Flytte sammen, eller ikke..??

[AnonymBruker]

Vært sammen med kjæresten i ca 1,5 år. Begge er voksne og har egne barn fra tidligere forhold. Mine barn er i skolealder. Hans barn er voksen (flyttet hjemmefra), og nesten voksen (straks 18 år). 

Han flyttet i sommer inn i nytt hus, og da spurte han meg når vi skulle flytte sammen. Dette pga han planla romløsninger o.l. Da ble vi enig om at tidligst neste sommer, altså sommeren 2021, var best mtp mine barns skole og de skulle slippe å bytte skole midt i et semester. 

Men(!) i går tok jeg opp dette temaet igjen. Jeg ønsket å vite om planen fortsatt er den samme. Tenker jo det er greit å vite slik at man evt kan pla legge å selge eget hus.. Men da svarer han at han ikke ønsker å stresse(!), at han synes det er fint slik vi har det (at jeg bor der de ukene jeg ikke har barna), og at vi i forkant av dette må planlegge alt det praktiske.. (?)  

Han sier han ønsker å flytte sammen med meg, at han vil det, men nå er jeg bare et stort spørsmål her...! 

Til sommeren har vi jo vært sammen i 2 år, og jeg føler det ville vært helt naturlig utvikling i forholdet vårt å gå et steg videre. Samtidig så synes jeg det begynner å bli slitsomt å flytte til han annenhver uke. Til opplysning så er han nesten aldri hos meg mens jeg har barna.. Det føles som han har tatt litt avstand fra mine barn, men mulig dette er pga han har hatt mye arbeid den siste tiden, og jeg overanalyserer alle detaljene.. 

Jeg kjenner at jeg er litt skuffet, og tenker at jeg er jo et "pakketilbud". Han kan ikke bare få meg, barna mine følger liksom med!! Jeg kjenner også at jeg er litt sint og tenker at om han ikke vil bo sammen med meg nå, så vil han det noen gang da?? 

På den andre siden, så tenker jeg at jeg har det jo også bra slik det er nå. At jeg får fult fokus på egne barn når de ukene jeg har dem. Jeg har også et eget hus som er mitt! Jeg har lite lån, god økonomi, og bestemmer selv over meg selv.. Så jeg har det jo bra! 

Jeg tror den største skuffelsen er at jeg faktisk er villig til å gi slitt på alt mitt, for å flytte sammen med han, og at han ikke er villig til det samme.. 

Huff, jeg vet ikke.. Bør vel snakke med han om dette, men vet enda ikke hva jeg vil ha som mål for samtalen.. Jeg vil ik han skal føle seg presset til å flytte sammen. Jeg vil ik bo sammen med noen som ikke vil bo sammen med meg og barna. Men det at han kun vil bo sammen med meg når jeg IKKE har barna, ja det plager mgn! 

Anonymkode: a567e...350

[AnonymBruker]

Du flytter ihvertfall ikke sammen med en som ikke er mye med barna i hverdagen. Er jo de du skal tenke på her. Ikke at dere har vært sammen i 2 år og det føles naturlig for deg. 

Anonymkode: 570cd...28f

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke villet flytte sammen med noen som ikke vil insistere litt tid i mine barn. 
Trekk deg litt tilbake, ikke reis til han alltid. Det er godt å være hjemme uten barn også. 

Anonymkode: b1704...bd0

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen. 2 år er ikke lenge når det er barn involvert 

Anonymkode: de94f...7f1

[AnonymBruker]

Det er viktig at dere bytter på å "flytte". Så får han også kjenne litt på hvordan det er å være i en annens hjem, forholde seg til dine ting, og ikke minst deres barn. Er han hos deg når du ikke har barna?

Jeg er sammen med en mann der vi er særbo og tenker å flytte sammen med tiden. Der er vi også mye hos ham. Han har større bolig og litt bedre fasiliteter, men vi bor begge ganske bra. 

Jeg kan til tider bli lei av å være der, og han spør om jeg ikke synes det er hjemmekoselig, hva jeg ikke liker ved leiligheten osv. Men saken er jo at det ikke er mitt hjem. Jeg har et skap til klær og en skuff på badet, men jeg må likevel frem og tilbake. Jeg har derfor "tvunget" ham til å være mer hos meg, og da har han kjent på akkurat det jeg føler når jeg er hos ham. En slags rastløshet av å være på besøk. 

Vi er blitt enige om at når vi flytter sammen så finner vi et helt nytt sted, der begge starter på scratch. 

