Føler at han "styrer showet"

[AnonymBruker]

Samboere i 6 år. Jeg føler enkelte hendelser og hverdagsliv begynner å tære på mine følelser. 

Han blir fort sint om jeg er uenig eller forsøker å ta opp noe. Jeg har i fredstid forsøkt å ta opp det at jeg blir usikker på han når han skriker til meg. Da blir han sint, snur seg og kommer med en del stygge ord og kallenavn om meg, mens han ber meg flytte ut (vi har felles bolig). Han kan bli helt vill, noe som gjør at jeg unngår å si noe om hvordan jeg har det. 

Det har alltid vært slik. Jeg kan ikke huske at han noen gang har kunne møte meg med enten forståelse eller empati vedrørende mine følelser. Han spør heller aldri. 

I går ble han kjempesint igjen. Jeg hadde glemt å skylle en kjele som ble satt i oppvaskmaskinen, og den hadde ikke blitt ren. Jeg beklaget. Deretter sa han at jeg gikk rundt som et surtryne. Opplevde et familiedødsfall for noen dager siden, og sammen med pms hadde jeg felt en del tårer på badet. Jeg sa at jeg ikke er sur, men lei meg, og at det sårer at han alltid må gi meg kommentarer av negativ art istedetfor å se meg ut fra godhet. 

Han klikket. Skrek, ropte, kjeftet og står over meg med pekefingeren og "snakker strengt". Jeg blir kalt alt fra dompapp til f***e, udugelig, dum, fæl, ingen vil ha meg, og at jeg kan ta sakene å flytte. Han virker helt ukontrollert, og er svart i øynene. Ordene hans bare fosser ut. Tidligere har han vært mild fysisk. 

Hva kan jeg gjøre? Det hjelper ikke uansett hva slags taktikk jeg prøver for å bli hørt, unnskylde om det har såret osv. Han går etter en kraftig reaksjon og skyllebøtte. Det ender alltid med at jeg kommer etter og ber om unnskyldning i timesvis over et døgn eller to og at han skal se an om jeg skjerper meg og blir bedre. Jeg får alltid nye ting jeg gjør galt, som må endres. Det at mitt store ønske er at han skal slutte å skrike får jeg beskjed om at det må jeg leve med, det er slik han er. I disse periodene etter sinneutbrudd krever han at jeg skal opptre glad og vanlig og ikke være skvetten, samtidig som at han ikke skal snakke med meg eller svare, kun himle med øynene. Han pleier å skremme meg for å "teste" om jeg skvetter. Dette kan vare i dagevis, selv for den minste ting jeg har gjort galt. 

Det jeg har endt opp med å føle nå er at det virker som at han ikke har noe empati for noen. At det meste skal handle om han, hans følelser, behov og ønsker. Roper han på meg slipper jeg det jeg holder på med for å forte meg bort til han så han ikke skal bli sint. Han roper sikkert 15 ganger på felles fridager. Det meste går på at jeg skal hjelpe han med det han gjør, eller se hvor flink han har vært som har gjort x eller y. 

Hverdagslige ting som han har kjeftet og skreket for er for eksempel at han ikke blir sett nok når jeg lager middag til oss. At jeg har vasket for mye eller for lite osv. 

Har noen tips til hvordan jeg skal nå inn til han? Han sier han har hatt en trøblete barndom. Har et konfliktfylt forhold til foreldrene og søsken. Dette er grunnen for ikke å snakke. Men er man ikke automatisk interessert i at kjæresten sin skal ha det bra? Kjenner at jeg begynner å stusse over at han kan kjefte en time på meg om jeg ikke klemte han mens jeg lagde middag, mens når det er min tur til å slippe til å få snakke så vris alt jeg sier om, og han vil ikke høre, truer med "hold kjeft hvis ikke...". Ender hver eneste gang opp med at mine følelser og min side av saken forblir usagt, samtidig som jeg latterliggjøres. 

Ønsker så gjerne å fikse dette. Vil at han skal føle seg lykkelig, og at vi kan være et "vi" og stå sammen i livets opp og nedturer. Samtidig ønsker jeg følelsen som gir trygghet ved at han også viser at han ønsker at jeg har det bra med han. 

