Sutring om teit samboer

[AnonymBruker]

Obs!: masse tekst, og det er bare sutring fra en hormonell høygravid dame, som trengte å få lufte tankene sine.. 

Ingenting har blitt som det skulle, ingenting. Vi skulle reise rundt, kjøpe bolig sammen, nyte hverandre og planlegge barn når vi begge var klare for det. 

Men slik ble det ikke, jeg ble uplanlagt gravid, måtte kjøpe i hu og hast, og svangerskapet har ødelagt hele forholdet vårt. 

Jeg hadde gledet meg så voldsomt til denne julen, siste julen vår som bare oss to, bare han og jeg. Og han skulle ha ferie en hel uke før jul, og en hel uke etter. Herregud, endelig skulle jeg nyte samboeren min, ha med meg han på tur, spise sammen og tilbringe tid sammen. For det trengte vi virkelig, da vi ikke har gjort noe som helst sammen på ukesvis, han har bare jobbet og sovet, og gamet. 

Men så kom den ferien hans da. Hvor jeg kun har klart å dra han opp "tidlig"(kl 11) én gang, og det var juleaften. Ellers har han stått opp rundt 15-16. Og da er han oppgitt fordi jeg har gjort husarbeid og gått tur med dyrene våre. Han kan gjøre det sier han. Jaha, når da? Før du legger deg mellom 06-08, eller etter du har stått opp, spist, slappet av og drukket kaffe? 

Jeg sa til han på onsdagen at jeg har gråt over at vi ikke har brukt noe tid sammen, da han sover frem til det er mørkt, jeg sa jeg synes det var vondt og leit. Han beklager seg, og dumme jeg trodde da det ville si han skulle skjerpe deg. Men både på nyttårsaften og 1. Nyttårsdag sov han til svimlende 17.00.

Jeg er så utrolig lei meg, jeg føler meg utrolig ensom, og det føles ut som vi bare er sammen fordi vi skal ha barn. 

Jeg føler at han ikke vil være med meg, så idag når han sto opp, trakk jeg meg vekk fra han - for at jeg skal føle at jeg tok det valget selv. Jeg valgte å ikke være med han. 

Jeg har desverre en del komplikasjoner med svangerskapet, så jeg skal helst være mye i ro. Men med en samboer som bare sover og roter når han er våken på natten, så faller husarbeidet og alt med hus, hjem og dyrehold på meg. Hvis ikke blir det ikke gjort, det blir ikke handlet, laget mat, vasket klær, montere babyutstyr, handle inn ting til baby, gått tur, skiftet på sengen osv. 

Innen en måned kommer barnet, da blir det aldri bare oss to igjen. Men å bruke noe som helst tid på meg og oss, det kan han ikke... Sove er viktigere, bedre og "må nytes mens en enda kan". 

Jeg derimot, trulte som bærer barnet hans frem, skal ikke nytes. Jeg er bare til for å være klar når han vil ha sex eller noe annet. 

Faen, jeg føler meg mislykket som partner og mor. Og jeg fatter ikke at jeg har satt meg selv i denne posisjonen, og jeg forstår ikke hvordan den fine, gode, stabile samboeren min bare har forandret seg totalt. 

Jeg håper jeg får én dag med den mannen han var før barnet kommer, bare én dag. Og jeg håper han kan få meg til å føle meg bra nok og fin og flott én dag før svangerskapet er over. 

Anonymkode: ea81f...6d8

[Frøyamor]

Spent på om han sjerper seg når baby kommer, det håper jeg inderlig for din del. 

[AnonymBruker]

Frøyamor skrev (2 minutter siden):

Spent på om han sjerper seg når baby kommer, det håper jeg inderlig for din del. 

Ja, det er sannelig jeg også. Kanskje det er det som må til for at han blir den han en gang var igjen? 

Om ikke så tviler jeg på at jeg orker både han og baby, dessverre.. Er nok derfor jeg er så trist også, for jeg skjønner at forholdet ikke er liv laga om han ikke endrer seg brått når barnet kommer..

