Bli diagnostisert med ADHD i voksen alder

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en fantastisk snill og god mann, med mange flotte egenskaper. Men, han har store problemer med å fokusere, huske ting og gjennomføre planer uten påminning fra meg. Det er virkelig ille, og han kjenner på dette selv også. Jeg blir mer som en personlig assistent for mannen, og både han og jeg føler at vi ikke er jevnbyrdige i forholdet når det kommer til å ta ansvar og det å ta vare på familien. Det er jeg som har alt det "administrative" i familien, alt av logistikk og planlegging. Jeg stoler ikke på at det blir gjort dersom han får mer ansvar. Han synes selv dette er slitsomt, og jeg har følt meg veldig alene om å dra lasset i mange år.

Han har stort sett godt humør, og VELDIG mye energi! Det er mye bevegelse (stimming osv) og lyd, noe som kan gjøre meg litt sprø til tider. Han er superflink med barna, da han har stor tålmodighet med dem, og masse energi å bruke på dem. Samtidig sliter han en del med angst og indre uro, som for andre kan se ut som positiv energi (løper fra den ene fjelltoppen til den andre, og kommer hjem med enda mer energi feks). Angsten er et stort problem for ham, og det påvirker også meg og vårt forhold da jeg føler meg hjelpeløs og rådvill.. 

Flere i hans familie har ADHD, og nylig fikk et voksent familiemedlem av ham påvist dette. Denne personen har også slitt med angst, og beskriver livet sitt nå (med ADHD-medisin) som et liv "før - og etter", altså har hen det mye bedre. Nå er mannen min selv under utredning for ADHD, og er helt i startfasen. Han skal inn til samtale nr. to nå i januar. 

Jeg ønsker å høre fra dere med ADHD, og gjerne dere som har fått diagnosen i voksen alder Hvordan oppleves det for deg, og hvordan ble det etter diagnose og evt medisinering? 

Hører gjerne fra deg som lever med en person som har ADHD også. Hvordan er det for deg? Merker du stor forskjell etter at diagnose ble stilt? 

 

 

Anonymkode: 65784...fac

[AnonymBruker]

Følger denne, føler jeg kunne skrevet det samme selv. Forskjellen er at min mann nekter å innse at det er mye jobb for meg å hele tiden måtte følge opp alt han skal gjøre.. Han er heller ikke like sikker som meg at det kan være adhd, fordi han ble utredet med spørreskjema i ungdommen. Han vet han er en vims med mye energi, men ser ikke at han aldri klarer å avslutte en oppgave feks.. Fylte ut et spørreskjema på nett selv, slik jeg opplever han, og fikk fullt utslag.

Håper det kommer noen beskrivelser her, så jeg kan vise mannen🙈

Anonymkode: 490fc...92f

[AnonymBruker]

Kanskje har de det, men spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er. Hvis de trives med det. For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere. Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner. Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene. Men det er jo opp til hver enkelt.

Når det gjelder disse adhd testene på nett, kan de fort bli misvisende. Har opplæring i noen av disse testene, og det er andre nøkkelting som er viktige. For eksempel er det noen ting man kan observere mens man stiller spørsmålene man bruker til å stille diagnosen. 

Anonymkode: 34832...028

[AnonymBruker]

Jeg følger også denne, da jeg lurer på om min mann har ADD. han har ikke så mye energi (heller ganske lat, selv om han trener mye), det er mest et problem med organisering, planlegging, huske ting og fokusere. Han er veldig rotete og jeg er også administrator, den som betaler regninger osv  og generelt husker alt av avt osv. Problemet her, som gjør at jeg ønsker å få han utreda, er at han har sinneproblemer. Han er også en snill og grei fyr, men tenner veldig fort og da på alle plugger. det er verbale kraftsalver av en annen verden, han har ødelagt ting, sparket hull i en dør, og også tildligere nærmest gått til angrep på meg i sinne. Har fått ham i terapi for dette, men hissig er han enda, selv om han har lært å tøyle seg mer.

