Ville du datet en uføretrygdet mann?

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal gi han en sjanse jeg. Det er faktisk personlighet, felles verdier og kjemi som teller. Og at man trives i hverandres selskap, og har det bra sammen. 
 

Jeg er ufør selv. Og enig i at stigmaet er et problem blant mange dessverre. Men man må jo ikke si til alle at man er syk og ufør. Angrer litt selv på at jeg har vært åpen, og fått så mye anklagelser og kritikk tilbake. Har prøvd å forklare og forklare, men mange klarer/ ønsker visst ikke å forstå. 

Jeg har alltid ønsket å jobbe, men helsen har ikke holdt i lengden. Alle blir slitne av jobb, men det er forskjell på å sovne på sofaen en halvtime for å så dra å møte en venn, og på å bli så utmattet at man ender opp sengeliggende og ikke orker stort annet, og kanskje må flytte hjem igjen til foreldre til slutt. Det er ikke sunt å presse kroppen sin så hardt over tid.  Jeg har selv forsøkt å trosse alle kroppens signaler, og endte opp på sykehus til slutt. 
 

Det tok mange år å bli ufør, og det var fryktelig krevende å skulle forholde seg til både nav, helsevesen med ulike behandlinger ukentlig, og forskjellige praksisplasser samtidig. 
 

Etter at jeg ble ufør har jeg heldigvis klart å gradvis bli bedre. Jeg har fast inntekt og tenger ikke lenger å bekymre meg over hva som skjer med økonomien neste år, og jeg slipper trusler fra nav om at jeg ikke kan være syk for lenge fra et tiltak for da kan de stoppe det. Arbeidsgivere jeg har hatt har dessverre ikke vært særlig forståelsesfulle angående fravær av ulike grunner. Så det er faktisk ikke så enkelt som mange tror å jobbe med kronisk sykdom. Arbeidsgivere ønsker også friske folk som kan yte maks på jobb. 

 

I dag eier jeg egen bolig, trener flere ganger i uken, prøver å være sosial og komme meg ut jevnlig, samt har fortsatt på utdanning. Ønsker å kunne få meg en deltidsjobb ved siden av uføretrygden på sikt. Som ufør har jeg nå mulighet til å ta det i mitt eget tempo, og med den belastningen jeg har kapasitet til. På grunn av mine erfaringer er jeg empatisk, omsorgsfull, lite dømmende, og folk sier jeg er god å prate med og jeg stiller opp for andre. 
 

Hvis jeg etter hvert får barn, er jeg fleksibel angående henting/ levering, kan være hjemme ved sykdom osv. Jeg er generelt veldig fleksibel angående tid, noe som gjør det lettere å møtes og å planlegge ting. Jeg er glad i å lage mat og å stelle i stand middag og hyggelige sammenkomster. Inntekten min er varig, og hverken korona eller annet kan fjerne den.
 

Anbefaler å heller finne en hobby eller annet å fortelle folk, angående hva man driver med. Kanskje det ligger misunnelse bak disse fordommene og ( spesielt fra folk som er misfornøyde med sitt eget liv), men folk tenker ikke på at det er mye de ikke ser og vet. Og ingen har noe rett på å vite alt om andres helseproblemer heller. Det er ganske privat. Uføretrygd krever ulike tiltak over år, spesialisterklæringer, og selve søknaden skal vurderes av to personer i nav, etter å ha først ha fått godkjenning av saksbehandler. Dette er absolutt ikke noe som er lett å jukse seg til, og jeg tviler på at friske folk hadde orket denne prosessen med inntekt det så vidt går an å leve på over lang tid på aap, utallige møter, legetimer, utredninger, tiltak mm. 

Syns du høres reflektert og tøff ut. Alle uføre er forskjellige, akkurat som alle andre. Fyren din høres ut som en bra fyr, noe som ikke er bare enkelt å finne i dag med så mange useriøse rundt om. 
 

Ønsker dere masse lykke til!

Anonymkode: f30bb...92f

[AnonymBruker]

Nei! Det skjer noe i hodet til mange av de som blir gående hjemme. Det handler gjerne om mangel på input og stimuli, og at man danner seg en egen liten boble med seg og sitt. 

Anonymkode: d3722...d45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei! Det skjer noe i hodet til mange av de som blir gående hjemme. Det handler gjerne om mangel på input og stimuli, og at man danner seg en egen liten boble med seg og sitt. 

