Finnmarksjente skriver dagbok

[vaarinn]

Hei! Mitt første innlegg i dagboken.

Om meg selv da:

Kvinne på 27 år, samboer med en mann, 27 år, vært sammen i 3,5 år. Bor i en middels stor by i Nord-Norge, men er opprinnelig fra en mye mindre by i Finnmark.

Jeg er utadvendt, sosial, og jobber for tiden på institusjon og trives med det. 

Har ingen store hobbyer, men jeg liker å dra på konsert, spille dataspill, elsker å være litt spontan og gjøre ting litt på sparket. Men, igjen, det fører meg gjerne i den retningen jeg vil være, om det gir mening.

Jeg er hun som kan dra alene på byen eller konsert, og slik møter jeg gjerne nye venner eller folk jeg aldri vil se igjen. Men opplevelser blir det da. 

Samboer og jeg er et sosialt par, med mange felles venner, og hverdagen vår er ikke så veldig preget av rutiner og stress, eller det vil si; han går på skole og har sine rutiner, mens jeg jobber turnus og har mye fridager sammenhengende. Så akkurat nå er hverdagen veldig "lett" og åpen, vi kan gjøre ting spontant og trenger ikke forholde oss så mye til tider og logistikk for at ting skal gå greit. Og dette er noe jeg trives med. Jeg kan til tider savne faste rutiner, men sånn vi har det nå gjør meg ingenting foreløpig, da jeg vet dette kan endre seg fort. Har lenge tenkt at et vanlig "A4-liv" ikke er noe for meg, og det tror jeg enda, men livet er dynamisk og jeg er åpen for forandring.

Nylig mistet jeg en besteforelder, og nesten på samme dag fikk jeg brått en rekke tanker om baby og familieliv. Altså, jeg har alltid ønsket meg dette, har alltid visst at jeg vil bli mor og få barn. Det har ikke vært aktuelt før jeg møtte han jeg er sammen med nå, kan kalle han mister M. Vi har vært åpen fra begynnelsen at vi en dag skulle ha barn, samt gifte oss en dag. Det er bare så rart hva tanker om død gjør med meg, for nå ser jeg bilder/videoer av barn på sosiale medier f.eks, og kjenner nærmest et stikk i brystet. Vet ikke helt om dette gir mening for andre enn meg selv.

Og med denne tankerekken, har jeg også fått akutt lyst til å flytte til min hjemby, en mindre by i Finnmark. Jeg har mine foreldre der, og ellers noen få venner, men de vennene er gull verdt. Jeg har mange gode venner her vi bor nå, og det har min samboer også, så det blir jo en stor overgang om vi skulle flytte. Familien hans bor også her, men vi ser de ikke så ofte, ikke fordi vi ikke vil, men det handler vel mer om at vi (og de) ikke prioriterer tid med hverandre, men vi samles gjerne til middag, bursdagsfeiringer osv. Har en del å tenke på når det gjelder flytting da, men jeg tenker jeg skal søke på ledige stillinger i hjembyen.

Følg meg gjerne på denne reisen.💛  

 

 

 

mvh

V. 💛

 

Endret 11. november 2021 av vaarinn

[vaarinn]

11.november 2021

Jeg har begynt å snakke sånn smått med mister M om flytting. Han fullfører utdanning til våren, og i det yrket han går inn i kan han i teorien få jobb hvor som helst, og han blir å jobbe turnus med 4 uker på jobb og 4 uker fri. Dette er jo en stor grunn til at jeg faktisk tillater meg selv å tenke på flytting og en stor endring i livssituasjon nå, og fordi jeg selv har en prosjektstilling nå, og ikke fast jobb. Jeg er på leit etter fast jobb, men selvfølgelig ikke til en hver pris. 

 

[vaarinn]

29.november 2021

Har hatt det skikkelig dritt siden sist. Dødsfallet i familien gikk veldig inn på meg. Og litt andre ting hjemme gjør at jeg ikke har det noe bra nå. Har prøvd flere ganger å bestille meg legetime på nett, men ingen timer ledige, så må nok ringe. Men det sitter så langt inne. Jeg vet jeg må. Jeg synes alt er slitsom, og klarer ikke føle ekte glede. Føles ut som jeg kun klarer å uttrykke følelsene mine med sinne og frustrasjon.

Jeg lengter sånn hjem... det er så sykt rart, har aldri hatt det slik før. Hjemlengsel ja, i korte perioder, og kun litt om gangen. Ikke flere uker slik som nå...

 

vi høres

V. 💛