 

Anonymkode: 39471...e12

[AnonymBruker]

Trengte ikke å lese mer enn halvveis for å se st du bør benytte anledningen til å flytte ut  

Anonymkode: 8c8ef...6e4

[AnonymBruker]

Dump

Anonymkode: 32567...955

[Hippogriff]

Du kan jo ikke fikse dette alene. Han må være med på laget. Og det er han jo ikke.

Du kan da ikke leve sånn? 

[AnonymBruker]

Styrer showet var en mildt sagt merkelig tittel på dette innlegget. Styrer deg ned i avgrunnen hadde passet bedre. Hopp av før det er for seint.

Anonymkode: 554f8...ebf

[Gjest Fnuggolina]

Dette kan du ikke leve i.

Se etter en leiebolig og flytt. Du utsettes for psykisk vold. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke nå inn til han med dine ønsker, følelser eller behov. Det vil alltid være han først. Og skriking. Og nedsettende kommentarer. Og hersketeknikker, manipulering og tyrannisering. Regner med at du egentlig vet dette selv.

Hvorfor har du vært sammen med dette mennesket i seks år?

Anonymkode: 6d858...fb3

[Ugle83]

Han høres ut som eksen min. Her er det bare å gjøre det slutt. Det er ikke noe galt med deg. Det er noe galt med han. Nå er jeg sammen med en normal mann som ikke gjør og sier slike ting. Han blir sur når du gjør det slutt og skylder på deg, men det er lov å gjøre det slutt. Det går ikke an å nå inn til slike folk. Lykke til

[AnonymBruker]

- snakk noen du stoler på om dette

- finn et sted du kan flytte, midlertidig eller fast

- få hjelp til å kjøpe esker o.l

- få hjelp til flytting en dag han ikke vet om det. Lei en større bil og få med deg alt ditt. Ta det viktigste først som du er redd for - bilder, kamera, PC, ting med affeksjonsverdi, bunad etc.

- kom deg ut og bort. Dette er farlig og utrygt.  

Anonymkode: 98213...396

[Polly Ester]

Du må gå fra han! Du må komme deg vekk! Dette er et voldelig forhold! 

Du MÅ få hjelp fra noen til å gå fra han! Du må snakke med noen! Du MÅ involvere noen utenfor som kan hjelpe deg!

 

Dere har hatt 6 år sammen, og han er ikke lykkelig? Det er ikke din oppgave å gjøre han lykkelig. Det går ikke. Det er umulig. Og det er ikke noe du bør tenke på engang. Du skal bare gå fra han. Din velferd er viktigere enn hans lykke. 

 

Han klikker og skriker, kaller deg fæle ting - og du går etter for å unnskylde? Det er ikke du som skal unnskylde. Han kan ikke skylde på en dårlig oppvekst. 

Du må bare gå fra han. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

- snakk noen du stoler på om dette

- finn et sted du kan flytte, midlertidig eller fast

- få hjelp til å kjøpe esker o.l

- få hjelp til flytting en dag han ikke vet om det. Lei en større bil og få med deg alt ditt. Ta det viktigste først som du er redd for - bilder, kamera, PC, ting med affeksjonsverdi, bunad etc.

- kom deg ut og bort. Dette er farlig og utrygt.  

Anonymkode: 98213...396

Støtter denne. Du er utsatt for psykisk terror, og denne mannen kan fort bli livsfarlig for deg. Det er nå du skal ta fram det du har av krefter, og i hemmelighet planlegge fluktruta vekk fra denne jævelen.

Anonymkode: fd616...01f

[AnonymBruker]

Styrer showet? Han styrer livet ditt TS. Han bryter deg ned bit for bit. Han ødelegger deg sakte men sikkert. 

Du kan ikke hjelpe han. En trøblete barndom er ingen unnskyldning for å drive med psykisk vold mot deg. Vil du ha barn med han?  Tenk deg at han utsetter barn for dette. Hva ville du gjort da?  Fortsatt unnskyldt han... 

Du må gå fra han, si at han må få hjelp for sine problemer. Siden han har hvert sånn fra starten er han ikke intressert i hjelpe seg selv. Da hadde han forandret seg over tid. 

Du velger selv hva du vil, men dette er ikke greit. Du må ta et valg og slutt å finn grunner for å hjelpe han. Du kan ikke gjøre noe. 