Anonymkode: d3722...d45

Det er mange i arbeidslivet som det er noe galt i hodet med og🙃 Alle er forskjellige, og man må ikke være hjemme hele dagen selv om man er ufør. 

 

Men for de det skulle skje med, er det jo kanskje ikke så rart med all denne stigmaen heller? Det er galt om man ikke orker å delta på ting fordi man er for dårlig, men når man orker så må man høre på at man burde jobbe siden man klarer å være sosial... Orker man å gå turer nå og da, blir det kritisert. Mens når man ikke orker, så mener alle at man bør komme seg ut. Det blir visst feil uansett😅

Anonymkode: f30bb...92f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er mange i arbeidslivet som det er noe galt i hodet med og🙃 Alle er forskjellige, og man må ikke være hjemme hele dagen selv om man er ufør. 

 

Men for de det skulle skje med, er det jo kanskje ikke så rart med all denne stigmaen heller? Det er galt om man ikke orker å delta på ting fordi man er for dårlig, men når man orker så må man høre på at man burde jobbe siden man klarer å være sosial... Orker man å gå turer nå og da, blir det kritisert. Mens når man ikke orker, så mener alle at man bør komme seg ut. Det blir visst feil uansett😅

Anonymkode: f30bb...92f

Jeg svarte bare på spørsmålet til TS. Mine personlige erfaringer, blant annet med en ufør i nær familie, er bakgrunnen for svaret mitt. Har også snakket med andre med lignende erfaringer. Det betyr selvfølgelig ikke at enhver ufør person er slik jeg beskriver, men mine opplevelser tilsier at jeg hadde sagt nei til å bli sammen med en ufør mann.

Anonymkode: d3722...d45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg svarte bare på spørsmålet til TS. Mine personlige erfaringer, blant annet med en ufør i nær familie, er bakgrunnen for svaret mitt. Har også snakket med andre med lignende erfaringer. Det betyr selvfølgelig ikke at enhver ufør person er slik jeg beskriver, men mine opplevelser tilsier at jeg hadde sagt nei til å bli sammen med en ufør mann.

Anonymkode: d3722...d45

Det forstår jeg. Leste igjennom tråden med stigma fra mange. Og tenker at kanskje mange hadde unngått å blitt uføre om samfunnet hadde vært litt rausere. Er man sykemeldt en periode fra jobb, får man jo høre det bare man blir sett på butikken. Som om man ikke har behov for mat og luft. 

Leit å høre at du har negative erfaringer. Jeg har både negative og positive erfaringer med uføre, slik som jeg har med andre folk Men forstår at man blir påvirket av de erfaringene man selv har. 

Anonymkode: f30bb...92f

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Det forstår jeg. Leste igjennom tråden med stigma fra mange. Og tenker at kanskje mange hadde unngått å blitt uføre om samfunnet hadde vært litt rausere. Er man sykemeldt en periode fra jobb, får man jo høre det bare man blir sett på butikken. Som om man ikke har behov for mat og luft. 

Leit å høre at du har negative erfaringer. Jeg har både negative og positive erfaringer med uføre, slik som jeg har med andre folk Men forstår at man blir påvirket av de erfaringene man selv har. 

Anonymkode: f30bb...92f

Det er rart det der. Ikke skal du gå ut å handle, trene eller gå på kafé, for da kunne du jobbet og er en frekk snylter. Men ikke skal du være hjemme heller, for da er du en lat slask som blir rar i hodet fordi man ikke får stimuli.

Anonymkode: 54c93...d99

[Krisjørgen]

AnonymBruker skrev (På 3.1.2021 den 9.21):

Det fungerte ikke for meg. Jeg jobber turnus 100%. Han var ofte sur for at jeg jobbet mye. Og grinete fordi jeg tidvis var sliten etter jobb og hadde behov for å slappe av. Så uaktuelt for meg å date en som ikke jobber. 

Anonymkode: 6afda...639

Kjenner at jeg ikke har lyst til å være enig med dette, men erfaringsmessig er jeg det allikevel.

Jeg var sammen med en oppegående intelligent mann i mange år. Han begynte ferden mot ufør ganske raskt etter vi møttes, av liknende diffuse årsaker som mannen TS snakker om, og med det mistet han også tilknytning til dagliglivet, nettverk, andre mennesker og alt det som følger med å være en aktiv deltaker i samfunnet. 

Han ble på en måte sakte men sikker litt "dummere". Litt mindre med, litt mindre reflektert, litt mindre oppdatert.

