Dere som har tatt provosert abort...(reaksjoner/anger/følelser) //Sårt tema-kun for oss som har erfaring med dette//

[AnonymBruker]

Uavhengig av om du ønsket å ta abort eller måtte pga livs situasjon. Hvordan var reaksjonen din i etterkant? Og når kom den?

jeg var nølende, annenhverdag ombestemte jeg meg. Fikk panikk tror jeg. Men da jeg gjorde det var det noe jeg bare visste jeg MÅTTE gjøre og følte vel egentlig ikke at d var noe vei tilbake . Jeg har ønsket meg ett tredje barn. Men når d skjedde så brått på ble alt snudd på hodet ..Har ett stabilt forhold med min ungdomskjæreste og vi har to barn sammen.. 

-jeg ble også kjempe kvalm og dårlig og ville bare bli kvitt plagene også. Om dette var med på å gjøre meg mer sikker på aborten er jeg usikker på men tror ikke det. 
akkurat nå og helt siden jeg kom hjem fra sykehuset har jeg angret meg. Nå vil jeg bare bli gravid igjen.  
Er jeg blitt helt kokko?? Er dette en reaksjon på aborten og hormoner på ville avveier? Husker da jeg kom på sykehuset tenkte jeg at dette måtte ALDRI skje igjen. Ikke tale om!! Rett etterpå angrer jeg og kan ikke skjønne at jeg virkelig gjennomførte aborten. Er så vondt, kan ikke gjøre om på dette nå. Nå har jeg eggløsning straks . Hatt en mensen å kjenner de vanlige tegnene på EL.. er livredd.. skal jeg bli gravid å prøve på dette nå igjen? Stole på magefølelsen om at jeg VIL ha ett barn til? 

Eller kommer jeg til å føle akkurat d samme om det skjer på nytt at jeg blir gravid? 

skjønner hvis noen blir provosert av meg men spar meg hvis d er ekle svar. Jeg har gått maange runder med meg selv i forkant av aborten og er vel mer forvirret av meg selv pga følelsene jeg har rundt dette. Forventet at jeg skulle gå videre. Dra til lege etter første mens å få inn spiralen igjen. 
men her sitter jeg å savner det jeg hadde som jeg bare kastet bort for noen uker siden . 
Håper litt at dette er normalt. Kanskje jeg bør vente med graviditet til d er gått noen mnd? Kanskje jeg da ser ting klarere? 
noen med egen erfaring rundt dette?

takk for svar 🙂

Anonymkode: f85e6...2a5

[AnonymBruker]

Tatt to ganger når jeg var ung, ble egentlig presset til det av BF. Var veldig vondt/sårt i begynnelsen PG jeg har av og tip tenkt på hvordan de hadde sett ut etc, MEN den dag i dag...6 år etter så VET jeg at det var rett valg.

jeg hadde blitt alene mor, jeg hadde leilighet med sovealkove , ikke lappen, tjente så sykt dårlig , og gjeld opp etter ørene.

Gikk fra «barne far» og traff etterhvert en ny mann, betalte ned gjeld , sparte penger , kjøpt bolig etc. Å nå venter vi barn sammen...livet har ikke vært bedre enn det er akkurat nå. 
 

Jeg kunne ikke gitt potensielle barn når jeg var ung det livet jeg kan nå, joda mye kjærlighet...men vi hadde hatt det trangt å vanskelig.

så litt sårt kanskje , men 110% rett avgjørelse.

 

Etter første aborten så ønsket jeg også faktisk å bli gravid , mulig det var en form for anger!?

men så ble jeg uheldig gravid igjen

Anonymkode: 6c3d1...ef3

[AnonymBruker]

Tok abort for to år siden, første og siste gang. Jeg ble gravid på spiral. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten, men på det tidspunktet var det for tidlig i forholdet.

Vi var på en lengre ferie da vi fant det ut. Jeg sa først at jeg var redd jeg var gravid da jeg hadde veldig mange symptomer, og reaksjonen hans var da at dette løste vi, uansett hva du vil, så går det bra. Så tok jeg faktisk testen og han så den, og jeg merket at panikken kom. Han klarte ikke legge skjul på følelsene sine; dette går ikke, det er ikke en valgmulighet å beholde.

