Ville du datet en uføretrygdet mann?

[AnonymBruker]

Har truffet en som jeg egentlig liker, men han er uføretrygdet. Tidlig enda. Ikke noen helseproblemer som jeg merker i det daglige på ham overhodet. Det er «bare» relatert til at han av grunner de ikke helt finner ut av over år ikke maktet å stå i jobb med resultatet at han sliter seg fullstendig ut og blir totalt utmattet/deprimert. Det endte i uføretrygd for et års tid siden - selv har han et håp om å komme seg i jobb igjen etterhvert på en eller annen måte.

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå. Utbetalingene er ikke allverden, men jeg vet ikke om det bekymrer meg så mye. Rundt 420 000 i året brutto. Ingen av oss er spesielt dyre i drift og bor gjerne relativt spartansk på landet, men man vet jo ikke hva fremtiden bringer. Dessuten sliter jeg litt med stigmaet - hvordan jeg skal presentere ham for andre osv.

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres bra ut  Ville ikke brydd meg om "stigmaet", er nok ikke så mange som KG gir inntrykk av som sitter og dømmer uføre. Om han er alt det du beskriver så har du en bra mann  

Anonymkode: 8e98f...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå.

Synes dette er veldig tiltrekkende. Og all den tid han jobber med utfordringene sine, og også har som mål å komme tilbake til arbeidslivet i en eller annen form, høres han ut som et catch. Jeg kunne absolutt tenke meg å bli sammen med en sånn mann. 
Angående hvordan du kan introusere ham ville jeg fokusert på utdannelse, interesser og jobberfaring, og så eventuelt bare sagt noe kort om at han ikke er i arbeid for tiden. Synes ikke du behøver å utdype noe særlig mer enn det, så interessert i andres helseproblemer er nok ikke vennene dine. De bryr seg nok bare om at du har funnet deg en flott kjæreste. 🙂

Anonymkode: 95afa...1ed

[Gjest Chroma]

Kunne faktisk ikke brydd meg mindre. Så lenge du liker han bør du ikke la det ødelegge. 

[*Mocca*]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har truffet en som jeg egentlig liker, men han er uføretrygdet. Tidlig enda. Ikke noen helseproblemer som jeg merker i det daglige på ham overhodet. Det er «bare» relatert til at han av grunner de ikke helt finner ut av over år ikke maktet å stå i jobb med resultatet at han sliter seg fullstendig ut og blir totalt utmattet/deprimert. Det endte i uføretrygd for et års tid siden - selv har han et håp om å komme seg i jobb igjen etterhvert på en eller annen måte.

Han er veldig oppegående, intelligent, kunnskapsrik og har utdanning på doktorgradsnivå. Utbetalingene er ikke allverden, men jeg vet ikke om det bekymrer meg så mye. Rundt 420 000 i året brutto. Ingen av oss er spesielt dyre i drift og bor gjerne relativt spartansk på landet, men man vet jo ikke hva fremtiden bringer. Dessuten sliter jeg litt med stigmaet - hvordan jeg skal presentere ham for andre osv.

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 9f6aa...b59

Ville sagt, hei! Dette er Kåre, kjæresten min....

Det holder.

Og ja, så lenge fyren har en driv og holder kropp og hode igang til tross for sykdom som gjør at han ikke kan jobbe, hadde jeg lett datet han.

[AnonymBruker]

TS, tror du at en mann kunne laget en slik tråd? 

Anonymkode: 35c0a...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS, tror du at en mann kunne laget en slik tråd? 

Anonymkode: 35c0a...556

Jeg tror ikke en mann kunne brydd seg mindre enn om dama er trygdet. Jeg er kvinne da, men det er hva jeg tror. 

Anonymkode: 48d42...d03

[AnonymBruker]

I utgangspunktet betyr det mindre hvordan en partner livnærer seg.
Men at han ikke forstår hvorfor han sliter seg fullstendig ut og blir totalt deprimert av å jobbe, det ville jeg hatt utfordringer med å akseptere. 

Anonymkode: b498a...2d3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror ikke en mann kunne brydd seg mindre enn om dama er trygdet. Jeg er kvinne da, men det er hva jeg tror. 

Anonymkode: 48d42...d03

Det kommer helt an på mannen. Mange menn som ønsker seg en likeverdig partner, som er utdannet og i jobb 

Anonymkode: b498a...2d3

[Vera]

Tja..det kommer egentlig an på livsmål? Vil du ha barn? Vil han ha barn? Vil han takle alle utfordringene et barn vil medføre (tenker tid, krefter osv)?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror ikke en mann kunne brydd seg mindre enn om dama er trygdet. Jeg er kvinne da, men det er hva jeg tror. 

Anonymkode: 48d42...d03

Dette tror jeg ikke noe på, de fleste ønsker kvalitet!

Anonymkode: 06bbc...1bc

[AnonymBruker]

Han høres litt ut som meg. Har høyere utdanning, men med sykdom som har sabotert karrieren. Er "usynlig syk", og fungerer stort sett fint i hverdagen, men pga. mye smerter har det vært vanskelig å være pålitelig i jobbsammenheng. NAV og legen anbefalte meg å søke uføretrygd, først og fremst for å sikre økonomien. Jeg har ikke noe ønske om å bli værende i denne situasjonen, og ønsker å komme tilbake til arbeidslivet så fort som mulig. Det kan imidlertid ta noen år med behandling, kanskje utdanning for å bli en mer attraktiv søker, samt å finne en arbeidsgiver som tør å satse på en med noen CV-hull.

