Er det greit å kutte ut moren sin pga dette?

[AnonymBruker]

Jeg sitter å reflekterer over hvordan 2020 har vært og må si jeg føler meg litt trist pga av de to barna mine som omtrent har kuttet meg ut. Men jeg burde kanskje se det komme? 

Det startet i 2019, da min samboer døde, han er forøvrig ikke far til barna. Jeg valgte etter hans død å selge huset og kjøpe meg en lettstelt og sentral leilighet. Leiligheten kostet omtrent det samme som huset, og det som ble igjen gikk rett på sparekontoen min, da jeg ville jobbe redusert pga helsen. 

Barna mine ble litt skuffet da de ikke fikk noe av overskuddet etter huset jeg solgte, og minnes enda hvordan den ene sønnen min reagerte når han hørte at jeg hadde  kjøpt meg en flott leilighet på vestkanten. Jeg er sikker på at de hadde forventet hjelp til egenkapital, siden begge ungene er på leiemarkedet. 

Etter at jeg hadde kjøpt meg leilighet så har de ringt sjeldnere og sjeldnere, og besøker meg enda mindre enn før. Hver gang jeg inviterer så er de opptatt med noe annet, og jeg blir aldri invitert til dem.

 Jeg har ett stort nettverk og mange venninner, samtidig som jeg har nær kontakt med min søster og hennes mann. Men jeg opplever likevel at det er sårt at mine unger har tatt avstand på den måten...

Samtidig synes jeg det er trist at barna mine hadde en forventning om at jeg på mine eldre dager skulle gi blaffen i mine egne ønsker og behov, til fordel for at de skulle få kjøpt seg leiligheter i Oslo. Jeg hadde håpet at de skulle unne meg min leilighet og de fasilitetene den har. Jeg hadde også håpet at de skulle unne meg ferieturer, fin bil, redusert jobb og at jeg for en gangs skyld har overskudd til å være sosial. 

Jeg har vært alene med begge barna siden de var 7 og 3 år gamle. Helt siden da har jeg stått på, og prioritert dem på alle måter. De har aldri manglet noe gjennom oppveksten. De har begge hatt flotte konfirmasjoner, fått førerkort og begge har fått bo hjemme så lenge de selv ønsket. Begge fikk 50 000kr hver da de valgte å flytte ut. Må legge til at jeg har vært 100% alene med barna, og fikk lite hjelp fra familien da de bodde på den andre siden av landet. Det var først når ungene flyttet ut at jeg begynte å legge til side penger for meg selv og det livet jeg hadde lyst til å leve. 

Hva tenker dere? Har jeg vært egoistisk her? Eller er det de voksne barna mine som burde gå litt i seg selv? 

 

Anonymkode: 91c1d...984

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her er det lite kommunikasjon om situasjonen! 
de er åpenbart vant til å få mye, og oppfører seg som bortskjemte småunger. 
til deres forsvar er du ikke et menneske på lik linje med «alle andre». Du er mor. En ufeilbarlig sådan. Og de forventer at mor setter barna først. Alltid. 
tror ikke det er unikt for dem. Det tar for mange langt inn i voksenlivet før man forstår at foreldre også er mennesker... 

synes du skal skrive et brev til dem der du går grundig inn i dette på alle måter. 
Og vis forståelse for dem også- de føler seg kanskje sviktet. Kanskje urettferdig, men like fullt deres følelser. 
 

Anonymkode: 74936...70f

[Bikbokelsker]

Synes du også virker veldig opptatt av materielle ting. De ble vel såret? Hadde det vært så ille å gitt dem noen tusen hver? Så hadde alle vært fornøyd? 

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene med tre barn. Hadde valgt annerledes enn deg. Hadde kjøpt meg en ok leilighet og hjulpet barna mine inn på boligmarkedet som forskudd på arv. Det hadde vært riktigst for meg. Og noe jeg kommer til å gjøre.

Anonymkode: e65b3...d98

[youcancallmejune]

Det blir mer og mer vanlig at foreldre hjelper barna sine inn på boligmarkedet, så jeg forstår det om de føler seg litt snytt når de innser at deres mor heller vil prioritere seg selv. Det blir lett til at man sammenligner med hvordan de man kjenner har det. Det er nå likevel dine penger og ditt valg, og det må de akseptere. De tar sikkert kontakt igjen når de får bearbeidet skuffelsen og har kommet seg inn på boligmarkedet på egenhånd. 

[AnonymBruker]

Jeg syns de virker utakknemlige og kravstore hvis det er så at du har rett i at det er pga penger de ikke vil ha kontakt.

Jeg syns det er dårlig gjort å stenge moren sin ute. Du har all rett til å bruke dine penger på deg selv og om de ble skuffet pga det så burde de svelget den skuffelsen framfor å stenge deg ute.