det var fastlegen min som nevnte om dette muligens kunne være uoppdaget adhd da jeg spurte om råd. Han har også tidvis hatt tungsinn og i tillegg lese- og skrivevansker men han har likevel slitt seg til en topputdanning. Først tenkte jeg at da kan han ikke ha ADD, men skjønner at folk både blir leger og jurister selv med slike diagnoser. Han blir også "sykelig" opptatt av enkelte temaer når han først finner noe som fenger ham. Mye kroppslig uro, litt urolig søvn, og om han sitter med pc så har han gjerne også mobil og tv på i tillegg.. så han selvsaboterer ved ekstremt mye distraksjoner. må liksom skje noe.

Vil gjerne vite litt mer om hvordan dere går frem mtp testing

Anonymkode: a030a...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje har de det, men spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er. Hvis de trives med det. For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere. Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner. Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene. Men det er jo opp til hver enkelt.

Når det gjelder disse adhd testene på nett, kan de fort bli misvisende. Har opplæring i noen av disse testene, og det er andre nøkkelting som er viktige. For eksempel er det noen ting man kan observere mens man stiller spørsmålene man bruker til å stille diagnosen. 

Anonymkode: 34832...028

Selvsagt må folk få være som de er, men her er det jo min mann selv som har tatt initiativ til utredning, da han selv finner det svært slitsomt med alt tankekjør, all energien, uroen og angsten. Hadde det kun vært slitsomt for meg, hadde jeg bare måtte leve med det (som jeg har gjort i over ti år), jeg har selv valgt å være sammen med mannen😅

Jeg lurer på hvordan folk med adhd, eller folk som lever med adhd, merker forskjell etter å ha fått satt diagnose og evt startet på medisin. Hva har endret seg, både til det bedre og evt værre🤷🏼‍♀️ 
 

TS

Anonymkode: 65784...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg følger også denne, da jeg lurer på om min mann har ADD. han har ikke så mye energi (heller ganske lat, selv om han trener mye), det er mest et problem med organisering, planlegging, huske ting og fokusere. Han er veldig rotete og jeg er også administrator, den som betaler regninger osv  og generelt husker alt av avt osv. Problemet her, som gjør at jeg ønsker å få han utreda, er at han har sinneproblemer. Han er også en snill og grei fyr, men tenner veldig fort og da på alle plugger. det er verbale kraftsalver av en annen verden, han har ødelagt ting, sparket hull i en dør, og også tildligere nærmest gått til angrep på meg i sinne. Har fått ham i terapi for dette, men hissig er han enda, selv om han har lært å tøyle seg mer.

det var fastlegen min som nevnte om dette muligens kunne være uoppdaget adhd da jeg spurte om råd. Han har også tidvis hatt tungsinn og i tillegg lese- og skrivevansker men han har likevel slitt seg til en topputdanning. Først tenkte jeg at da kan han ikke ha ADD, men skjønner at folk både blir leger og jurister selv med slike diagnoser. Han blir også "sykelig" opptatt av enkelte temaer når han først finner noe som fenger ham. Mye kroppslig uro, litt urolig søvn, og om han sitter med pc så har han gjerne også mobil og tv på i tillegg.. så han selvsaboterer ved ekstremt mye distraksjoner. må liksom skje noe.

Vil gjerne vite litt mer om hvordan dere går frem mtp testing

Anonymkode: a030a...da2

Huffda, sinneproblemer og fysisk utagering er ikke greit, så sikkert lurt med en utredning, for dere begges del. 
 

Mannen min tok kontakt med fastlegen sin, og ble dermed henvist til DPS (Distriktspsykiatrisk senter) for utredning. Han har hittil hatt en time med psykolog på DPS, hvor han har forklart og fortalt om sine problemer og om seg selv. Gikk gjennom et skjema, hvor han fikk ganske høy score, men selve utredningen er ikke før neste time slik jeg forstod det. 
 

Dersom han ikke blir diagnostisert med adhd, blir han vel utredet for andre psykiske lidelser (angst, depresjon osv). Han har slitt med angst i perioder i hele oppveksten, men har og hatt et pr store traumer i livet. Alltid vært en vims og energibombe, men bare snill og god, og en skikkelig humørspreder. 
 