Jeg har datet litt de siste par årene, da det klart er litt ensomt å leve alene mens venner forsvinner inn i familieforhold.  Dessverre svært mange ganger blitt skutt rett ned pga. jobbsituasjonen, som regel før vi har møttes. Synes det er veldig synd, og føler det er fordommer vel så mye som en veloverveid vurdering, men slik er nå livet, antar jeg.

Håper du gir ham en sjanse. Det ville gitt meg litt håp også.

Anonymkode: 54c93...d99

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke latt en mann jeg liker gå pga overfladisk vissvass som hva andre skulle tenke om han er ufør. Det er en god del idioter som ikke er noe å spare på som er i jobb for å si det sånn..

Anonymkode: a3820...308

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar. Jeg er vel egentlig ikke så mye i tvil jeg heller, men kjente plutselig litt på det og følte bare behov for å lufte det. 

Det jeg sliter mest med er egentlig stigmaet og det å fortelle foreldrene mine det - ikke venner eller verden forøvrig. Men kanskje på tide å klippe navlestrengen.

Det er jo noen åpenbare fordeler også. Vi kommer neppe i noen tidsklemme i parforholdet. Inntekten er ikke spesielt stor (men høyere enn mange som jobber), men den er jo bombesikker. Hverken korona, sykdom, oljekollaps eller noe som helst vil påvirke den. Når han i tillegg er gjeldsfri med nedbetalt bolig (ikke veldig dyr, dog) så ... Og vi kan flytte hvor som helst (nesten - i alle fall innenfor EU), når som helst uten å tenke på at begge trenger jobb. Når jeg da har et yrke som gjør at jeg stort sett kan få meg jobb på dagen nærmest hvor som helst (i Norge i alle fall), så gir det stor frihet.

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men at han ikke forstår hvorfor han sliter seg fullstendig ut og blir totalt deprimert av å jobbe, det ville jeg hatt utfordringer med å akseptere. 

Jeg refererte til «de» - som i helsevesenet. Ikke ham personlig - han har mange tanker om temaet. Og jeg sa «ikke helt finner ut av» - ikke at de ikke har den fjerneste anelse. Sannsynligvis dreier det seg om en eller annen form for nevropsykologisk lidelse - noe i retning ADD. «Problemet» er at han fungerer så godt i alle andre sammenhenger enn «jobb over tid» at det burde utelukke slike ting, men dette er jo på ingen måte noen eksakt vitenskap.

Vera skrev (27 minutter siden):

Tja..det kommer egentlig an på livsmål? Vil du ha barn? Vil han ha barn? Vil han takle alle utfordringene et barn vil medføre (tenker tid, krefter osv)?

Nå har han vist at han takler mange utfordringer i livet og er aktiv på mange plan, har evne til å følge opp med god omsorg for dyr (uten at det er helt det samme to hunder), men ser poenget. Vi er på ingen måte der at vi har begynt å diskutere barn og personlig er jeg fleksibel. Den biologiske klokka begynner å melde seg for min del, og han er litt eldre enn meg så det er uansett ikke sikkert vi ønsker å tilbringe tiden fra nå nærmest til pensjonistalder som foreldre. Men det bør nok snakkes om.

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Dette tror jeg ikke noe på, de fleste ønsker kvalitet!

Jeg kjenner flere uføretrygdede. Det er ingen mangel på kvalitet der. I motsetning til hva man finner hos en del uvitende folk her inne.

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

Nei!

Det tror jeg ikke hadde passet min livsstil. Bruker mye tid på jobb, mye på trening og sosialt.  Ufør da regner jeg jo med det er noen fysiske utfordringer. Nå når jeg svarer dette tenker jeg da på et forhold over lang tid, og da tror jeg det til slutt ville blitt utfordrende.  For en kort periode hadde det sikkert gått fint. 

Anonymkode: 266c0...51d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Ufør da regner jeg jo med det er noen fysiske utfordringer.

Vi skriver 2021 og så finnes det fremdeles folk som regner med noe slikt??

Anonymkode: 9f6aa...b59

[AnonymBruker]

Han kunne vært «godkjent» for min del. Hadde ikke blitt sammen med en som bare lå hjemme på sofaen, aldri ville stelle seg (selv ikke på viktige dager), ikke gjorde noe med egen situasjon osv. 

Anonymkode: dd68b...954

[AnonymBruker]

Ja, helt klart.

Anonymkode: ce3b2...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Vi skriver 2021 og så finnes det fremdeles folk som regner med noe slikt??

Anonymkode: 9f6aa...b59

Ja, jeg gjorde det. 

Jeg prøvde bare å svare på et spørsmål og svarte ut i fra meg selv. 

Svarer ganske grunt med "regner med" og "tror", så påstår ikke. 

Alltid skummelt å svare på slike tråder for man kan virke både kynisk og platt. Samtidig kan det ikke bare være rom for en type svar, da er det ikke vits å spørre. 

Jeg beklager om du føler deg støtt av svaret mitt. 

Anonymkode: 266c0...51d

[AnonymBruker]

Dere har ikke behov for høy lønn med bolig på landet så det er vel greit da med 450 000? Det er ikke ille utbetalt det. 

Anonymkode: fb9e8...418