Hvordan kommer man over "kjærligheten i sitt liv"?

[AnonymBruker]

Unge og gamle, dumpede og skilte, eller dere det aldri ble noe mer med. 

I alle forhold var det alltid lys i enden av tunnelen etter det ble slutt. Mistet aldri interessen for andre. Denne gangen er det annerledes, han er "the one that got away", og i fire år har han gitt meg smuler, og jeg har elsket han og forsøkt å flytte fjell for å være sammen. Han har gitt opp. Vi er hverandres livs kjærligheter, men han er pragmatisk og jeg følelsesstyrt. Vi er i situasjoner som gjør at vi aldri vil kunne ha et normalt forhold til hverandre, men vi vil alltid møte på hverandre nå og da. 

Det føles som at ingen noen gang vil nå helt opp. Jeg har aldri møtt noen som har klart å fylle tomrommet hans, den tomme vonde klumpen i hjertet slipper bare aldri helt. Tanken på å være med andre gjør meg kvalm, selv om det har gått lang tid. Jeg vil han skal være min siste, men ønsker ikke å være alene resten av livet. 

Hvordan lever man videre når ens livs kjærlighet blir borte, om pga skilsmisse, brudd, eller dødsfall, når ingenting betyr det samme lenger uten vedkommende? 

Anonymkode: 99d15...601

[AnonymBruker]

Du må ta et valg. Vil du ha det sånn resten av livet? Altså smuler resten av livet? Det er et valg du tar.

Du kutter han ut mentalt først og fremst. Og så tvinger du deg på date med andre. Deretter vil tiden hjelpe på, dersom du er streng med deg selv ift. hvem du tenker på. Han må ut av tankene først og fremst, men det er noe kun du selv kan styre, ingen andre. 

Anonymkode: c0da5...2e3

[AnonymBruker]

Det du snakker om er ikke kjærlighet, men avhengighet.

Han har gitt opp. Tydeligere blir det ikke, at du må gjøre det samme. 

Anonymkode: c7871...b62

[Gidavmeg]

Vet det er vanskelig, men du må endre tankegangen din. Det finnes mange menn som passer for deg, ikke denne ene. For å få øynene opp for dette må du kutte han her helt ut av livet ditt. Kjærlighetssorg er jævlig, men det går over. 

[AnonymBruker]

Man skjønner at det ikke egentlig var den ene eneste store kjærligheten når man gir slipp, sorgen letter etterhvert og man faller minst like hardt for en annen. 

Kommer aldri til å elske noen så høyt igjen pleier å vise seg feil. Den siste kjærlighet er den sterkeste.

Min tidligere eneste ene... er iallefall er fjernt minne om en mann jeg er glad for at jeg ikke lenger er med. 

Anonymkode: 4e61a...e19

[AnonymBruker]

Kjærlighet skal vel ikke gjøre vondt. Om han ville satset på deg, så hadde han vel gjort det. Høres ut som (beklager å si det) han betyr mer for deg enn du for han,  ut ifra det du skriver, og at du burde komme deg videre. Er dette et hekt?

Det beste er vel å holde seg opptatt med gjøremål og venner og familie den første tiden og fokusere på seg selv og hva som gjør én glad. Så bør du vurdere å gå på nye dater etterhvert evt får du finne en ny mening med livet og det burde jo uansett ikke bare være en mann(?). 

 

Anonymkode: d2bd3...f29

[AnonymBruker]

Herregud så vondt jeg får av å lese dette. Det skal du vite vi er mange som har vært der du er nå inkl meg selv. 
 

Kjenner igjen alt det du tenker at du ikke vil ha noen andre og samtidig vil ikke bli alene. Tenkte sånn jeg og. Ditt opplegg har vart lengre enn mitt ser jeg.

Det jeg har gjort siste halvåret er å date andre som noen skrev her for det rådet fikk jeg og.  Men det har gått dårlig det har ikke vært klaff med noen. Jeg fant ingen av dem interessant. Innimellom traff jeg jo han jeg elsker pga at vi bor på samme sted. Det var kun kaffe da ikke noe mer. Det var nok til å holde mine følelser ved like. Jeg visste at jeg burde komme meg bort. Men klarte det bare ikke...

Det var jeg som egentlig feilet jeg hørte aldri på hva han sa. Jeg tenkte hvis jeg kunne endre meg til å få følelser kunne han og men mannfolk som sier sånne ting mener det. Det har jeg forstått nå i ettertid. At de kan aldri gi mer en det jeg fikk. Så valget var ville jeg leve på smuler slik du ble tilbudt. Gjorde nå det en periode tenkte at dette er bedre enn ingenting. Faktisk er ingenting bedre👍🏻.

Det kom til ett pkt der ensomheten tok meg og jeg tenkte at nå ville jeg komme meg ut av dette. Det er som folk skriver en avhengighet. 
 