Håper han får hjelp nå, uansett hva utfallet blir.

 

TS

Anonymkode: 65784...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje har de det, men spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er. Hvis de trives med det. For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere. Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner. Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene. Men det er jo opp til hver enkelt.

Når det gjelder disse adhd testene på nett, kan de fort bli misvisende. Har opplæring i noen av disse testene, og det er andre nøkkelting som er viktige. For eksempel er det noen ting man kan observere mens man stiller spørsmålene man bruker til å stille diagnosen. 

Anonymkode: 34832...028

Det kan spille en enorm rolle. Hvis de trives med det, så greit nok. Oftest er det likevel et problem, både for en selv og omgivelsene. Udiagnostisert og ubehandlet ADHD går utover skolegang, utdanning, arbeidsliv, det sosiale og familielivet.

En av fordelene med å få diagnosen er at man kan få muligheten til å prøve ut medisiner dersom man ønsker det. Det finnes også kurs man kan delta på, både som par, forelder dersom det gjelder barn og alene. Der får man lære grundig om diagnosen og hvilke verktøy man kan benytte i hverdagen for å fungere bedre.

Jeg er selv diagnostisert som voksen, og bruker medisiner. Livet er mye mer håndterlig nå, og jeg unner alle muligheten til å få riktig diagnose og dermed en bedre hverdag.

Anonymkode: e9704...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kan spille en enorm rolle. Hvis de trives med det, så greit nok. Oftest er det likevel et problem, både for en selv og omgivelsene. Udiagnostisert og ubehandlet ADHD går utover skolegang, utdanning, arbeidsliv, det sosiale og familielivet.

En av fordelene med å få diagnosen er at man kan få muligheten til å prøve ut medisiner dersom man ønsker det. Det finnes også kurs man kan delta på, både som par, forelder dersom det gjelder barn og alene. Der får man lære grundig om diagnosen og hvilke verktøy man kan benytte i hverdagen for å fungere bedre.

Jeg er selv diagnostisert som voksen, og bruker medisiner. Livet er mye mer håndterlig nå, og jeg unner alle muligheten til å få riktig diagnose og dermed en bedre hverdag.

Anonymkode: e9704...a5e

Takk for svar! Så fint at du har fått en bedre hverdag ☺️
 

Vil du fortelle litt om hva det var som gjorde at du valgte å bli utredet i voksen alder? Hvilke utfordringer hadde du, og hvordan har ting blitt bedre for deg og de rundt deg? 

TS

Anonymkode: 65784...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje har de det, men spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er. Hvis de trives med det. For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere. Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner. Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene. Men det er jo opp til hver enkelt.

Når det gjelder disse adhd testene på nett, kan de fort bli misvisende. Har opplæring i noen av disse testene, og det er andre nøkkelting som er viktige. For eksempel er det noen ting man kan observere mens man stiller spørsmålene man bruker til å stille diagnosen. 

Anonymkode: 34832...028

Om man har det kan spille en rolle på den måten at man er klar over hvorfor man er som man er. Jeg har ADHD uoppmerksom type (tidligere kalt ADD)  og før jeg fikk diagnosen følte jeg veldig på at jeg følte annerledes enn andre. Nå som jeg veit hvorfor er det mye enklere å akseptere hvordan jeg er. Medisiner kan være nødvendig for mange for å klare og fungere i hverdagen. Er ikke enkelt når hue går i 180.

