Vært samboere siden vi var 20, vært sexløst siste årene

[AnonymBruker]

Heisann.

 

Jeg søker råd og innsikt fra dere

Jeg har en stabil og god samboer nå gjennom 10 år, vi eier gård sammen (uten drift), har hund og mange felles interesser. Fra utsiden er dette et forholdsvis perfekt liv, men bare fåtallet av mine venner vet hvordan status egentlig er. 

For å prøve å beskrive oss, er jeg den med mange farger og han er mye mere blass. Vi utfyller jo på sett og vis hverandre, men jeg begynner å lure på om det er blitt for store forskjeller de siste årene. Siden 2015 har sexlivet vært elendig, med sex kanskje 1-2 ganger i året - og det har vært rett og slett triste runder.. Jeg kommer fra forhold med godt sexliv, dette forholdet er hans første. 

Jeg sliter veldig med å klarne tankene og skjønne hvilken vei jeg skal gå. Dette er forøvrig ikke noe ukjent for han. Har siden høsten 2017 snakket om dette og at jeg finner det vanskelig, han ønsker å bedre seg, men det hjelper så lite. Nå har han startet på antidepressiva, og jeg ønsker uansett utfall mellom oss at han får det bedre i livet sitt. 

 

Har noen her vært i nogenlunde lik situasjon, og kan fortelle litt? Jeg er 30 nå, og begynner å tenke på barn. Det er ikke hastverk enda, men om jeg må finne en ny partner så haster det veldig.. Skal jeg få barn med sambo nå, så aner jeg ikke hvordan det skal gå. Det er som om hele kroppen min stritter i mot bare tanken på å være intim med han. Han pusher forsåvidt heller ingenting, han sier selv at han har så mye å tenke på med seg selv at sex blir bortprioritert.

Anonymkode: b7037...e0b

[Løken]

Vi hadde det sånn, var sammen i 13 år. Ting fungerte liksom. Vi hadde hus, hund, bil, dro på ferier, folk utenfra tenkte vi hadde det helt perfekt. Vi fikk et barn, og da bare raknet alt. Det at vi hadde såpass lite sex var nok en indikasjon på noe, som ingen av oss kanskje ville innse. Vi hadde det jo liksom så bra, var gift og alt. 

Hva tenker du på når du tenker på livet uten han? Kan dere vurdere parterapi? Vi hadde en runde i parterapi, men da var det allerede for sent. Det som var dummest med at vi tok det for sent var det at jeg iallefall skjønte at det var småting som hadde gjort at vi skled fra hverandre, men nå hadde det gått så langt at det ikke kunne fikses. 

[AnonymBruker]

Stabil, men ikke bare god. Du burde ha gått for 5 år siden,  og når du blir 35, så ønsker du at du gikk for 10 år siden.  Du har egentlig svarene selv, og du må ikke la tankene om barn få ødelegge så mye at du blir i dette forholdet.  Det kan også hende han får det bedre uten deg, siden han sikkert har mye dårlig samvittighet, og tunge tanker om forholdet. Uansett skal ikke du være hans krykke gjennom livet. M51

Anonymkode: ca024...730

[AnonymBruker]

Dere begynte for ungt. Man må først finne seg selv før man etablerer seg. 

Gjør det slutt nå og begynn på nytt. Lev på tinder et par år og få rast i fra deg. Finn på noe annet. Opplev nye ting. Reis litt. 

Det var det min kone gjorde før hun traff meg. Hun ble singel som 30 etter 11 års forhold. Hun har i dag barn med meg og bor i mitt hus og får orden på økonomien sin slik at hun blir selvstendig.

Å ikke ha sex eller svært lite er ikke normalt og et alvorlig symptom. Det er ikke for sent å snu Ts. 

Anonymkode: 10ab4...c88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere begynte for ungt. Man må først finne seg selv før man etablerer seg. 

