Ville du datet en uføretrygdet mann?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har truffet en som jeg egentlig liker, men han er uføretrygdet. Tidlig enda. Ikke noen helseproblemer som jeg merker i det daglige på ham overhodet. Det er «bare» relatert til at han av grunner de ikke helt finner ut av over år ikke maktet å stå i jobb med resultatet at han sliter seg fullstendig ut og blir totalt utmattet/deprimert. Det endte i uføretrygd for et års tid siden - selv har han et håp om å komme seg i jobb igjen etterhvert på en eller annen måte.

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå. Utbetalingene er ikke allverden, men jeg vet ikke om det bekymrer meg så mye. Rundt 420 000 i året brutto. Ingen av oss er spesielt dyre i drift og bor gjerne relativt spartansk på landet, men man vet jo ikke hva fremtiden bringer. Dessuten sliter jeg litt med stigmaet - hvordan jeg skal presentere ham for andre osv.

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 9f6aa...b59

Ville aldri datet en uføretrygdet. Med mindre min nåværende partner ble syk da vi var sammen, og ble syk «på ekte» (ikke vondt i viljen, ubetydelig angst, stress, etc), da ville jeg ikke gått fra han på grunn av dette selvfølgelig. 

Anonymkode: 15596...f03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har truffet en som jeg egentlig liker, men han er uføretrygdet. Tidlig enda. Ikke noen helseproblemer som jeg merker i det daglige på ham overhodet. Det er «bare» relatert til at han av grunner de ikke helt finner ut av over år ikke maktet å stå i jobb med resultatet at han sliter seg fullstendig ut og blir totalt utmattet/deprimert. Det endte i uføretrygd for et års tid siden - selv har han et håp om å komme seg i jobb igjen etterhvert på en eller annen måte.

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå. Utbetalingene er ikke allverden, men jeg vet ikke om det bekymrer meg så mye. Rundt 420 000 i året brutto. Ingen av oss er spesielt dyre i drift og bor gjerne relativt spartansk på landet, men man vet jo ikke hva fremtiden bringer. Dessuten sliter jeg litt med stigmaet - hvordan jeg skal presentere ham for andre osv.

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 9f6aa...b59

Å ville uføre seg fordi man blir "deprimert" eller sliten av å jobbe er et STORT rødt flagg for min del. Vi jobber fordi vi må, ikke fordi vi blir så innmari happy av det. Alle er slitene etter en dag på jobb. Fy f hvor det har gått med samfunnet.

Anonymkode: 6c06e...b35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å ville uføre seg fordi man blir "deprimert" eller sliten av å jobbe er et STORT rødt flagg for min del. Vi jobber fordi vi må, ikke fordi vi blir så innmari happy av det. Alle er slitene etter en dag på jobb. Fy f hvor det har gått med samfunnet.

Anonymkode: 6c06e...b35

Herregud ...

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ville aldri datet en uføretrygdet. Med mindre min nåværende partner ble syk da vi var sammen, og ble syk «på ekte» (ikke vondt i viljen, ubetydelig angst, stress, etc), da ville jeg ikke gått fra han på grunn av dette selvfølgelig. 

Anonymkode: 15596...f03

Ja, det hørtes jo fullstendig logisk og konsekvent ut 😂

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke datet en uføretrygdet kvinne. 

Anonymkode: 6e573...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville ikke datet en uføretrygdet kvinne. 

Anonymkode: 6e573...527

Ville ikke datet en uføretrygdet kvinne eller mann som er uføretrygdet med av psykiske grunner

Anonymkode: 3e69c...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja.

Det er jo basert gjennom all forskning at arbeidsgivere diskriminerer personer med hull i CV, behov for tilrettelegging osv.

Så for endel blir det ufrivillig full ufør fordi vanskelig arbeidsgiver. 

Kjenner flere i den situasjonen. De har restarbeidsevne, men ingen vil ansette dem/arbeidsgiver pusher så hardt de kan for å gjøre dem overtallige eller si opp kontrakten. 

NAV er ganske vant til dette. 

Anonymkode: e1af0...ae0

 

Tja, sier jeg bare. Det er nok ikke helt rett, det er flere sider av disse sakene...