Når jeg kom hjem fra jobb sliten og trøtt, hadde han gledet seg i mange timer allerede, til å få oppmerksomhet.

Når jeg kom hjem fra jobb gira og glad full av ny innsikt og ideer, hadde han egentlig ingenting å bidra med i den dagligdagse samtalen. Han hadde ikke delt siste nyheter med noen andre, fått input på ideer han hadde eller drøftet problemer med noen med helt andre holdninger enn han selv. 

Den skjevheten gikk meg mer og mer på nervene. Den spennende, intelligente, beleste mannen jeg falt for forsvant. Han ble ensidig og uinteressert, og jeg følte ikke lenger at vi var på bølgelengde.

 

Når det er sagt, har jeg skjønt at mye av det som ble for tungt for meg i dette forholdet var det faktum at han mistet det gode sosiale nettverket, ikke at han var uføretrygdet per se. 

Jeg har møtt mange uføretrygdede som for eksempel bidrar i frivillighet på dagtid, finner sammen med turgrupper eller har andre aktiviteter som kompenserer for bortfall av kolleger og nettverk. Disse virker som fungerer ganske normalt, og får den andelen daglig input de trenger for og utvikle seg og vokse som menneske, slik vi alle trenger.

 

Så nei, jeg ville aldri datet en uføretrygdet igjen. Med mindre han hadde godt nettverk og brukte de fleste dagene på å gjøre noe utenfor huset.

[AnonymBruker]

Krisjørgen skrev (10 minutter siden):

Kjenner at jeg ikke har lyst til å være enig med dette, men erfaringsmessig er jeg det allikevel.

Jeg var sammen med en oppegående intelligent mann i mange år. Han begynte ferden mot ufør ganske raskt etter vi møttes, av liknende diffuse årsaker som mannen TS snakker om, og med det mistet han også tilknytning til dagliglivet, nettverk, andre mennesker og alt det som følger med å være en aktiv deltaker i samfunnet. 

Han ble på en måte sakte men sikker litt "dummere". Litt mindre med, litt mindre reflektert, litt mindre oppdatert.

Når jeg kom hjem fra jobb sliten og trøtt, hadde han gledet seg i mange timer allerede, til å få oppmerksomhet.

Når jeg kom hjem fra jobb gira og glad full av ny innsikt og ideer, hadde han egentlig ingenting å bidra med i den dagligdagse samtalen. Han hadde ikke delt siste nyheter med noen andre, fått input på ideer han hadde eller drøftet problemer med noen med helt andre holdninger enn han selv. 

Den skjevheten gikk meg mer og mer på nervene. Den spennende, intelligente, beleste mannen jeg falt for forsvant. Han ble ensidig og uinteressert, og jeg følte ikke lenger at vi var på bølgelengde.

 

Når det er sagt, har jeg skjønt at mye av det som ble for tungt for meg i dette forholdet var det faktum at han mistet det gode sosiale nettverket, ikke at han var uføretrygdet per se. 

Jeg har møtt mange uføretrygdede som for eksempel bidrar i frivillighet på dagtid, finner sammen med turgrupper eller har andre aktiviteter som kompenserer for bortfall av kolleger og nettverk. Disse virker som fungerer ganske normalt, og får den andelen daglig input de trenger for og utvikle seg og vokse som menneske, slik vi alle trenger.

 

Så nei, jeg ville aldri datet en uføretrygdet igjen. Med mindre han hadde godt nettverk og brukte de fleste dagene på å gjøre noe utenfor huset.

Så leit å høre, for dere begge. Det er det jeg mener med at denne stigmatiseringen mot mennesker med helseutfordringer ødelegger så mye. 

Jeg er selv ufør, og har mistet mye nettverk på grunn av manglende forståelse også videre. Orker ikke å bruke kreftene på å diskutere helsen min med folk hver gang man møtes. Den har jeg nok med ellers. Ønsker å ha det hyggelig med venner de gangene man treffes og  diskutere ting som skjer, eller hva som har hendt siden sist. Ikke å måtte forsvare hvorfor jeg ikke jobber, få tips for hundrede gang om hva jeg burde prøve for å bli bedre (selvfølgelig av folk som klager over helsen selv), og anklagelser om at jeg orker mer enn dem som jobber (noe jeg selvsagt ikke gjør). 
 

Meldte meg inn i en sykdomsforening for å bli kjent med flere, men det ble for negativt. Så jeg meldte meg ut igjen. 
 