Anonymkode: b62df...f75

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn med ADHD. Og en eks uten diagnose men som har mer symptomer og vansker enn ungene. Han ser det ikke selv. Alle problemer som dukker opp pga ting han glemmer eller prosjekter han starter uten å tenke seg om som ikke fullføres eller som går galt pga at han overvurderer sine egne evner, det skylder han på andre (også ungene!!!), og andre må ta konsekvensene. Han gir F. Snakker noen med han, så stirrer han tomt på de, svarer ja og ha, og venter på at de tar en pustepause så han kan si det han vil si. Jeg tenkte tidligere at det var rart han fungerte på jobb. Men når han skrur av hjemme og lever i en egen boble og lever som en hotellgjest, så har han vel mer enn nok overskudd til jobb (og trening). Det var også en alvorlig hendelse som skjedde med ene barnet som kunne endt virkelig galt pga at han handlet uaktsomt. Ville ikke oppsøke hjelp. Det var ikke noe galt med han. Han hadde det helt fint.... Tenker ikke på at vanskene han ikke ser, det er fordi det er de rundt det går utover!

Jeg skulle ønske han ville bedt om utredning. Tenker han ville fått nytte av medisiner. Ikke bare fordi han ikke skal være hyper, men fordi har man barn, så må man faktisk ta ansvar, lytte, planlegge og være realistisk og tilstede.

Anonymkode: 40218...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar! Så fint at du har fått en bedre hverdag ☺️
 

Vil du fortelle litt om hva det var som gjorde at du valgte å bli utredet i voksen alder? Hvilke utfordringer hadde du, og hvordan har ting blitt bedre for deg og de rundt deg? 

TS

Anonymkode: 65784...fac

I tenårene ble jeg dypt deprimert og fikk etterhvert terapi og antidepressiva. Det hjalp forsåvidt litt på depresjonene, slik at jeg iallefall ikke tok livet av meg. Jeg hadde problemer med å komme meg gjennom videregående, mye fravær og dårlige karakterer. Opplevde null mestring, heller ikke sosialt.

Så ble barn nr. 1 utredet og jeg kjente meg igjen i alle skjemaene vi satt og fylte ut. Fikk argumentert meg til en utredning, men fikk ikke diagnosen fordi utreder mente jeg ikke var impulsiv nok. Jeg likte også å lese som barn, og dessuten hadde jeg jo klart å skaffe meg både jobb og mann...dermed hadde jeg ikke adhd.

Et par år senere ble barn nr 2 utredet, og jeg tok igjen kontakt med fastlegen. Ble avvist med at siden jeg var velformulert og hadde høyere utdanning så var adhd utelukket.

Tok da kontakt med en privatpraktiserende psykiater som hadde erfaring med utredning av voksne. Her ble det tatt tester, intervju med både mine foreldre og meg, og der var det ingen tvil: ADHD, uoppmerksom type.

Nå har jeg en helt annen oppfatning av meg selv og mine utfordringer. Jeg vet at jeg har problemer med sånn og sånn fordi jeg har adhd, ikke fordi jeg er lat og dum. Medisinene hjelper meg med å holde fokus og konsentrasjonen på oppgavene som skal gjøres. Jeg er jobber mer effektivt og målrettet på jobb, det er lettere å holde orden og å fullføre oppgaver. Frustrasjonsterskelen er mye høyere, noe som gjør meg mer tålmodig i forhold til folk rundt meg.

Anonymkode: e9704...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

I tenårene ble jeg dypt deprimert og fikk etterhvert terapi og antidepressiva. Det hjalp forsåvidt litt på depresjonene, slik at jeg iallefall ikke tok livet av meg. Jeg hadde problemer med å komme meg gjennom videregående, mye fravær og dårlige karakterer. Opplevde null mestring, heller ikke sosialt.

Så ble barn nr. 1 utredet og jeg kjente meg igjen i alle skjemaene vi satt og fylte ut. Fikk argumentert meg til en utredning, men fikk ikke diagnosen fordi utreder mente jeg ikke var impulsiv nok. Jeg likte også å lese som barn, og dessuten hadde jeg jo klart å skaffe meg både jobb og mann...dermed hadde jeg ikke adhd.

Et par år senere ble barn nr 2 utredet, og jeg tok igjen kontakt med fastlegen. Ble avvist med at siden jeg var velformulert og hadde høyere utdanning så var adhd utelukket.

Tok da kontakt med en privatpraktiserende psykiater som hadde erfaring med utredning av voksne. Her ble det tatt tester, intervju med både mine foreldre og meg, og der var det ingen tvil: ADHD, uoppmerksom type.

