Fortvilet. Hvorfor er jeg sånn?

[AnonymBruker]

For å starte helt fra begynnelsen: jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Deprimerte foreldre, hvor far drakk mye i perioder og mor er svært psykisk ustabil. Lite støtte fra familie utenfor kjernefamilien. Heller motsatt. Barndommen er preget av krangler, hat, sinne og så videre. Har opplevd å aldri bli tatt vare på. Aldri følt meg elsket, selv om jeg vet de elsker meg på sin måte. Aldri fått klem. Blitt fortalt at de er glad i meg. Aldri god natt og sov godt. Mye alene, mye redd. Besteforeldre, tanter og onkler tok mange av familiekonfliktene ut over oss barna. Nå, som voksen, kan jeg ikke skjønne at voksne mennesker kunne behandle oss barn på den måten.

I dag er jeg gift, har barn og ok, men overfladisk forhold til mine foreldre. Fin svigerfamilie, mange venner, utdannelse, hus, bil og hjem. Så takknemlig for alt det fine i livet mitt. Samtidig kjenner jeg på en uendelig stor tomhet. Jeg føler meg malplassert. Føler meg overflødig. Om jeg får høre fine ting eller får komplimenter så klarer jeg aldri å ta dem innover meg. Ektefellen min seier hen elsker meg, synes jeg er fin osv, men jeg klarer aldri å tro på at de mener det de sier. Aldri. Jeg tror helt oppriktig ikke at folk er glad i meg. Fornuften sier at dette er tull, at jeg er verdsatt av mange, men selv tror jeg det ikke. Føler det ikke. 
 

jeg skjønner at dette nok henger sammen med omsorgssvikt i barndom, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøvd psykologer uten å komme videre.

Anonymkode: babfd...164

[Cleo88]

.

 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[Vic]

Uff trist å lese. Jeg har ikke noe råd eller tips, men kjenner meg godt igjen.

når jeg fikk barn følte jeg en sorg over min egen barndom. jeg Kunne ikke forstå hvordan mine foreldre kunne være så slemme mot meg når jeg var barn, at de ikke føle samme kjærlighet til sitt barn som jeg følte til mine. 
Men ja hva skal man gjøre med det vet jeg ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg måtte prøve tre psykologer innen jeg traff den som hjalp meg. 

Man må treffe på den riktige. 

Det som er galt er antagelig at du ikke ser din egenverdi. Den er nok der. Du trenger å tro på det. 

Anonymkode: 3019d...09b

[Forundret..]

Jeg kjenner meg også mye igjen.. 

Jeg har kommet frem til det at da var da og nå er nå. Baggasje har jeg selvsagt med meg men jeg må prøve å bruke den nyttig fremfor å la den være en belastning. Ingen vits i å rulle seg i dritten liksom.. 

Så.. Noen ting må jeg jo jobbe litt med. Men hvem har ikke noe de må jobbe med ang sin egen person? Vi lærer hele livet. 

Jeg lærte tidlig hvordan jeg ikke skulle bli som mor. Jeg lærte raskt å ta avstand til dem som ikke vil en godt. Jeg lærte også det at mange "bryr" seg men få tar de tøffe stegene for å faktisk hjelpe og å skape en forandring. 

Jeg har også ett overflatisk forhold til mine foreldre, som fra hver sin kant ikke fungerte. Men jeg har også et dypere bånd, og det er nok fordi dem begge to vet så jævlig godt at til tross for hva som har vært så ser jeg dem selv om jeg tydelig har tredd ned over hodet på dem hva jeg tenker om omsorgen jeg fikk/ ikke fikk. 

Jeg tenker mye, reflekterer over hva som var, føler mye på ting som har hent og den uretten jeg har erfart, men på en annen side så har jo alle hver sitt. 

Kanskje det beste bare er å prate om ting, våge å kjenne på følelsene som dukker opp. Fortiden kan man jo uansett ikke forandre på, det man kan til en viss grad styre er fremtiden og hvordan man velger å se på den. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøvd psykologer uten å komme videre.

Da tviler jeg på at det er så mye KG kan bidra med.

Anonymkode: 1df97...32f

[AnonymBruker]

Jeg har en tilsvarende oppvekst som deg, og jeg har følt meg utenfor hele livet. Det er blitt slik at jeg føler meg mer ensom sammen med mennesker, enn når jeg er helt alene. Men i motsetning til deg har jeg aldri klart å gå inn i et forhold. Jeg synes det er vanskelig å stole på andre mennesker. Jeg er derfor den "evige single". Men jeg trives alene så det er egentlig greit. 