Jeg syns det er riktig å tenke på egen helse og ha råd til å jobbe redusert når du kan. Det er dine penger og det burde barna dine forstå.

 

Samtidig - fra et dattersynspunkt - så skjønner jeg at de blir skuffet. Hvis overskuddet var veldig høyt etter salget og du kjøpte en fryktelig dyr leilighet når du kunne kjøpt... nei, mens jeg sitter her og skriver ... jeg syns du bør bruke pengene til hva du vil og barna dine burde gå i seg selv. 

 

Anonymkode: 84e7b...587

[Festlig]

Min første tanke var at desse barna har fått det de ville ha når de ville ha det , og nå når du gjorde det du trengte for å bo og ha det bra så fikk de sjokk.

Jeg tror du bør la det ligge en stund til de våkner opp litt og begynner å tenke. 
De er kanskje blitt vant til å tenke egpoistisk ?

Hilsen ei av flere søsken som aldri vil kunne arve 5 øre av sine foreldre . Det finnes ingenting å arve rett og slett , og det har vi visst lenge  

[AnonymBruker]

Ungene dine er bortskjemt. De har fått mye, og nå vil de ha mer. Leilighet i Oslo får de spare opp til selv.

Anonymkode: 26fe8...9d2

[AnonymBruker]

mmmm.....sånn som du lister det opp får jeg vel mer inntrykk av trolletråd?

Anonymkode: 111c0...7b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg sitter å reflekterer over hvordan 2020 har vært og må si jeg føler meg litt trist pga av de to barna mine som omtrent har kuttet meg ut. Men jeg burde kanskje se det komme? 

Det startet i 2019, da min samboer døde, han er forøvrig ikke far til barna. Jeg valgte etter hans død å selge huset og kjøpe meg en lettstelt og sentral leilighet. Leiligheten kostet omtrent det samme som huset, og det som ble igjen gikk rett på sparekontoen min, da jeg ville jobbe redusert pga helsen. 

Barna mine ble litt skuffet da de ikke fikk noe av overskuddet etter huset jeg solgte, og minnes enda hvordan den ene sønnen min reagerte når han hørte at jeg hadde  kjøpt meg en flott leilighet på vestkanten. Jeg er sikker på at de hadde forventet hjelp til egenkapital, siden begge ungene er på leiemarkedet. 

Etter at jeg hadde kjøpt meg leilighet så har de ringt sjeldnere og sjeldnere, og besøker meg enda mindre enn før. Hver gang jeg inviterer så er de opptatt med noe annet, og jeg blir aldri invitert til dem.

 Jeg har ett stort nettverk og mange venninner, samtidig som jeg har nær kontakt med min søster og hennes mann. Men jeg opplever likevel at det er sårt at mine unger har tatt avstand på den måten...

Samtidig synes jeg det er trist at barna mine hadde en forventning om at jeg på mine eldre dager skulle gi blaffen i mine egne ønsker og behov, til fordel for at de skulle få kjøpt seg leiligheter i Oslo. Jeg hadde håpet at de skulle unne meg min leilighet og de fasilitetene den har. Jeg hadde også håpet at de skulle unne meg ferieturer, fin bil, redusert jobb og at jeg for en gangs skyld har overskudd til å være sosial. 

Jeg har vært alene med begge barna siden de var 7 og 3 år gamle. Helt siden da har jeg stått på, og prioritert dem på alle måter. De har aldri manglet noe gjennom oppveksten. De har begge hatt flotte konfirmasjoner, fått førerkort og begge har fått bo hjemme så lenge de selv ønsket. Begge fikk 50 000kr hver da de valgte å flytte ut. Må legge til at jeg har vært 100% alene med barna, og fikk lite hjelp fra familien da de bodde på den andre siden av landet. Det var først når ungene flyttet ut at jeg begynte å legge til side penger for meg selv og det livet jeg hadde lyst til å leve. 

Hva tenker dere? Har jeg vært egoistisk her? Eller er det de voksne barna mine som burde gå litt i seg selv? 

 

Anonymkode: 91c1d...984

Denne tråden har jeg lest før! 

Som alle skrev sist, du kunne kjøpt en mindre leilighet eller i et billigere strøk og hjulpet barna dine. Om du bare hadde kjøpt for 500.000 mindre så hadde 250.000 hjulpet de litt på vei. 

Svarer som sist, du er egoistisk ja, du KUNNE kjøpt noe billigere. De fleste unge i dag får ikke kjøpt bolig uten noen form for hjelp. Du satte deg selv først før barn og barnebarn, og må takke deg selv for mindre kontakt. 

Anonymkode: efe54...6b0

[Sirinna]

Jeg synes barna dine er uhyre frekke som «forventer» arv fra moren sin som fremdeles lever i beste velgående. Egentlig synes jeg all diskusjon om penger med foreldre som fremdeles lever er skikkelig smakløs oppførsel.

