AnonymBruker Skrevet 3. januar 2021 #1 Skrevet 3. januar 2021 Er en helt vanlig A4 familie, men små og store oppturer og nedturer. Nedturene skjer nå med vår femåring, som kan ødelegge en hel dag med å være ufyselig, det er små ting som fort kan bikke. Vi snakker til hen om det, møter følelsene osv, gjør alt vi kan, samtidig skåne lillesøster fra hen. Idag fikk jeg nok! Dagen har vært et sant helvete siden vi sto opp idag. Jeg kommer til kort med alle råd osv som er å finne, nettsider og podkaster. jeg er sliten, føler meg som ræva mor som har bare lyst til å fike til barnet mitt, men vet at det er aldri løsningen. Noen her som har fått veiledning på helsestasjon eller familieteam eller lignende? Hva er erfaringen? Jeg synes det er skamfullt, men erkjenner at det hadde vært godt å snakke med noen. Anonymkode: 6fa31...974
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2021 #2 Skrevet 3. januar 2021 Det er aldri dumt å be om hjelp. Lykke til! Anonymkode: f6451...069 2
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2021 #3 Skrevet 3. januar 2021 Hva gjør at dere ikke takler femåringen alene? Alle femåringer er veldig utfordrende i perioder, er det noe som skiller barnet deres ut siden det sliter dere ut? Anonymkode: 014f1...06b
Hft Skrevet 3. januar 2021 #4 Skrevet 3. januar 2021 Vi hadde samme problem i vår, starter vel før 12. mars, men 5 åringen vår ble helt klin kokos under nedstengning. Ringte til fvk for å få hjelp, fikk time i starten av mai. Men da hadde situasjonen blitt mye bedre. Da hadde jo bhg startet opp igjen. Kan fortsatt se samme tendenser når det blir lange brudd i rutinene m bhg( nå skole) og søvn. Barnet vår er tydelig avhengig av samvær med jevnaldringer. Det var uansett fint at vi sammen som foreldre fikk litt tips og råd fra en tredje part. Fikk bekreftelse på at mye av d vi gjorde var riktig. Ønsker dere lykke til gjennom denne fasen! ❤️
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2021 #5 Skrevet 3. januar 2021 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Hva gjør at dere ikke takler femåringen alene? Alle femåringer er veldig utfordrende i perioder, er det noe som skiller barnet deres ut siden det sliter dere ut? Anonymkode: 014f1...06b Hen er veldig aktiv. Selv etter en lang dag i barnehage eller mye ute er hen ikke sliten, løper rundt inne omtrent. Ikke alltid hev klarer å sitte i ro når hen skal se barnetv. Kan hoppe i sofaen, men får ikke lov. Kan nesten erte meg, mor, med å si du bestemmer ikke over meg, og kan gå og gjøre ting hen ikke får lov likevel. På dager som er riktig ille flyter rutinene, og vi gjør alt for å ha det rolig og ikke minst passe på at hen får i seg mat. Er f.eks ikke flink. til å spise frokost. Det er gjerne sammensatt dette. Jeg ser også hen er usikker på seg selv i noen sammenhenger og kan ha lav selvtillitt. Noen ganger er jeg nesten redd jeg er skyld i det og fordi det blir kjefting og roping i mellom alt det pedagogiske vi forsøker å gjøre. TS Hft skrev (2 minutter siden): Vi hadde samme problem i vår, starter vel før 12. mars, men 5 åringen vår ble helt klin kokos under nedstengning. Ringte til fvk for å få hjelp, fikk time i starten av mai. Men da hadde situasjonen blitt mye bedre. Da hadde jo bhg startet opp igjen. Kan fortsatt se samme tendenser når det blir lange brudd i rutinene m bhg( nå skole) og søvn. Barnet vår er tydelig avhengig av samvær med jevnaldringer. Det var uansett fint at vi sammen som foreldre fikk litt tips og råd fra en tredje part. Fikk bekreftelse på at mye av d vi gjorde var riktig. Ønsker dere lykke til gjennom denne fasen! ❤️ Ja våren her også i fjor var utfordrende. I perioder var det et helvete. vår er også glad i venner, har truffet noen i jula, er din ellers, men hjemme kan det bli fort mye bråk og mas. Jeg kjenner meg veldig skamfull som må be om hjelp. Er liksom noe jeg skulle kunne dette, har jo veiledet andre foreldre tidligere. TS Anonymkode: 6fa31...974
