Å kun stille opp for den andre

[AnonymBruker]

Så.. min kjære er deprimert, dvs han synes jeg er en påkjenning stort sett. Det er ikke noe positivt med å ha meg rundt, og jeg må gå når han må ha alenetid. Dette kom frem etter en lang periode hvor jeg ikke skjønner noe. Jeg klarer ikke dette, jeg trodde vi hadde det greit og at jeg var en god partner, jeg er visst ikke det. Så jeg sa at det er bedre vi gjør det slutt, sånn at vi slipper dette her, da ble han lei seg og sa at han trenger meg når han trenger meg, så får jeg være fornøyd med det han gir meg, men at det nå er hans behov som er viktig.

Hans behov er forøvrig at jeg har ingen behov i dette forholdet, at han ikke må være en kjæreste, men at han kan plukke meg frem når han har lyst på selskap eller noe. 

Jeg er forvirret og vil bare gjøre det slutt, jeg orker ikke dette, er jeg en dårlig kjæreste da? Han vil ikke ha noe hjelp, han sier han klarer å få det vekk alene og at det ikke er noe han vil snakke om med noen, ikke meg heller. 

Anonymkode: cd9f7...0ee

[AnonymBruker]

Selvfølgelig orker du ikke dette! Han behandler deg helt elendig. 

Jeg har opplevd noe litt lignende med en venninne, altså at depresjonen nærmest ble en form for ekstrem selvopptatthet, hun kunne bare drite i meg og avlyse avtaler fem minutter før, imens jeg slapp alt jeg hadde i hendene hver gang hun trengte noe. Man hadde ikke tolerert det fra noen friske, men når en person sliter, så er man mye mer ettergivende og tålmodig - og noen ganger altfor mye.

Han må forstå at det absolutt ikke går an å ha et sånt "forhold" for deg. Dersom du ønsker å å gi det et forsøk og prøve å bli så ville jeg stilt kravet at han i så fall skal i terapi, og dere skal gå sammen også. Det kan IKKE fortsette som dette. Han må være villig til å jobbe for det.

Selv hadde jeg dratt, å være deprimert er ikke en unnskyldning for å behandle andre som dritt. 

Anonymkode: 0a19e...552

[youcancallmejune]

Får han behandling for denne depresjonen? Hvis du skal holde ut og bli hos ham bør det være et minimumskrav at han skaffer all hjelp han kan få til å bli frisk.

[AnonymBruker]

Om det er en periode så står man i det og hjelper hverandre, i alle fall om man har vært sammen noen år. Med et forbehold - uansett hvor vondt man har det, hvor fjern man er, er det aldri greit å være direkte slem med den andre. 

Om dette er nærmest kronisk, hyppig, og det aldri balanserer seg ut, så går du. Ellers ødelegger du deg selv på sikt. 

Anonymkode: 4ffd7...bd9

[AnonymBruker]

Vi har ikke vært sammen så lenge, det er veldig tøft for meg fordi jeg merker så godt at jeg føler mer for ham enb han gjør for meg. Ting han gjør eller sier, forsvarer det med at det er hans mening eller sannheten, han ser det sårer meg dypt, men slutter ikke. Som når han sier at han ikke føler noe særlig for meg, eller at det var ikke noe gøy å være med meg på det eller det, at han bare sier "ja snakkes en annen dag" når jeg må hjem. Eller at han sitter med data og mobil mesteparten av tiden vi uansett er sammen. Det er sårende, føler det er han og hans verden og om jeg ikke passer inn så hade bra. Og dette vil han fortsette, egoistisk!

Anonymkode: cd9f7...0ee

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke orka å leve med på sikt. Her kommer det noen momenter inn:

- Han må oppsøke hjelp og motta behandling

- Han må vise at han setter pris på meg, ikke noe stort. Men å legge bort skjerm ved besøk er en selvfølge

- Må vise hensyn og ikke si ting som sårer med vilje, uansett hvor mye han måtte mene noe

 

Punkt 1 er det aller viktigste. uten det, hadde jeg dratt. Spesielt om det vedvarer uker og måneder. En depresjon er jo ikke noe som gjør at en tenker rasjonelt, men en et sted går selv grensen.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Som når han sier at han ikke føler noe særlig for meg, eller at det var ikke noe gøy å være med meg på det eller det, at han bare sier "ja snakkes en annen dag" når jeg må hjem.

hvorfor da være sammen???

Anonymkode: 0664c...e90

[Trolltunge]

Det jeg angrer mest på i etterkant i forhold til det å få en partner som slet psykisk var at jeg ble for lenge i det. Jeg slet meg ut, og for han ble det at jeg var der en sovepute i forhold til å ta tak i sine problemer. 

Først da jeg gikk ble han motivert til å ta tak i sine problemer, for da måtte han det. 

Fikk ikke med meg om dere har barn, men har dere det bør du iallefall gå før du går under du også, for de trenger at iallefall ene forelderen har krefter til å ivareta dem godt. Har dere ikke barn er ingen av dere uansett tjent med at du også går under. 

Ikke bli en sovepute! Ikke bli til du selv slites ut! Ingen av dere er tjent med denne situasjonen du beskriver. 

PS! Min kjære ble etterhvert frisk da han måtte ta ansvar for sitt problem, og måtte søke hjelp. Han hadde trolig aldri blitt frisk om jeg ble videre, våre barn hadde bare hatt to foreldre som ikke kunne ivareta dem etterhvert. Jeg gikk heldigvis før det gikk så langt.