[AnonymBruker]

Ingen har bedt om å bli født, det minste foreldre kan gjøre er å hjelpe barna sine til å få et trygt og godt liv, hvis man har mulighet. 

Anonymkode: fba79...47b

[AnonymBruker]

Det jeg registrerer at du prater mye om at de aldri har manglet noe materielt, greit nok det, men tror kanskje ikke de har fått det de trenger av følelsesmessig støtte og det er som regel viktigere enn det materielle. Så håpte de kanskje at de skulle få sin "erstatning" for at ting har vært som de har vært nå og så fikk de ingenting og ble skuffet. Vet ikke alder verken på deg eller barna men jeg tenker at når begge barna reagerer, eller er tilbakeholdne nå så er det noe som ikke stemmer. Men dette blir jo bare speskulering ut i fra ditt innlegg. For alt jeg vet så har du vært verden beste mamma osv, men barn blir ikke slik av seg selv.

Selv hadde jeg ikke hatt samvittighet på å bruke alle pengene på meg selv når jeg var såpass voksen, reise rundt og hive pengene ut når jeg visste jeg hadde barn som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Vi har alle forskjellige prioriteringer.

Anonymkode: 68fb8...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Denne tråden har jeg lest før! 

Som alle skrev sist, du kunne kjøpt en mindre leilighet eller i et billigere strøk og hjulpet barna dine. Om du bare hadde kjøpt for 500.000 mindre så hadde 250.000 hjulpet de litt på vei. 

Svarer som sist, du er egoistisk ja, du KUNNE kjøpt noe billigere. De fleste unge i dag får ikke kjøpt bolig uten noen form for hjelp. Du satte deg selv først før barn og barnebarn, og må takke deg selv for mindre kontakt. 

Anonymkode: efe54...6b0

Jeg husker også denne tråden og sitter med samme bilde som deg og majoriteten av svarene i tråden. Det var et egoistisk valg for det kom frem at TS kunne gått for en billigere leilighet

Anonymkode: 9b58f...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Denne tråden har jeg lest før! 

Som alle skrev sist, du kunne kjøpt en mindre leilighet eller i et billigere strøk og hjulpet barna dine. Om du bare hadde kjøpt for 500.000 mindre så hadde 250.000 hjulpet de litt på vei. 

Svarer som sist, du er egoistisk ja, du KUNNE kjøpt noe billigere. De fleste unge i dag får ikke kjøpt bolig uten noen form for hjelp. Du satte deg selv først før barn og barnebarn, og må takke deg selv for mindre kontakt. 

Anonymkode: efe54...6b0

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg husker også denne tråden og sitter med samme bilde som deg og majoriteten av svarene i tråden. Det var et egoistisk valg for det kom frem at TS kunne gått for en billigere leilighet

Anonymkode: 9b58f...64a

Er det mulig! Et egoistisk valg å kjøpe den leiligheten hun ville ha? 

Fullstendig uenig. Foreldre har ikke ansvar å være sparebøsser for barna etter de er voksne. 

Og når de kutter kontakten er de noen materialistiske egoister. 

Anonymkode: 3b02d...4fa

[Yuumi]

De kan vel ikke kutte deg ut pga dette. Forhåpentligvis så vokser de opp snart og skjønner at mamma ikke er der for alltid. De pengene de får da åpner vel øynene deres, men da er det jo for sent.

[AnonymBruker]

Dere skjønner vel at det ligger mer bak her. Skulle gjerne hørt barnas versjon. Tipper det er snakk om en mor som alltid har prioritert seg selv. Og at dette var dråpen. Så nå sitter hun i sin flotte vestkantleilighet uten kontakt med sine barn. Håper du trives i leiligheten, blir jo mange ensomme stunder der uten barn og barnebarn.

Anonymkode: e65b3...d98

[AnonymBruker]

Det ts har unnlatt å fortelle i denne tråden er at hun tok seg råd til en fireroms, dvs at hun ønsket ett soverom til seg selv, ett soverom til kontor, og ett soverom til gjester som kanskje kom på besøk et par ganger i løpet av ett år. Det var derfor mange reagerte, da kontoret og gjesterommet kunne vært i ett og samme soverom. Da blir leiligheten fort 500-1000.000 kr billigere, som kunne vært gitt til barn og barnebarn så de kom seg inn på boligmarkedet. 

Mange svarer at barna ikke fortjener hjelp ettersom at de selv ikke har fått hjelp, og det lyser av bitterhet. 

Men ts har glemt at det er i 30- og 40-årene hvor man har høyeste utgifter til lån og barn, og det er dette tidspunktet at forskudd på arv virkelig hjelper. 