Asymmetrien i deres ønsker nå kommer antakeligvis av at du føler mer på ulempene ved særboerskap enn han gjør.

Anonymkode: a2e5e...b4d

[AnonymBruker]

Dropp han. Han vil bare skumme fløten av forholdet og er kun tilfreds med «hans del» av deg og ikke hele den du er og alltid kommer til å være: mor og kjæreste.

Anonymkode: 78f0c...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er viktig at dere bytter på å "flytte". Så får han også kjenne litt på hvordan det er å være i en annens hjem, forholde seg til dine ting, og ikke minst deres barn. Er han hos deg når du ikke har barna?

Jeg er sammen med en mann der vi er særbo og tenker å flytte sammen med tiden. Der er vi også mye hos ham. Han har større bolig og litt bedre fasiliteter, men vi bor begge ganske bra. 

Jeg kan til tider bli lei av å være der, og han spør om jeg ikke synes det er hjemmekoselig, hva jeg ikke liker ved leiligheten osv. Men saken er jo at det ikke er mitt hjem. Jeg har et skap til klær og en skuff på badet, men jeg må likevel frem og tilbake. Jeg har derfor "tvunget" ham til å være mer hos meg, og da har han kjent på akkurat det jeg føler når jeg er hos ham. En slags rastløshet av å være på besøk. 

Vi er blitt enige om at når vi flytter sammen så finner vi et helt nytt sted, der begge starter på scratch. 

Asymmetrien i deres ønsker nå kommer antakeligvis av at du føler mer på ulempene ved særboerskap enn han gjør.

Anonymkode: a2e5e...b4d

Ja det er nok dette som er årsaken til jeg føler slik jeg gjør.. Jeg føler jeg gjør all flyttingen, og det er meg dette er et ork for. Tror heller ikke han forstår at dette er slitsomt for meg etter så lang tid med dette. 

Har nå også fått skapplass og en skuff på badet, så er heldigvis ikke så mye jeg må flytte imellom, men likevel er det jo litt slitsomt å hele tiden være på besøk.. 

Men jeg tror det som plager meg mest er at han vil "bo" sammen med meg når jeg ikke har barna mine.. Føler han eskuderer de, og det føles ikke greit. Samtidig er jeg jo enig i at vi har det fint slik vi har det, om han i det minste kunne vist litt forståelse for at det er slitsomt å drive å flytte imellom.. 

Det jeg er mest redd for er at han ikke vil flytte sammen med meg senere heller.. Når vi snakket om å flytte sammen til sommeren, da konstaterte vi at 2 år sammen ville være fint å ha sammen før vi flyttet sammen. Men nå når dette nærmer seg, så vil han plutselig ikke "stresse".. 

Vet ærligtalt ikke hva eller hvordan jeg skal stille meg til dette. Jeg ser fordelene med å fortsette forholdet slik det nå er, men samtidig så ønsker jeg jo mer! Jeg ønsker en samboer, som går overens også med barna mine (noe de gjør). Jeg ønsker meg et felles hjem med mannen jeg elsker. 

Og nå føles det som at han ikke vil det samme.. 

Anonymkode: a567e...350

[AnonymBruker]

Du flytter da ikke sammen med han. Du har to barn som går på skole og må dermed bytte skole hvis dere hadde flytta dit, og de må bytte igjen når det blir slutt mellom dere. 
 

Forstår han godt da. Hans barn er voksne og ute av redet, mens dine enda er der noe som betyr ny runde med barn for han. 
 

Du flytter heller ikke sammen med en som barna dine ikke kjenner! Siden han ‘aldri’ er med dere, så kjenner ikke de hverandre. Det er en meget dårlig overfor barna. 

Anonymkode: 1abce...be3

[Gjest Mysticgirl]

Det er nok barna som hindrer han, fordi han selv er ferdig med småbarnstiden og har voksne barn. Da er det litt naturlig at han vil slappe litt av uten barn. 

Dere kan vel ha det slik til dine blir voksne og flytter ut? Flere og flere er særboere nå og det er like godt som å bo sammen. Hvorfor må man være samboere egentlig? 

Det beste valget jeg har gjort er å velge og ikke være samboer igjen med noen  

[Hmmmmmm]

Hadde satset på særboere. Begynn å skrive ned alle fordelene med det, tenk en stund ( uker) over alle sammen. Til slutt så er det nok du som ikke vil flytte med han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja det er nok dette som er årsaken til jeg føler slik jeg gjør.. Jeg føler jeg gjør all flyttingen, og det er meg dette er et ork for. Tror heller ikke han forstår at dette er slitsomt for meg etter så lang tid med dette. 