Nå har jeg en helt annen oppfatning av meg selv og mine utfordringer. Jeg vet at jeg har problemer med sånn og sånn fordi jeg har adhd, ikke fordi jeg er lat og dum. Medisinene hjelper meg med å holde fokus og konsentrasjonen på oppgavene som skal gjøres. Jeg er jobber mer effektivt og målrettet på jobb, det er lettere å holde orden og å fullføre oppgaver. Frustrasjonsterskelen er mye høyere, noe som gjør meg mer tålmodig i forhold til folk rundt meg.

Anonymkode: e9704...a5e

Dumt at du ikke ble hørt i første omgang, men bra du ikke ga opp!☺️ 
 

Det med selvbildet tror jeg er viktig for min mann også, han føler seg ofte utilstrekkelig og «dum» fordi han hele tiden glemmer ting, og jeg må passe på så alt blir gjort til rett tid. Han føler at han bare skaper hodebry for meg, at han ikke tar godt nok vare på oss som familie osv.

Jeg vet jo at det ikke er noe han gjør med vilje, men jeg skal innrømme at det er frustrerende å ikke få noe avlasting eller hjelp, det er jeg som må ordne alt. Da vi kjøpte hus uten megler var det jeg som ordnet alle papirer med bank, skjøte og tinglysning, sjekket priser på varer til oppussing, kontaktet håndverkere osv. Det er jeg som må følge opp at bilene kommer til service, ta tak når noe skal ordnes i huset, passe på at alt er planlagt til ferier og høytider, barnebursdager, fritidsaktiviteter, gaver til familie og venner osv osv 🙈

Det blir veldig slitsomt og frustrerende når han soser rundt i sin egen verden og dyrker egne interesser. Han stiller selvsagt opp når jeg ber om det, tar den telefonen til rørleggeren dersom jeg minner ham på det.. Men ansvaret ligger på meg.

Han vil gjerne bidra mer, og dersom han har en diagnose kan det kanskje hjelpe ham i å få et annet syn på seg selv, uavhengig om han velger medisin eller ikke. 
 

TS

Anonymkode: 65784...fac

[EspenP]

On 1/4/2021 at 12:43 PM, AnonymBruker said:

Jeg er gift med en fantastisk snill og god mann, med mange flotte egenskaper. Men, han har store problemer med å fokusere, huske ting og gjennomføre planer uten påminning fra meg. Det er virkelig ille, og han kjenner på dette selv også. Jeg blir mer som en personlig assistent for mannen, og både han og jeg føler at vi ikke er jevnbyrdige i forholdet når det kommer til å ta ansvar og det å ta vare på familien. Det er jeg som har alt det "administrative" i familien, alt av logistikk og planlegging. Jeg stoler ikke på at det blir gjort dersom han får mer ansvar. Han synes selv dette er slitsomt, og jeg har følt meg veldig alene om å dra lasset i mange år.

Han har stort sett godt humør, og VELDIG mye energi! Det er mye bevegelse (stimming osv) og lyd, noe som kan gjøre meg litt sprø til tider. Han er superflink med barna, da han har stor tålmodighet med dem, og masse energi å bruke på dem. Samtidig sliter han en del med angst og indre uro, som for andre kan se ut som positiv energi (løper fra den ene fjelltoppen til den andre, og kommer hjem med enda mer energi feks). Angsten er et stort problem for ham, og det påvirker også meg og vårt forhold da jeg føler meg hjelpeløs og rådvill.. 

Flere i hans familie har ADHD, og nylig fikk et voksent familiemedlem av ham påvist dette. Denne personen har også slitt med angst, og beskriver livet sitt nå (med ADHD-medisin) som et liv "før - og etter", altså har hen det mye bedre. Nå er mannen min selv under utredning for ADHD, og er helt i startfasen. Han skal inn til samtale nr. to nå i januar. 

Jeg ønsker å høre fra dere med ADHD, og gjerne dere som har fått diagnosen i voksen alder Hvordan oppleves det for deg, og hvordan ble det etter diagnose og evt medisinering? 