Anonymkode: ea81f...6d8

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, det er sannelig jeg også. Kanskje det er det som må til for at han blir den han en gang var igjen? 

Om ikke så tviler jeg på at jeg orker både han og baby, dessverre.. Er nok derfor jeg er så trist også, for jeg skjønner at forholdet ikke er liv laga om han ikke endrer seg brått når barnet kommer..

Anonymkode: ea81f...6d8

Har du sagt dette til han? Jeg er også bekymret for det. 

Våre babyer var som regel oppe 5. Før din samboer har lagt seg.. 

Hvis du ikke får avlastning fra han i spedbarnstiden ville jeg flyttet til egne foreldre.. 

Anonymkode: a2f1a...1a9

[AnonymBruker]

Han høres deprimert ut. Be han finne ut av det. Dette fungerer ikke. Ville vurdert å gi tydelig beskjed og be han flytte ut. 

Anonymkode: 28970...92a

[AnonymBruker]

Hei ts 🙂 jeg og samboer har et barn på 3 år og jeg er gravid på ny. 

Denne julen har også han hatt fri og benyttet tiden til å game på kveldene. For min del er det ikke så stort problem annet enn at jeg savner han i sengen. Min legger seg ikke like sent som din, men det blir fort en 3 timer etter jeg er lagt meg, derfor utgår sex for min del. Og sex er det han har klaget mest på, at han ønsker vi har mer. Det er helt uaktuelt for meg å ha sex når jeg sover 😅 

Men til tross for dette er han verdens beste far, og ingen dårlig kjæreste på noe vis. Men så vekker jeg han også senest kl 10, ofte tidligere da jeg har behov for mye søvn og står som regel opp med ungen. Så jeg vekker han på morgen slik at jeg kan gå å legge meg igjen. Er han trøtt så får han legge seg tidligere på kvelden. Dette vet han og er hans eget valg. 

Så ikke avskriv samboeren din helt enda, still heller høyere krav til han, som du naturligvis må formidle i klar kontekst.

Anonymkode: 55114...2cc

[AnonymBruker]

Flytt ut nå, før barnet kommer. Jeg mener det!!!

Anonymkode: 04403...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Har du sagt dette til han? Jeg er også bekymret for det. 

Våre babyer var som regel oppe 5. Før din samboer har lagt seg.. 

Hvis du ikke får avlastning fra han i spedbarnstiden ville jeg flyttet til egne foreldre.. 

Anonymkode: a2f1a...1a9

Hvorfor tar du det som en selvfølge at hennes foreldre vil ha et spebarn i hus? De har sannsynligvis jobber som krever at de får sove på natta og et liv utenom det som ikke gir rom for et spebarnsliv. Dette er ts og samboeren problem, ikke foreldrene hennes! 

Anonymkode: 97dee...148

[AnonymBruker]

Uff, dette høres helt fortvilende ut. Og likevel forklarer du deg på en måte som fremstår som at du virkelig elsker ham og ønsker å få det til å gå rundt.. selv om han faktisk fortjener masse kjeft, for slik kan man ikke holde på med en gravid samboer, spesielt ikke en som er høygravid!

Jeg sliter masse i forholdet mitt selv og er 25 uker på vei, så jeg forstår deg- men likevel er ikke mannen min halvparten så uansvarlig/umoden som dette. Jeg får vondt av deg:(

Greier du å skrive eller formidle disse tingene til ham på en måte som gjør at han forstår alvoret? Ultimatum er sjelden god kost, men i ditt tilfelle så må jo noe skje veldig snart, ellers går det ikke! Her har du både lov, rett og veldig forståelse for at du må gi kraftig beskjed om at dette med å "nyte" noe som helst før barnet kommer faktisk bør være forbeholdt DEG og dine behov; nå har du bært rundt på hans skatt i x antall måneder og ofret alt, og så får du ingen avlastning, hjelp, engasjement eller omtanke fra ham? Det er kriminelt dårlig, egoistisk og ufattelig ødeleggende for deg.