Har nå også fått skapplass og en skuff på badet, så er heldigvis ikke så mye jeg må flytte imellom, men likevel er det jo litt slitsomt å hele tiden være på besøk.. 

Men jeg tror det som plager meg mest er at han vil "bo" sammen med meg når jeg ikke har barna mine.. Føler han eskuderer de, og det føles ikke greit. Samtidig er jeg jo enig i at vi har det fint slik vi har det, om han i det minste kunne vist litt forståelse for at det er slitsomt å drive å flytte imellom.. 

Det jeg er mest redd for er at han ikke vil flytte sammen med meg senere heller.. Når vi snakket om å flytte sammen til sommeren, da konstaterte vi at 2 år sammen ville være fint å ha sammen før vi flyttet sammen. Men nå når dette nærmer seg, så vil han plutselig ikke "stresse".. 

Vet ærligtalt ikke hva eller hvordan jeg skal stille meg til dette. Jeg ser fordelene med å fortsette forholdet slik det nå er, men samtidig så ønsker jeg jo mer! Jeg ønsker en samboer, som går overens også med barna mine (noe de gjør). Jeg ønsker meg et felles hjem med mannen jeg elsker. 

Og nå føles det som at han ikke vil det samme.. 

Anonymkode: a567e...350

Jeg går utifra at du har barna 50%. Hvor mange ganger har han truffet barna dine? Hva har dere gjort sammen og hvordan kommer de overens?

Jeg er enig med MysticGirl at dette nok har hatt sammenheng med at han er sliten etter å ha hatt barn i hus i mange år og endelig er kommet "ovenpå" der man har tid, energi og penger til å gjøre det man selv vil, kanskje med en ny kjæreste også. Så kan du si at en person med barn alltid kommer som en "pakkeløsning". Men dette er jo avhengig av flere faktorer, som samværsprosent og alder på barna. Jo yngre barn er, desto mer plass tar de. 

Det er nok mange utenforstående som vil si at han bare må ha seg til å involvere seg mer, når han har valgt en kvinne med barn. Men dette er jo en prosess. Du blir kjent med personen, og så med barna. Og det er ingen som kan forutse akkurat hvordan ting vil bli. Kanskje startet han med en tanke om at et stort hus med alle sammen ville være idyllisk og koselig, og gikk så tilbake på den tanken. Det vet man rett og slett ikke etter ett år. Kanskje har han f.eks. venner eller kolleger med erfaringer som har gjort ham varsom. 

Selv er jeg kvinne uten barn sammen med en mann med barn. Ettersom vi ønsker et felles barn med tiden, så er det på en måte "gitt" at han starter på barnerunden på ny, og at vi flytter sammen. For par der begge er ferdige med barn (som jeg antar gjelder dere), så kan det jo arte seg litt annerledes.

Du må prate med ham om dette, og kanskje på en måte som inviterer ham til å være åpen uten å bli "fordømt". Så får dere diskutere hva deres valgmuligheter er. Kanskje flytte sammen alle sammen, men et hus som er stort nok til at alle kan trekke seg tilbake. Eller kanskje det er snakk om å vente til barna er litt større.

Anonymkode: a2e5e...b4d

[Snedig]

Jeg synes det høres helt topp ut jeg. Å ha fullt fokus på barna når du har de, og kjærestetid ellers. Du kan invitere han til deg, invitere på venninnekvelder eller besøke han. Du trenger jo ikke «flytte» annenhver uke. Som en her skrev er det fint å være hjemme når man har barnefri også. 

Endret 2. januar 2021 av Snedig

[AnonymBruker]

Ja jeg har tenkt en del i dag, og skrevet en liste over alle fordeler og ulemper med slik det er nå.. Lista på fordelene er klart lengst..! 

Likevel er dette sårt. Og det er sårt nettopp pga det var HAN som spurte tidlig om når vi skulle flytte sammen! Tidlig i forholdet var han også intr i å bli kjent med barna, være sammen med de, og forsøkte å integrere våre familier.. Han har sett de masse og møtt de flere ganger. Vi har vært på hyttetur, ferietur, han har overnattet hos meg/oss, osv osv.. Han sier han liker barna, og barna liker han! 

Men NÅ sier han at han ikke vil stresse med å flytte sammen. Det siste halve året har han som sagt tatt avstand fra de (virker det som), og jeg tenker nå han har fått kalde føtter mtp å flytte sammen rett og slett for han har innsett at han isåfall må starte på nytt.. 