Anonymkode: efe54...6b0

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg sitter å reflekterer over hvordan 2020 har vært og må si jeg føler meg litt trist pga av de to barna mine som omtrent har kuttet meg ut. Men jeg burde kanskje se det komme? 

Det startet i 2019, da min samboer døde, han er forøvrig ikke far til barna. Jeg valgte etter hans død å selge huset og kjøpe meg en lettstelt og sentral leilighet. Leiligheten kostet omtrent det samme som huset, og det som ble igjen gikk rett på sparekontoen min, da jeg ville jobbe redusert pga helsen. 

Barna mine ble litt skuffet da de ikke fikk noe av overskuddet etter huset jeg solgte, og minnes enda hvordan den ene sønnen min reagerte når han hørte at jeg hadde  kjøpt meg en flott leilighet på vestkanten. Jeg er sikker på at de hadde forventet hjelp til egenkapital, siden begge ungene er på leiemarkedet. 

Etter at jeg hadde kjøpt meg leilighet så har de ringt sjeldnere og sjeldnere, og besøker meg enda mindre enn før. Hver gang jeg inviterer så er de opptatt med noe annet, og jeg blir aldri invitert til dem.

 Jeg har ett stort nettverk og mange venninner, samtidig som jeg har nær kontakt med min søster og hennes mann. Men jeg opplever likevel at det er sårt at mine unger har tatt avstand på den måten...

Samtidig synes jeg det er trist at barna mine hadde en forventning om at jeg på mine eldre dager skulle gi blaffen i mine egne ønsker og behov, til fordel for at de skulle få kjøpt seg leiligheter i Oslo. Jeg hadde håpet at de skulle unne meg min leilighet og de fasilitetene den har. Jeg hadde også håpet at de skulle unne meg ferieturer, fin bil, redusert jobb og at jeg for en gangs skyld har overskudd til å være sosial. 

Jeg har vært alene med begge barna siden de var 7 og 3 år gamle. Helt siden da har jeg stått på, og prioritert dem på alle måter. De har aldri manglet noe gjennom oppveksten. De har begge hatt flotte konfirmasjoner, fått førerkort og begge har fått bo hjemme så lenge de selv ønsket. Begge fikk 50 000kr hver da de valgte å flytte ut. Må legge til at jeg har vært 100% alene med barna, og fikk lite hjelp fra familien da de bodde på den andre siden av landet. Det var først når ungene flyttet ut at jeg begynte å legge til side penger for meg selv og det livet jeg hadde lyst til å leve. 

Hva tenker dere? Har jeg vært egoistisk her? Eller er det de voksne barna mine som burde gå litt i seg selv? 

 

Anonymkode: 91c1d...984

Jeg synes ikke du har vært egoistisk. Mye bedre å ta vare på seg selv når man har blitt en eldre dame, enn å være en tosk som tar opp lån før man pensjonerer seg. Hvis jeg skal peke på noe som er feil, vil jeg heller si at kanskje du har vært litt dårlig på å formidle dine egne behov til barna dine. Kanskje du burde snakket med dem litt tidligere, og fortalt dem at det å få lappen, og å bo hjemme, få 50 000, er en del av den pakken som de skal bruke selv til å gjøre seg selvstendige og bygge seg opp. Ikke alle kan regne med å arve penger. Men jeg synes man kan regne med at foreldrene blir med på å planlegge barnas framtidige økonomi sammen med dem. Dette er fordi du som er den eldste, har mye mer livserfaring enn dem, og kan være til hjelp når det gjelder å planlegge hvorda DE kan få råd til det som de føler at de har behov for. Kunne du ha invitert dem en og en, som voksne mennesker, og forklart dem at du tar vare på deg selv, fordi du fremdeles ønsker å være med i livene deres? Kanskje tilby en samtale om hva de ser for seg, og hvordan de planlegger sin egen privatøkonomi? En ting jeg vil legge til her er at det er ganske vanlig for Oslofolk å hjelpe barna inn på boligmarkedet. Barna dine sammenligner seg kanskje med jevnaldrende, og ser hva andre får hjelp til i livene sine. Men har man en god forklaring, tenker jeg at det også kan fungere å si at barna bør etablere seg i Asker eller andre steder, for deretter å avansere til Oslo når tiden er moden...

Endret 2. januar 2021 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Er det blitt endringer i samfunnet de senere årene siden det stadig vekk er tråder om forskudd på arv? Da jeg var i etableringsfasen (20 år siden) var det aldri snakk om forskudd på arv, selv om foreldrene mine satt godt i det. Jeg tenkte aldri tanken engang og det var aldri diskutert i min omgangskrets. 

Å forvente forskudd på arv ser jeg på som frekt og grådig. Moren må få leve sitt liv, arv kommer den dagen hun er gått bort.

Anonymkode: bea86...aaf