Ville du datet en uføretrygdet mann?

[AnonymBruker]

Krisjørgen skrev (8 timer siden):

❤️ håper du finner ut av det, og får et rikt liv med mange interesser og gleder.

 

Jeg forstår nok ikke omfanget av stigma som rettes mot uføretrygdede, og mener oppriktig at det er for vanskelig å bli  ufør i Norge. Hvis terskelen hadde vært lav, tror jeg helt ærlig mange ville klare å pleie seg tilbake til bedre helse og kommet seg i jobb igjen ganske raskt. Tenk om man kunne fått ro til å ta tak i helseproblemene uten press og stress fra NAV helt fra begynnelsen, bare fokusert på å bli friskere?

Joda, det er sikkert noen som ville "hvile på laurbærne" og tatt til takke med uføretrygd resten av livet. Men ærlig talt, å leve på drøye 20 000 i mnd resten av livet uten forespeiling om lønnsøkning er ikke akkurat lukrativt.

Men så er jeg for borgerlønn også da.

 

Du har kanskje rett i at det ikke var fordi han var ufør vi vokste fra hverandre, men at vi utviklet oss i totalt forskjellige retninger. Jeg er superaktiv og veldig samfunnsengasjert, har mange tillitsverv i frivillighet, jobber med innovasjon og utvikling, lager arrangementer, skaper prosjekter og trives best når jeg er der ting skjer. 

Han var aldri slik. Han var mer opptatt av og fordype seg, studere, forske og diskutere. Jeg kunne alltid søke kunnskap hos han, eller drøfte livet og samfunnets store og små utfordringer og gleder. Han hadde så mye å komme med. Men han hadde nok aldri et stort nettverk, og det var kanskje derfor han lett mistet det lille han hadde. Uansett var det fryktelig fortvilende å de denne mannen som jeg elsket og respekterte så felt forsvinne inn i "enfoldigheten".

Takk for det❤️ Holder på med det, og med utdanning nå🙂 Jeg er enig. Tror det er veldig vanskelig å kunne bli bedre med alt styret og stresset med nav osv. Først etter at jeg ble ufør klarte jeg å puste litt ut, og har gradvis fått mere overskudd. 

Den stigmatiseringen er veldig lei. Jeg trodde jeg hadde forståelsesfulle venner som likte meg for den jeg er, men opplevde gradvis mer og mer unnvikelse. Det var som om folk mistet litt respekten for meg og. Jeg skulle stille opp på flekken når de trengte det, mens når jeg sendte melding og spurte om å finne på noe, så ble jeg ofte bare ignorert. «Venner» la ut om diagnoser jeg hadde fortalt i fortrolighet til andre gjentatte ganger. Også var det et enormt sinne som kom fram over filleting fra folk, som om de hadde irritert seg noe voldsomt over tid. Noe de sannsynligvis hadde og. 
 

Nå forsøker jeg å unngå å nevne noe med ufør og sykdom til folk i det hele tatt. 

Fint å se at du reflekter over saken. Forstår godt at det var trist å se at mannen din endret seg på den måten. Må innrømme at jeg selv gikk på en smell etter å ha blitt ufør. Det var min største frykt, og jeg prøvde alt jeg kunne å unngå det. Men så går nå livet videre likevel, og man må forsøke å gjøre det beste ut av det. Syns jeg klarer det ganske bra i dag🙂 
 

 

Anonymkode: f30bb...92f