Dattera mi er så ensom

[AnonymBruker]

Hele oppveksten har hun hatt mange venner og bestevenner. Det har alltid vært mange her hjemme og spesielt ei som hun var veldig god venn med i mange år. 
Nå er hun 14 år og har plutselig ingen lenger. Bestevenninnen hennes har funnet seg andre venner og nå er hun nesten aldri sosial lenger. Det er litt nå og da men ingen hun er knyttet til på noen måte. Jeg prøver å snakke med henne om det men hun sier ingen har lyst til å møtes. At alle bare sitter hjemme. Er det vanlig at jenter i denne alderen er mye hjemme? Hadde liksom trodd jeg skulle slite med å få henne hjem på kveldstid i denne perioden men så ble det helt motsatt. Jeg kjenner veldig mange av foreldrene til vennene hennes. Bør jeg blande meg inn og prøve å høre med dem om de kan oppfordre døtrene sine til å ta mer kontakt eller ødelegger jeg bare mer for henne da? Skal jeg høre med lærerne om det er noe de kan gjøre? Hun sier hun ofte spør noen om de vil henge men enten så svarer de ikke eller så kan de ikke. 

Anonymkode: 82e6b...bdd

[AnonymBruker]

Jeg hadde det samme da jeg var rundt 13-14. Det skjedde i skiftet mellom barne- og u.skolen.  Jeg var godt likt, hadde mange venner osv på barneskolen. De snudde ryggen til meg første dag på u.skolen. Det var vondt. Da skulle de bli "kule", de smugrøyket, skulket osv.

Men jeg fikk omsider nye venner det året. Tar litt tid å omjustere seg  og bli kjent med nye folk - men de er vennene mine den dag idag. 🥰

Håper det ordner seg for henne. Hvis noen venner har dumpet henne, minn henne på at da var de aldri gode venner uansett og hun er bedre tjent med å finne nye venner. 

Anonymkode: e5cd7...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde det samme da jeg var rundt 13-14. Det skjedde i skiftet mellom barne- og u.skolen.  Jeg var godt likt, hadde mange venner osv på barneskolen. De snudde ryggen til meg første dag på u.skolen. Det var vondt. Da skulle de bli "kule", de smugrøyket, skulket osv.

Men jeg fikk omsider nye venner det året. Tar litt tid å omjustere seg  og bli kjent med nye folk - men de er vennene mine den dag idag. 🥰

Håper det ordner seg for henne. Hvis noen venner har dumpet henne, minn henne på at da var de aldri gode venner uansett og hun er bedre tjent med å finne nye venner. 

Anonymkode: e5cd7...1b4

Ja det er nok det som har skjedd. Har vært sånn i snart 1 år nå. Startet med Covid pandemien egentlig. Håper virkelig det går seg til for er så trist å se henne sånn.

Anonymkode: 82e6b...bdd

[AnonymBruker]

Er det noe fritidsaktiviteter hun kan involveres i? Det er en fin måte å få nye venner på.

Skjønner at det kanskje ikke er så enkelt i en pandemi, men nå vet jeg ikke hvor dere bor og hvordan tiltakene er der. Finnes det noe opplegg der dere bor, som kan interessere henne? Sport? Kunst? Svømming? Dansing? Turn? Er hun interessert i musikk eller synging? Finner hun en eller to fritidsaktiviteter er det ikke bare en fin distraksjon fra ensomheten, men det er også en arena der man kan finne nye venner.

Man kan også finne venner på nettet, da helst med deg til stede, iallefall frem til hun blir sikker på seg selv/de rundt. Er hun interessert i dataspill? Dataspill har jo vært en redning for mange barn i pandemien. Kunne det bli det for henne også? Noen spill har egne forum interesserte kan snakke innpå, der kan hun jo kanskje bli kjent med noen.

Jeg var rundt 14-15 år da jeg mistet flere og flere venner, og sakte men sikkert begynte å isolere meg. Jeg tenker det er viktig at du iallefall prøver å oppmuntre henne til kontakt med andre, selv om det bare skulle være gjennom en dataskjerm. For når man først kommer i den onde sirkelen der man ikke vil gå ut fordi man ikke har noen å være med, så har man også mindre og mindre lyst til å snakke med andre. Da blir man liksom bare sittende hjemme mens alle andre går videre og blir kjent med nye.