Han er skilt med barn og på dette tidspunktet visste ikke engang barna om meg. Relasjonen til eksen var dårlig etter han traff meg, og han visste at det med dette ville bli et mareritt, kanskje med konsekvenser for samværsdelingen. Det ville også være en vanskelig start på forholdet til hans barn.

Alle følelsene var legitime, og jeg forsto ham godt. Men det henger fortsatt litt i meg at han var så konkret og påståelig. Det var jo mitt valg, men jeg skulle gjerne ha tatt det uten å ha følt at det var så sterk påvirkning fra hans hold. At jeg kunne se tilbake på det uansett hva slags humør jeg er i, og vite med sikkerhet at det var dette jeg ønsket, kanskje også på tross av ham.

Vi hadde fortsatt en del dager igjen av ferien før vi skulle hjem. Vi måtte jo gjøre det beste ut av det, og jeg samlet meg ganske kraftig for å gjøre ferien god, til tross for at jeg tidvis var kvalm og trøtt. Vi gikk på alle de gode restaurantene vi skulle, jeg sov på ettermiddagen og tok på meg kjole og hæler på kvelden, jeg bestilte champagne da kroppen ikke vil ha rødvin. På et tidspunkt skulle han innom en lekebutikk og kjøpe noe til barna hjemme. Da kjente jeg på det; at jeg stod der, gravid, med et foster jeg skulle abortere så snart vi landet på Gardermoen, mens han var inne og brukte en formue på barna han hadde. Jeg visste det var en del samtaler vi ikke hadde hatt, som vi måtte ha.

Jeg mener også det er viktig at man ikke skal bruke det som et våpen i forholdet. Når beslutningen tas er den jo felles, uansett. Men det vil jo ligge der, som et bakteppe, i hvert fall for meg. Aborten skjer med kvinnen, og der er det for alltid en asymmetri.

Aborten var en ekkel opplevelse, ikke så fæl emosjonelt, men rent fysisk. Jeg måtte ta medisinsk abort selv om det på dette tidspunktet var gått 9 uker (ventetid på sykehuset). Jeg var alene hjemme, og med store smerter. Selve aborten tok lang tid. Jeg hadde smerter og blødninger samme dag, men fikk en følelse av at aborten ikke var helt gjennomført. Fem dager senere var jeg på jobb, kjente noe i magen og måtte løpe på toalettet. Når man leser om fosterets utvikling, så leser man ting som "nå er fosteret på størrelse med en ert, nå et bringebær, nå en reke". Men i realiteten henger det jo fast i noe, alt rundt koagulerer og fester seg når fosteret dør, og det som kom ut var størrelsesmessig mer som en stor mango. Sammenliknet med det jeg så for meg, føltes det som en dødfødsel. 

Emosjonelt har jeg ikke hatt store problemer med det. Jeg er ganske pragmatisk som person, og forholder meg til det som er. Å angre eller grave seg ned i tanker er lite fruktbart. Kvinner tar abort hele tiden - en tredel av Norges kvinnelige befolkning har eller vil gjøre det, og den store overvekten klarer seg fint etterpå. Jeg tenker at om en bestemmer seg for at det går bra, så gjør det det. 

Eneste potensielle store problem? Om jeg sliter med å bli gravid senere. Jeg er fortsatt ung, er tydeligvis fertil, også mot alle odds. Men om noe skulle skje så ville jeg nok opplevd det som problematisk. De sorgene velger jeg å ikke ta på forskudd.

Anonymkode: 99525...41f

[AnonymBruker]

Tatt abort tre ganger. Har ikke hatt noen reaksjon, for det var ikke noe stort, og i mine øyne ikke noe å ha noe reaksjon på. Jeg tok en test, var gravid, bestilte time, fortalte BF og tok abort. Har knapt nok tenkt på det siden, og hadde gjort det igjen om jeg ble gravid nå.

