Et sunt forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år, bodd med han i 2 år, og vi er og har hele tiden vært fullstendig forskjellige. Jeg er sosial, liker nærhet, glad i mennesker og bruker tiden min ofte på prosjekter etc. Han er introvert og kan oppleves ganske kald, liker ikke mennesker generelt og når han har fri bruker han den tiden til å spille dataspill eller se fotball. Det er lite lidenskap, men et par ganger i løpet av en uke kan han slå til med å tulle og tøyse noen ganger blir det også danseshow, det er da jeg liker han best! Det vi har til felles er at vi begge er glad i å lage mat og god vin, musikk, filmsmak, kulturelt er vi ganske like.  

Det er mye sofa og streaming av serier/filmer (spesielt under pandemien), da har han som regel en fotballkamp gående på en annen skjerm, så jeg føler meg ofte alene selv om vi er sammen pga dette. Når vi skal sove ligger han med musikk på ørene som gjør at han sover bedre, det er bra! Men jeg føler ofte at når han har på det headsetet så er jeg alene. Når han går rundt i leiligheten har han headsetet på, når han tar oppvasken, når han sover, når han gamer. Alt i alt får dette til å føle meg veldig ensom, og jeg som er en sosial person syns sikkert dette er verre enn en som ikke er det, som han. Jeg må spørre om nærhet som klemmer etc, han oppsøker ikke meg av seg selv, fordi han ikke har de samme behovene om nærhet som jeg har, vi er rett og slett bare veldig forskjellige. 

Han er den ærligste mannen jeg har møtt, jeg kan stole på han, han er trygg og vi snakker stadig om tingene jeg skriver her, uten at det skjer stor forandring, men jeg får ventilert litt og han er ikke i "skyggen" av mange av tankene mine om forholdet vårt. Jeg har alltid hat et svært turbulent liv, han har gjort livet mitt stabilt. Denne tryggheten gjør at jeg kan holde på med de nevnte prosjektene, at jeg sover godt om natten og holder meg psykisk stabil. Det er bare så trist at det er så lite av det jeg virkelig liker av han og så mye av det andre. Jeg burde ta mer ansvar for mitt sosiale behov ved å snakke mer med venner og gjøre ting med dem, men ser jo folk sjeldent for tiden pga. pandemien.

Sex er noe som skjer ca.1-2 ganger i uken, oftere og oftere kun 1. Med eksene mine hadde jeg sex med dem hver dag, forhold som varte i fra 1-5 år, så sexdrift er også et sted hvor vi er forskjellige. Å se klart og tydelig på sitt eget forhold er ofte vanskelig, og jeg lurer derfor på om forholdet vårt har "sunnhetstegn", og jeg tenker på oss begge, er det sunt for han? for meg? Jeg er hans første kjæreste, selv har jeg som nevnt hatt flere lengre forhold og ser nok flere "varseltegn" enn han pga dette. Han uttrykker at han er veldig fornøyd med hvordan ting er og skjønner sjeldent hvorfor jeg sliter med disse nevnte tingene. Siste kanskje viktig info er at vi er like når det kommer til ; politikk, moral og etikk. Systemer og rydding er vi forskjellige til en viss grad hvor jeg syns det er litt kjipt at istedenfor å vaske badet en gang i løpet av en uke så gamer han, hvis det gir mening! 

Oppsummering; 

- Vi er to mennesker som er veldig forskjellige, men veldig glade i hverandre

- Jeg opplever en stabil hverdag fordi han er en trygg person i livet mitt jeg kan stole på, dette har det vært mangel på hele mitt liv før jeg møtte han

- Det er som regel de tingene jeg setter pris på minst som er "hverdagskosten" og jeg føler meg ofte ensom i hans nærvær 

Er dette et sunt forhold?

Kvinne 27 år, mannen er like gammel.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: fbada...363

[AnonymBruker]

Forholdet høres ikke usunt eller skadelig ut, men kanskje dere ikke passer så godt sammen? 

Anonymkode: 105cb...d5b

[AnonymBruker]

Njæ, om han kan slutte å se på fotball samtidig som dere ser film sammen og dra av seg headsettet innimellom ser jeg ikke dette som usunt. 

Har du tatt det ordentlig opp med ham?

Anonymkode: 00680...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år, bodd med han i 2 år, og vi er og har hele tiden vært fullstendig forskjellige. Jeg er sosial, liker nærhet, glad i mennesker og bruker tiden min ofte på prosjekter etc. Han er introvert og kan oppleves ganske kald, liker ikke mennesker generelt og når han har fri bruker han den tiden til å spille dataspill eller se fotball. Det er lite lidenskap, men et par ganger i løpet av en uke kan han slå til med å tulle og tøyse noen ganger blir det også danseshow, det er da jeg liker han best! Det vi har til felles er at vi begge er glad i å lage mat og god vin, musikk, filmsmak, kulturelt er vi ganske like.  