Så å holde hjulene gående på en måte kan være en lur ting å fokusere på som forelder. For venner vil jo alltid komme og gå, kanskje spesielt i den alderen der hvor man gjerne skal tøffe seg litt og bytte på venneflokken for å få litt status. 

Håper det ordner seg til slutt.

Anonymkode: 4f1cd...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg hadde det samme da jeg var rundt 13-14. Det skjedde i skiftet mellom barne- og u.skolen.  Jeg var godt likt, hadde mange venner osv på barneskolen. De snudde ryggen til meg første dag på u.skolen. Det var vondt. Da skulle de bli "kule", de smugrøyket, skulket osv.

Anonymkode: e5cd7...1b4

Opplevde akkurat det samme. På barneskolen holdt det å være hyggelig, aktiv og en god venn, mens på ungdomsskolen ble det drikkepress og press på å være mest mulig "kul", dvs gjøre ting foreldrene ikke likte. Veldig synd når slike ting er grunnen til at man mister venner, men det ordner seg gjerne for slike etterhvert, for plutselig er det man så etter i en venn på barneskolen, veldig aktuelt igjen. 

Anonymkode: f3a18...15d

[AnonymBruker]

Sånn situasjon er både tøff for deg og din datter.

Hadde en liknende situasjon med min sønn. Jeg ville så gjerne "gå inn" i situasjon og fikse alt, fordi jeg kjente foreldrene, barna og lærer. De har hengt sammen siden barnehagen.

Men fikk tenkt meg om litt: Barn utvikles og får forskjellige interesser, noe av de er opptatt av å være "kule" og henge med de tøffe guttene, og noen fikk "kjærester". 

Han må lære seg å håndtere dette, må lære seg å velge sin egen vei istedenfor å stå utenfor å se på at andre tar valg. 

Vi prate mye om "hvem er det du ønsker å være venn med?", hvem vil du være når du er med han eller hun? Ette refleksjonssamtaler begynte å våge ta egne valg, for eksempel interessere seg for andre spill enn de kule guttene spille, plutselig fikk han samme interessere som "de stille" klassekameratene, og han trives veldig godt med de og sa "nå kan jeg være meg selv".

Gi henne verktøy til å mestre situasjonen, hvem vet kanskje hun vil være i en liknende situasjon senere og da er det godt å ha mestringsevne/følelse. Det vil være en dag du ikke kjenner foreldrene eller kan prate med en lærer som kan fikse situasjonen.

Jeg vet at dette er vondt både for deg og hun, jeg ønsker dere to masse lykke til ❤

Anonymkode: 3f551...61b

[AnonymBruker]

Du bør nok følge med, men ikke stress. Det kan være en overgang. Jeg har lignende erfaring med min andre sønn. Første gled rett inn på u-skolen og hadde det som plommen i egget fra første dag. Trodde det skulle gå like greit for andremann, siden han alltid har hatt mange venner og er en blid og tilpasningsdyktig kar. Med koronaen og hjemmeskole tok det faktisk hele 8.klasse før han fant seg til rette og virker komfortabel. Han hadde en periode liten kontakt med andre. Vennegjengen fra barneskolen fant hver sine veier, og han ble nesten asosial. Nå i 9ende er den "gamle", sosiale og glade gutten tilbake. De har mye å tenke på, og må finne ut av en del selv også. Men som sagt; følg med.

Anonymkode: a61e0...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noe fritidsaktiviteter hun kan involveres i? Det er en fin måte å få nye venner på.

Skjønner at det kanskje ikke er så enkelt i en pandemi, men nå vet jeg ikke hvor dere bor og hvordan tiltakene er der. Finnes det noe opplegg der dere bor, som kan interessere henne? Sport? Kunst? Svømming? Dansing? Turn? Er hun interessert i musikk eller synging? Finner hun en eller to fritidsaktiviteter er det ikke bare en fin distraksjon fra ensomheten, men det er også en arena der man kan finne nye venner.

Man kan også finne venner på nettet, da helst med deg til stede, iallefall frem til hun blir sikker på seg selv/de rundt. Er hun interessert i dataspill? Dataspill har jo vært en redning for mange barn i pandemien. Kunne det bli det for henne også? Noen spill har egne forum interesserte kan snakke innpå, der kan hun jo kanskje bli kjent med noen.