Anonymkode: 5d59f...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Tatt abort tre ganger. Har ikke hatt noen reaksjon, for det var ikke noe stort, og i mine øyne ikke noe å ha noe reaksjon på. Jeg tok en test, var gravid, bestilte time, fortalte BF og tok abort. Har knapt nok tenkt på det siden, og hadde gjort det igjen om jeg ble gravid nå.

Anonymkode: 5d59f...ff8

Må Være fantastisk å ikke ha noe følelser rundt d når man først må gjøre det. Rart hvordan vi alle er forskjellige❤️

Anonymkode: f85e6...2a5

[AnonymBruker]

Var 22, var ikke noe alternativ å beholde, så det var et enkelt valg som jeg aldri har angret på. Er 35 nå og har fortsatt ikke lyst på barn. 

Anonymkode: 0bfc4...271

[AnonymBruker]

Tatt abort tre ganger, aldri angret et sekund på det. 

Anonymkode: 3a9d0...b84

[Frøyamor]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Tatt abort tre ganger. Har ikke hatt noen reaksjon, for det var ikke noe stort, og i mine øyne ikke noe å ha noe reaksjon på. Jeg tok en test, var gravid, bestilte time, fortalte BF og tok abort. Har knapt nok tenkt på det siden, og hadde gjort det igjen om jeg ble gravid nå.

Anonymkode: 5d59f...ff8

Samme her. 

[AnonymBruker]

Har gjort det en gang.

Var i sterk tvil men endte med å gjøre det. Angrer veldig og tenker ofte på at jeg har et barn for lite. 

Anonymkode: 0ee3b...942

[AnonymBruker]

Gjort det en gang, da prevensjonen sviktet (var nøye, men den er jo langt ifra 100% sikker). Ikke hatt noen særlige følelser rundt det, bortsett fra takknemlighet og lettelse, veldig glad for det valget, aldri angret.

Anonymkode: 6a2ec...eca

[Suuusa]

Hei. Jeg har tatt en provosert abort. Angret fryktelig i etterkant, og det eneste jeg ønsket meg var et barn etter aborten. Ble gravid med en gang, og fikk et barn. Vil alltid angre på aborten, og synes det var unødvendig og ugjennomtenkt av meg. Har to barn idag og veldig glad for dem. Men kommer aldri til å ta abort igjen!

Endret 4. januar 2021 av Suuusa

[AnonymBruker]

Mulig du skrev det men fikk det ikke med meg. Hvor lenge er det siden aborten? Kanskje vent noen måneder for å se om ønsket fortsatt er der?

Anonymkode: abf1e...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mulig du skrev det men fikk det ikke med meg. Hvor lenge er det siden aborten? Kanskje vent noen måneder for å se om ønsket fortsatt er der?

Anonymkode: abf1e...3d9

Er ikke mere enn fire uker siden ca..

Anonymkode: f85e6...2a5

[AnonymBruker]

Jeg har tatt 3 aborter og den gang følte jeg ikke mye rundt det  annet enn at jeg følte meg dum som ikke tok prevensjon alvorlig, og var redd for at de på klinikken syns jeg var tøsete.
Senere i livet angret jeg mer og mer for ettersom jeg ble eldre skjønte jeg i større omfang hva jeg hadde gjort.
Jeg har 1 barn , men kunne hatt 4, egentlig 5  men det ene var en spontanabort .

Jeg tenker ofte på hvordan de barna hadde sett ut om de fikk leve. Hvilken personlighet de ville hatt , hva de ville studert og jobbet med , hvilke interesser de ville hatt i dag som unge voksne.  Jeg er 47 år.

Jeg tok abort fordi jeg var en dum, tankeløs og umoden jentunge .    Jeg skjønnte ikke alvoret av valget mitt.
Den gang tenkte jeg at det ville bli for vanskelig å få barn , men i dag ser jeg at man alltid finner en vei og barna vokser faktisk veldig fort. 
Jeg anger fryktelig på mine aborter og sliter med dårlig samvittighet og en sorg som følge av dette. 
 