Det er ingen av mine nærmeste venner som kjenner til hvordan oppveksten min egentlig var, orker ikke at folk skal ta synd i meg. Jeg har en god utdanning, jobb og økonomi, og utad er jeg en vellykket person. Men å gå inn i et forhold med en annen person virker helt umulig. Og nå er jeg såpass "gammel" at jeg tenker det er forsent, og at ingen vil ha meg. Selv om jeg møter noen så trekker jeg meg unna når det blir for nært. Det er håpløst for andre å komme innpå meg. 

Jeg har bare akseptert at sånn er det. Noen ganger blir jeg sint over hvorfor akkurat jeg skulle få utlevert disse kortene. Men jeg kommer fort over det og gjør det beste ut av det. Alt har gjort meg sterk, litt for sterk kanskje. Jeg har ikke noen råd til deg, men tenker at du har iallefall egen familie. Kos deg med dem og verdsett de små øyeblikkene. 

Anonymkode: 0ce5f...1da

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

For å starte helt fra begynnelsen: jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Deprimerte foreldre, hvor far drakk mye i perioder og mor er svært psykisk ustabil. Lite støtte fra familie utenfor kjernefamilien. Heller motsatt. Barndommen er preget av krangler, hat, sinne og så videre. Har opplevd å aldri bli tatt vare på. Aldri følt meg elsket, selv om jeg vet de elsker meg på sin måte. Aldri fått klem. Blitt fortalt at de er glad i meg. Aldri god natt og sov godt. Mye alene, mye redd. Besteforeldre, tanter og onkler tok mange av familiekonfliktene ut over oss barna. Nå, som voksen, kan jeg ikke skjønne at voksne mennesker kunne behandle oss barn på den måten.

I dag er jeg gift, har barn og ok, men overfladisk forhold til mine foreldre. Fin svigerfamilie, mange venner, utdannelse, hus, bil og hjem. Så takknemlig for alt det fine i livet mitt. Samtidig kjenner jeg på en uendelig stor tomhet. Jeg føler meg malplassert. Føler meg overflødig. Om jeg får høre fine ting eller får komplimenter så klarer jeg aldri å ta dem innover meg. Ektefellen min seier hen elsker meg, synes jeg er fin osv, men jeg klarer aldri å tro på at de mener det de sier. Aldri. Jeg tror helt oppriktig ikke at folk er glad i meg. Fornuften sier at dette er tull, at jeg er verdsatt av mange, men selv tror jeg det ikke. Føler det ikke. 
 

jeg skjønner at dette nok henger sammen med omsorgssvikt i barndom, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøvd psykologer uten å komme videre.

Anonymkode: babfd...164

Skjønner godt hva du mener

Min løsning har blitt at jeg ikke fokuserer så mye på hvorvidt jeg tror/ikke tror på positiv bekreftelse, jeg prøver å droppe analysen. 

Du kan jo fokusere mer på hvilke positive følelser du har ovenfor andre - og formidle det? Og øve på å stoppe tankerekker og analyser. 

Det er forskjell på «jeg skal bli kvitt noe» og «jeg skal ikke gi det makt». 

Man kan også sette seg i den andres posisjon; om en annen hele tiden motsier dine følelser, så oppleves det mistroende og respektløst.

Derfor kan du øve på å si «takk» eller «jeg elsker/er glad i deg og» istedenfor «nei, fordi blabla».

En annen side ved å si imot er at det jo er ganske selvopptatt, man uttrykker at man er mer opptatt av eget indre liv enn hva noen sier. 

Om du var med en venn på en skogstur, og oppsummerer at «jeg likte skikkelig godt den turen, koselig å være med deg» - og vennen svarer med en tirade om seg selv - så er jo det egentlig veldig selvopptatt. Du kommenterte jo på DIN opplevelse. Og din opplevelse handlet ikke 100% om den personens oppfatning. 

Om du skjønner? 

Man må ikke være overbevist, men man kan lytte til hva andre sier og bare akseptere/respektere og takke. Si noe fint tilbake som du føler «utover» istedenfor å ha fokus innover. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan du kan endre tankene du har om deg selv, men det viktigste du kan gjøre er å sørge for at barna dine får en helt motsatt oppvekst. Klem de ofte. Si du elsker de og er stolt av de. Ikke la følelsen av å ikke være god nok gå i arv. 
 

PS: Du er god nok. 

Anonymkode: 1ec33...5b1