Og dette er egentlig helt greit. Jeg respekterer at han kanskje synes det er vanskelig å starte på nytt med yngre barn igjen. MEN det at det var  HAN som tidligere foreslo dette, men nå avviser meg når jeg tar det opp igjen- ja det er det som føles sårt. Da føles det som han avviser barna mine, og at det er pga de han ikke vil bo sammen med oss.. 

Og om jeg skal kjenne på denne følelsen over lengre tid, at barna mine ikke er god nok for han, ja da vil jeg ikke kunne være videre sammen med han!!

Anonymkode: a567e...350

[AnonymBruker]

Det høres ut som det er det berømte "mammahjertet" som gjør vondt (selv om jeg hater det ordet). 

Dette tror jeg nok er litt av grunnen til at mange menn med barn går videre litt lettere enn kvinner, og t.o.m. etablerer seg på ny. De har lavere forventninger til den nye familiedynamikken, og legger også mindre i det hvis det er noe som er vanskelig.

Noen har kanskje litt for lave forventninger, derav de onde stemødrene vi hører så mye om. Men det er noen positive ting også, mtp. parforhold. De tar ikke alt personlig, og aksepterer at ingen andre enn dem selv (og barnas mor) vil se på barna slik de gjør. De kan være snille, omgjengelige og bli glad i barna, men de vil ikke tolerere dem slik de selv gjør. Og det gjør dem ikke slemme. Om de trekker seg tilbake er det kanskje bare fordi de innser egne begrensninger.

Han kan bli sliten av dine barn uten å mislike dem. Du kan gjerne tenke at du vil lete videre etter en du elsker som elsker deg, som også viser mer hengivenhet overfor barna. Men du må også være forberedt på at det kan være vanskelig. 

Anonymkode: a2e5e...b4d

[AnonymBruker]

Tror du må være litt realistisk på dette området. Jeg er også enslig mor, og faktum er at menn ikke står i kø for å flytte sammen med små bonusbarn. Det handler ikke om at de ikke liker barna, men mange er skeptiske til å ta på seg det ansvaret og legge om hele hverdagen for barn som ikke er deres biologiske. For å si det litt flåsete: ingen kommer til å være så interessert i dine barn som du og barnas far er. Kostnaden fra å skille seg er jo nettopp at man mister kjernefamilien, det er ingen garanti for at den type liv kan gjenskapes med neste mann man blir forelsket i.  

Så finnes det så klart eksempler på folk som blir samboere med barn og har det superbra. Spørsmålet er om du skal jakte det til enhver pris, eller om du skal ta livet som det faller seg. Om denne mannen er "the one", så ville jeg vurdert å være særboere og prøve å nyte den friheten det gir - ikke minst for barna, som slipper å bytte skole og hele pakka. Og så kanskje, om noen år, føles det mer naturlig for alle å flytte sammen. Det man virkelig ikke må gjøre, er å tvinge forholdet inn i et samboerskap som ikke er 100% ønsket for begge parter, bare fordi man ønsker den emosjonelle bekreftelsen. Nyfamilien er tøff, og det krever topp motivasjon, ellers blir det konflikter, gnisninger og lite trivelig stemning for barna.

Anonymkode: 25fa0...518

[AnonymBruker]

Forstår det er sårt, har opplevd omtrent det samme. Min kjæreste snakket mye om å flytte sammen (han som tok det opp, flere ganger) men etterhvert så ble det mange unnskyldninger på hvorfor ikke..  Jeg ble kjempelei meg, og jeg snakket ikke om det på ett par år.
Da begynte han plutselig å snakke om det igjen, for da fikk han råd til å oppfølge noen av drømmene sine... kun drømmene sine han snakket om, ikke om oss som par. (attpåtil drømmer som hadde tatt halvparten av boligen min og nesten all hans tid)  Egentlig bare ulempe for meg, foruten økonomien.
Jadda.., tenkte jeg og sa nei. .. Altså, når han vil flytte inn med meg for å få bedre råd, at det er det som er det utslagsgivende, det skal jo være en bonus, tenker da jeg. Takke meg til. Litt stolthet har jeg da.
Men jeg synest fremdeles det er vondt da.
Kanskje vi flytter sammen en gang, men vi har det nå bra slik vi har det nå altså. Jeg vil ikke ta det opp, tror kanskje ikke han heller vil ta det opp siden jeg ble så tydelig irritert, noe jeg  sjelden blir.
Som du skriver, ekstra sårt når det er han som har snakket mest om

 Synest du bør bo der barna dine går på skole nå.  Og at dere får dele på å reise til hverandre, annenhver gang eller noe. At han får kjenne på hvor slitsomt det er å være på reisefot og ikke hjemme annenhver uke. 

