Hvordan gjøre samlivsbrudd mest mulig skånsomt for barnet

[AnonymBruker]

Vi er et par med et barn på 3år som nå er i ferd med å gå fra hverandre. Dette er det siste jeg ønsker og jeg er klar til å gjøre alt for å prøve å få dette til, dessverre er ikke samboer enig og sier det er for sent.

Jeg kjenner på en enorm stor sorg over at vårt barn skal måtte gå gjennom dette og lurer på om noen her har tips og råd til hvordan vi kan gjøre det mest mulig skånsomt for vårt barn.

Gjerne dele erfaringer på godt og vondt også.

Er det lurt med 50/50 helt fra start? Noen som har prøvd ut at den ene forelderen flytter inn og ut slik at barnet slipper å flytte? Ja, jeg er ganske rådvill og vil bare at det skal være minst mulig vondt og trist for den uskyldige lille oppi dette marerittet...

Anonymkode: 3321d...c8c

[Jessic_a]

Vi har flyttet inn og ut annen hver uke det første året. Veldig skånsomt for barna. Også har vi alltid snakket pent om den mange forelderen. Jobbet godt sammen og tenkt på barnas beste først. Lykke til. Dette kommer til å gå så bra💚 

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (6 timer siden):

Vi har flyttet inn og ut annen hver uke det første året. Veldig skånsomt for barna. Også har vi alltid snakket pent om den mange forelderen. Jobbet godt sammen og tenkt på barnas beste først. Lykke til. Dette kommer til å gå så bra💚 

Takk for at du deler. ❤️
 

Her er det et bonusbarn i bildet som gjør at jeg ikke kan flytte ut og inn, men kanskje samboer kunne gjort det annen hver uke i en overgangsperiode.

Er bare så redd for at barnet skal bli veldig veldig lei seg. 
 

Ts

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

Stor klem til deg TS, det er både vondt og tungt det du skal gå gjennom nå❤️

Jeg og min eks flyttet inn og ut av vår felles bolig i en overgangsperiode. For barna ble det en skånsom overgang, men for meg som ønsket at forholdet skulle fortsette ble det ekstremt tungt. Det var ikke før jeg kom meg inn i egen leilighet at jeg klarte å komme meg videre. Et av mine barn var 3 år den gangen, og vi fikk beskjed av FVK at en hel uke fra den ene forelderen er litt for lenge når man er så liten. Så vi delte dagene opp litt annerledes. 

Dersom du er i en situasjon der du ikke kan flytte ut av deres felles hjem, men tenker at du slaø bo med eksen annenhver uke vil jeg anbefale deg å tenke deg nøye om. Det er ikke lett å bo sammen med en man ønsker å være i et forhold med, som i tillegg lever og bor akkurat som han vil den uken han ikke har barnet. 

Lykke til!

Anonymkode: 9cc4b...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Stor klem til deg TS, det er både vondt og tungt det du skal gå gjennom nå❤️

Jeg og min eks flyttet inn og ut av vår felles bolig i en overgangsperiode. For barna ble det en skånsom overgang, men for meg som ønsket at forholdet skulle fortsette ble det ekstremt tungt. Det var ikke før jeg kom meg inn i egen leilighet at jeg klarte å komme meg videre. Et av mine barn var 3 år den gangen, og vi fikk beskjed av FVK at en hel uke fra den ene forelderen er litt for lenge når man er så liten. Så vi delte dagene opp litt annerledes. 

Dersom du er i en situasjon der du ikke kan flytte ut av deres felles hjem, men tenker at du slaø bo med eksen annenhver uke vil jeg anbefale deg å tenke deg nøye om. Det er ikke lett å bo sammen med en man ønsker å være i et forhold med, som i tillegg lever og bor akkurat som han vil den uken han ikke har barnet. 

Lykke til!

Anonymkode: 9cc4b...7bf

Tusen takk for både omtanke og deling av din erfaring. 
Ja dette er utrolig tungt og vanskelig. Og som du sier så er jeg veldig usikker på hva som blir det rette med tanke på meg selv og med tanke på barnet. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å være sammen med far til barnet, så er redd det kommer til å gjøre mer vondt jo lenger vi «lever» sammen. Men har jo et desperat ønske om å Skåne barnet. Men det blir kanskje en bjørnetjeneste for oss begge...