Har funnet meg hobbyer og ting å gjøre nå, og planlegger å komme meg ut i jobb igjen på sikt. Men syns samfunnet bør forsøke å endre syn på de som ikke klarer å jobbe av ulike grunner. Kan man ikke være litt inkluderende? Ingen er jo perfekte. De fleste opplever sykdom enten selv eller hos nærmeste i løpet av livet. Det er ikke rettet mot deg. Forstår valget ditt godt. Jeg var sammen med en som ble deprimert. Han klarte å jobbe, men var alltid grinete, misfornøyd, klagete og negativ. Det gikk utover mitt humør også. Så det kan jo gå begge veier da. 
 

Tror en generell regel om å finne en som trives med livet sitt er bra jeg. 

 

 

 

Anonymkode: f30bb...92f

[Krisjørgen]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Så leit å høre, for dere begge. Det er det jeg mener med at denne stigmatiseringen mot mennesker med helseutfordringer ødelegger så mye. 

Jeg er selv ufør, og har mistet mye nettverk på grunn av manglende forståelse også videre. Orker ikke å bruke kreftene på å diskutere helsen min med folk hver gang man møtes. Den har jeg nok med ellers. Ønsker å ha det hyggelig med venner de gangene man treffes og  diskutere ting som skjer, eller hva som har hendt siden sist. Ikke å måtte forsvare hvorfor jeg ikke jobber, få tips for hundrede gang om hva jeg burde prøve for å bli bedre (selvfølgelig av folk som klager over helsen selv), og anklagelser om at jeg orker mer enn dem som jobber (noe jeg selvsagt ikke gjør). 
 

Meldte meg inn i en sykdomsforening for å bli kjent med flere, men det ble for negativt. Så jeg meldte meg ut igjen. 
 

Har funnet meg hobbyer og ting å gjøre nå, og planlegger å komme meg ut i jobb igjen på sikt. Men syns samfunnet bør forsøke å endre syn på de som ikke klarer å jobbe av ulike grunner. Kan man ikke være litt inkluderende? Ingen er jo perfekte. De fleste opplever sykdom enten selv eller hos nærmeste i løpet av livet. Det er ikke rettet mot deg. Forstår valget ditt godt. Jeg var sammen med en som ble deprimert. Han klarte å jobbe, men var alltid grinete, misfornøyd, klagete og negativ. Det gikk utover mitt humør også. Så det kan jo gå begge veier da. 
 

Tror en generell regel om å finne en som trives med livet sitt er bra jeg. 

 

 

 

Anonymkode: f30bb...92f

❤️ håper du finner ut av det, og får et rikt liv med mange interesser og gleder.

 

Jeg forstår nok ikke omfanget av stigma som rettes mot uføretrygdede, og mener oppriktig at det er for vanskelig å bli  ufør i Norge. Hvis terskelen hadde vært lav, tror jeg helt ærlig mange ville klare å pleie seg tilbake til bedre helse og kommet seg i jobb igjen ganske raskt. Tenk om man kunne fått ro til å ta tak i helseproblemene uten press og stress fra NAV helt fra begynnelsen, bare fokusert på å bli friskere?

Joda, det er sikkert noen som ville "hvile på laurbærne" og tatt til takke med uføretrygd resten av livet. Men ærlig talt, å leve på drøye 20 000 i mnd resten av livet uten forespeiling om lønnsøkning er ikke akkurat lukrativt.

Men så er jeg for borgerlønn også da.

 

Du har kanskje rett i at det ikke var fordi han var ufør vi vokste fra hverandre, men at vi utviklet oss i totalt forskjellige retninger. Jeg er superaktiv og veldig samfunnsengasjert, har mange tillitsverv i frivillighet, jobber med innovasjon og utvikling, lager arrangementer, skaper prosjekter og trives best når jeg er der ting skjer. 

Han var aldri slik. Han var mer opptatt av og fordype seg, studere, forske og diskutere. Jeg kunne alltid søke kunnskap hos han, eller drøfte livet og samfunnets store og små utfordringer og gleder. Han hadde så mye å komme med. Men han hadde nok aldri et stort nettverk, og det var kanskje derfor han lett mistet det lille han hadde. Uansett var det fryktelig fortvilende å de denne mannen som jeg elsket og respekterte så felt forsvinne inn i "enfoldigheten".