Anonymkode: e66ae...caa

[AnonymBruker]

Dersom dere i bunn og grunn har det fint i deres separate boliger - hvorfor ikke la det være slik til dine barn flytter ut?

Jeg kan på sett og vis godt forstå at han ikke vil ta på seg ansvaret for yngre barn igjen. Da er set jo fair at man forblir særboere. Dette er jo noe han har lov å finne ut av før dere har flyttet sammen. Bedre enn etter, er det ikke?

Jeg ville pratet med han om det at han ikke engasjerer seg i dine barn, uansett. Dere er en pakkeløsning, uansett om dere ikke bor sammen. Skal han være sammen med deg, så syns jeg du kan forvente at han bruker litt tid og energi på å gjøre barna trygge på han også.

Anonymkode: 61773...68e

[AnonymBruker]

Ts her. Takker for alle svar, og hjelp til å se saken fra flere perspektiver. Føles fortsatt sårt, men tenker jeg klare meg uansett! 

Involverere han se ikke mer med barna mine så tenker jeg at jeg nå avsluttet likevel. Og ja det er som noen her sier- bedre at han sier nei til å flytte sammen nå, enn å oppdage at det ikke funket for han etter vi hadde flyttet sammen. 

Jeg er bare skuffet for jeg hadde virkelig sett for meg at vi skulle flytte sammen, alle sammen, om ikke så lenge. 

Nå tenker jeg at jeg heller skal ta mer avstand fra han. Planlegge egne ting, egen oppussing, egne ferier, egne aktiviteter med barna mine. Rett og slett fordi han kanskje DA forstår at jeg er et "pakketilbud".. 

Samtidig tenker jeg at jeg skal slutte å hjelpe til så mye i hans hus når jeg er hos han. Slutte å ta ut av oppvaskmaskinen, slutte å sette på en vaskemaskin, slutte å lege mat. Rett og slett heller oppføre meg som en GJEST! For det er jo det han sier at jeg er... Eller en gjest som bor sammen med han de ukene jeg ikke har barna mine!  

Kjenner jeg er både skuffet og sint på han, og aner ikke om denne "taktikken" er smart av meg. Men jeg forstår jo nå at vi ikke blir samboere med det første, så da kan jeg jo slutte å oppføre meg som om vi skulle vært det! 

Anonymkode: a567e...350

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ts her. Takker for alle svar, og hjelp til å se saken fra flere perspektiver. Føles fortsatt sårt, men tenker jeg klare meg uansett! 

Involverere han se ikke mer med barna mine så tenker jeg at jeg nå avsluttet likevel. Og ja det er som noen her sier- bedre at han sier nei til å flytte sammen nå, enn å oppdage at det ikke funket for han etter vi hadde flyttet sammen. 

Jeg er bare skuffet for jeg hadde virkelig sett for meg at vi skulle flytte sammen, alle sammen, om ikke så lenge. 

Nå tenker jeg at jeg heller skal ta mer avstand fra han. Planlegge egne ting, egen oppussing, egne ferier, egne aktiviteter med barna mine. Rett og slett fordi han kanskje DA forstår at jeg er et "pakketilbud".. 

Samtidig tenker jeg at jeg skal slutte å hjelpe til så mye i hans hus når jeg er hos han. Slutte å ta ut av oppvaskmaskinen, slutte å sette på en vaskemaskin, slutte å lege mat. Rett og slett heller oppføre meg som en GJEST! For det er jo det han sier at jeg er... Eller en gjest som bor sammen med han de ukene jeg ikke har barna mine!  

Kjenner jeg er både skuffet og sint på han, og aner ikke om denne "taktikken" er smart av meg. Men jeg forstår jo nå at vi ikke blir samboere med det første, så da kan jeg jo slutte å oppføre meg som om vi skulle vært det! 

Anonymkode: a567e...350

Har vært i dine sko. Han vil ha husband  benefits, men uten å steppe opp når det kommer til hælinga.  Jeg forsøkte også taktikken du nevner... Men det funka ikke.. Vil tro det funker på de menn som ønsker et samliv,,,men vanskelig når de er " ferdig" med småbarnsliv, og har bodd alene over lengre tid. Jeg kastet bort 3 år til ingen nytte. Så lytt til magefølelsen. 

Anonymkode: 86bea...294

[AnonymBruker]

Synes ikke det passer seg å flytte sammen før man har giftet seg. 

Anonymkode: 5e09c...45e