Jeg skrev ett åpent bunn ærlig mld om hvordan siste årene hadde vært for meg. Hvor mye han betydde osv ærlig på alt og rett frem uten å klandre han på noe vis og det for det meste var min feil. Men nå ville jeg ha fred til å komme meg til hektene.. sendte som en avslutning for meg der jeg fikk sagt alt jeg tenkte og følte og blokkerte han. 
 

Vel en skulle tro verste var gjort.. var ikke det vet du😂

Klarte meg 2,5 uker så savnet jeg han så ille og poff hadde jeg lagt han til igjen.. idioti .. i know... men det kom noe bra ut av det. 
 

Han skrev sporenstreks og gjentok det han hadde sagt for 2 år siden at han kunne bare gi sex og kaffe og at han nå var lei... aldri har jeg skjemtes så ille og aldri har jeg følt meg som større drittunge. Jeg sa det er snart jul la det ligge. Jeg tar opp tråden senere. Kunne ikke komme meg fort ut av den chatten. 
 

Dette var 22 nov... og har ikke skrevet til ham mer. Og det frister fortsatt ikke. Det var en flau opplevelse. Jeg traff han 1 gang i midten av desember ved tilfeldighet. Jeg så han ble super stressa og skravla gikk i ett om uinteressante ting. Jeg sto der Max 2 min så sa jeg god jul og dro. Oppførte meg som vanlig blid og hyggelig. 
 

Nå har jeg passert nyttår og ting begynner å kjennes lettere. Jeg tenker fortsatt mye på han men frister ikke å ta kontakt heldigvis. 
 

Dating har jeg litt gitt opp. Men traff en hyggelig kar online  i slutten av november og det hjalp mye på og ha en som viste meg litt oppmerksomhet etter jobb på kveldene. Ingen fare for at vi møtes med det første pga korona og stengte grenser. Men ja det har hjulpet meg stort. Nå håper jeg faktisk at vi får til å møtes i 2021. Alt er så mye enklere med han her enn det jeg opplevde med han andre. Det var ett evig spill hot and cold ghosting osv... Her har det ikke vært noe sånt.  Det føles enkelt og for godt til å være sant og mer kontakt vi har jo mer liker jeg han. Vi prater også på cam og det er jo det nærmeste vi kommer per nå. Jeg ser frem til hver dag å høre fra ham. 
 

ingen klarer å fortelle deg ts at nå må fu kutte. Du må komme til den konklusjonen,   selv og en dag får du nok. Det er først da du er klar til kampen ut. Den er hard og tung det vet man og det er det å klare å tenke når det røyner på som verst at det er normalt bare hold ut så blir det bedre. Ja tilbakefall får man det fikk jeg og jeg har prøvd å komme ut av det mange ganger men nå tror jeg faktisk at jeg skal lykkes endelig...

Noen mener en kan skrive av seg tunge følelser jeg tror i hvertfall det hjelper på.

Jeg meldte meg inn i Røde Kors som en hobby. Jeg har ingen venner å ty til så den muligheten har jeg ikke men jeg har online venner som jeg har kunnet lette mitt hjerte til. Jobbet mer, og besøkt familien mer. Alt for å distrahere meg bort. 
 

Nå endelig ser det ut som jeg skal klare det. Det kjennes utrolig bra ut nå at ting begynner å bli lettere og ting går den rette veien.

Ta det som inspirasjon i hvordan du kan komme deg ut. Det er mulig .. ville bare dele min historie😊

Lykke til masse ts☘️☘️☘️Det er ditt valg.

Anonymkode: 7ccb9...56c

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Her er det snart 8 år siden det ble slutt mellom oss, og jeg tror aldri jeg kommer til å elske noen så mye igjen. Men jeg har jo prøvd å gå videre. Har vært i et forhold etter det, som varte i 1,5 år. Men jeg elsket jo ikke han like mye, ting var ikke like bra. Og jeg prøver å akseptere, at det blir ikke det samme, men at det kan fortsatt bli bra. 

Så får jeg se da, om jeg finner en jeg blir lykkelig med, eller om jeg ender alene.

Anonymkode: d03c8...730

[AnonymBruker]

Må presisere at når jeg sier han "gir meg smuler", så gjør han ikke noe for å holde meg på gress. Smulene er at vi møtes ved tilfeldighet pga felles venner. Han forsøker å holde seg vekk fra meg, unngå å møtes, slik at vi begge kan gå videre. Han bruker meg ikke. 

Umiddelbart hadde jeg kjærlighetssorg, men den har på en måte sluppet taket. Det er mer at jeg aldri har møtt noen som har nådd opp, jeg har aldri følt meg så "hjemme" hos noen andre, tidligere forhold, flørter, venner, ikke engang med familie. Han endret livet mitt og meg helt, han er den eneste jeg ville få barn med. Jeg har aldri ønsket meg barn, men ønsket våre barn. 

Fremtidene våre matcher ikke, vi kan ikke bo på samme sted, og vi har forsøkt både å være sammen og gi slipp på hverandre i alle år. 