Gjør det slutt nå og begynn på nytt. Lev på tinder et par år og få rast i fra deg. Finn på noe annet. Opplev nye ting. Reis litt. 

Det var det min kone gjorde før hun traff meg. Hun ble singel som 30 etter 11 års forhold. Hun har i dag barn med meg og bor i mitt hus og får orden på økonomien sin slik at hun blir selvstendig.

Å ikke ha sex eller svært lite er ikke normalt og et alvorlig symptom. Det er ikke for sent å snu Ts. 

Anonymkode: 10ab4...c88

Njæ, jeg ble sammen med mannen min som 20-åring og vi er fortsatt sammen etter 20 år. 

Men jeg tenker TS bør være klar over at antidepressiva kan senke lyst/ereksjon.

Hadde tatt en tur i parterapi etterhvert tenker jeg.

Har du følelser for ham enda?

Anonymkode: 9ea27...be0

[Isambard]

Det jeg lurer på er om dere hadde et bra sexliv i starten. Hvis dere hadde noen bra år i starten tenker jeg det er mulig for dere å finne tilbake. Hvis dere aldri har hatt det ordentlig bra er det usannsynlig at det skal forandre seg. 

Mitt råd er å ta dette på aller største alvor. Fiks det eller gjør det slutt. Ikke bare la årene seile forbi. Ikke få barn når kroppen stritter imot å være intim med partneren. Det er en grunn til at kroppen din sier i fra.

Det er ikke dermed sagt at det ikke kan bli bra igjen, men dere må komme til bunns i problemet.

[Epictetus]

Nei, dette funker ikke. Gå. 

Du kan finne lykke, og sex, og en god barnefar der ute.

[AnonymBruker]

Har dere et vennskap i bunnen? Hvis dere ikke er venner, har ikke forholdet stor sjanse. Glem sex, og fokusér heller på vennskapet deres. Når dere har fått frisket opp vennskapet og fått kommunikasjonen i gang igjen kan dere begynne å jobbe med å få frem de romantiske følelse. Etter det kan dere begynne å tenke på sex, og til slutt samleie. Ta det steg for steg. Det grunnleggende først, og så bygger dere på det. 

Anonymkode: 3b09c...d42

[AnonymBruker]

22 hours ago, Løken said:

Vi hadde det sånn, var sammen i 13 år. Ting fungerte liksom. Vi hadde hus, hund, bil, dro på ferier, folk utenfra tenkte vi hadde det helt perfekt. Vi fikk et barn, og da bare raknet alt. Det at vi hadde såpass lite sex var nok en indikasjon på noe, som ingen av oss kanskje ville innse. Vi hadde det jo liksom så bra, var gift og alt. 

Hva tenker du på når du tenker på livet uten han? Kan dere vurdere parterapi? Vi hadde en runde i parterapi, men da var det allerede for sent. Det som var dummest med at vi tok det for sent var det at jeg iallefall skjønte at det var småting som hadde gjort at vi skled fra hverandre, men nå hadde det gått så langt at det ikke kunne fikses. 

På hvordan måte raknet det forholdsmessig? Vi vurderer parterapi, men det er nesten som at jeg føler at jeg ikke vil, på en måte? Det høres jo helt merkelig, og jeg forstår ikke helt hvorfor selv heller. Det absolutt enkleste hadde jo bare vært å fungert, fått barn og levd lykkelig her. Vi har jo en utrolig lang historie uten noen hakker, utroskap eller form for drama i.

 

Kanskje er det jeg som har behov for pusterom? Jeg har stått ved hans side i tykt og tynt, og ofte bortprioritert meg selv. Han har hatt det litt tungt psykisk av og på i flere år, men nå har han startet på antidepressiva og føler seg litt bedre. Jeg mistenker at jeg kanskje begynner å slippe litt taket i form av å passe på han og gå på tå hev rundt han for å ikke være årsak til mer frustrasjon hos han, og at jeg nå faktisk kjenner hvor lei jeg er.

