Hvor sint er det normalt å bli?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som anses som normalt av sinne og irritasjon i forhold. Synes min parter ofte har en negativ tone og blir fort irritert. Har vært sammen så mange år at jeg ikke tenker over det lenger. 

Anonymkode: 6f32b...ac5

[AnonymBruker]

Hva som er normalt må man nok avgjøre selv. Hvor du syntes grensa går for deg. Har du snakket med han om det, spurt om det er noe som plager han? 

Anonymkode: 6d2d4...a0c

[Oslodamen]

Jeg anser det for normalt å bli sint hvis noen har sagt eller gjort noe slemt eller hvis noe er dypt urettferdig. Og sikkert andre ting også som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Derimot er det ikke normalt å bli sint for bagateller, uhell, ting folk ikke kan noe for eller å la sitt dårlige humør gå utover uskyldige mennesker.

Det er ok å gi konstruktive tilbakemeldinger, dvs å ta opp problemer på en respektfull måte, mens det ikke er ok å hakke, kritisere og være konstant negativ. Ting skal snakkes om på en ordentlig måte.

Ellers tenker jeg det er sunt å være litt romslig og tillate at den andre av og til er sliten, gretten og i litt dårlig humør, så lenge begge er bevisst på alt det ovenfor nevnte og er i stand til å snakke sammen og skjerpe seg hvis den andre ber om det.

Hva tenker du da, Ts?

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (10 timer siden):

Jeg anser det for normalt å bli sint hvis noen har sagt eller gjort noe slemt eller hvis noe er dypt urettferdig. Og sikkert andre ting også som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Derimot er det ikke normalt å bli sint for bagateller, uhell, ting folk ikke kan noe for eller å la sitt dårlige humør gå utover uskyldige mennesker.

Det er ok å gi konstruktive tilbakemeldinger, dvs å ta opp problemer på en respektfull måte, mens det ikke er ok å hakke, kritisere og være konstant negativ. Ting skal snakkes om på en ordentlig måte.

Ellers tenker jeg det er sunt å være litt romslig og tillate at den andre av og til er sliten, gretten og i litt dårlig humør, så lenge begge er bevisst på alt det ovenfor nevnte og er i stand til å snakke sammen og skjerpe seg hvis den andre ber om det.

Hva tenker du da, Ts?

Takk for svar. Tror mye av grunnen til at jeg synes dette er vanskelig er at jeg hadde en far som var veldig uforutsigbar i humøret, så jeg er nok også overfølsom for kritikk, dårlig stemning, irritasjon og hvilken tone ting blir sagt i. Jeg har også vært veldig opptatt av å finne en mann som ikke er så uforutsigbar. Føler ofte at mannen min er det, men vet heller ikke om det er min sensitivitet overfor andres humør som skaper dette. Jeg klarer ikke stoppe å vurdere dette, er så livredd for å velge en far til mine barn som er lik min egen. 
 

jeg kan kjenne på at jeg blir urolig feks før vi skal til min familie. Da kan han være ekstra stresset og irritabel siden han egentlig ikke vil. Da kjenner jeg på dårlig stemning i forkant av besøket. Da liker jeg å ha alt klart så minst mulig kan bli problematisk.  Jeg kan feks spørre dagen før om jeg skal gjøre klar dressen for han, og få til respons at han ikke orker noe mas om det nå, og ordner det selv. Han ordner det ikke selv, og ender med å gå i vanlige klær og kan komme med noen irriterte kommentarer rundt det uten at jeg har sagt noe. Type «blir du flau over meg nå, viktig at alt er fint og flott i din familie». Kan også være stresset når vi sitter der, føler at alle kan se han er irritert eller negativ når han nesten ikke deltar i samtale, eller sjekker mobilen ofte.

En dagligdags ting jeg har tenkt på er at jeg ikke liker å gå i butikken sammen med han. Jeg opplever at alt skal gå så fort. Man er sliten etter jobb og vil hjem å spise, så jeg blir redd for å møte kollegaer som stopper å prate eller at han skal være sånn mot meg på butikken så noen jeg kjenner kan høre det. Han kan feks bli veldig oppgitt hvis jeg ikke vet hva jeg vil ha til middag, da må jeg bare finne det ut, bestemme meg, ikke bruke så lang tid. Jeg spør tilbake og det er samme for han, bare ta noe. Eller om jeg får lyst til å kjøpe med en bukett blomster når vi går forbi kan han bli helt sånn «seriøst, skulle vi ikke bare forte oss å kjøpe noe mat, hva skal du med blomster nå». Jeg føler ikke det tar noe lenger tid å ta med det på veien, synes det er veldig stressende at sånne småhandlinger jeg gjør provoserer så mye. Handler stort sett alene, så er ikke noe stort problem.