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2021 #6 Skrevet 3. januar 2021 Ikke føl på skam. Det er en styrke å innse at man trenger veiledning. Og det er godt for alle innimellom. For de fleste holder det å snakke med familie/venner. Men av og til trenger man veiledning av fagpersoner. Familieteamet er et utrolig godt tilbud. Jeg har benyttet meg av det flere ganger, og er til og med utdannet barnehagelærer. De kan brukes til det meste, i en kort eller lang periode. Har ei vennine som tok kontakt med de, fordi hun hadde problemer med legging av barnet sitt. Personlig tok jeg kontakt med de fordi sønnen min slet med angst, noe som igjen gjorde det vanskelig å takle følelser og tilpasse seg sosialt. Jeg trengte veiledning på hvordan jeg kunne hjelpe han best mulig. Etter noen uker, så mente kontaktpersonen vår at dette var en sak for bup. Så da fikk vi videre hjelp der. Etter ca 1,5år, hadde det blitt stor bedring, og saken hos bup ble avsluttet. Men ca 1 år etter det igjen, opplevde vi tilbakefall. Vi tok igjen kontakt med familieteamet, da det var lang veteliste hos bup. Fikk igjen hjelp, og det ble ikke nødvendig med videre henvisning. Har også fått hjelp av de, da jeg slet med morfølelsen etter jeg fikk minste. Hadde 3-4 samtaler, og så hadde jeg ikke behov lengre. Og saken ble avsluttet. Takknemelig for at det tilbudet fins. Anonymkode: 64c1a...17f 1
Hft Skrevet 4. januar 2021 #7 Skrevet 4. januar 2021 AnonymBruker skrev (16 timer siden): Hen er veldig aktiv. Selv etter en lang dag i barnehage eller mye ute er hen ikke sliten, løper rundt inne omtrent. Ikke alltid hev klarer å sitte i ro når hen skal se barnetv. Kan hoppe i sofaen, men får ikke lov. Kan nesten erte meg, mor, med å si du bestemmer ikke over meg, og kan gå og gjøre ting hen ikke får lov likevel. På dager som er riktig ille flyter rutinene, og vi gjør alt for å ha det rolig og ikke minst passe på at hen får i seg mat. Er f.eks ikke flink. til å spise frokost. Det er gjerne sammensatt dette. Jeg ser også hen er usikker på seg selv i noen sammenhenger og kan ha lav selvtillitt. Noen ganger er jeg nesten redd jeg er skyld i det og fordi det blir kjefting og roping i mellom alt det pedagogiske vi forsøker å gjøre. TS Ja våren her også i fjor var utfordrende. I perioder var det et helvete. vår er også glad i venner, har truffet noen i jula, er din ellers, men hjemme kan det bli fort mye bråk og mas. Jeg kjenner meg veldig skamfull som må be om hjelp. Er liksom noe jeg skulle kunne dette, har jo veiledet andre foreldre tidligere. TS Anonymkode: 6fa31...974 Jeg jobber også med barn, og følte meg hekt maktesløs på hjemmebane. Tenkte etter hvert at å be om hjelp viser bare god selvinnsikt og er en bra ting. Tror nok at kunnskap og erfaring med barn også øker frustrasjonen når man prøver det man vet skal fungere, men allikevel ikke får det til. De var veldig hyggelige og hjelpsomme på fvk. Følte ikke på noe skam eller skyld etter at vi var der. 1
mjauritz Skrevet 4. januar 2021 #8 Skrevet 4. januar 2021 Husk at disse som jobber med dette møter på "deg" hver dag, og er gode på problematikken! Dessuten kan det føles veldig deilig å bare tømme seg litt, få litt veiledning og at noen andre som faktisk har mye erfaring og kunnskap om dette bidrar med noen perspektiver og støtter deg i det som er vanskelig! Jeg er sikker på at med en gang du faktisk møter på kontoret (eller hvor enn) for en samtale vil følelsen av skam forsvinne fort. Dette er vanlig, og mange trenger hjelp og støtte! 1