 

Anonymkode: 77286...739

[Gjest Mysticgirl]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2021 den 19.38):

Har truffet en som jeg egentlig liker, men han er uføretrygdet. Tidlig enda. Ikke noen helseproblemer som jeg merker i det daglige på ham overhodet. Det er «bare» relatert til at han av grunner de ikke helt finner ut av over år ikke maktet å stå i jobb med resultatet at han sliter seg fullstendig ut og blir totalt utmattet/deprimert. Det endte i uføretrygd for et års tid siden - selv har han et håp om å komme seg i jobb igjen etterhvert på en eller annen måte.

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå. Utbetalingene er ikke allverden, men jeg vet ikke om det bekymrer meg så mye. Rundt 420 000 i året brutto. Ingen av oss er spesielt dyre i drift og bor gjerne relativt spartansk på landet, men man vet jo ikke hva fremtiden bringer. Dessuten sliter jeg litt med stigmaet - hvordan jeg skal presentere ham for andre osv.

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 9f6aa...b59

Hadde overhodet ikke brydd meg, om jeg likte han og ble forelsket. Han kan jo ikke noe for at han er syk. ❤️ 

[AnonymBruker]

Hadde det vært en uføretrygdet uten ambisjoner om å komme seg ut i jobb igjen, ville jeg ikke datet han. Men han du snakker om virker lovende, det virker som om han har ambisjoner, så da tenker jeg at jeg hadde datet han.

Anonymkode: c4292...a61

[AnonymBruker]

Ja 100% 🥰

Pappa var ufør når jeg var liten så jeg er oppvokst med det. 
 

Om dere får barn er dei heldige som alltid har en hjemme, maten står klar på bordet når dei er ferdig på skole. Trenger ikke kaste barna rett i bhg etter noen mnd.

Du trenger ikke ta fri fra jobb om dei blir syke.

Ja lista er lang. 
 

Hopp i det ☺️

Anonymkode: c27ee...1af

[AnonymBruker]

TS her

Siste jeg skal si om saken.

Fint å se mange fornuftige stemmer her inne som ikke kategoriserer mennesker basert på et brev fra NAV. Men det er sjokkerende for meg å se hvor mange fordommer, hvor mye uvitenhet det er mot uføre her inne også. Når selv «arbeidsledere» (glad jeg ikke jobber der!) kan få seg til å komme med helt virkelighetsfjerne ting, og når noen later til at «psykisk syk» er et homogent begrep, at uføretrygdede nødvendigvis er fysisk hemmet, late, har sterkt redusert kapasitet i det daglige liv ... vel... Det er faktisk skremmende.

Og det var da det slo meg. Det er jo nøyaktig slike holdninger rundt om som gjør at tanken om «stigma» begynte å melde seg litt hos meg. Det vil jeg ikke være med på. Jeg må selvsagt bare drite i slikt og gjøre som jeg føler.

Jeg har kjent til mannen lenge før han ble ufør. Han er den samme nå som da. Like flott fyr. Like kapabel. Like snill, omgjengelig og sosialt intelligent. Like smart, like kunnskapsrik. Han er den samme, men har innsett at om han fortsetter å jobbe slik han gjorde så vil han kanskje ikke være det. Om man ikke ser at slikt er mulig, så er det fordi man ikke vet nok om temaet. Hverken om medisin/psykologi eller NAV-systemet. Da er du uvitende. Ferdig snakka.

Jeg har ingen problemer med at han evt ikke kommer seg i jobb igjen - det at han ønsker å komme seg i jobb på en eller annen måte (dvs neppe fulltidsjobb innenfor det han er utdannet som) var bare for å beskrive ham litt mer. Han jobber litt allerede - har gjort det hele veien under sykemelding og AAP også - som sensor for bachelor og masterstudenter - det fungerer fint med jobb i slike korte bolker. Tenk på det neste gang du har eksamen: det kan tenkes at han du tenker knapt kommer seg opp av senga om morgenen - og i alle fall ikke ut av sofaen - sannsynligvis oppnådd mer innenfor det faget enn du noen gang kan drømme om, og han er i tillegg med på å avgjøre din framtid.