Anonymkode: 75310...a24

[AnonymBruker]

Jeg har tatt abort, og jeg slet ekstremt mye etterpå. 
Det vil si, den verste reaksjonen kom faktisk nesten et år etterpå. 
Jeg fikk en alvorlig depresjon, og vurderte på et tidspunkt om jeg i det hele tatt greide å leve videre. 
(Jeg sier på ingen måte at abort alene nødvendigvis utløser en sånn depresjon, eller noen reaksjon i det hele tatt, men det skjedde hvertfall med meg) 

Jeg tror ikke jeg virkelig skjønte hva det egentlig var jeg hadde gjort, før lenge etterpå. 

Det tok flere år å bli bedre. 
 

Jeg mener på at jeg har lest et sted at de som har en reaksjon ganske fort etterpå, har mindre sannsynlighet for å slite alvorlig mange år etterpå. 
Kanskje er det på en måte bra at du reagerer som du gjør nå. 
 

Og jeg tror også absolutt at hormonene som sikkert kommer i ubalanse etter et sånt inngrep spiller inn. Det at det snudde så fort for deg etter inngrepet kan tyde på det. 
Det er selvfølgelig ikke mindre reelt for deg av den grunn. 
Kanskje det rett og slett er bra at du kjenner på følelsene slik de er nå, og får det bearbeidet på et vis. 

 

Masse lykke til ts, håper det ordner seg for deg. 
 

Anonymkode: 9fa1b...f04

[AnonymBruker]

Tankene er jo ikke rasjonelle, sådan. Det er lett å se for seg at man ville hatt et nusselig lite barn og alt det fine. Men glemmer veldig eltt hvor slitsomt det er, hvor mange par som går fra hverandre når de får det ekstra barnet for mye som tyner dem for den siste tiden og energien de hadde sammen. 

Så har du selvsagt riskoen for å få et fysisk ellerpsykisk sykt barn som i verste fall aldri blir selvstendig, eller som blir en egoistisk person som ødelegger andre menneskers liv

Kanskje hadde barnet blit det flotte menneske du så for deg, men det er dagdrømming å tro at alt hadde blitt fint og flott. Det er like mulig at du nå beskyttet deg selv fra en veldig stor tabbe og et barn som ville vært en lidelse å ta seg av de neste 18 årene. 

Ingen vet, det har ingenting for seg å angre

Anonymkode: 5de33...6ea

[AnonymBruker]

Har tatt abort 2 ganger, men har aldri angret. Når det var gjennomført tenkte jeg ikke noe mer på det. Hadde et barn fra før og i den situasjonen jeg var i var det overhodet ikke optimalt å sette flere barn til verden. Har fått et barn til i ettertid. Tenker aldri noe på det.

Anonymkode: 64a8e...3cc

[AnonymBruker]

Har to barn. På det tidspunktet jeg ble gravid på nytt var de ca 5 og 2år gamle. Det passet ikke mtp bosituasjon, økonomi og familiebilde. Jeg vurderte aldri å beholde. Denne graviditeten var en glipp, et skikkelig uhell. Fikk tatt abort og har aldri angret. Satt inn spiral så jeg skulle slippe å ha flere uhell før jeg var klar for mitt tredje barn. Dette barnet kommer nå idag eller i mårra og jeg gleder meg til det.

Av og til er abort det riktige. Jeg tenkte det ville være sårt. Men det er svært få som vet at jeg har tatt abort. Selv ikke min egen mor eller svigermor. Dette er 6år siden nå.

Anonymkode: a5fb0...114

[AnonymBruker]

Jeg tok abort av et svært ønsket barn pga misdannelser. Har ikke angret et øyeblikk.

Anonymkode: e831b...b68

[AnonymBruker]

Gravid på p-pille to ganger jeg. Er nok helt sikker brukerfeil , opplast/diaré/glemt ikke vêt jeg.

 

Om man angrer eller ikke har ingenting å si? Hva hjelper det?

fordi noen ikke angrer betyr det ikke at det var lett avgjørelse ref. Meg selv

Anonymkode: 6c3d1...ef3

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 7. januar 2021 av Perelandra