Jeg var rundt 14-15 år da jeg mistet flere og flere venner, og sakte men sikkert begynte å isolere meg. Jeg tenker det er viktig at du iallefall prøver å oppmuntre henne til kontakt med andre, selv om det bare skulle være gjennom en dataskjerm. For når man først kommer i den onde sirkelen der man ikke vil gå ut fordi man ikke har noen å være med, så har man også mindre og mindre lyst til å snakke med andre. Da blir man liksom bare sittende hjemme mens alle andre går videre og blir kjent med nye.

Så å holde hjulene gående på en måte kan være en lur ting å fokusere på som forelder. For venner vil jo alltid komme og gå, kanskje spesielt i den alderen der hvor man gjerne skal tøffe seg litt og bytte på venneflokken for å få litt status. 

Håper det ordner seg til slutt.

Anonymkode: 4f1cd...9bd

Hun spiller lagidrett og trener 3-4 dager i uka så hun er «sosial» i den forstand. Det er på fritiden utenom disse aktivitetene det er verst og jeg merker at hun blir mer og mer sjenert nå. Tilogmed ovenfor de hun har kjent i mange år. Det ser ut som dette tærer på selvbildet hennes og hun våger ikke lenger å være seg selv. Det er tøft å se på. Hun sier også oftere og oftere at hun vil trappe ned på treningen og jeg synes det er en vanskelig vurdering å ta når det kan virke som årsaken er at hun blir mer og mer sosial ukomfortabel.

Anonymkode: 82e6b...bdd

[AnonymBruker]

Oppplever at ungdommen sitter mye hjemme i dag. Da min datter gikk i ungdomsskolen var også jeg bekymret for at hun var lite sosial. Vi hadde også en case med at hun ble «utstøtt» fra de hun hadde vært sammen med siden barneskolen. Nå er hun 18 og ekstremt mye ute på farta med nye venninner.

Anonymkode: d2d11...99d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn situasjon er både tøff for deg og din datter.

Hadde en liknende situasjon med min sønn. Jeg ville så gjerne "gå inn" i situasjon og fikse alt, fordi jeg kjente foreldrene, barna og lærer. De har hengt sammen siden barnehagen.

Men fikk tenkt meg om litt: Barn utvikles og får forskjellige interesser, noe av de er opptatt av å være "kule" og henge med de tøffe guttene, og noen fikk "kjærester". 

Han må lære seg å håndtere dette, må lære seg å velge sin egen vei istedenfor å stå utenfor å se på at andre tar valg. 

Vi prate mye om "hvem er det du ønsker å være venn med?", hvem vil du være når du er med han eller hun? Ette refleksjonssamtaler begynte å våge ta egne valg, for eksempel interessere seg for andre spill enn de kule guttene spille, plutselig fikk han samme interessere som "de stille" klassekameratene, og han trives veldig godt med de og sa "nå kan jeg være meg selv".

Gi henne verktøy til å mestre situasjonen, hvem vet kanskje hun vil være i en liknende situasjon senere og da er det godt å ha mestringsevne/følelse. Det vil være en dag du ikke kjenner foreldrene eller kan prate med en lærer som kan fikse situasjonen.

Jeg vet at dette er vondt både for deg og hun, jeg ønsker dere to masse lykke til ❤

Anonymkode: 3f551...61b

Sånn skulle jeg ønske mine foreldre hadde håndtert det med meg. Jeg fant først tryggheten i voksen alder, men nå får jeg kjempelett venner. Nok nettopp fordi jeg ikke stresser med å være noen jeg ikke er. Gode råd du gir synes jeg ❤️

Anonymkode: a0f07...9c0

[Tatja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sånn skulle jeg ønske mine foreldre hadde håndtert det med meg. Jeg fant først tryggheten i voksen alder, men nå får jeg kjempelett venner. Nok nettopp fordi jeg ikke stresser med å være noen jeg ikke er. Gode råd du gir synes jeg ❤️

Anonymkode: a0f07...9c0

ENIG, veldig gode råd. 

[AnonymBruker]

Tatja skrev (52 minutter siden):

ENIG, veldig gode råd. 

Ja fint råd 🙂 problemet er jo at de vennene hun hadde er de hun ønsker å være med. De hun er mest lik og de hun deler interesser med. Det virker som alle har knyttet seg sammen på et vis men så har dattera mi havnet på utsida. Det er flere å velge mellom med det er folk hun ikke har noe til felles med og mener hun ikke matcher med personlighetsmessig. Jentene som ignorerer henne på fritida er de samme hun spiller på lag med og hun alltid har kjent.

Anonymkode: 82e6b...bdd