Hvordan går det med deg som er oppvokst med vold i hjemmet?

[AnonymBruker]

Hei! Denne går vel under familie. Hvordan har du greid deg, som har vokst opp med vold hjemme? Av både mor og far. 

Jeg sliter litt med å sortere litt tanker, og hva man skal og bør gjøre. Så da spør jeg her. 

Jeg er voksen og har selv barn i dag. Jeg har aldri vært voldelig med de. 

Håper noen har noen svar. 

Anonymkode: 2bab2...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei! Denne går vel under familie. Hvordan har du greid deg, som har vokst opp med vold hjemme? Av både mor og far. 

Jeg sliter litt med å sortere litt tanker, og hva man skal og bør gjøre. Så da spør jeg her. 

Jeg er voksen og har selv barn i dag. Jeg har aldri vært voldelig med de. 

Håper noen har noen svar. 

Anonymkode: 2bab2...493

Har jeg ingen erfaring med å klare å sette grenser for meg selv, jeg har ingen respekt for meg selv, jeg eier ikke selvtillit. Jeg er inn og ut av psykolog, av og på jobb. Enkelte perioder er absolutt alt galt og jeg fungerer dårlig. Andre perioder skulle man tro at ingenting har vært galt, noen gang. 

Jeg har hatt flere dårlige forhold, et av de endte med et barn. Så jeg samarbeider med en grusom person om barnet. 

Jeg har valgt nå å finne meg en mann som er ganske dominerende. Det gjør at jeg føler meg trygg. 

Jeg er fremdeles lett utsatt for depresjon og angst, jeg har fremdeles store tillitsproblemer. Hele livet handler om forsvarsmekanismer for min del. 

Jeg er rundt 30 nå og lurer på når det blir bedre. 

Anonymkode: a8221...bec

[AnonymBruker]

Nå går det fint, men det har vært mange år med dårlige forhold, vonde opplevelser og depresjon. 

Anonymkode: 455f7...cfc

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med en voldelig far.  Det var mest psykisk vold, men noe fysisk også.

Jeg sliter med noen fysiske ettervirkninger etter spark som førte til senskade, jeg er svært sensitiv for andres humør, og jeg vil fremdeles være så usynlig som mulig (ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, for oppmerksomhet = mulighet for vold), men ut over det har jeg det bra.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle ikke gi faren min makt over livet mitt, han skulle ikke være den som avgjorde om jeg skulle ha det bra eller ikke.  Jeg ville være den som hadde det godt til tross for ham.
Dette klarte jeg å oppnå med god hjelp av  psykolog, og det er jeg stolt av.
I begynnelsen var det "fake it til' you make it", men etter hvert ble det naturlig.

Jeg er gift, har flotte barn, og har i det store og hele et godt liv.

Anonymkode: beed9...8da

[AnonymBruker]

Jeg er ufør pga sterk angst. Vet ikke om det er derfor da... Er gift og har et barn. Sliter bl.a. i diskusjoner med mannen, fordi jeg er livredd for sinne og låser meg helt om han viser noen tegn til det, selv om han aldri har vist tegn til å skulle ty til vold. Samtidig sliter jeg med å finne andre oppdragelsesmetoder enn de jeg er oppvokst med. Har ikke slått barnet, men kan bli altfor sint. Får veiledning fra barnevernet.

Anonymkode: cf091...f17

[AnonymBruker]

Har ikke vært mye vold, det har hendt, men det verste var pappa sitt ekstreme sinne til tider. 

Det går helt fint med oss og vi har ett godt forhold med pappa, som har roet seg. Tror ikke han taklet 4 små barn.

Anonymkode: 5c0f9...f6a

[AnonymBruker]

Skjønte ikke selv hvor mye det hadde påvirket meg. Jeg fokuserte på at jeg aldri skulle bli slik selv, og er tålmodig, rolig, lyttende. Men jeg har i likhet med ab over ingen respekt for meg selv og ingen selvtillit, så jeg gikk inn i et voldelig forhold selv uten å egentlig skjønne at det var vold. Jeg har derfor levd i et dårlig forhold i tjue år. 
Nå er jeg ute av det, men jeg føler meg bitter, er full av angst og selvbebreidelse. Jeg burde ha skjønt. Jeg burde ha gått før. Jeg burde satt grenser. Jeg burde ikke være så dum. 