Vi var på lang biltur for en stund siden, og hadde det egentlig veldig hyggelig. Så kommenterte jeg noe langt veien, han hørte ikke helt hva jeg sa og ble tydelig irritert. Han trodde jeg sa noe annet. Så sa jeg det på nytt. Da glemte han å ta av på den avkjøring vi skulle til og ble ordentlig sint. Ropte nærmest hvorfor jeg måtte mase om ting langs veien når han sitter å kjører og prøver å finne veien på GPS. Bannet og holdt på lenge. Han var sikkert lei av å kjøre, og synes det var kjedelig å måtte kjøre tilbake, men vi skulle kjøre 5 timer, vi satt å småpratet vekselvis med stillhet, men jeg visste ikke at det var vanskelig, at han måtte følge ekstra godt med akkurat der. Det sa jeg også, men fikk bare tilbake at nå var det min skyld at vi ble forsinket.

Har pratet med han om dette flere ganger. Han er enig at han mange ganger reagerer litt vel mye, han sier unnskyld noen ganger, men opplever nok også ofte at det er jeg som skaper det hos han.  Jeg føler jeg at jeg gjør hva som helst for å bevare god stemning. Dette også irriterer han, han opplever at jeg skal være så perfekt. Jeg står også opp for meg selv når han gir meg skyld for noe jeg ikke er enig i. Da blir det som regel en kjempekrangel, høylytt. Men han er godt likt av alle i familien og venner, han har mange gode kvaliteter. Likevel kjenner jeg at dette bidrar til økt stress for meg i hverdagen, jeg vet ikke når det kommer, hva jeg plutselig gjør feil i hans øyne.

Anonymkode: 6f32b...ac5

[Oslodamen]

Det er definitivt ikke sånn det skal være i et forhold. Du skal føle deg elsket og respektert i det daglige og surhet, irritasjon, negativitet og kjefting skal være unntakene. 

Det høres ufattelig slitsomt ut å ha det sånn som du har det og han høres ikke særlig lykkelig ut han heller. Er det noe han er ulykkelig over i forholdet? Da går det i det minste an å gjøre noe med det. Hvis ikke, synes jeg du fortjener en mye kjærligere mann som viser omsorg for deg.

Hvis dere får barn, blir det mas stort sett hele dagen og natten også, dere blir fullstendig utslitt, kanskje i årevis, på grunn av for lite søvn og et knøtt som krever konstant pass. Hvordan skal dere takle det? Er han rette mannen å samarbeide med i en sånn situasjon? Vil han ta hensyn til deg, stå på for fullt og være positiv? Det høres ikke sånn ut dessverre.

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (5 minutter siden):

Det er definitivt ikke sånn det skal være i et forhold. Du skal føle deg elsket og respektert i det daglige og surhet, irritasjon, negativitet og kjefting skal være unntakene. 

Det høres ufattelig slitsomt ut å ha det sånn som du har det og han høres ikke særlig lykkelig ut han heller. Er det noe han er ulykkelig over i forholdet? Da går det i det minste an å gjøre noe med det. Hvis ikke, synes jeg du fortjener en mye kjærligere mann som viser omsorg for deg.

Hvis dere får barn, blir det mas stort sett hele dagen og natten også, dere blir fullstendig utslitt, kanskje i årevis, på grunn av for lite søvn og et knøtt som krever konstant pass. Hvordan skal dere takle det? Er han rette mannen å samarbeide med i en sånn situasjon? Vil han ta hensyn til deg, stå på for fullt og være positiv? Det høres ikke sånn ut dessverre.

Jeg er helt enig med deg i det du skriver her. Evnen til å være positiv selv om man er utslitt, eller det skjer uventede ting i livet. Sånn er jo livet, ting blir ikke alltid sånn man ønsker, man må gjøre ting selv om det er kjipt. Har nok hatt denne usikkerheten i meg lenge. Tenkt at jeg kanskje har for høye forventninger til livet, alle kan ha dårlige dager, vet han ikke mener noe vondt med det og liknende. Vet at han elsker meg. Han har det vanskelig med seg selv ja. Er nok en grunn til at jeg kjenner meg usikker på å få barn med han. Har bare ikke visst hva som er grunnen til den usikkerheten inni meg.