Anonymkode: b7037...e0b

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Dere begynte for ungt. Man må først finne seg selv før man etablerer seg. 

Gjør det slutt nå og begynn på nytt. Lev på tinder et par år og få rast i fra deg. Finn på noe annet. Opplev nye ting. Reis litt. 

Det var det min kone gjorde før hun traff meg. Hun ble singel som 30 etter 11 års forhold. Hun har i dag barn med meg og bor i mitt hus og får orden på økonomien sin slik at hun blir selvstendig.

Å ikke ha sex eller svært lite er ikke normalt og et alvorlig symptom. Det er ikke for sent å snu Ts. 

Anonymkode: 10ab4...c88

Dette var veldig oppløftende å få høre! Jeg tenker at å bli singel som 30 må være det dummeste man finner på, da alle "gode" partnere nå er i faste forhold på vei til barn, om de ikke allerede har det. Det skal sies at jeg ikke har noe i mot å treffe en med barn fra før, men jeg kommer fra en slekt der alle familier er veldig A4 - ingen skilsmisser, ingen barn fra andre forhold, alle søsken av mine foreldre (og mine) har to barn sammen og er sammen fremdeles. Sånn sett ligger jeg jo "godt an", og med en god dæsj flink pike-syndrom i det hele så er det utrolig vanskelig å la dette forholdet gå.

 

Ts

Anonymkode: b7037...e0b

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Njæ, jeg ble sammen med mannen min som 20-åring og vi er fortsatt sammen etter 20 år. 

Men jeg tenker TS bør være klar over at antidepressiva kan senke lyst/ereksjon.

Hadde tatt en tur i parterapi etterhvert tenker jeg.

Har du følelser for ham enda?

Anonymkode: 9ea27...be0

Han startet på antidepressiva nå nylig, etter å ha gått i sikkert 3-4-5 år for lenge før han tok tak i det. Merker ikke noen endring på sexlyst, jeg er bare glad den ikke har økt til han egentlig.. For jeg får det ikke til med han. Hvertfall ikke slik det har vært de siste årene der jeg nok har operert som en pleier for han fremfor å få være meg selv fullt og helt, og dekt mine behov. 

Jeg har følelser for han enda, det er jo et picture perfect forhold og han stiller bestandig opp på familiebesøk eller hva det enn måtte være, han rydder og lager mat og han kan fikse alt mulig. Men det er som om årene der han slet mye og jeg føyde meg har ødelagt veldig mye for min del når det gjelder det intime planet, og det føles ut som at jeg trenger å få puste igjen.

Anonymkode: b7037...e0b

[AnonymBruker]

21 hours ago, Isambard said:

Det jeg lurer på er om dere hadde et bra sexliv i starten. Hvis dere hadde noen bra år i starten tenker jeg det er mulig for dere å finne tilbake. Hvis dere aldri har hatt det ordentlig bra er det usannsynlig at det skal forandre seg. 

Mitt råd er å ta dette på aller største alvor. Fiks det eller gjør det slutt. Ikke bare la årene seile forbi. Ikke få barn når kroppen stritter imot å være intim med partneren. Det er en grunn til at kroppen din sier i fra.

Det er ikke dermed sagt at det ikke kan bli bra igjen, men dere må komme til bunns i problemet.

Vi hadde en god del sex, men den var ikke akkurat grensesprengende. Skal sies at han var svært uerfaren fra før av, og ikke er typen til å prøve ut noe ting. Jeg prøver å ta dette seriøst, men merker også at jeg er veldig bekymret for å reise fra han og alt det vi har bygd opp sammen. Vet ikke om han kan sitte alene med huset heller, og på den måten tar jeg liksom fra han så utrolig mye. Han har jo ikke gjort noe galt på sett og vis, bestandig stilt opp og vært der både for meg og familien min.