Hvordan delte dere opp samværet? Jeg synes en uke er fryktelig lenge og ønsker ikke at barnet skal savne en av oss konstant. 

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

Har gått gjennom det. 3 år er veldig tidlig å være lenge borte fra foreldrene, så vi delte det opp annerledes.
 

Vi flyttet inn og ut, så barnet hadde en stabil base. Bestemte oss for å sette barnet først, og hadde derfor noen kvelder og helger sammen den første tiden. Etterhvert gikk det seg til, og barnet ble mer vant til den nye hverdagen. Passet på å alltid snakke pent om den andre forelderen. Hvis barnet plutselig trengte den andre foreldrene så gjorde vi om på samværet for at barnet skulle føle seg hørt. Føler vi fikk veldig igjen for å ta det i sakte tempo. Nå er barnet glad for å dra på samvær, og glad for å komme hjem. 

Anonymkode: 8416c...0a1

[AnonymBruker]

Det aller viktigste er at dere snakker fint om hverandre! Alt annet er ubetydelig i sammenligning. Praktiske ting fikser barnet, men å stå i mellom to som ikke liker hverandre er vondt. 

Anonymkode: 1f437...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Har gått gjennom det. 3 år er veldig tidlig å være lenge borte fra foreldrene, så vi delte det opp annerledes.
 

Vi flyttet inn og ut, så barnet hadde en stabil base. Bestemte oss for å sette barnet først, og hadde derfor noen kvelder og helger sammen den første tiden. Etterhvert gikk det seg til, og barnet ble mer vant til den nye hverdagen. Passet på å alltid snakke pent om den andre forelderen. Hvis barnet plutselig trengte den andre foreldrene så gjorde vi om på samværet for at barnet skulle føle seg hørt. Føler vi fikk veldig igjen for å ta det i sakte tempo. Nå er barnet glad for å dra på samvær, og glad for å komme hjem. 

Anonymkode: 8416c...0a1

 

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det aller viktigste er at dere snakker fint om hverandre! Alt annet er ubetydelig i sammenligning. Praktiske ting fikser barnet, men å stå i mellom to som ikke liker hverandre er vondt. 

Anonymkode: 1f437...608

Vi ønsker begge det beste for vårt barn og det er ikke noe uvennskap mellom oss. Så jeg tror vi begge alltid kommer til å sette barnet først. Han er en fantastisk pappa for vår sønn og jeg vet at han synes jeg er den beste mammaen.

Fint å høre fra flere at en uke om gangen er for lenge. Da vet jeg at målet bør være kortere i starten. Men siden det er snakk om å flytte frem og tilbake for barnet er jeg usikker på hva som er mest negativt for barnet. Å flytte ofte frem og tilbake eller å savne den ene av oss. 
vi skal selvfølgelig til mekling, men er greit å ha gjort seg noen tanker på forhånd.

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

Er bare nysgjerrig - dere som flytter inn og ut, er dere veldig rike? Siden dere har råd til å ha 1,5 bolig?

Anonymkode: 8faae...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er bare nysgjerrig - dere som flytter inn og ut, er dere veldig rike? Siden dere har råd til å ha 1,5 bolig?

Anonymkode: 8faae...6df

Jeg har også lurt på hvordan man økonomisk og praktisk løser det. Deler man på den ekstra boligen da? Vi har hvertfall ikke råd til å ha hver vår utenom der barnet skal bo. Og det blir jo veldig rart å ha en felles bolig som man ikke bor i...

Her er målet at jeg skal fortsette å bo i boligen som vi har kjøpt sammen.

Anonymkode: 3321d...c8c

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi er et par med et barn på 3år som nå er i ferd med å gå fra hverandre. Dette er det siste jeg ønsker og jeg er klar til å gjøre alt for å prøve å få dette til, dessverre er ikke samboer enig og sier det er for sent.

Jeg kjenner på en enorm stor sorg over at vårt barn skal måtte gå gjennom dette og lurer på om noen her har tips og råd til hvordan vi kan gjøre det mest mulig skånsomt for vårt barn.

Gjerne dele erfaringer på godt og vondt også.

Er det lurt med 50/50 helt fra start? Noen som har prøvd ut at den ene forelderen flytter inn og ut slik at barnet slipper å flytte? Ja, jeg er ganske rådvill og vil bare at det skal være minst mulig vondt og trist for den uskyldige lille oppi dette marerittet...

Anonymkode: 3321d...c8c

Samarbeid og god dialog. Det må svelges kameler på begge sider, men så lenge dere klarer å holde de voksendiskusjonene utenfor noe det heller ikke er noen grunn til å fortsette med nå som dere ikke bor sammen så er det dialog om barnet som er best. 

her må man gi og ta litt på begge sider og det vil gå bra så fremt den ene parten ikke ser noen mulighet for profitt i dette. Desverre er det en del eksempler på det rundt om. 

Hvordan dere skal fordele og ikke minst bo er opp til dere og hva dere ønsker. 50/50 er en fin fordeling for barnet får like mye samvær med hver forelder noe som er veldig viktig for utviklingen og ikke minst relasjon til begge. 

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (1 time siden):

Samarbeid og god dialog. Det må svelges kameler på begge sider, men så lenge dere klarer å holde de voksendiskusjonene utenfor noe det heller ikke er noen grunn til å fortsette med nå som dere ikke bor sammen så er det dialog om barnet som er best. 

her må man gi og ta litt på begge sider og det vil gå bra så fremt den ene parten ikke ser noen mulighet for profitt i dette. Desverre er det en del eksempler på det rundt om. 

Hvordan dere skal fordele og ikke minst bo er opp til dere og hva dere ønsker. 50/50 er en fin fordeling for barnet får like mye samvær med hver forelder noe som er veldig viktig for utviklingen og ikke minst relasjon til begge. 

Takk for dine råd.

Vi bor enda sammen. Vi eier sammen så det blir nok en litt langvarig prosess. 
50/50 skal vi definitivt ha. Bare usikre på hvordan de 50/50 skal fordeles.

Vi er absolutt ikke uvenner på noen måte, selv om jeg selvfølgelig er knust over at det var slik det skulle ende. Jeg kommer nok til å kjenne på sinne og frustrasjon, men jeg er voksen og reflektert nok til å forstå viktigheten av at vårt barn ikke skal merke det på noen måte.

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er bare nysgjerrig - dere som flytter inn og ut, er dere veldig rike? Siden dere har råd til å ha 1,5 bolig?

Anonymkode: 8faae...6df

Det lurer jeg og på. Hvordan funker dette i praksis? En av (mange) grunnene til jeg og mannen går ifra hverandre er at jeg vil ha ett eget liv og kunne bestemme alt i livet mitt. Ser ikke hvordan det skulle gått om vi hadde delt hus og leilighet. Hadde klikket, og tror at mange av småtingene man irriterer seg over til vanlig hadde eskalere. Hadde heller ikke taklet om han hadde hatt en ny dame i leiligheten feks. 

Anonymkode: aebb7...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tusen takk for både omtanke og deling av din erfaring. 
Ja dette er utrolig tungt og vanskelig. Og som du sier så er jeg veldig usikker på hva som blir det rette med tanke på meg selv og med tanke på barnet. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å være sammen med far til barnet, så er redd det kommer til å gjøre mer vondt jo lenger vi «lever» sammen. Men har jo et desperat ønske om å Skåne barnet. Men det blir kanskje en bjørnetjeneste for oss begge...

Hvordan delte dere opp samværet? Jeg synes en uke er fryktelig lenge og ønsker ikke at barnet skal savne en av oss konstant. 

Anonymkode: 3321d...c8c

Nå er dette noen år siden, så jeg kan ikke helt huske hvordan vi gjorde det for å være helt ærlig. Men FVK var veldig behjelpelig med å sette opp en plan.

Ja det er vanskelig å vite hva som er rett her, et samlivsbrudd er vanskelig for alle parter uansett hvordan det gjøres. Jeg skjønner at du setter barnet ditt først, men tenk også på hvordan du selv har det oppi alt. Barnet ditt trenger også en mamma som har det bra. 