Om vi blir et offisielt par vil tiden vise. Vi trenger mer tid begge to, det er ganske nytt. Men jeg har en god følelse  Og nå legger jeg dette blindsporet bak meg og prøver å glemme all uforstanden jeg har fått et innblikk i ved å titte inn her.

Så kan jo folk ellers bare lure på hvorfor de alltid ender opp som «offer», aldri finner kjærligheten mens fortsetter å seriedate «friske», «suksessrike» menn som åpenbart ter seg som sosiopater. En diagnose eller et brev fra NAV endrer ikke hvem folk er. Noen har ikke fått diagnosen de burde hatt og er ubrukelige mennesker, andre har en diagnose og er mer kapable enn de fleste. Med eller uten jobb. Døm folk etter hvordan de er - ikke etter hvordan du tror de må være basert på åpenbare fordommer. Enten det gjelder den søkkrike aksjemegleren som ser ut som en klisjé med sin Armanidress, sleik og Porsche som faktisk viser seg å være en fantastisk fin fyr, eller en uføretrydet som viser seg å ha mer å gi enn du noen gang kunne drømme om.

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

TS her

Siste jeg skal si om saken.

Fint å se mange fornuftige stemmer her inne som ikke kategoriserer mennesker basert på et brev fra NAV. Men det er sjokkerende for meg å se hvor mange fordommer, hvor mye uvitenhet det er mot uføre her inne også. Når selv «arbeidsledere» (glad jeg ikke jobber der!) kan få seg til å komme med helt virkelighetsfjerne ting, og når noen later til at «psykisk syk» er et homogent begrep, at uføretrygdede nødvendigvis er fysisk hemmet, late, har sterkt redusert kapasitet i det daglige liv ... vel... Det er faktisk skremmende.

Og det var da det slo meg. Det er jo nøyaktig slike holdninger rundt om som gjør at tanken om «stigma» begynte å melde seg litt hos meg. Det vil jeg ikke være med på. Jeg må selvsagt bare drite i slikt og gjøre som jeg føler.

Jeg har kjent til mannen lenge før han ble ufør. Han er den samme nå som da. Like flott fyr. Like kapabel. Like snill, omgjengelig og sosialt intelligent. Like smart, like kunnskapsrik. Han er den samme, men har innsett at om han fortsetter å jobbe slik han gjorde så vil han kanskje ikke være det. Om man ikke ser at slikt er mulig, så er det fordi man ikke vet nok om temaet. Hverken om medisin/psykologi eller NAV-systemet. Da er du uvitende. Ferdig snakka.

Jeg har ingen problemer med at han evt ikke kommer seg i jobb igjen - det at han ønsker å komme seg i jobb på en eller annen måte (dvs neppe fulltidsjobb innenfor det han er utdannet som) var bare for å beskrive ham litt mer. Han jobber litt allerede - har gjort det hele veien under sykemelding og AAP også - som sensor for bachelor og masterstudenter - det fungerer fint med jobb i slike korte bolker. Tenk på det neste gang du har eksamen: det kan tenkes at han du tenker knapt kommer seg opp av senga om morgenen - og i alle fall ikke ut av sofaen - sannsynligvis oppnådd mer innenfor det faget enn du noen gang kan drømme om, og han er i tillegg med på å avgjøre din framtid.

Om vi blir et offisielt par vil tiden vise. Vi trenger mer tid begge to, det er ganske nytt. Men jeg har en god følelse  Og nå legger jeg dette blindsporet bak meg og prøver å glemme all uforstanden jeg har fått et innblikk i ved å titte inn her.

Så kan jo folk ellers bare lure på hvorfor de alltid ender opp som «offer», aldri finner kjærligheten mens fortsetter å seriedate «friske», «suksessrike» menn som åpenbart ter seg som sosiopater. En diagnose eller et brev fra NAV endrer ikke hvem folk er. Noen har ikke fått diagnosen de burde hatt og er ubrukelige mennesker, andre har en diagnose og er mer kapable enn de fleste. Med eller uten jobb. Døm folk etter hvordan de er - ikke etter hvordan du tror de må være basert på åpenbare fordommer. Enten det gjelder den søkkrike aksjemegleren som ser ut som en klisjé med sin Armanidress, sleik og Porsche som faktisk viser seg å være en fantastisk fin fyr, eller en uføretrydet som viser seg å ha mer å gi enn du noen gang kunne drømme om.