Hører gjerne fra deg som lever med en person som har ADHD også. Hvordan er det for deg? Merker du stor forskjell etter at diagnose ble stilt? 

 

 

Anonymkode: 65784...fac

Jeg er selv utredet for ADHD i voksen alder. Jeg er nå 32 år og fikk diagnosen rett før sommerferien nå i 2021. Personlig kjenner jeg på en stor lettelse. Hverdagen er mye enklere både for meg og ikke minst de rundt. Jeg kan planlegge OG gjennomføre, jeg husker litt bedre og jeg blir ikke sint på "små ting" som man ikke skal bli sint på.  
At ADHD ikke er like tabu som før, og at vi menn tør søke hjelp er et steg i riktig rettning, og jeg håper vi fortsetter med dette.

ADHD er ikke bare for "drittunger" som vi trodde/ble fortalt da jeg var mindre. ADHD er så mye mye mer, og om flere menn tør søke hjelp så kan vi redde mange fra et kriminelt liv. Det kan også redde mange ekteskap (det reddet ikke mine foreldres, da min far fikk vite det når han var 60), og det kan hjelpe kvinner til og føle seg mer trygg. 

[EspenP]

On 1/4/2021 at 5:14 PM, AnonymBruker said:

Kanskje har de det, men spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er. Hvis de trives med det. For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere. Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner. Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene. Men det er jo opp til hver enkelt.

Når det gjelder disse adhd testene på nett, kan de fort bli misvisende. Har opplæring i noen av disse testene, og det er andre nøkkelting som er viktige. For eksempel er det noen ting man kan observere mens man stiller spørsmålene man bruker til å stille diagnosen. 

Anonymkode: 34832...028

Dette synes jeg er ekstremt naivt og på grensen til idioti. 

 

spiller det egentlig noe rolle? La folk få være som de er

-Ja, selvfølgelig spiller det noen rolle. Som kjæreste/ektefelle skal du ikke være mor/far for din kjære. Det er et urettferdig ansvar og legge på de. Og om en diagnose kan hjelpe mennesker fra rus, kriminalitet og vold i hjemmet så synes jeg ikke du skal la folk være som de er. Dette er en psykisk lidelse. 

 

For hvem er dette et problem? For samboere eller mannen selv. Det må bli opp til mannen å vurdere.

-Det er et problem for begge. Du sitter her og mener at samboeren har ingenting hun/han skulle sagt om sitt eget liv og sitt forhold? Vedkommende skal bare finne seg i det eller skille lag? En diagnose kan redde et forhold du har med noen du er glad i. Og bare så det er sagt, en mann går sjeldent til lege eller søker hjelp, og en med ADHD mener at alle andre har feil, derfor mener de at alle andre skal sjekke seg. Så nei, en mann med ADHD-tegn burde så absolutt ikke vurdere dette selv.

 

Eneste konsekvens av å få diagnosen, er jo å få medisiner.

-Feil. Noe så ekstremt og. Du får opplysninger, du får svar, du får hjelp. Dette er akkurat det en med ADHD trenger, svar. 

 

Er det ikke rusproblemer fra før, se jeg ingen grunn til å starte på de medisinene.

-Du synes ikke du drar det litt langt nå? For noen holder det med svarene og de lever fint uten medisiner, men noen trenger medisinene for og fungere. Da skal ikke du sitte her og skremme de vekk ved å si at de blir rusmisbrukere.

Og før du prøver deg; Jeg er selv utredet med ADHD for 6 måneder siden. Jeg fikk svar på spørsmål jeg har undret på siden jeg ble født for 32 år siden. Jeg fikk vite at jeg ikke er dum, eller udugelig. Jeg fikk vite at livet er verd det. Jeg fikk vite at de rundt meg er glad i meg, selv om min hjerne fort kan tolke det de sier som kritikk. Jeg fikk hjelp av leger og jeg skal få hjelp av NAV/JobbResept1 til utdanning og jobb.

 

Jeg fikk, enkelt og greit, et liv.