Anonymkode: 80edb...1a4

[AnonymBruker]

Det går bra mtp volden, det verste var faktisk sviket fra forelderen som lot det skje og som aldri lot meg bearbeide det i ettertid. 

Jeg ble det sorte fåret og har ingen kontakt med familien min i dag. Klarer meg fint, men psykisk så er det tungt til tider. 

Har akseptert situasjonen, og lever greit med det.

 

Anonymkode: e004c...023

[AnonymBruker]

Jeg har vært vitne til vold mot omsorgsperson flere ganger mens jeg var liten, uten at det ble bearbeidet eller beskyttet. Jeg var veldig redd gjennom barndommen og jeg slet også med skam over at jeg var redd. Jeg drømte veldig mye om disse episodene og drømmene skammet jeg meg også over. Det gjør jeg vel egentlig enda siden jeg ikke snakker om det. Jeg tror det å leve i frykt har påvirket meg.  Jeg har slitt med selvbilde, kanskje fordi jeg ble utsatt for noe skummelt uten å få bekreftet at det er naturlig å bli redd i slik situasjon. Da vokser skammen over å bli redd. Jeg er fortsatt redd for personen som tyr til vold og redd for å havne i konflikt. Ellers klarer jeg meg bra i livet men jeg har litt vanskelig med å knytte til meg nye mennesker og nye situasjoner. 

Anonymkode: c59db...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har jeg ingen erfaring med å klare å sette grenser for meg selv, jeg har ingen respekt for meg selv, jeg eier ikke selvtillit. Jeg er inn og ut av psykolog, av og på jobb. Enkelte perioder er absolutt alt galt og jeg fungerer dårlig. Andre perioder skulle man tro at ingenting har vært galt, noen gang. 

Jeg har hatt flere dårlige forhold, et av de endte med et barn. Så jeg samarbeider med en grusom person om barnet. 

Jeg har valgt nå å finne meg en mann som er ganske dominerende. Det gjør at jeg føler meg trygg. 

Jeg er fremdeles lett utsatt for depresjon og angst, jeg har fremdeles store tillitsproblemer. Hele livet handler om forsvarsmekanismer for min del. 

Jeg er rundt 30 nå og lurer på når det blir bedre. 

Anonymkode: a8221...bec

Kanskje når du kvitter deg med den dominerende mannen?

Anonymkode: c7b45...b38

[AnonymBruker]

Har tydeligvis vært en del psykisk vold i familien min. Jeg har bare ikke skjønt det før jeg ble 30 eller noe. 

Det har påvirket meg på den måten at jeg har hatt sterk angst, vært deprimert, usikker på meg selv. Redsel for alt. Katastrofetenkning. Svart/hvitt tenkning. Har takket ja til flere dårlige forhold. Trodde at det var bedre enn å være alene, trodde at det var "normalt" med manipulering og gaslighting. Jeg har jo ikke sett noe annet, har tenkt at drama og usikkerhet er en del av det å være i forhold. 

Synd at jeg har kastet bort så mange år på det. Jeg er snart 40. Hater meg selv for at jeg ikke skjønte alle disse ting før. 

Anonymkode: 5c237...4ac

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et hjem med psykisk terror - en far med et voldsomt sinne/humørsvingninger og en mor som aldri tok oss i forsvar. Vi var en fasadefamilie, men alle barna fikk problem i tenåra. Jeg sliter mye med angst, lav selvtillit, føler jeg ikke er verdt noe. Utad er jeg sett på som en sterk person og har en god akademisk utdanning. Jeg har vært mye verbal frekk og «tøff» med andre for å beskytte meg selv. Dette jobber jeg med å få bort og slutte med, ønsker ikke å være den personen. Som resultat av at jeg alltid har levd livet med å være på vakt er jeg sliten, og vet egentlig ikke helt hvem jeg er selv.... 

Anonymkode: 2bedf...e1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Synd at jeg har kastet bort så mange år på det. Jeg er snart 40. Hater meg selv for at jeg ikke skjønte alle disse ting før. 

La 2021 bli det året vi slutter å hate oss selv. Vi kan bare forandre det som skal bli ♥️

Anonymkode: 80edb...1a4

[AnonymBruker]

Det går fint nå som jeg er i slutten av 30-årene, men har brukt tid på å komme meg hit. Har tidligere vært innlagt, hatt lang oppfølging av psykolog osv. Men går veldig fint i dag. Tatt høyere utdanning og har fast jobb.

