Hvordan holde motet oppe?

[Gjest Andromeda]

Jeg slutta på pilla litt før jul, og vi har siden dette forsøkt å bli gravide. Så langt uten hell. Jeg vet at mange har slitt mye lenger enn oss, men likevel har jeg

downperioder innimellom, og har mest lyst til å gi opp. Det er jo ikke verdens undergang om vi ikke kan få egne barn (eller?). Dette er selvfølgelig slitsomt både for meg selv og for mannen min. Han synes ikke det er noe stort problem at ingenting har skjedd ennå, og regner med at vi nok vil treffe blink en dag.

Selvfølgelig har han rett i at vi bør tenke sånn, men jeg klarer det ikke alltid, og spesielt ikke dagene jeg får mensen.

Regner med at andre også har dager da alt er dumt og trist, og da lurer jeg på hva dere gjør for ikke å gi opp?

Andromeda

[Gjest gjest1]

Hei, er enig med deg at det kan gå på tålmodigheten løs noen ganger. Noen blir gravide kort tid etter p-pille slutt mens de fleste må vente innen 1 år eller mer.

Selv har jeg prøvd i 2,5 år og håper fortsatt (har sjekket ut at alt er i orden)...

Man får seg en down periode når mensen kommer, men så begynner man å telle dager til neste EL ,og når tiden for eggløsning er der så får man seg liksom en opptur igjen.. Rart det der. Synes foreløpig ikke at du trenger å bekymre deg. Etter 1 år kan det nok være lurt å sjekke ut om evt. tette eggledere, dårlig sædkvalitet osv.

Noen har gitt helt opp, og da har det plutselig klaffet! Kroppen er rar.

Vi er som sagt ganske mange som håper og deler skuffelser og gleder her på KG, så det er jo fint om du fortsatt kan være her med oss

Lykke til

[Imax]

Holder motet oppe ved å være her inne jeg! Selv om jeg innimellom synes IKM-listene er litt kjipe: De som klaffer er i PP1 og 2, mens de som tusler videre på lista har PP8 til PP-uendelig. Ja, ja. Egentlig må du regne med at p-pillene ikke er helt ute av kroppen før etter 6 mnd, så det kan være at du egentlig reelt sett bare er i pp2 og ikke pp10.

Ellers har jeg holdt motet oppe ved å ha "planene klare". Dvs. jeg og mannen er enige om at vi sjekker oss når det har gått 1 år, og da er vi også enige om at hvis det er noe "galt" med en av oss, så adopterer vi med en gang, vi vil ikke gjennomgå prøverørsforsøk. Så det holder meg litt oppe, for da vil det si at om 3 år har jeg antakeligvis barn, på den ene eller andre måten. Det "verste" for meg ville nok være å få vite at alt er ok, men så får vi det ikke til likevel (men da slenger vi nok inn en adopsjonssøknad uansett).

Og ikke minst - når PMSen kommer tuslende og alt ser mørkt ut, så ser jeg bare på kalenderen min og alt det jeg gjør/kan gjøre som mine venninner med barn bare kan drømme om...

Uansett, lykke til med prøvingen, og ikke glem at vi har hverandre!

[Gjest Gjest]

Prøv en tur til homopat/fotsoneterapi. Jeg fikk noen piller som skulle sett igang mensen igjen. De har hjulpet litt, fikk en del større blødninger forrige period. Om jeg ikke får normal mens denne perioden skal hun gjøre noe fotsoneterapi som kan få igang det hele.

Vet enda ikke resultatet av dette i og med at vi nettopp har begynt (begynte før forrige mens og har da i følge teorien hatt en EL etter det). I følge min homopat "glemmer" kroppen hvordan den skal gjøre dette her etter å ha blitt "lurt" av p-piller i årevis og kan trenge litt start-hjelp for å komme i gang igjen.

Timen og pillene jeg fikk kostet 400,- og det er ikke mye for å sparke systemet i gang!

[Snuppelure]

Uffda. nei det er ikke greit bestandig. Nå kunne jeg selvfølgelig lire av meg en linje om at dere ikke har prøvd såååå lenge og at det er alt for tidlig å bekyre seg. Men det ville bare være idiotisk av meg, det ville ikke bety noe for deg uansett. Da jeg hadde prøvd i 8 mnd uten resultat var jeg veldig nedfor og lei meg. Jeg har verdens mest forståelsesfulle lege, og han ga meg en rekvisisjon på noen blodprøver som skulle sjekke hormonnivået mitt. Dette er ting som ikke opptar stor plass i utredningsapparatet og ga meg en stor ro. De fant ingen verdensting galt med de prøvene, og det beroliget meg en stund til :-). Så har du en hyggelig lege så kan det hende du kan få litt hjelp alt nå, iallefall for å hjelpe på psyken.