Jeg hadde vurdert å ta en skikkelig oppvask med ham, gi ham en liste med ting som skal være klart før baby kommer, fortell ham akkurat hvor sliten og nedbrutt du er, og så hadde jeg reist til foreldrene/svigers/gode venner en helg, uke eller to uker for å få omtanke og hvile så jeg var sterk og klar til fødsel og alt som kommer ❤️ Håper du har mulighet til noen slike grep, så han får vite hva som KREVES av ham som partner, mann, far. Barnet er ikke her, men det betyr ikke at han ikke er pappa!

Håper alt går fint for deg!

Anonymkode: e1867...df7

[AnonymBruker]

Dere må ha en skikkelig prat. Ikke bare klaging og surmuling, men en ordentlig samtale om forventninger for tiden fremover og også en prat om hvordan dere har det. 

Ene samtalen bør være om hvordan dere har det, hvordan forventningene dere hadde gikk litt i oppløsning siden DERE ble uplanlagt gravide (ja, jeg vet det er du som er gravid, men han var jo med på det så derfor skrev jeg det slik), og ellers snakke litt om følelser og lufte en bekymring for om han er deprimert. Det er lov å si at det sliter på følelsene dine over forholdet når det blir sånn og slik. 

Så er det en samtale om hvordan dere vil ha det sammen fremover, hva dere har å gjøre frem til barnet blir født og hvordan det fort kan bli i tiden etterpå. Kan godt hende, uten at jeg vet med sikkerhet) at mannen din per nå skjønner at han må sove alt han kan for å "lade opp" siden mye egentlig skal falle på han når barnet blir født. Mulig han er deprimert. Mulig du ikke snakker om dine forventninger eller følelser på noe annet enn en "sutrete" måte som blir fort en slitsom greie for samboeren din. 

Jeg tenker.. 

Jeg føler.. 

Jeg ønsker.. 

Jeg håper.. 

Hvordan vil du.? 

Hva vil du..? 

Vær åpne, ærlige og vært partnere. 

Én ting jeg har lært på en positiv måte her på kg er å snakke om at du ønsker en partner som din allierte, en du kan stole på, en du kan forvente ting fra. Du vil jo ikke ha en fiende som alliert, du vil jo ha en venn/kjæreste som støtter og er ærlig og "er på din side" i i krigen. Og dit kommer man med samhold og ærlighet. 

Men det er og viktig med alenetid altså, men dette ser litt skakkjørt ut.. 

Anonymkode: 30b02...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du sagt dette til han? Jeg er også bekymret for det. 

Våre babyer var som regel oppe 5. Før din samboer har lagt seg.. 

Hvis du ikke får avlastning fra han i spedbarnstiden ville jeg flyttet til egne foreldre.. 

Anonymkode: a2f1a...1a9

Ja, jeg har sagt til han at jeg ikke forstår hvordan jeg skal drive hus, hjem, dyrehold, oss, baby og i tillegg leke mor for han. Han er bastant på at det vil endre seg når barnet kommer, for da må han. Nå må han ikke, og han vil gjøre alle ting han ikke kan som far. 

Om det skulle gå galt at en av oss flytter, så får han flytte. Barnet og jeg trenger roen i vårt eget hjem, så kan han heller sove på sofaen her og der.. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han høres deprimert ut. Be han finne ut av det. Dette fungerer ikke. Ville vurdert å gi tydelig beskjed og be han flytte ut. 

Anonymkode: 28970...92a

Han er ikke deprimert, mener han selv. Jeg har nevnt det, og bedt han han om å oppsøke lege. Han mener han er b-menneske, og derfor liker best å være våken på natten, og sove langt ut på dagen. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei ts 🙂 jeg og samboer har et barn på 3 år og jeg er gravid på ny. 