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. 
Man må vite når man skal gi seg, og å trasse gjennom at man skal ut i jobb, koste hva det koste vil er ikke nødvendigvis noe å skryte av det heller. Hvorvidt fyren er ufør eller ei ville vært mindre viktig, men han bør ha et realistisk syn på verden, og ha evnen til å prioritere. Sikker inntekt er kjekt det, og inntekta hans er jo relativt høy, så ingen problemer der. 

Anonymkode: 7d2e8...58c

[Gustav2]

Tjener 400 k og kaller seg "spartanske"

 

what a time to be alive

[AnonymBruker]

Krisjørgen skrev (1 time siden):

Så nei, jeg ville aldri datet en uføretrygdet igjen. Med mindre han hadde godt nettverk og brukte de fleste dagene på å gjøre noe utenfor huset.

Så, med andre ord - du ville faktisk datet en uføretrygdet igjen. Det finnes da fryktelig mange uføre som har både nettverk og ting å bedrive dagene sine med.

Jeg synes mye av det du skrev i de par postene over var veldig fint og reflektert, så da skjønner jeg virkelig ikke hvordan du - i alle fall delvis - klarer å generalisere din opplevelse med en stk ufør til alle uføre. Det henger virkelig ikke på greip, og det blir et merkelig brudd med alt det reflekterte du skriver.

Det du egentlig sier er jo at du ønsker en mann som har sosialt nettverk og som har interesser og engasjement. Det kan du finne blant folk i full jobb og det kan du finne blant folk som av forskjellige grunner ikke jobber.

Anonymkode: 9f6aa...b59

[Witchita]

Javisst. Uføretrygdede er akkurat like forskjellige som alle andre, så jeg hadde nok sett på om forelskelsen kom, og ellers tatt det derfra som med hvilken som helst annen date.

[Krisjørgen]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så, med andre ord - du ville faktisk datet en uføretrygdet igjen. Det finnes da fryktelig mange uføre som har både nettverk og ting å bedrive dagene sine med.

Jeg synes mye av det du skrev i de par postene over var veldig fint og reflektert, så da skjønner jeg virkelig ikke hvordan du - i alle fall delvis - klarer å generalisere din opplevelse med en stk ufør til alle uføre. Det henger virkelig ikke på greip, og det blir et merkelig brudd med alt det reflekterte du skriver.

Det du egentlig sier er jo at du ønsker en mann som har sosialt nettverk og som har interesser og engasjement. Det kan du finne blant folk i full jobb og det kan du finne blant folk som av forskjellige grunner ikke jobber.

Anonymkode: 9f6aa...b59

Spørsmålet er jo om jeg ville datet en uføretrygdet, og jeg svarer vel, som sant er, at med min erfaring ville jeg ikke gjort det, med mindre jeg var sikker på at de vanskelige fallgruvene som jeg tidligere har opplevd ved å være i forhold med en som ble uføretrygdet ikke var relevante for det nye fiktive forholdet. Altså svarer jeg nei, men med forbehold, på spørsmålet.

Det var nok nyttig for meg å skrive disse innleggene, da jeg under samtalen her fikk reflektere over at det slettes ikke er sikkert at det var på grunn av uføren alene jeg og min tidligere kjæreste skled fra hverandre, slik jeg har tenkt en stund, men at det også kan være andre grunner. Jeg er fortsatt overbevist om at den nye passive hverdagen hans må ta en del av skylda, det betyr ikke at jeg mener at alle uføre er passive, tvert imot, jeg skriver det også; at jeg kjenner til mange aktive og engasjerte uføre. Men det kan skje, og det skjer, enkelte blir passive. Jeg ville nok blitt det selv, jeg trenger forpliktelser, forventninger, rutiner, økende ambisjoner og alt det andre som samfunnsstrukturen tilbyr for å ha et godt liv.   

Det er på ingen måte meningen å generalisere uføre på noe vis, jeg ville dele min erfaring med trådstarter. Jeg regner ikke med hun tar sin beslutning på grunnlag av det jeg sier, men siden hun spør, kunne kanskje, men bare kanskje, noen av mine erfaringer gi grobunn til noen gode og viktige samtaler. 

Like kanskje, kan hun ikke identifisere seg med meg i det hele tatt, deler ikke mine verdier, behov eller levemåte. Mange av mine nærmeste venner gjør ikke det, men lever sine liv og søker sin egen lykke der de har sine verdier og behov. Da vil selvfølgelig min erfaring være irrelevant, og innlegget mest sannsynlig glemt innen morgendagen. Og det er jo helt greit det!