Anonymkode: 6f32b...ac5

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (13 timer siden):

Jeg anser det for normalt å bli sint hvis noen har sagt eller gjort noe slemt eller hvis noe er dypt urettferdig. Og sikkert andre ting også som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Derimot er det ikke normalt å bli sint for bagateller, uhell, ting folk ikke kan noe for eller å la sitt dårlige humør gå utover uskyldige mennesker.

Det er ok å gi konstruktive tilbakemeldinger, dvs å ta opp problemer på en respektfull måte, mens det ikke er ok å hakke, kritisere og være konstant negativ. Ting skal snakkes om på en ordentlig måte.

Ellers tenker jeg det er sunt å være litt romslig og tillate at den andre av og til er sliten, gretten og i litt dårlig humør, så lenge begge er bevisst på alt det ovenfor nevnte og er i stand til å snakke sammen og skjerpe seg hvis den andre ber om det.

Hva tenker du da, Ts?

"Ikke normalt å bli sint for bagateller". 

Stemmer, men noe som er bagatell for meg trenger ikke å være bagatell for deg. 

Anonymkode: 3574e...9a5

[Oslodamen]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

"Ikke normalt å bli sint for bagateller". 

Stemmer, men noe som er bagatell for meg trenger ikke å være bagatell for deg. 

Anonymkode: 3574e...9a5

Jeg synes generelt det er en uting å bli sint i tide og utide. Sinne er som oftest en sekundær følelse der det ligger andre følelser bak, som skuffelse, følelse av å bli avvist, føle seg dum, være lei seg osv. Da er det bedre, mener jeg, å kommunisere det underliggende istedenfor å vise sinne. Det er egentlig ganske sjelden man behøver å bli sint, ihvertfall er det sånn i mitt liv.

Ellers er jeg selvfølgelig enig i at noe som kan virke bagatellmessig for meg ikke behøver å være det for en annen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror mye av grunnen til at jeg synes dette er vanskelig er at jeg hadde en far som var veldig uforutsigbar i humøret, så jeg er nok også overfølsom for kritikk, dårlig stemning, irritasjon og hvilken tone ting blir sagt i. Jeg har også vært veldig opptatt av å finne en mann som ikke er så uforutsigbar.

Da må du virkelig dumpe han du har. Fysj for en sinnatagg! 

Anonymkode: bfc43...ba8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

"Ikke normalt å bli sint for bagateller". 

Stemmer, men noe som er bagatell for meg trenger ikke å være bagatell for deg. 

Anonymkode: 3574e...9a5

Forstod du ikke den?

Det betyr sint ofte. 

Anonymkode: bfc43...ba8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for svar. Tror mye av grunnen til at jeg synes dette er vanskelig er at jeg hadde en far som var veldig uforutsigbar i humøret, så jeg er nok også overfølsom for kritikk, dårlig stemning, irritasjon og hvilken tone ting blir sagt i. Jeg har også vært veldig opptatt av å finne en mann som ikke er så uforutsigbar. Føler ofte at mannen min er det, men vet heller ikke om det er min sensitivitet overfor andres humør som skaper dette. Jeg klarer ikke stoppe å vurdere dette, er så livredd for å velge en far til mine barn som er lik min egen. 
 

jeg kan kjenne på at jeg blir urolig feks før vi skal til min familie. Da kan han være ekstra stresset og irritabel siden han egentlig ikke vil. Da kjenner jeg på dårlig stemning i forkant av besøket. Da liker jeg å ha alt klart så minst mulig kan bli problematisk.  Jeg kan feks spørre dagen før om jeg skal gjøre klar dressen for han, og få til respons at han ikke orker noe mas om det nå, og ordner det selv. Han ordner det ikke selv, og ender med å gå i vanlige klær og kan komme med noen irriterte kommentarer rundt det uten at jeg har sagt noe. Type «blir du flau over meg nå, viktig at alt er fint og flott i din familie». Kan også være stresset når vi sitter der, føler at alle kan se han er irritert eller negativ når han nesten ikke deltar i samtale, eller sjekker mobilen ofte.

En dagligdags ting jeg har tenkt på er at jeg ikke liker å gå i butikken sammen med han. Jeg opplever at alt skal gå så fort. Man er sliten etter jobb og vil hjem å spise, så jeg blir redd for å møte kollegaer som stopper å prate eller at han skal være sånn mot meg på butikken så noen jeg kjenner kan høre det. Han kan feks bli veldig oppgitt hvis jeg ikke vet hva jeg vil ha til middag, da må jeg bare finne det ut, bestemme meg, ikke bruke så lang tid. Jeg spør tilbake og det er samme for han, bare ta noe. Eller om jeg får lyst til å kjøpe med en bukett blomster når vi går forbi kan han bli helt sånn «seriøst, skulle vi ikke bare forte oss å kjøpe noe mat, hva skal du med blomster nå». Jeg føler ikke det tar noe lenger tid å ta med det på veien, synes det er veldig stressende at sånne småhandlinger jeg gjør provoserer så mye. Handler stort sett alene, så er ikke noe stort problem.