Denne julen har også han hatt fri og benyttet tiden til å game på kveldene. For min del er det ikke så stort problem annet enn at jeg savner han i sengen. Min legger seg ikke like sent som din, men det blir fort en 3 timer etter jeg er lagt meg, derfor utgår sex for min del. Og sex er det han har klaget mest på, at han ønsker vi har mer. Det er helt uaktuelt for meg å ha sex når jeg sover 😅 

Men til tross for dette er han verdens beste far, og ingen dårlig kjæreste på noe vis. Men så vekker jeg han også senest kl 10, ofte tidligere da jeg har behov for mye søvn og står som regel opp med ungen. Så jeg vekker han på morgen slik at jeg kan gå å legge meg igjen. Er han trøtt så får han legge seg tidligere på kvelden. Dette vet han og er hans eget valg. 

Så ikke avskriv samboeren din helt enda, still heller høyere krav til han, som du naturligvis må formidle i klar kontekst.

Anonymkode: 55114...2cc

Det er ingen problem for meg at samboer gamer heller, vanligvis. Problemet oppstår når han står opp 16-17, setter seg til for å game, spiser middag jeg har laget, gamer videre, og legger seg da på morgenkvisten. Og om han gamer på konsoll som er i stuen, mener han vi har tilbringer tid sammen. Da får jeg "problemer" med gamingen, hadde det bare vært noen timer for dagen i ferien, så ja, det hadde vært greit. 

Jeg har gitt opp å vekke min samboer da det bare blir dårlig stemning. Jeg blir lei meg og sur, han mener han trenger mer søvn/ikke har sovet/er trøtt, og jeg bruker 1-2 timer på å få han opp. Så å vekke en voksen mann som har på vekkerklokke, men skrur de av, og det ikke finnes noe vilje til å stå opp, har jeg gitt opp. Da sitter jeg heller å føler meg alene. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flytt ut nå, før barnet kommer. Jeg mener det!!!

Anonymkode: 04403...704

 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Uff, dette høres helt fortvilende ut. Og likevel forklarer du deg på en måte som fremstår som at du virkelig elsker ham og ønsker å få det til å gå rundt.. selv om han faktisk fortjener masse kjeft, for slik kan man ikke holde på med en gravid samboer, spesielt ikke en som er høygravid!

Jeg sliter masse i forholdet mitt selv og er 25 uker på vei, så jeg forstår deg- men likevel er ikke mannen min halvparten så uansvarlig/umoden som dette. Jeg får vondt av deg:(

Greier du å skrive eller formidle disse tingene til ham på en måte som gjør at han forstår alvoret? Ultimatum er sjelden god kost, men i ditt tilfelle så må jo noe skje veldig snart, ellers går det ikke! Her har du både lov, rett og veldig forståelse for at du må gi kraftig beskjed om at dette med å "nyte" noe som helst før barnet kommer faktisk bør være forbeholdt DEG og dine behov; nå har du bært rundt på hans skatt i x antall måneder og ofret alt, og så får du ingen avlastning, hjelp, engasjement eller omtanke fra ham? Det er kriminelt dårlig, egoistisk og ufattelig ødeleggende for deg.

Jeg hadde vurdert å ta en skikkelig oppvask med ham, gi ham en liste med ting som skal være klart før baby kommer, fortell ham akkurat hvor sliten og nedbrutt du er, og så hadde jeg reist til foreldrene/svigers/gode venner en helg, uke eller to uker for å få omtanke og hvile så jeg var sterk og klar til fødsel og alt som kommer ❤️ Håper du har mulighet til noen slike grep, så han får vite hva som KREVES av ham som partner, mann, far. Barnet er ikke her, men det betyr ikke at han ikke er pappa!

Håper alt går fint for deg!

Anonymkode: e1867...df7

Jeg elsker han virkelig, og jeg har veldig, veldig lyst til at forholdet vårt skal overleve og blomstre på nytt når barnet vårt kommer. 

Jeg har skrevet problemet til han, vi har snakket, jeg har gråt, jeg har kjeftet, jeg har forklart. Jeg har forsøkt å hjelpe, jeg har gitt totalt blanke. 

Jeg merker at jeg veldig sliten, lei og trist. Hele svangerskapet har gått til å sørge for at han har det fint, at han får oppleve dit og datt før barnet kommer, at han får tatt seg de glassene med kamerater. Så sitter jeg igjen hjemme å driver Hjem AS. 