Ikke minst syntes jeg det er vanskelig å vite at en fremtidens mann vil jeg ikke ha alt jeg har hatt med han med. 

Anonymkode: 99d15...601

[AnonymBruker]

«Får man ikke den man elsker, får man elske den man får.»

Anonymkode: 2edbf...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

«Får man ikke den man elsker, får man elske den man får.»

Anonymkode: 2edbf...d4d

jepp single livet...

Anonymkode: 7ccb9...56c

[Gjest Alterego666]

For meg tok det mer enn ti år før hun igjen ble min. For kjærligheten var det som om vi ikke hadde mistet ett minutt.

[AnonymBruker]

Til syvende og sist kommer man vel bare til en realisasjon av at de som faktisk betyr noe i livet er de personene som faktisk er til stede i ens liv av fri vilje, fordi de har lyst og uten å bli bedt eller tryglet om å være der. Man innser gjerne og at om det hadde vært den store kjæreligheten ville vedkommende aldri forlatt en med mindre de hadde dødd fra en. 

Anonymkode: 1c748...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2021 den 1.06):

Unge og gamle, dumpede og skilte, eller dere det aldri ble noe mer med. 

I alle forhold var det alltid lys i enden av tunnelen etter det ble slutt. Mistet aldri interessen for andre. Denne gangen er det annerledes, han er "the one that got away", og i fire år har han gitt meg smuler, og jeg har elsket han og forsøkt å flytte fjell for å være sammen. Han har gitt opp. Vi er hverandres livs kjærligheter, men han er pragmatisk og jeg følelsesstyrt. Vi er i situasjoner som gjør at vi aldri vil kunne ha et normalt forhold til hverandre, men vi vil alltid møte på hverandre nå og da. 

Det føles som at ingen noen gang vil nå helt opp. Jeg har aldri møtt noen som har klart å fylle tomrommet hans, den tomme vonde klumpen i hjertet slipper bare aldri helt. Tanken på å være med andre gjør meg kvalm, selv om det har gått lang tid. Jeg vil han skal være min siste, men ønsker ikke å være alene resten av livet. 

Hvordan lever man videre når ens livs kjærlighet blir borte, om pga skilsmisse, brudd, eller dødsfall, når ingenting betyr det samme lenger uten vedkommende? 

Anonymkode: 99d15...601

Jeg har hatt en veldig lik opplevelse som deg, for det som nå snart er 6 år siden hadde jeg et forhold til en jente jeg var usunt forelsket i, jeg ville gjort absolutt hva som helst for henne og jeg kommer nok alltid til å annse henne som den jeg har vært mest forelsket i. Noen eksterne opplevelser gjorde at det ble mye vonde følelser (uten at noen gjorde noe galt, det var en helt ekstern sak) og før de rakk å roe seg flyttet hun fra landet.

Siden dette har jeg brukt årevis på å "komme over henne", svaret er jo at det kommer ikke til å skje, jeg kommer nok alltid til å elske henne på en egen måte. Det som skjer er at etterhvert som minnene blir svakere så tenker du litt mindre på det for hvert år som går. Jeg fant meg etterhvert en kjæreste og jeg er utrolig glad i henne, jeg kan vel til og med si jeg elsker henne på en måte, men det vil alltid være anerledes enn hun som var den første og største kjærligheten. 

Når det er sagt vil jeg si at vi har et godt liv sammen, vi er veldig gode venner med like verdier og interesser (forøvrig mye likere enn meg og den gamle flammen), jeg kan nok også se for meg å gifte meg med hun jeg nå er sammen med. Det betyr ikke at jeg tror jeg noen gang kommer til å ikke ha følelser for henne, men jeg kommer ikke til å tenke på det like ofte. På et tidspunkt må man bare innse at det ikke kommer til å skje også la det gå, nå tenker jeg bare på at jeg håper min eks får et best mulig liv, selv om det er uten meg.

Anonymkode: cd431...898

[AnonymBruker]

Samtidig som du har hatt det bra med denne mannen så høres det veldig vondt og slitsomt ut. Virker som du idealiserer han og gir han mer positive egenskaper enn han egentlig har. Balansen virker å være litt off og får inntrykk av at du har gitt mer enn du har fått tilbake i forholdet og at det har vært mest på hans premisser. Det høres usunt ut. Og er kanskje ikke kjærlighet, men mer et hekt du har hatt. 

Jeg skjønner at du ikke har funnet noen andre som gir deg samme kriblinger, men ja, vanskelig å si hvor lang tid det tar å komme seg videre. Kan vel hjelpe å utforske og date litt ulike typer, men ville også funnet en annen mening med livet; byttet jobb, utvidet horisonten med venner og hobbyer. Høres ut som det ikke er bare kjærligheten du mangler, men at du har en generell tomhetsfølelse?

Anonymkode: d2bd3...f29