Anonymkode: dd34f...63f

[AnonymBruker]

Jeg hadde en gang en kjæreste som ikke tålte at folk gråt. Ifølge ham var jeg en stor sippeguri, noe jeg ikke har hørt hverken før eller siden. Men sjøl han var århundrets prins Charming sammenlikna med typen din.

Det må være rom i et forhold for å gjøre feil, ikke være perfekt og ikke alltid slik kjæresten forutså. Det viktige er at man støtter og hjelper hverandre. Og ikke minst gir kjærlighet, godhet, respekt og ros 

Anonymkode: 91861...004

[AnonymBruker]

Dette er veldig, veldig ille.... 

Du har blitt vant til dette over tid. Om noen plutselig hadde satt deg i denne situasjonen for noen år siden, hadde du rømt umiddelbart og aldri sett deg tilbake. 

Det finnes flotte, empatiske og kjærlige menn der ute. Kom deg unna dette her. 

Anonymkode: 9edc4...f0e

[Yuumi]

herregud TS, har du lest innlegget ditt? Kom deg vekk fra han. Han er ikke snill med deg i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Nei herlighet, dette her kan ikke fikses. 

Kom deg vekk, og vær glad dere ikke har barn. Å skrike til kjæreste er ikke normalt 

Anonymkode: 4caaf...002

[Snabeltann]

Kjære vene, dette er ikke normalt, selv om det gradvis har gjort at du opplever det som normalt. Du er nødt til å bryte. 

En samboer eller kjæreste skal ville deg vel, støtte deg, elske deg, og sette deg og dine følelser først. Vet ikke om dere har barn, men dette er ikke en stabil og god far! 

Søk støtte hos familie eller venner, eller noen du stoler på, få hjelp til å bryte! Dette skal du ikke finne deg i! Sender deg styrketanker og en klem.

[AnonymBruker]

Som de andre sier. Du kommer aldri til å få ham til å forstå eller nå inn til ham uansett hvor hardt du prøver. Alt handler om hans behov og du eksisterer kun for å dekke disse. Han driter i deg og dine behov. Det er derfor han terroriserer seg hver gang du ymter frempå. Skal du være i dette forholdet må du utslette deg selv rett og slett Det er ikke plass til dere begge to. Det er ingenting du kan gjøre. Eller du kan gå fra ham og etterhvert finne en empatisk og god mann som elsker deg. Valget er ditt. 

Anonymkode: 6f55a...5f8

[AnonymBruker]

Så om jeg har forstått det rett: du går på tær for å ikke trå feil og irritere han. Når du uvitende gjør det (fordi du aldri vet hva som er greit eller ikke) reagerer han med sinne og med å drive psykisk terror mot deg. Deretter må du igjen gå på tær, unnskylde, behage og blidgjøre han over en viss tid for at dere igjen skal finn tilbake til den normale maktbalansen i forholdet (som i utgangspunktet er forferdelig skjev). Mens han går «fri» fordi han har gitt beskjed om at det er slik han er og det må du bare godta?

LØØØØØØØP! 

Han har jo gitt deg klar beskjed om at han ikke kommer til å endre seg, så hva venter du egentlig på? Du MÅ gå og befri deg selv fra det terrorregimet du lever under. Dette er ikke normalt! Og få for all del ikke barn med han. Hvis dette er  normal oppførsel på «godværsdager» så tør jeg ikke tenke på hva som venter deg når dere står i babybobla med lite søvn, er konstant sliten og du har behov for en partner som tar sin del uavhengig av hvor flink du har vært til å blidgjøre han.

Anonymkode: 6b1ac...825

[AnonymBruker]

Hei.

Minner meg om narsissist/psykopati- offerrolle med trøblete barndom er et sterkt rødt flagg. Ingen unnskyldning for og oppføre seg slik han gjør, det er psykisk vold.

For kunnskap:

youtube:psykopati og kjærlighet

Assc direct

Anita Sweeney

Soul Gps

Les om the cycle of abuse, gashlighting, passiv agressiv adferd og bruk av nedsettende ord for å skremme, det er alvorlig.

Planlegg din exit.

Anonymkode: 70d13...eda