Men hva gjør man når det kjennes ut som at både kropp og hode trenger en pause, og man eier huset sammen? Jeg har ikke akkurat lyst til å flytte hjem til mor og far i en alder av 30, og det blir svært tøft økonomisk å skulle betale huslån og så husleie en annen plass i tillegg.

Anonymkode: b7037...e0b

[Namine]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Heisann.

 

Jeg søker råd og innsikt fra dere

Jeg har en stabil og god samboer nå gjennom 10 år, vi eier gård sammen (uten drift), har hund og mange felles interesser. Fra utsiden er dette et forholdsvis perfekt liv, men bare fåtallet av mine venner vet hvordan status egentlig er. 

For å prøve å beskrive oss, er jeg den med mange farger og han er mye mere blass. Vi utfyller jo på sett og vis hverandre, men jeg begynner å lure på om det er blitt for store forskjeller de siste årene. Siden 2015 har sexlivet vært elendig, med sex kanskje 1-2 ganger i året - og det har vært rett og slett triste runder.. Jeg kommer fra forhold med godt sexliv, dette forholdet er hans første. 

Jeg sliter veldig med å klarne tankene og skjønne hvilken vei jeg skal gå. Dette er forøvrig ikke noe ukjent for han. Har siden høsten 2017 snakket om dette og at jeg finner det vanskelig, han ønsker å bedre seg, men det hjelper så lite. Nå har han startet på antidepressiva, og jeg ønsker uansett utfall mellom oss at han får det bedre i livet sitt. 

 

Har noen her vært i nogenlunde lik situasjon, og kan fortelle litt? Jeg er 30 nå, og begynner å tenke på barn. Det er ikke hastverk enda, men om jeg må finne en ny partner så haster det veldig.. Skal jeg få barn med sambo nå, så aner jeg ikke hvordan det skal gå. Det er som om hele kroppen min stritter i mot bare tanken på å være intim med han. Han pusher forsåvidt heller ingenting, han sier selv at han har så mye å tenke på med seg selv at sex blir bortprioritert.

Anonymkode: b7037...e0b

Om hele kroppen din stritter i mot det å i det hele tatt være intim med han, så bør du virkelig ikke tenke tanken på barn med han. Barn fortjener ikke foreldre som forakter hverandre, og dere som enkeltindivider og foreldre fortjener en partner man kan dele gleder, kjærlighet og intimitet med. 

Jeg opplevde mye av det samme som deg, og uansett hvor mye jeg prøvde, ble det aldri bedre. Lang historie kort, jeg gjorde det slutt, å fant en ny partner da jeg var i slutten av 20-årene. Den lykken, gleden, kjærligheten, begjæret og roen jeg har i hverdagen nå, med ny samboer, kan ikke sammenlignes en gang med hvordan ting var for noen få år siden. 

Ønsker deg lykke til ❤

Endret 5. januar 2021 av Namine

[AnonymBruker]

13 hours ago, Epictetus said:

Nei, dette funker ikke. Gå. 

Du kan finne lykke, og sex, og en god barnefar der ute.

Takk Er bare så redd for at jeg forlater et ganske stabilt og greit forhold, dog uten sex, for ingenting, eller et dårlig kompromiss. Jeg blir så veldig feig når det kommer til stykket.. Blir så oppgitt over meg selv.

Anonymkode: b7037...e0b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Namine said:

Om hele kroppen din stritter i mot det å i det hele tatt være intim med han, så bør du virkelig ikke tenke tanken på barn med han. Barn fortjener ikke foreldre som forakter hverandre, og dere som enkeltindivider og foreldre fortjener en partner man kan dele gleder, kjærlighet og intimitet med. 

Jeg opplevde mye av det samme som deg, og uansett hvor mye jeg prøvde, ble det aldri bedre. Lang historie kort, jeg gjorde det slutt, å fant en ny partner da jeg var i slutten av 20-årene. Den lykken, gleden, kjærligheten, begjæret og roen jeg har i hverdagen nå, med ny samboer, kan ikke sammenlignes en gang med hvordan ting var for noen få år siden. 