Anonymkode: 9cc4b...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nå er dette noen år siden, så jeg kan ikke helt huske hvordan vi gjorde det for å være helt ærlig. Men FVK var veldig behjelpelig med å sette opp en plan.

Ja det er vanskelig å vite hva som er rett her, et samlivsbrudd er vanskelig for alle parter uansett hvordan det gjøres. Jeg skjønner at du setter barnet ditt først, men tenk også på hvordan du selv har det oppi alt. Barnet ditt trenger også en mamma som har det bra. 

Anonymkode: 9cc4b...7bf

Ja, men akkurat nå kjennes det som at eneste måten jeg kan ha det bra på er dersom barnet har det bra.

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar gikk fra hverandre i fjor. Vi har to barn på 3 og 6 år. Grudde meg veldig til barnas reaksjoner, men det har gått sååå fint.  6 åringen reagerte først med sinne og 3 åringen reagerte med glede. 6 åringen var ikke sint lenge, men 3 åringen fortsatte å være glad, han gledet seg til å få nytt hus og begynne i ny barnehage og få nye venner. Han er fortsatt glad og gleder seg til å dra på samvær med far, men lengter fort hjem til meg. Vanlig helgesamvær går fint, men i ferier begynner han å ville «hjem» etter 2-3 dager. 6 åringen bryr seg ikke og kunne nok fint hatt 50/50 med en uke her og en der. 
Jeg tror det er veldig individuelt, men ut i fra min erfaring tenker jeg at det er bedre for småbarn og ha samværsordning med f.eks. annenhver helg og en dag i uken. Så kan man starte med 50/50 når barnet er litt større f.eks ved skolestart. 
 

Ingen fasit dette, bare mine tanker og erfaringer. Ønsker deg masse lykke til. Plutselig går det mye bedre enn du tror:)

Anonymkode: 894c4...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg og barnefar gikk fra hverandre i fjor. Vi har to barn på 3 og 6 år. Grudde meg veldig til barnas reaksjoner, men det har gått sååå fint.  6 åringen reagerte først med sinne og 3 åringen reagerte med glede. 6 åringen var ikke sint lenge, men 3 åringen fortsatte å være glad, han gledet seg til å få nytt hus og begynne i ny barnehage og få nye venner. Han er fortsatt glad og gleder seg til å dra på samvær med far, men lengter fort hjem til meg. Vanlig helgesamvær går fint, men i ferier begynner han å ville «hjem» etter 2-3 dager. 6 åringen bryr seg ikke og kunne nok fint hatt 50/50 med en uke her og en der. 
Jeg tror det er veldig individuelt, men ut i fra min erfaring tenker jeg at det er bedre for småbarn og ha samværsordning med f.eks. annenhver helg og en dag i uken. Så kan man starte med 50/50 når barnet er litt større f.eks ved skolestart. 
 

Ingen fasit dette, bare mine tanker og erfaringer. Ønsker deg masse lykke til. Plutselig går det mye bedre enn du tror:)

Anonymkode: 894c4...663

Tusen takk for at du deler. ❤️ Det gir meg håp å høre slike historier. 
 

Er bare veldig bekymret for vår 3åring er hele tiden så opptatt av at vi skal være sammen. Blir veldig lei seg hvis ikke begge av oss foreldre blir med ut eller på butikken. Er aldeles lykkelig når vi tre sammen finner på noe. Barnet er utrolig følsom av seg og var for eksempel veldig lei seg når den ene av oss var bort en uke i høst. Og helt i ekstase da den uken var over...

Får bare håpe at dette går bedre enn jeg frykter. 

Anonymkode: 3321d...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2021 den 8.23):

Det aller viktigste er at dere snakker fint om hverandre! Alt annet er ubetydelig i sammenligning. Praktiske ting fikser barnet, men å stå i mellom to som ikke liker hverandre er vondt. 

Anonymkode: 1f437...608

Dette mener jeg er en sannhet med store modifikasjoner. Ser stadig denne påstanden, "så lenge foreldrene samarbeider så går alt bra". Altså, klart en god tone og lite konflikt er superviktig, men praktiske ting er ikke noe barna bare "fikser" av den grunn.