Vi var på lang biltur for en stund siden, og hadde det egentlig veldig hyggelig. Så kommenterte jeg noe langt veien, han hørte ikke helt hva jeg sa og ble tydelig irritert. Han trodde jeg sa noe annet. Så sa jeg det på nytt. Da glemte han å ta av på den avkjøring vi skulle til og ble ordentlig sint. Ropte nærmest hvorfor jeg måtte mase om ting langs veien når han sitter å kjører og prøver å finne veien på GPS. Bannet og holdt på lenge. Han var sikkert lei av å kjøre, og synes det var kjedelig å måtte kjøre tilbake, men vi skulle kjøre 5 timer, vi satt å småpratet vekselvis med stillhet, men jeg visste ikke at det var vanskelig, at han måtte følge ekstra godt med akkurat der. Det sa jeg også, men fikk bare tilbake at nå var det min skyld at vi ble forsinket.

Har pratet med han om dette flere ganger. Han er enig at han mange ganger reagerer litt vel mye, han sier unnskyld noen ganger, men opplever nok også ofte at det er jeg som skaper det hos han.  Jeg føler jeg at jeg gjør hva som helst for å bevare god stemning. Dette også irriterer han, han opplever at jeg skal være så perfekt. Jeg står også opp for meg selv når han gir meg skyld for noe jeg ikke er enig i. Da blir det som regel en kjempekrangel, høylytt. Men han er godt likt av alle i familien og venner, han har mange gode kvaliteter. Likevel kjenner jeg at dette bidrar til økt stress for meg i hverdagen, jeg vet ikke når det kommer, hva jeg plutselig gjør feil i hans øyne.

Anonymkode: 6f32b...ac5

Jeg kjenner meg SÅ godt igjen i ALT du skriver her! Å tro meg.... Hadde jeg kunnet valgt om igjen å ikke vært sammen med han første gangen jeg så et rødt flagg hadde jeg valgt å dra! 
 

I stedet sitter jeg her, to år etterpå... I et forhold som sakte men sikkert tar livet av meg psykisk! Jeg går til samtaler på alternativ til vold (han har ikke vært fysisk voldelig (enda), men psykisk og matriell). 
 

Jeg er utslitt av å hele tiden føle på hans humør, tenkte over alt jeg sier så jeg ikke sier noe galt og ødelegger stemningen. Jeg har full forståelse for at han kan være sliten, det kan jeg å. Men jeg oppfører meg ikke som en dritt mot han fordet. Vær så snill.... Gjør deg selv en tjeneste å gå... Ikke finn på å få barn med han! Min mann har et barn. H*n er det mest usikre barnet jeg noen gang har møtt! Hver dag når pappa kommer hjem står h*n å prøver å tyde hvilket humør pappa er i i dag. Svarer han blidt blir h*n såå oppspilt og glad, svarer han surt går h*n rett ned på rommet sitt. 
 

Så ta til deg et råd fra en som skulle ønske at hun hadde valgt annerledes, DRA! 

Anonymkode: abe2f...72f

[AnonymBruker]

Dette høres ut som eksen min!! Kjenner igjen det med å kjøre feil mens jeg svarte på noe han spurte om!! Og kjempesint! Det kunne være snakk om 10 minutter, men likevel var det krise, for det var jo helt unødvendig! Og hvis GPSen viste feil, så var det også min feil. Han hørte generelt ikke etter når jeg snakket. Gjettet ofte for å skjule det. Kunne da ofte bli sint fordi han trodde jeg sa noe annet. Noen ganger skjønte jeg ikke at han hørte feil, så jeg trodde han ble sint for det jeg sa. Det ble mye misforståelser og problemer med det. Jeg fikk magevondt, nakkeproblemer, hukommelsesproblemer og søvnproblemer av han. Kjente god bedring når han dumpet meg for en annen. Vet han ikke er så grei med henne heller, men hun har slengt så mye dritt til meg fordi han løy om meg, så jeg klarer ikke å synes synd på henne. Men nå ser hun nok hvor problemet ligger. Nå når de har kjøpt hus og hun er gravid. Godt å slippe han!

Anonymkode: 0ddd6...72c