Det er mye sofa og streaming av serier/filmer (spesielt under pandemien), da har han som regel en fotballkamp gående på en annen skjerm, så jeg føler meg ofte alene selv om vi er sammen pga dette. Når vi skal sove ligger han med musikk på ørene som gjør at han sover bedre, det er bra! Men jeg føler ofte at når han har på det headsetet så er jeg alene. Når han går rundt i leiligheten har han headsetet på, når han tar oppvasken, når han sover, når han gamer. Alt i alt får dette til å føle meg veldig ensom, og jeg som er en sosial person syns sikkert dette er verre enn en som ikke er det, som han. Jeg må spørre om nærhet som klemmer etc, han oppsøker ikke meg av seg selv, fordi han ikke har de samme behovene om nærhet som jeg har, vi er rett og slett bare veldig forskjellige. 

Han er den ærligste mannen jeg har møtt, jeg kan stole på han, han er trygg og vi snakker stadig om tingene jeg skriver her, uten at det skjer stor forandring, men jeg får ventilert litt og han er ikke i "skyggen" av mange av tankene mine om forholdet vårt. Jeg har alltid hat et svært turbulent liv, han har gjort livet mitt stabilt. Denne tryggheten gjør at jeg kan holde på med de nevnte prosjektene, at jeg sover godt om natten og holder meg psykisk stabil. Det er bare så trist at det er så lite av det jeg virkelig liker av han og så mye av det andre. Jeg burde ta mer ansvar for mitt sosiale behov ved å snakke mer med venner og gjøre ting med dem, men ser jo folk sjeldent for tiden pga. pandemien.

Sex er noe som skjer ca.1-2 ganger i uken, oftere og oftere kun 1. Med eksene mine hadde jeg sex med dem hver dag, forhold som varte i fra 1-5 år, så sexdrift er også et sted hvor vi er forskjellige. Å se klart og tydelig på sitt eget forhold er ofte vanskelig, og jeg lurer derfor på om forholdet vårt har "sunnhetstegn", og jeg tenker på oss begge, er det sunt for han? for meg? Jeg er hans første kjæreste, selv har jeg som nevnt hatt flere lengre forhold og ser nok flere "varseltegn" enn han pga dette. Han uttrykker at han er veldig fornøyd med hvordan ting er og skjønner sjeldent hvorfor jeg sliter med disse nevnte tingene. Siste kanskje viktig info er at vi er like når det kommer til ; politikk, moral og etikk. Systemer og rydding er vi forskjellige til en viss grad hvor jeg syns det er litt kjipt at istedenfor å vaske badet en gang i løpet av en uke så gamer han, hvis det gir mening! 

Oppsummering; 

- Vi er to mennesker som er veldig forskjellige, men veldig glade i hverandre

- Jeg opplever en stabil hverdag fordi han er en trygg person i livet mitt jeg kan stole på, dette har det vært mangel på hele mitt liv før jeg møtte han

- Det er som regel de tingene jeg setter pris på minst som er "hverdagskosten" og jeg føler meg ofte ensom i hans nærvær 

Er dette et sunt forhold?

Kvinne 27 år, mannen er like gammel.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: fbada...363

Utfordringene her ligger jo på forskjellige behov for sex. Det andre kan løses med tilpasning, men uten jevnlig sex så tidlig i et forhold, er det noe alvorlig galt. Jeg er selv 50, er i et forhold som begynte for 4 år siden, vi har sex daglig, om mulig flere ganger pr. dag også. Vi har samme sexdrift og tenningsmønster. Uten å passe sammen sexuelt, er man bare gode venner, ikke et par .

Anonymkode: 5211e...9ba

[AnonymBruker]

Det mest usunne i dette forholdet er nok at du driver og sammenligner han med andre du har vært med, derfor ser det ikke helt lyst ut.

Anonymkode: 2b55f...bb4

[AnonymBruker]

Dette er som å lese beskrivelsen av et nært vennepar av oss gjennom 10 år. Inkludert dette med at forholdet er trygt, og riktig på papiret. 

Egenskapene ble forsterket etterhvert som de ble eldre. Småbarnsperioden gikk greit, for da er man jo tvunget til å være mye hjemme. Men etter det ble han enda mer hjemmekjær og sær, og ville helst sitte på et rom for seg selv med en bok. Og hun ble enda ivrigere på å møte andre, reise, med mer, og følte hun ble frarøvet "livet", da man blir mye mer avhengig av partner enn venninner for å gjøre slike aktiviteter etter at alle stifter egen familie. 

Det endte med skilsmisse. Hun klarte ikke mer, og falt pladask for en som er likere henne. De er begge er mye lykkeligere i nye forhold nå. Men det har jo vært mange år med ulikheter og mistrivsel, og tre barn som nå er skilsmissebarn, før de endte der. 

Anonymkode: f98e2...64a