Misforstå meg rett, jeg har ikke vært noe dans på roser jeg heller altså. Jeg har eksplodert flere ganger, og vært stygg og fæl. Han skal ikke bli kasta helt under bussen alene, for jeg har selvsagt sagt og gjort mitt jeg også. 

Nå er alt klart til barnet kommer, jeg har kjøpt alt, montert, organisert og planlagt alene. Han har bare sittet på sidelinjen å ment vi ikke trenger så mye klær, eller dit eller datt. 

Jeg kommer ikke til å reise noen plass nå heller, kun to uker til termin, og jeg vil sove i min seng, og slippe å være gjest hos noen da jeg synes det er slitsomt. 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Dere må ha en skikkelig prat. Ikke bare klaging og surmuling, men en ordentlig samtale om forventninger for tiden fremover og også en prat om hvordan dere har det. 

Ene samtalen bør være om hvordan dere har det, hvordan forventningene dere hadde gikk litt i oppløsning siden DERE ble uplanlagt gravide (ja, jeg vet det er du som er gravid, men han var jo med på det så derfor skrev jeg det slik), og ellers snakke litt om følelser og lufte en bekymring for om han er deprimert. Det er lov å si at det sliter på følelsene dine over forholdet når det blir sånn og slik. 

Så er det en samtale om hvordan dere vil ha det sammen fremover, hva dere har å gjøre frem til barnet blir født og hvordan det fort kan bli i tiden etterpå. Kan godt hende, uten at jeg vet med sikkerhet) at mannen din per nå skjønner at han må sove alt han kan for å "lade opp" siden mye egentlig skal falle på han når barnet blir født. Mulig han er deprimert. Mulig du ikke snakker om dine forventninger eller følelser på noe annet enn en "sutrete" måte som blir fort en slitsom greie for samboeren din. 

Jeg tenker.. 

Jeg føler.. 

Jeg ønsker.. 

Jeg håper.. 

Hvordan vil du.? 

Hva vil du..? 

Vær åpne, ærlige og vært partnere. 

Én ting jeg har lært på en positiv måte her på kg er å snakke om at du ønsker en partner som din allierte, en du kan stole på, en du kan forvente ting fra. Du vil jo ikke ha en fiende som alliert, du vil jo ha en venn/kjæreste som støtter og er ærlig og "er på din side" i i krigen. Og dit kommer man med samhold og ærlighet. 

Men det er og viktig med alenetid altså, men dette ser litt skakkjørt ut.. 

Anonymkode: 30b02...74c

Jeg har prøvd å snakke med han, følelsene rundt svangerskapet, barnet som kommer, forholdet vårt osv. Han sier seg enig, lover bot og bedring, ting er bedre i noen dager, så sklir det ut igjen. Den ene samtalen vår endte i en stygg krangel, og da sa jeg til han at dette ødelegger noe i forholdet vårt. Men han mener jeg bare er hormonell og jeg vil "bli normal" når barnet er ute. Selvom jeg sier til han at jeg ikke vil bli den jeg var, for vi får trossalt ansvaret for et fantastisk menneske, et menneske som er totalt avhengi av oss. 

Så vi har hatt gode samtaler om dette, kjipe samtaler, vonde samtaler. 

Jeg klarer ikke å skjønne argumentet "ladd opp til barnet kommer". Hva hjelper det? Vi vil uansett sove lite når barnet kommer. Og det eneste samboer oppnår med å sove bort alt, er en sliten og trist samboer, og andre rundt han gidder ikke å be han med på ting lenger. 

Jeg er helt enig i at det er kjempe viktig med alene tid! Det er alfa og omega. Men når vi ikke gjør noe annet enn å kanskje spise middag sammen, eller at han sitter med meg når han drikker kaffe når han står opp, så synes jeg det er på tide å prioritere tid sammen også. 

 

Nei, fysj.. Jeg ser selv hvor mye jeg sutrer, jeg trengte virkelig å få ut frustrasjonen og bare få skrevet uten filter. Planen idag er å på nytt snakke med han, da jeg hadde det fryktelig vondt og kjipt igår. Jeg er redd for at jeg plutselig skal føde og det er dårlig stemning mellom oss, og det ønsker jeg ikke, så jeg får prøve igjen på nytt idag - når enn han står opp..

