Vanskelig med barnefar

[AnonymBruker]

Hei. 

Håper noen der ute har noen råd til meg. Jeg og samboer fant ut for ca 1 ukes tid siden at jeg er blitt gravid, jeg er nå 6+2. Jeg har ikke gått på prevensjon, noe han vet veldig godt, men det har ikke akkurat hvert 100% planlagt heller. Vi har snakket om å få barn tidligere. og det han har sagt er at skjer det så skjer det. Når det første skjedde, så ble det litt andre toner.. Jeg synes han virkelig har tatt på seg offer rollen, og at han synes veldig synd på seg selv. Han sier at han føler seg lurt, noe han absloutt ikke har noen grunn til. Han har vist veldig godt at jeg ikke har gått på prevensjon på nesten 2 år, og det må faktisk 2 mennesker til. jeg har ikke ligget der alene.. Vi har ikke akkurat noen drømme situasjon, da vi bor hjemme hos svigefar som er handikapet og han begynner i 100% jobb først nå. Svigefar har en leilighet i 2 etasje som han leier ut, som han har sagt vi skal få bo i og vet at både han og mine foreldre støtter oss veldig, så er ikke så bekymret der. Jeg er 25 og han er 26. Da jeg fortalte han at jeg var gravid begynte han med en gang å snakke om abort. Det var egt den eneste løsningen for han, men etter noen dager virket det som om han roet seg og ble litt mer positiv og at dette skal vi klare å ordne sammen og komme oss gjennom sammen. Men så plutselig våkner vi opp her en dag, og da virker det som om han hater meg. Jeg har ødelagt livet hans, jeg kontrollerer livet hans, han vil ikke ha noe med dette å gjøre, etc etc, han vil aldri røre meg igjen. Så neste dag, da er alt fint igjen, og han er positiv, kysser meg og alt sånn, så et par dager så er det pån igjen med det negative.. Jeg synes dette er utrolig slitsomt og veldig vanskelig. Prøvd å sette meg ned å prate med han, men føler jeg kommer ingen vei. Han synes bare synd på seg selv, og tenker ingenting på meg. Jeg ligger å gråter til langt på natt, og han bryr seg faktisk ikke. Jeg er veldig lei av å gråte. Jeg har sagt at jeg skjønner han har det vanskelig, og er redd, det samme er jeg også, men det forstår han ikke, det er jo kun en celle. Akkurat nå så prater vi ikke sammen en gang.. Sitter bare å er stille time etter time, og jeg synes det er utrolig trist og ukomfortabelt at det er kommet til det punktet. Han bare fraskriver seg alt ansvar og jeg synes han er utrolig barnslig. Han truet vel også med å dumpe meg om jeg ikke fjernet det, noe som blir et feil grunnlag å fjerne det på for min del hvert fall.  Jeg bare har det så vanskelig, og jeg har lyst til å være glad for dette, ikke gå med dårlig samvittighet for at jeg er glad.. Noe tips eller råd til hvordan jeg best mulig kan håndtere situasjonen? Jeg tror at han vil skjerpe seg og steppe opp etter hvert, men det er fortsatt veldig vanskelig her og nå.. 

Anonymkode: 61bc1...aca

[AnonymBruker]

Løp 🤯🤯🤯. 
han kan skrever fra seg ansvar (foreldreansvar), leve ditt bli mye enklere uten han. 
 

Anonymkode: ad587...bfc

[Kenelz]

Fortell at dette orker du faktisk ikke og du blir nødt til å flytte for deg selv da han oppfører seg veldig ustabilt og tar bare hensyn til seg selv. 

Svarer han ikke i mot så vet du hvor du står hen med han. 

[Månestjerne]

Han det hadde jeg gått fra, rett og slett. Makan, for en drittbehandling du får. 

[Mumsa]

Min erfaring er at når man får barn sammen, så trenger man være samstemte, ha god tålmodighet og omsorg for hverandre. Hvis dere bestemmer dere for å beholde, men utgangspunktet er at han har et horn i siden til deg, så kommer dette til å ende i brudd. Enten må han bearbeide dette, og være 100 % committed, ellers kan dere bare gå fra hverandre først som sist. Evt ta abort, men høres jo ikke så aktuelt ut for din del. Tipper denne situasjonen uansett skaper en splid mellom dere som kan være skadelig, om dere aborterer.

Vond situasjon for deg. Lykke til ❤

Endret 4. januar 2021 av Mumsa
Skrivefeil

[Olaug Olsen]

Du bør tenke mest på barnet som du har ansvar for nå. Du skal bygge deg opp til å takle en fødsel. Det er som å trene til en maraton. Det å ta vare på seg selv i svangerskapet er noe av det viktigste du gjør i livet ditt. Forklar ham gjerne dette. Du kan evt. konfrontere han en siste gang, hvor du f.eks krever at han stiller opp for deg 100% og kutter ut tullet. Hvis ikke han snur, gjør som i de gode rådene du får over. Husk at det du opplever nå, er noe kvinner over hele verden, i alle land, også har opplevet, opplever og kommer til å oppleve. Du er ikke alene i dette, selv om det kanskje føles slik nå. Jeg tipper du vil føle deg mindre alene, når du har flyttet bort fra dette problemet. Klem til deg, og dette klarer du!!

Endret 4. januar 2021 av Olaug Olsen