Ikke vet jeg, men det er i hvert fall akkurat dette jeg er ute etter når jeg går ut for å hente svar på noe jeg undres over. Erfaringer og meninger jeg kan reflektere over i prosessen med å ta en besluttning.  

[AnonymBruker]

Krisjørgen skrev (52 minutter siden):

Det er på ingen måte meningen å generalisere uføre på noe vis, jeg ville dele min erfaring med trådstarter.

Men hva er definisjonen på å generalisere da?  Hvis én opplevelse med én ufør partner får deg til å trekke i tvil alle uføre så er det jo akkurat det du gjør. Har du noen grunn til å tro at alle uføre blir usosiale og inaktive basert på én erfaring?

Mener ikke å kverulere her altså, sier det i beste mening for å kanskje få deg til å reflektere enda mer rundt det ...

Og du gjør jo egentlig det også, men du tar liksom ikke helt konsekvensen av det du finner der og holder delvis fast i generaliseringen likevel. Det er det jeg ikke får til å gå opp...

 

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

Det kommer hèlt an på hans egen innstilling til situasjonen. Er han typen som synes enormt synd på seg selv og sliter med å akseptere egen hverdag, så blir det enormt tungt å forholde seg til kronisk negativitet i lengden. 

Er han derimot ved godt mot og føles god å være rundt, så hold på han

Generasjonen før oss, har skapt et bilde av den uføre som en litt stakkarslig person med skapet fullt av tresko og twintip.

I dag vet vi bedre og der man tidligere ble syk av å gjøre for lite, blir man i dag i større grad syk fordi man ikke merker hvor langt man har latt det gå. For mange er det et sosialt selvmord og det er derfor det er så individuelt hvordan man står i det...

 

Anonymkode: 39103...847

[AnonymBruker]

Krisjørgen skrev (2 timer siden):

❤️ håper du finner ut av det, og får et rikt liv med mange interesser og gleder.

 

Jeg forstår nok ikke omfanget av stigma som rettes mot uføretrygdede, og mener oppriktig at det er for vanskelig å bli  ufør i Norge. Hvis terskelen hadde vært lav, tror jeg helt ærlig mange ville klare å pleie seg tilbake til bedre helse og kommet seg i jobb igjen ganske raskt. Tenk om man kunne fått ro til å ta tak i helseproblemene uten press og stress fra NAV helt fra begynnelsen, bare fokusert på å bli friskere?

Joda, det er sikkert noen som ville "hvile på laurbærne" og tatt til takke med uføretrygd resten av livet. Men ærlig talt, å leve på drøye 20 000 i mnd resten av livet uten forespeiling om lønnsøkning er ikke akkurat lukrativt.

Men så er jeg for borgerlønn også da.

 

Du har kanskje rett i at det ikke var fordi han var ufør vi vokste fra hverandre, men at vi utviklet oss i totalt forskjellige retninger. Jeg er superaktiv og veldig samfunnsengasjert, har mange tillitsverv i frivillighet, jobber med innovasjon og utvikling, lager arrangementer, skaper prosjekter og trives best når jeg er der ting skjer. 

Han var aldri slik. Han var mer opptatt av og fordype seg, studere, forske og diskutere. Jeg kunne alltid søke kunnskap hos han, eller drøfte livet og samfunnets store og små utfordringer og gleder. Han hadde så mye å komme med. Men han hadde nok aldri et stort nettverk, og det var kanskje derfor han lett mistet det lille han hadde. Uansett var det fryktelig fortvilende å de denne mannen som jeg elsket og respekterte så felt forsvinne inn i "enfoldigheten".

Å leve på 20-22000 i mnd er fantastisk. Men så har jeg nedbetalt hus også, da:-)

Anonymkode: 43192...113

[Jerry Lee]

Nei.

[Pingvinen]

AnonymBruker skrev (På 3.1.2021 den 16.06):

Sannsynligvis er dere begge like slitne. Han må leve med smerter og plager, men likevel gå til psykolog/fysioterapi/annen behandling og også ta sin del av husarbeidet.
Du tenker som om den uføre og du skulle ha lik arbeidskapasitet, men det har dere jo ikke.

Anonymkode: 95afa...1ed

Joda, men når han blir sur fordi jeg må slappe av etter jobb så fungerer det ikke. 

[AnonymBruker]

Aldri! 

Anonymkode: c389c...944