 

Ts

Anonymkode: ea81f...6d8

[AnonymBruker]

Nei, vet du faen meg hva! Du sutrer ikke, ingenting av det du har skrevet er urimelig. Han er en egoistisk dust! Og joa, du er sikkert en smule hormonell akkurat nå, men det betyr ikke at alt du føler er ugyldig og egentlig burde han ta mer hensyn enn vanlig, ikke mindre! 

Jeg er også høygravid, men med relativt lite plager og uten komplikasjoner som du har. Og min samboer har likevel tatt mesteparten av de tunge løftene i det siste. Jeg gjør det jeg orker og får til i tillegg til full jobb. Han har gjort mesteparten av innkjøp og montering av ting, fordi han føler det er konstruktive ting han kan bidra med for å forberede oss. Jeg har jo den tyngste jobben. Min samboer gamer forresten også, men det går aldri ut over meg.

Det er jo hovedsaklig DU som trenger å lade opp til dette her, det er du som skal føde og som sannsynligvis får mesteparten av nattevåk ++ i begynnelsen. Dette her "siste hurra"-greiene hans høres det ut som han har drevet med i hele svangerskapet omtrent. Når har han tenkt å skjerpe seg egentlig? Idet barnet blir født? En uke før? Det kan jo i grunnen snart skje når som helst. Ser for meg at fødsel starter etter en av hans spillenetter så han ikke klarer å kjøre deg til sykehuset engang. Herregud for en tosk.

Anonymkode: 68e9b...144

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

. Ser for meg at fødsel starter etter en av hans spillenetter så han ikke klarer å kjøre deg til sykehuset engang. Herregud for en tosk.

Enig i at hun ikke sutrer, og i dette! Min første fødsel startet kl 04 om natta og varte i nærmere et døgn. Mannen min småsov litt mellom slagene, men tror han var bra sliten. Han også! 

Jeg hadde vært forbanna hvis mannen var selvforskyldt trøtt de første dagene med babyen. 

Min andre fødsel varte i 3 timer, så glad vi hadde sovet den natta også

Anonymkode: a2f1a...1a9

[AnonymBruker]

For en udugelig latsabb av en mann! 

Anonymkode: dae9f...ae0

[nomore82]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg har sagt til han at jeg ikke forstår hvordan jeg skal drive hus, hjem, dyrehold, oss, baby og i tillegg leke mor for han. Han er bastant på at det vil endre seg når barnet kommer, for da må han. Nå må han ikke, og han vil gjøre alle ting han ikke kan som far. 

Anonymkode: ea81f...6d8

Jo - nå MÅ han! Det er ingenting magisk som skjer med dette etter fødsel. Det er ingen bryter som slås på automatisk som sier at nå må du stille opp for familien din for nå er du far - han må trykke på den bryteren før. Og det er ingenting i veien for at han gjør det nå og viser deg at han er der for både deg og barnet deres - nå!

Tvert i mot vil det bli trippelt opp(og mer til) når fødselen er over og han da må legge om. Du har hormoner herifra og til evigheten, dere vil begge være slitne, dere har et nytt barn å ta dere av og så skal han i tillegg legge om døgn og rutiner? Nei - det har aldri fungert og vil ikke fungere for han nå heller.

Så jo, han må nå.

[AnonymBruker]

Det kan jo være at han tar ut alt nå med gaming og være lenge oppe fordi han vet han ikke kan gjøre det etter fødselen?

Anonymkode: e765d...076

[AnonymBruker]

Høres ut som samboeren min.. Han er flink når han gidder. Noe som er svært sjelden. Har derfor kjøpt hus med min mor nå, hun skal bo i kjelleren da så blir delt sånn sett. 

Han har aldri tatt seg noe særlig sammen. Har endelig fått han til å slutte å sove til midt på dagen men det var en lang kamp. Vekke voksne folk gidder jeg ikke. 

