Å befinne seg i en besettelse over en annen person. Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg ikke har noen å snakke med om dette, så ønsker gjerne å høre fra andre som kan kjenne seg igjen eller har noen synspunkter.

Jeg er en kvinne i 20-årene og har helt siden 13-14 årsalderen blitt utrolig fort betatt av gutter og menn, og det utvikler seg ofte til en slags besettelse til slutt. Det har aldri vært på den måten at jeg oppsøker personen, ringer og melder i ett sett og er intens i oppførselen. Når sant skal sies kan jeg ikke tro vedkommende merker det engang, fordi jeg holder alt inni meg. Det går kun på veldig intense følelser og mye tanker på innsiden. 

På nåværende tidspunkt er jeg igjen i en slik fase hvor det har gått over i en besettelse over en mann. Vi har kjent hverandre i et par år, og da vi møttes noen ganger ble det en dag som et innvendig fyrverkeri hos meg; jeg var helt sikker på at dette var drømmemannen og han jeg skulle ende opp med. Etter hvert som vi snakket fant vi begge ut hvor like vi var på flere områder, nesten skremmende og overraskende like, også på dypet. Jeg har tatt meg i å riste på hodet flere ganger fordi det hele nesten var for godt til å være sant. Han har kalt meg sin sjelevenn og gjentatte ganger sagt at vi har noe helt spesielt mellom oss. Må poengtere at vi aldri har hatt noe romantisk eller seksuelt mellom oss, vi har kun hatt en vennskapelig relasjon.

Likevel begynte det ganske tidlig at tankene om han kretset rundt i hodet mitt hele dagen, og jeg tar meg nå i å vente på melding fra han hele tiden og sjekker mobilen gjennom hele dagen, og hjertet mitt gjør et hopp hver gang det kommer en melding fordi jeg alltid håper det er fra han. Overtenker alt han skriver, hver minste forandring i tonen og jeg kan få angstanfall om jeg føler han holder på å trekke seg unna meg hvis han plutselig ikke svarer på mange timer eller en dag, eller svarer annerledes enn han pleier. Jeg er forresten ekstremt sensitiv for tegn på avvisning og redd for å bli forlatt, noe som også gjør at angstlidelsen min fra før har blitt voldsomt forsterket etter han kom inn i livet mitt. 

Det har altså kommet til et punkt hvor det nå i grunn er mest slitsomt og vondt, og jeg skulle egentlig ønske jeg hadde guts nok til å distansere meg totalt fra han fordi jeg innerst inne ser at det er det beste for å komme ut av denne vonde spiralen. Jeg kan uansett ikke inn i noe forhold med noen nå fordi jeg må få skikk på psyken min først, blant annet dette og andre ting. Men, her kommer det kompliserte: Jeg kan ikke avslutte vennskapet, for da er jeg redd han går til grunne. Han sliter veldig psykisk selv og har vansker med å slippe folk innpå seg, er mye alene og har gitt uttrykk flere ganger for at han trenger meg i livet sitt, at han ikke hadde klart å miste meg. Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, selv om jeg vet innerst inne at det beste for min psykiske helse hadde vært å bryte med han for å komme meg ut av denne besettelsen. For dette er ikke sunt for meg i lengden, det har allerede vart i halvannet år. Men føler på en måte at ikke jeg kan fordi jeg er redd han skal gå helt i kjelleren, i verste fall ta sitt eget liv etter hvert ..

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre her ... Hadde satt stor pris på innspill fra noen. Tusen takk til deg som leste.

Anonymkode: 19b28...f34

[AnonymBruker]

tror dette kan skje om man ikke får nok omsorg eller oppmerksomhet, eller har nære nok relasjoner når man vokser opp eller at der fortsatt er sånn nå?

Det er nok lettere å få has på problemet enn du tror, men du burde snakke med en psykolog. Dette er ikke flaut, er nok vanligere enn du tror ☺️ Og psykologer har hørt mye du ikke kan tenke deg engang! Så dette går fint. Du trenger å rydde opp i følelsene dine, rotete forklart men det er noen feilkoblinger. Mange får raskt følelser for mennesker som viser dem omsorg foreksempel. Det er ikke "ekte" følelser for vedkommende, det er noe annet.

Eller virker det som om jeg er på bærtur her? 😄 Har ikke peiling, men dette er hva jeg tror.

Anonymkode: 16977...e25

[AnonymBruker]

Finn deg noen andre mer interessante enn han 😉 hadde det sånn før jeg også, alt foregikk inni meg med besettelse og intense følelser og så for meg alt forskjellig som skjedde mellom meg og han, drømte meg helt bort. 

Anonymkode: a5bfb...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

tror dette kan skje om man ikke får nok omsorg eller oppmerksomhet, eller har nære nok relasjoner når man vokser opp eller at der fortsatt er sånn nå?

Det er nok lettere å få has på problemet enn du tror, men du burde snakke med en psykolog. Dette er ikke flaut, er nok vanligere enn du tror ☺️ Og psykologer har hørt mye du ikke kan tenke deg engang! Så dette går fint. Du trenger å rydde opp i følelsene dine, rotete forklart men det er noen feilkoblinger. Mange får raskt følelser for mennesker som viser dem omsorg foreksempel. Det er ikke "ekte" følelser for vedkommende, det er noe annet.

Eller virker det som om jeg er på bærtur her? 😄 Har ikke peiling, men dette er hva jeg tror.

Anonymkode: 16977...e25

Tusen takk for svaret ditt, det setter jeg stor pris på! Du er absolutt ikke på bærtur, for jeg føler du er inne på noe der 😊 Du kan tro jeg har grublet over hvorfor i alle dager jeg reagerer og føler slik jeg gjør, og har kommet frem til mye av det du skriver. Jeg ble mobbet mye gjennom skolegangen, hadde ingen venner, og kontakten med 2 jeg fikk på videregående gle ut etter hvert så jeg har vært mye alene. Og kanskje det klassiske; faren min flyttet ut da jeg var liten, og jeg har virkelig savnet en støttende, forståelsesfull og tillitsfull far. Men han har ofte kritisert meg opp igjennom, klaget og ikke vist at han har brydd seg særlig om hvordan jeg egentlig har det. 

Så tenker det ligger mye der, at følelsene mine (som egentlig ikke er ekte, som du også sier) tar helt av når jeg møter på en snill, trygg, empatisk og forståelsesfull mannsperson. For det kan jo virke litt logisk?

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Finn deg noen andre mer interessante enn han 😉 hadde det sånn før jeg også, alt foregikk inni meg med besettelse og intense følelser og så for meg alt forskjellig som skjedde mellom meg og han, drømte meg helt bort. 

Anonymkode: a5bfb...613

Du skriver du hadde det slik før. Jeg antar da at du nå har fått litt mer kontrollen på en måte? Hvordan ble det bedre tror du? Var det noe du jobbet med, eller gikk det mer over av seg selv med alderen og det hele?

Anonymkode: 19b28...f34

[AnonymBruker]

Du må bli mer glad i deg selv og lære deg å sette deg selv først. Jeg var lik deg før pga omsorgssvikt i barndommen, men har jobbet mye med meg selv og kan idag si at jeg er mye sterkere og har en større kjærlighet for meg selv. Lykken ligger i meg selv og ingen andre. Jeg er min egen sjelevenn. Har kjæreste som jeg er veldig glad i, men setter han ikke på en pidestall. Livet mitt er ikke rundt han, han er bare en del av det. 

Anonymkode: f0f08...793

[AnonymBruker]

*dytter tråden*

Holder på å bli gal innimellom av den enorme trangen til å sjekke mobilen hele tiden, være tilgjengelig, vente, vente og atter vente på ny melding 24/7! 😓 Hvordan får man dette sterke behovet og tilhørende følelser under kontroll? Prøver å holde meg aktiv med ting store deler av tiden som distraksjon fra tankene, men er jo begrenset hvor mye man orker/kan være i aktivitet hele dagen. 

Anonymkode: 19b28...f34