Anonymkode: 95e1b...f95

[AnonymBruker]

Det gikk veldig bra med meg etter at jeg valgte å kutte ut kontakten. 
 

Fungerer fint nå med mann og barn. Jeg har mine utfordringer, men jeg er åpent om dette med mannen og vi prater ut før det renner over. Det er ingen i vennekretsen som kjenner til bakgrunnen min, så jeg har alltid vært den som de går til livet blir for tungt. 

Anonymkode: 23429...fdd

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange svar. Kjenner meg veldig igjen i det å ikke sette grenser for meg selv. 

Jeg vet hva som er rett, og hva jeg bør gjøre. Men ender ofte opp med å ikke ta hensyn til det fordi tankene mine på en måte blir overstyrt. Et godt eksempel er alle jeg tidligere lå med som singel. 

Jeg har selv familie, god økonomi, trygge jobber og er med på alt rundt barna. Tror mange hadde blitt overrasket om de visste hvor ødelagt jeg er. 

Jeg blir nok oppfattet som jeg har høy selvtillit, smiler og prater med alle. Glad i en diskusjon. 

Inni meg er det en stemme som forteller meg hvor udugelig jeg er. Hvor lite jeg er verd. Hvordan komme meg ut av det?  

Vil bare påpeke at jeg er rasjonell, og vet at dette bare er inni hodet mitt, men det er slik det er. Går noe galt så er det en selvfølge. Jeg er meget nærtagende uten at folk merker det. 

Anonymkode: 2bab2...493

[AnonymBruker]

Jeg er også den som alle kommer til med sine problemer. Har stor vennekrets. 

Har kontakt med familien min. Og vi har det kjekt i lag. Søsknene mine ble også utsatt for juling, slag og spark. Vi er veldig sammensveiset. Prater dog ikke om dette. Snakker mye om barndommen, men ikke om volden. 

Mike foreldre har uttrykt at de er leo seg for det vi gikk gjennom. Den ene av de hadde det ganske så trasig i sin barndom. 

Anonymkode: 2bab2...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

La 2021 bli det året vi slutter å hate oss selv. Vi kan bare forandre det som skal bli ♥️

Anonymkode: 80edb...1a4

Så godt sagt ❤ 

Anonymkode: 5c237...4ac

[AnonymBruker]

Både fysisk og psykisk vold fra begge. For andre ser det nok ut til at jeg har klart meg veldig bra, med høy utdannelse og god økonomi. Innvendig er jeg hele tiden på vakt og stoler ikke på noen. Jeg knytter meg ikke til mennesker (heller ikke barna), er voldsomt rutinemenneske (trygt) og har hodepine hele tiden. Hver dag.

Jeg har prøvd psykologer, men det har ikke hatt noen effekt. Jeg synes de bare hoster opp selvfølgeligheter. 

Jeg er snart 50, så jeg har vel kanskje avfunnet meg med at jeg er skadet og er som jeg er.

Anonymkode: f0793...e6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Både fysisk og psykisk vold fra begge. For andre ser det nok ut til at jeg har klart meg veldig bra, med høy utdannelse og god økonomi. Innvendig er jeg hele tiden på vakt og stoler ikke på noen. Jeg knytter meg ikke til mennesker (heller ikke barna), er voldsomt rutinemenneske (trygt) og har hodepine hele tiden. Hver dag.

Jeg har prøvd psykologer, men det har ikke hatt noen effekt. Jeg synes de bare hoster opp selvfølgeligheter. 

Jeg er snart 50, så jeg har vel kanskje avfunnet meg med at jeg er skadet og er som jeg er.

Anonymkode: f0793...e6f

Jeg kjenner meg sånn igjen, og er yngre enn deg. Fremstår vellykket utad og det er jeg også, men føler likevel at jeg har sår som aldri vil leges. 
 

Jeg vil bare si at jeg har mint meg selv hver dag om at jeg er perfekt som jeg er og har kommet langt i livet og sårene er en påminnelse om hvor livet (fortiden) jeg ikke ønsker meg. Det føler jeg har hjulpet meg mye.

Anonymkode: 23429...fdd