Ønsker deg lykke til ❤

Det er liksom ikke det at vi forakter hverandre, vi sitter bestandig sammen i sofaen på kveldstid og koser oss (han kan sitte og stryke på meg i timesvis uten å klage) - men det er bare det at når vi legger oss, så er det bare for å sove. 

Jeg har følelsen av at jeg kanskje har lyst på mer i hverdagen for å "slippe opp" litt selv, og at det er jeg som som sådan blir problemet her. Man kan jo ikke få i pose og sekk. Hva om jeg finner en jeg matcher godt med seksuelt, men lite annet? Og så har jeg gått fra en jeg matcher så godt med på alt annet enn seksuell kjemi. Føles bare så håpløst.

Var det krevende å skulle finne ny partner etter et langvarig forhold? 

 

Ts (som har glemt å signere med ts på nesten alle postene😅)

Anonymkode: b7037...e0b

[Isambard]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Vi hadde en god del sex, men den var ikke akkurat grensesprengende. Skal sies at han var svært uerfaren fra før av, og ikke er typen til å prøve ut noe ting. Jeg prøver å ta dette seriøst, men merker også at jeg er veldig bekymret for å reise fra han og alt det vi har bygd opp sammen. Vet ikke om han kan sitte alene med huset heller, og på den måten tar jeg liksom fra han så utrolig mye. Han har jo ikke gjort noe galt på sett og vis, bestandig stilt opp og vært der både for meg og familien min.

Men hva gjør man når det kjennes ut som at både kropp og hode trenger en pause, og man eier huset sammen? Jeg har ikke akkurat lyst til å flytte hjem til mor og far i en alder av 30, og det blir svært tøft økonomisk å skulle betale huslån og så husleie en annen plass i tillegg.

Anonymkode: b7037...e0b

Jeg foreslår parterapi, rett og slett. Det har av en eller annen grunn større effekt å snakke sammen foran en tredje person. Begge må være saklige, og man kan ikke unnvike vanskelige tema. Det kan hende konklusjonen blir å gå, men det blir en ryddig dialog rundt det.

Det er ikke godt å si hva problemet er. Det med depresjon kan helt klart ha noe med saken å gjøre. Det kan hende han føler sterkt på at han er mislykket i senga, og samtidig ikke helt vet hva som må til. Da er det lettvint for ham å bare unngå hele situasjonen. Det er ikke enkelt for deg å løse dette, men jeg er tilhenger av å gjøre et forsøk.

Det er vanskelig økonomisk, men det vil ordne seg. Ikke la det avgjøre.

Hvis kona er veldig misfornøyd med meg så håper jeg inderlig at hun går, og ikke går og "holder ut" for å være snill. Da kaster hun bort mitt liv i tillegg til sitt eget.

[Namine]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Det er liksom ikke det at vi forakter hverandre, vi sitter bestandig sammen i sofaen på kveldstid og koser oss (han kan sitte og stryke på meg i timesvis uten å klage) - men det er bare det at når vi legger oss, så er det bare for å sove. 

Jeg har følelsen av at jeg kanskje har lyst på mer i hverdagen for å "slippe opp" litt selv, og at det er jeg som som sådan blir problemet her. Man kan jo ikke få i pose og sekk. Hva om jeg finner en jeg matcher godt med seksuelt, men lite annet? Og så har jeg gått fra en jeg matcher så godt med på alt annet enn seksuell kjemi. Føles bare så håpløst.

Var det krevende å skulle finne ny partner etter et langvarig forhold? 

 

Ts (som har glemt å signere med ts på nesten alle postene😅)

Anonymkode: b7037...e0b

Har han noen forklaring på hvorfor dere ikke har sex? Depresjonen kan selvsagt være en faktor her.

Hva som er best for deg, er det kun du som vet, om det være å bli, å akseptere, gå, eller prøve parterapi. Personlig syns jeg et forhold går nedover, om sexen mangler. For meg er sex det som skiller et vennskap og en kjæreste, og jeg ønsket ikke å allerede i 20 årene å innfinne meg med å bo med en god kompis. Utallige samtaler over årene, og til slutt brudd. 

Du spør om det var vanskelig å finne en ny partner. Svaret på det, er både og. Jeg gikk på et par smeller (vinglete relasjoner) etter bruddet, da jeg rett og slett ikke var så godt kjent med meg selv som jeg trodde. Tok et oppgjør med meg selv, å bestemte meg for å være singel en stund. I etterkant ser jeg nå at jeg antageligvis hoppet inn med ønske om ny partner for fort, da jeg var redd for å være alene. 

Nåværende samboer var full klaff fra dag én av, og vi har et fantastisk godt forhold, snart 4 år senere. Det rare er at jeg traff han i perioden jeg bestemte meg for å være singel, så ingen av oss var i utgangspunktet ute etter forhold, da.

Så for å oppsummere; det å finne en ny partner, kan være krevende. Det er mange fallgruver i singellivet, og man skal ha øynene og ørene oppe, for å unngå sorg og skuffelse. Men det må ikke være krevende heller, om man er flink til å luke ut dritt, og har et litt avslappet forhold til det. Alle har forskjellige erfaringer, så det varierer fra person til person. 

Om det er riktig for deg med brudd nå derimot, kan nok ingen andre enn deg svare på. Men igjen, kommunikasjon og samtaler er viktig. Det er viktig at du får frem hva du føler, slik at din samboer forstår realiteten av det her. Kanskje han ikke tror problemet er så stort, som det faktisk er? 

Er det ok for deg å ha en kjæreste du ikke vil ha sex med? Er det ok for deg å ha en kjæreste som ikke orker å ha sex? Gir dere hverandre kjærlighet, berørelse og kyss i hverdagen, eller er dette også borte? Hva er for og i mot her? Jeg tok mange runder med meg selv, og samtaler, før jeg landet på at brudd var riktig her. Jeg trenger intimitet i et forhold og, og for meg var det ødeleggende å ikke føle seg begjæret lengre. 

Endret 5. januar 2021 av Namine

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

de siste årene der jeg nok har operert som en pleier for han fremfor å få være meg selv fullt og helt, og dekt mine behov. 

Her er du nok inne på hovedproblemet. Du har ikke tatt vare på deg selv. Har du som pårørende fått noe støtte og veiledning, eller har stått helt på egenhånd? Bruk tid på deg selv, og kom deg litt bort fra samboeren din. Undersøk mulighetene for å studere utenlands et år, eller å jobbe i en annen by et godt stykke unna der dere bor slik at du må bo i pendlerleilighet i ukedagene. Noen ganger er litt avstand og tid for seg selv alt som skal til.

Anonymkode: 3b09c...d42

[Hulderen]

Her tror jeg mye av problemet er hvordan du ser på dere. Du beskriver deg selv som fargerik, mens han er blass. Han kan ikke forandre seg til å bli mer fargerik, han er den han er. Du ser på ham som kjedelig, jeg antar det er det du legger i blass. Det er nok bedre om dere finner noen som dere matcher bedre med. Han trenger en som også er blass, som anerkjenner ham for den han er, og ikke hele tiden forventer noe mer. Og du trenger en fargerik å bryne deg på. Det kan nok bli voldsomt, med to som begge vil skinne, men dere vil ikke kjede dere.

[AnonymBruker]

Oppsøkt en sexolog. De aller fleste par opplever problemer i sexlivet før eller siden, og mange har problemer med å snakke om det. En sexolog kan hjelpe dere med å få i gang kommunikasjonen. Kanskje vil du i løpet av prosessen også finne ut om dere burde være sammen eller ikke. 

Anonymkode: b5296...651