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2021 #9 Skrevet 4. januar 2021 AnonymBruker skrev (18 timer siden): Er en helt vanlig A4 familie, men små og store oppturer og nedturer. Nedturene skjer nå med vår femåring, som kan ødelegge en hel dag med å være ufyselig, det er små ting som fort kan bikke. Vi snakker til hen om det, møter følelsene osv, gjør alt vi kan, samtidig skåne lillesøster fra hen. Idag fikk jeg nok! Dagen har vært et sant helvete siden vi sto opp idag. Jeg kommer til kort med alle råd osv som er å finne, nettsider og podkaster. jeg er sliten, føler meg som ræva mor som har bare lyst til å fike til barnet mitt, men vet at det er aldri løsningen. Noen her som har fått veiledning på helsestasjon eller familieteam eller lignende? Hva er erfaringen? Jeg synes det er skamfullt, men erkjenner at det hadde vært godt å snakke med noen. Anonymkode: 6fa31...974 Tenker at barna alltid er et symptom på "sykdommen" i familien. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og forstod etter hvert at mitt barn var frustrert fordi jeg ikke hadde det godt selv. Jeg slet med mine egne ting, kunne fort bli sint, eller deprimert, uten at jeg egentlig så det selv. Jeg var en veldig god mamma, men hadde mye jeg trengte å jobbe med. Da jeg nøstet tak i det roet det seg betraktelig hjemme, og jeg møtte barnet på en annen måte. Sier ikke det er tilfellet her, men ville ikke "behandlet" barnet, men de voksne. Anonymkode: 68f47...ec8
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2021 #10 Skrevet 4. januar 2021 Ikke føl på skam, også vi som jobber med å hjelpe foreldre og familier er vanlige mennesker og føler oss utilstrekkelige i møte med egne barn! Henvend deg til helsestasjon og få kontakt med rette instans via dem, det er bare lurt ♥️ Anonymkode: 6345d...bb1
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2021 #11 Skrevet 4. januar 2021 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Ikke føl på skam, også vi som jobber med å hjelpe foreldre og familier er vanlige mennesker og føler oss utilstrekkelige i møte med egne barn! Henvend deg til helsestasjon og få kontakt med rette instans via dem, det er bare lurt ♥️ Anonymkode: 6345d...bb1 Er det ikke sånn at de som jobber i barnevernet og helsestasjonen «ser litt ned på» foreldre som sliter i rollen? Blir man ikke stigmatisert av fagpersoner? Bare undrer. Anonymkode: 6e5b8...720
mjauritz Skrevet 4. januar 2021 #12 Skrevet 4. januar 2021 AnonymBruker skrev (53 minutter siden): Er det ikke sånn at de som jobber i barnevernet og helsestasjonen «ser litt ned på» foreldre som sliter i rollen? Blir man ikke stigmatisert av fagpersoner? Bare undrer. Anonymkode: 6e5b8...720 Nei, ikke der jeg jobber i hvert fall (barnevernet)
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2021 #13 Skrevet 4. januar 2021 AnonymBruker skrev (56 minutter siden): Er det ikke sånn at de som jobber i barnevernet og helsestasjonen «ser litt ned på» foreldre som sliter i rollen? Blir man ikke stigmatisert av fagpersoner? Bare undrer. Anonymkode: 6e5b8...720 Ikke der jeg jobber heller, jobber med barn og ungdom i spesialisthelsetjenesten. Anonymkode: 6345d...bb1
AnonymBruker Skrevet 5. januar 2021 #14 Skrevet 5. januar 2021 AnonymBruker skrev (21 timer siden): Ikke føl på skam, også vi som jobber med å hjelpe foreldre og familier er vanlige mennesker og føler oss utilstrekkelige i møte med egne barn! Henvend deg til helsestasjon og få kontakt med rette instans via dem, det er bare lurt ♥️ Anonymkode: 6345d...bb1 Takk for gode svar og støtte. Jeg har tatt kontakt og venter svar. Skal klare dette ❤️ TS Anonymkode: 6fa31...974 1
AnonymBruker Skrevet 5. januar 2021 #15 Skrevet 5. januar 2021 AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Takk for gode svar og støtte. Jeg har tatt kontakt og venter svar. Skal klare dette ❤️ TS Anonymkode: 6fa31...974 Så bra, heier på deg & dere! ♥️👍🏼 Anonymkode: 6345d...bb1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå