Tok sikkert 4-6 runder med nav pga søknaden ikke var utfyllende nok. Det må virkelig komme frem at far ikke kan ta seg av barnet, at han ikke ser barnets behov osv. Her måtte en psykolog/psykiater skrive i skikkelig detaljer hvorfor far ikke kunne ha permisjonen sin før det gikk.. men er jo bare å prøve, så får du svar med hva du mangler/hvorfor det blir avslått eventuelt

Anonymkode: a251f...e48

[AnonymBruker]

Meg over. Det holder ikke bare med en vanlig sykemelding når det er far sin periode, samme som om far skulle overtatt perioden din de 6 ukene etter fødsel må det utfyllende brev til 😖

Anonymkode: a251f...e48

[AnonymBruker]

Høres ut som det er lurt at han sykemeldes og at du tar over permisjonen. Kjempebra at han er i kontakt med fastlegen og psykolog! Også menn kan få á la fødselsdepresjon. Kanskje dere kan jobbe med at han skal ta litt mer del i barneomsorgen etterhvert, i samarbeid med psykologoppfølgingen? At dere lager et opplegg og at du sakte tar et steg tilbake. Å bli kastet uti "sink or swim" det kan være overveldende og kanskje gjøre vondt verre.

Anonymkode: 2bd21...252

[AnonymBruker]

Fra nav: 

Dette må du legge ved søknaden

• Den andre forelderen er syk, men hjemme: Legg ved en legeerklæring. Den må beskrive hvordan sykdommen gjør den andre forelderen helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet, og hvor lenge sykdommen vil vare. Det er ikke nok med vanlig sykmelding.

 

Anonymkode: a251f...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi måtte få permisjonen til far over på meg når vår var baby. Men det var VANSKELIG. Tok sikkert 4-6 runder med nav pga søknaden ikke var utfyllende nok. Det må virkelig komme frem at far ikke kan ta seg av barnet, at han ikke ser barnets behov osv. Her måtte en psykolog/psykiater skrive i skikkelig detaljer hvorfor far ikke kunne ha permisjonen sin før det gikk.. men er jo bare å prøve, så får du svar med hva du mangler/hvorfor det blir avslått eventuelt

Anonymkode: a251f...e48

Samme erfaring. Fordi far var hjemme (altså ikke innlagt på institusjon/sykehus) måtte det beskrives på mikronivå hvorfor han ikke kunne ha ansvaret alene. Det ble mange runder. Endte opp med at lege og psykiater skrev om alle vanlige gjøremål gjennom en hel dag og beskrev i detalj hvorfor det ikke lot seg gjøre at far var alene.

Anonymkode: f0565...9b4