Anonymkode: 9f6aa...b59

skjønner ikke problemet ditt, enten så dater du han eller ikke. Nødvendig å skrive her inne når du vil date han. Men fakta er at du skammer deg over at han er ufør! 

Anonymkode: 3e69c...5d3

[Heatwave]

Nei, men nå er jeg ikke homofil 🙂 

[Jolene]

Nei. Dersom mannen min hadde blitt ufør nå, hadde det vært én sak, men vi har et mangeårig forhold bak oss. Ville ikke bevisst blitt sammen med noen som er ufør.

[AnonymBruker]

Ja. Mannen min er ufør, og hadde vært det noen år før vi møtte hverandre. Tenker på hvilken fantastisk mann jeg ville gått glipp av om jeg hadde vurdert jobb/arbeidsevne som en avgjørende faktor for et forhold. 

 

Anonymkode: de14c...eca

[Okapi]

2 hours ago, AnonymBruker said:

skjønner ikke problemet ditt, enten så dater du han eller ikke. Nødvendig å skrive her inne når du vil date han. Men fakta er at du skammer deg over at han er ufør! 

Anonymkode: 3e69c...5d3

Synes TS gjør noe bra jeg, når hun erkjenner fordommene sine samtidig som hun viser seg ville til å jobbe med dem. Det er ærlig talt ganske beundringsverdig, og verdifullt for oss andre også.

[Frøyamor]

Har han tenkt å vær husmor da? Dvs vaske hus, lage middag, brette klær osv? 
 

Uansett, aldri i verden. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Frøyamor said:

Har han tenkt å vær husmor da? Dvs vaske hus, lage middag, brette klær osv? 
 

Uansett, aldri i verden. 

Det gjør han vel allerede? 

Anonymkode: 54c93...d99

[AnonymBruker]

Nei, det hadde jeg ikke. Spesielt ikke med de grunnene som du nevner i HI. Ikke pga. stigma og hva andre ville sagt, men fordi psykisk sykdom og depresjon ikke er til å tulle med, og jeg hadde ikke ønsket å involvere meg hvis jeg ikke måtte (jeg vet alle kan bli psyke). I tillegg tror jeg at jeg/vi ville møtt på problemer ved at han gikk hjemme mens jeg jobbet 100%. 
 

Anonymkode: 96626...a6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.1.2021 den 16.33):

Ja arbeidskapasiteten burde være lik, men når den ene sitter hjemme å synes synd å seg selv så er det dødfødt. Sånne pleier ikke å ha "ork" til å gjøre noe husarbeid heller, derfor blir det enda mer jobb på den som kommer sliten hjem fra jobb. 

Nei rødt flagg til sånne folk!

Anonymkode: 3e69c...5d3

Det er jo forskjell på å være hjemme og syns synd på seg selv- og være hjemme men i aktivitet og fornøyd med livet sitt. 

 

TS: jeg var helt imot å bli sammen med en uføretrygdet selv. Så traff jeg en veldig fin mann- og så viste det seg at han var nettopp det! Jeg måtte gå mange runder med meg selv - og det var en vanskelig avgjørelse, fordi jeg var så redd for stigmaet. 

 

I dag, 5 år etter, er vi gift og han jobber noe innen et yrke som passer han fint. Han har, som din en trygd på over 400.000, og vi "tjener" ca likt. Han er veldig flink og kreativ, og får veldig mye mer ut av penger enn jeg noen gang hadde klart på egenhånd. Det som er fint med dagens regler er at de kan jobbe selvom de har trygd. Det trekkes bare av trygda. For min manns del går det opp i opp, han får ikke mer utbetalt ved å jobbe da han ikke har høyskoleutdanning. Men han trives med å jobbe det han kan.

 

Så ts, ikke la denne mannen gå fra deg! Jeg er iallfall glad for at jeg ikke gjorde det! Og med et Bhg.barn så er det veldig praktisk med en pappa som har fleksibel jobb! 

Anonymkode: 3f641...420