Da mine foreldre ble skilt en gang tidlig på 90-tallet hadde de også et kjempebra samarbeid og snakket aldri stygt om hverandre, de syntes sikkert selv at de gjorde en super jobb. Men jeg slet likevel mye med sorg og stress. Innen et år etter skilsmissen hadde jeg fått nye steforeldre på begge sider, stesøsken, og et halvsøsken på vei, samtidig som jeg skulle veksle mellom disse hjemmene. Og innen fem år var et av disse nye forholdene også slutt, og det var ny runde med brudd, flytting, omstilling og tap av relasjoner. 

Det er mange ting som bør være på plass etter brudd. Godt samarbeid, men også gjennomtenkte praktiske valg, å gi barnet nok tid og stabilitet i det nye livet, og ikke pøse på med masse nye forandringer, hastverk med nye partnere, flytting osv. Ting må tas steg for steg over lang tid, selv om de voksne blir forelsket og gjerne vil realisere egne behov. 

Anonymkode: 65932...794

[Pappa til 2]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 10.07):

Dette mener jeg er en sannhet med store modifikasjoner. Ser stadig denne påstanden, "så lenge foreldrene samarbeider så går alt bra". Altså, klart en god tone og lite konflikt er superviktig, men praktiske ting er ikke noe barna bare "fikser" av den grunn.

Da mine foreldre ble skilt en gang tidlig på 90-tallet hadde de også et kjempebra samarbeid og snakket aldri stygt om hverandre, de syntes sikkert selv at de gjorde en super jobb. Men jeg slet likevel mye med sorg og stress. Innen et år etter skilsmissen hadde jeg fått nye steforeldre på begge sider, stesøsken, og et halvsøsken på vei, samtidig som jeg skulle veksle mellom disse hjemmene. Og innen fem år var et av disse nye forholdene også slutt, og det var ny runde med brudd, flytting, omstilling og tap av relasjoner. 

Det er mange ting som bør være på plass etter brudd. Godt samarbeid, men også gjennomtenkte praktiske valg, å gi barnet nok tid og stabilitet i det nye livet, og ikke pøse på med masse nye forandringer, hastverk med nye partnere, flytting osv. Ting må tas steg for steg over lang tid, selv om de voksne blir forelsket og gjerne vil realisere egne behov. 

Anonymkode: 65932...794

Takk. Denne syntes jeg var godt å lese. Jeg er i en separasjon fra min kone, hun har flyttet ut og jeg bor igjen i huset. Vi har to barn på 10 og 12 år. Vi deler 50/50, annenhver uke. Som mange andre kjenner jeg savn etter barna, men det er MIN følelse. Den må jeg bare takle. Men så har jeg dårlig samvittighet ovenfor barna, jeg føler at jeg påfører de mye smerte, følelsesmessig, og de føler på at mamma eller pappa ikke er til stede. Den er tung å svelge.....

Men så til det jeg egentlig skulle svare deg på; Ja, jeg føler meg selvfølgelig veldig alene den uken barna ikke er i huset, det er ensomt å sitte her med tre etasjer og mange tomme rom. Jeg har ikke kjærlighetssorg, heldigvis. Men jeg har "familiesorg" - en sorg over at barna ikke får vokse opp med foreldre under samme tak. Som mange andre har jeg jo hatt en drøm og forestilling om det.... Men ja, tilbake til ensomheten. Det gjør jo at man begynner å tenke på om man finner kjærligheten igjen, om noen vil ha meg, at jeg ikke vil sitte "alene" annenhver uke (har jobb og venner altså), men da begynner man jo kanskje å se seg litt rundt, på byen eller tinder etc.

Men du skriver noe som får meg til å tenke meg litt om; Du opplevde både nye steforeldre og stesøsken, pluss et nytt søsken, og at det etter noen år ble nye brudd! Der fikk jeg meg en vekker. Lurer på hvor gammel du var når du opplevde brudd mellom foreldre og steforeldre.... Men uansett, for meg er jo barna mine det absolutt viktigste. Jeg bestreber å gi de en så stabil hverdag som jeg kan, selv i deres liv med annenhver uke frem ot tilbake. For det første går de aldri å bærer på noe. De har alt de trenger på begge steder, utenom skolesaker som de likevel bærer med seg. Men stabilitet for de er jo at det ikke skal være mange og nye forandringer.... Hvis jeg finner en ny kjæreste, men så blir det slutt etter noen år, så er jo det en person de har knyttet en relasjon til. Uansett om relasjonen er god eller veldig god (dårlig hadde jeg ikke akseptert), så vil det være vondt for dem.