Fikk komplikasjoner under fødsel også så jeg var helt utenfor og svimete og dårlig når vi var på sykehuset og når vi kom hjem. Han dreit i det og bare sov. Helt nydelig! Så jeg fikset alt. Dumt av meg, skulle satt han på plass allerede da. 

Fortsatt ganske ræva, lat og klager på at han er sliten. Nå har jeg ligget på sykehus noen dager og han har hatt alt ansvar alene. Men hatt barnet i barnehagen og hjelp med hundene. Så presterer han å klage! På hvor sliten han er! Jeg har ikke ord faktisk. At jeg i det hele tatt gidder lenger. Leiligheten ser ikke ut etter han har vært hjemme. Når lille var i barnehagen sov han. 

Gleder meg til å flytte, han har fått ny jobb nå så alt faller på meg daglig i all overskuelig fremtid nå. Men da slipper jeg kanskje i det minste å irritere meg over at han sover til han skal dra og ikke gidder å gjøre noe hjemme når han kan. 

Håper din snur, men desverre tviler jeg. 

Lykke til med fødsel og baby (og mannebarn) det er ikke bare bare å være mamma til baby og en voksen. 

Anonymkode: b020d...15a

[AnonymBruker]

Det at han plutselig, magisk skal endre seg når barnet kommer tviler jeg sterkt på. Høres ut som de som skal starte på diett på mandag, neste onsdag, eller neste måned. Det skjer ikke, fordi endringen faktisk krever noe av dem.

Er dessverre enig i dine bekymringer. Tror dette kan bli tøft når barnet kommer.
 

Anonymkode: c7cde...b8c

[regine]

Nei, TS, du sutrer ikke! Du bor sammen med et stort, uansvarlig barn. Dette barnet vil fortsatt være der etter fødsel, og det vil ikke bli noe bedre da. Han - som altså ikke har tatt NOE hensyn til sin gravide samboere gjennom hele svangerskapet, våkner ikke plutselig opp for å bli et nytt og bedre menneske. 

At du i det hele tatt gidder bo sammen med han forstår jeg ikke. Han oppfører seg superegoistisk og overhode ikke som en som straks skal bli far. Det å bli foreldre er jo et prosjekt dere begge er involvert i, selv om du går gravid. At han ikke har løftet en finger hva gjelder utstyr/montering etc viser jo bare at han ikke forstår hva det vil si å være voksen og ansvarlig. 

Jeg hadde ikke giddet «snakket med han en gang til». Du har gjort det samme om og om igjen, altså snakket og forklart, og resultatet blir likt hver gang: det skjer ikke en dritt, han endrer ingenting. Du fortsetter å rydde/vaske hus, regner med du står for matlaging og klesvask inkl hans klær også. Slutt med det. legg opp dagen slik DU vil ha den, og kutt ut hushjelpfaktene overfor han. INgen middag? Nei, for du har spist tidligere/noe annet/bestilt deg mat whatever. Ingen rene klær? Så synd, men du er faktisk ikke hans vaskehjelp, og når han ikke vasker klærne sine er konsekvensen at han bare har skitne klær. 

Hvis du ikke tar alvorlig grep NÅ, så sitter du der om noen uker med en baby og en mann som er like tafatt og talentløs som han er pr i dag. Da klager han på mangel av nattesøvn, selv om det garantert er du som er oppe med baby og ammer etc. Han klager over at det er kaos i huset, men å gjøre noe selv har han jo aldri trengt, så da vil han heller ikke gjøre det da. 

Du må rett og slett tenke over hvordan DU vil ha det, og hva DU kan gjøre for å få det sånn. Og nei, det betyr ikke nok en «prat» med samboer, det betyr at du faktisk gjør ting annerledes. 

Lykke til. 

[org]

Dette var opprørende og fælt å lese - hvordan du, ts, har det!

Kanskje bør du lese høyt fra denne tråden i kveld. Fortelle at du har skrevet dette - at du elsker ham, men klarer ikke alt alene. 

Hva jobber han med til daglig? Holder han på en jobb? Har han utdanning?

 

Spoiler