Begynte nesten å tenke på om jeg skal utsette kjærligheten i 10 år, for å kunne være et stabilt hjem for de helt til barna blir voksne.  

.....og så er det noen som sikkert vil si at da har ikke jeg det bra - neivel, da får jeg ta opp tråden når jeg kjenner på det. Uansett så finner man lettest kjærligheten når man ikke leter etter den....

[AnonymBruker]

Pappa til 2 skrev (På 7.1.2021 den 22.14):

Takk. Denne syntes jeg var godt å lese. Jeg er i en separasjon fra min kone, hun har flyttet ut og jeg bor igjen i huset. Vi har to barn på 10 og 12 år. Vi deler 50/50, annenhver uke. Som mange andre kjenner jeg savn etter barna, men det er MIN følelse. Den må jeg bare takle. Men så har jeg dårlig samvittighet ovenfor barna, jeg føler at jeg påfører de mye smerte, følelsesmessig, og de føler på at mamma eller pappa ikke er til stede. Den er tung å svelge.....

Men så til det jeg egentlig skulle svare deg på; Ja, jeg føler meg selvfølgelig veldig alene den uken barna ikke er i huset, det er ensomt å sitte her med tre etasjer og mange tomme rom. Jeg har ikke kjærlighetssorg, heldigvis. Men jeg har "familiesorg" - en sorg over at barna ikke får vokse opp med foreldre under samme tak. Som mange andre har jeg jo hatt en drøm og forestilling om det.... Men ja, tilbake til ensomheten. Det gjør jo at man begynner å tenke på om man finner kjærligheten igjen, om noen vil ha meg, at jeg ikke vil sitte "alene" annenhver uke (har jobb og venner altså), men da begynner man jo kanskje å se seg litt rundt, på byen eller tinder etc.

Men du skriver noe som får meg til å tenke meg litt om; Du opplevde både nye steforeldre og stesøsken, pluss et nytt søsken, og at det etter noen år ble nye brudd! Der fikk jeg meg en vekker. Lurer på hvor gammel du var når du opplevde brudd mellom foreldre og steforeldre.... Men uansett, for meg er jo barna mine det absolutt viktigste. Jeg bestreber å gi de en så stabil hverdag som jeg kan, selv i deres liv med annenhver uke frem ot tilbake. For det første går de aldri å bærer på noe. De har alt de trenger på begge steder, utenom skolesaker som de likevel bærer med seg. Men stabilitet for de er jo at det ikke skal være mange og nye forandringer.... Hvis jeg finner en ny kjæreste, men så blir det slutt etter noen år, så er jo det en person de har knyttet en relasjon til. Uansett om relasjonen er god eller veldig god (dårlig hadde jeg ikke akseptert), så vil det være vondt for dem.

Begynte nesten å tenke på om jeg skal utsette kjærligheten i 10 år, for å kunne være et stabilt hjem for de helt til barna blir voksne.  

.....og så er det noen som sikkert vil si at da har ikke jeg det bra - neivel, da får jeg ta opp tråden når jeg kjenner på det. Uansett så finner man lettest kjærligheten når man ikke leter etter den....

Ts her. Jeg har selv vokst opp me steforeldre. Jeg var veldig heldig og fikk en stemor og en stefar som jeg fremdeles har et enormt nært forhold til. Forskjellen er at mine foreldre gikk fra hverandre mens jeg enda var baby. Så jeg husker ikke mine foreldre sammen. 
 

Jeg kommer aldri til å la noen flytte inn til oss mens barnet vårt enda er liten. Barnet mitt skal slippe å kjenne på mer tap enn nødvendig. Det betyr ikke at jeg ikke noen gang kan få meg kjæreste, men jeg blir uvel bare av tanken nå. Barnet er min prioritering nummer 1 og så lenge barnet har det bra så er jeg lykkelig. Så får en eventuell fremtidig kjæreste være en jeg er med når jeg er alene. 

Anonymkode: 3321d...c8c