Som noen vet er jeg sliter på 3.året og midt oppe i et ICSI-forsøk, med uttak i dag faktisk :-) Det slår meg at din sorg og fortvilelse antagellig er mye sterkere og sårere enn min. Og vær du sikker jeg var der, jeg var utrøstelig og ingen ting i livet fungerte normalt. Men så på mystisk vis kommer man seg videre da. Og nå takler jeg dårlige dager på en annen og kanskje bedre måte. Jeg føler med deg, og vet at du er i en altoppslukende periode.

Noen ting er bare uretferdig vondt.-Men det forblir ikke slik for bestandig! Det kan jeg love deg. Det løser seg på den ene eller andre måten.

Store klemmer til deg.

Ja, og så var det en ting jeg drev med før for å holde humøret oppe når tanta kom på besøk. Jeg belønnet meg selv med goder som gravide ikke kan nyte. Jeg kunne kjøpe en dyr og god vin og et lass med sushi. Da koste jeg meg da :-)

Endret 11. august 2005 av Snuppelure

[LilleMy28]

Eg er "bare" i PP5 og har vel egentlig nesten gitt opp. Eg skriver "bare" fordi det for meg virker som en evighet. Eg har stor respekt for dere som holder motet oppe over lengre tid, skulle ønske eg var like sterk.

Eg har vært gravid før (tidligere forhold), kunne dessverre ikkje beholde barnet pga av ulike omstendigheter, ble da gravid selv om eg gikk på pille, var visst en av de 1-2% som blir gravid tross rett pillebruk. Eg har ein fantastisk lege som har sjekket så langt han kan, med UL på egglederne og alt (men uten kontrastvæske). Og i og med at eg har fine sykluser med EL hver gang har han sagt at han er 99% sikker på at eg er fruktbar som bare det.

MEN samboen min har muligens dårlig kvalitet pga av sent operert innvendig testikkel, me skal til legen neste uke for de sier det er god nok grunn til tidlig utredning. Eg er kjempebekymra for resultatene, tenk viss det er skikkelig dårlig! Eg funker, men når eg har funnet ein mann som eg vil dele livet med så "funker" kanskje ikkje han.... Eg kan jo ikkje bli sint på han, men det er skikkelig vanskelig å takle når "feilen" ikkje er hos meg. Håper alt står bra til med svømmerene hans, han er jo som menn flest og føler seg ganske mislykka dersom han ikkje er fruktbar.

Nok om mine frustrasjoner, poenget var vel å vise at vi er mange her inne som sliter med å holde motet oppe, vi er ikkje aleine om det. Og selv om alle de andre vennene mine og slektinger har fått fulltreffer på første eller andre, ble kollegaen min gravid etter akkurat ett år, og kusinen min har to nydelige prøverørsbarn.

Det ordner seg alltid for snille jenter! Og som sagt i et innlegg over; feire at mensen kommer med god vin og mat, kanskje ein fest også

[smilepia]

Jeg er nok ikke helt kvalifisert til å svare her egentlig, da vi bare nettopp har begynnt å prøve (og det har vi til og med tjyvstartet med, skulle førsta begynne i september), men jeg merker allerede hvordan forvenntningene mine stiger. Allerede før forrige mens begynnte jeg å kjenne helt ekstremt etter på om det var forrandringer i kroppen, og selv om det ikke egentlig var noen grunn til det, ble jeg skuffet når mensen kom.

Denne mnd har jeg vært helt ekstremt bevisst på å ville ha sex rundt når jeg regner å ha EL, og synes det er ulidelig lenge å vennte til IKM. Jeg tror jeg kjenner hver eneste muskelbevegelse i kroppen, og analyserer alt mulig mot evt graviditets-tegn.

Så jeg ser at dersom denne trenden fortsetter, kommer det til å bli en stor påkjenning dersom det blir mange skuffelser fremover, så jeg prøver allerde å "jekke meg selv ned" litt, nå i vennte perioden. Ikke fokusere så mye på baby og graviditet (helt umulig da, ettersom jeg stadig surfer innom temaet, og vi diskuterer både navn og permisjon på kveldene ), og heller okkupere tankene med noe annet.

Likte godt forslaget over om å kose seg ekstra med vin og god (krydret og utstekt) mat, og andre "goder" som blir vanskeligere å nyte når familieforøkelsen kommer. F.eks kinoturer, eller til og med reise bort for en helg, bare for å nyte hverandre.

Ellers har jeg stor tro på dette med å _ikke_ forsøke. Altså ta seg en pause og si at nå prøver vi ikke på en liten stund. Har hørt mange som det har klaffet for da, f.eks hos søsteren min ble det klaff da, selv med tette eggledere.

[Gjest Praxis]

Jeg føler det samme som deg smilepia! Jeg er heller kanskje ikke den best kvalifiserte til å svare på dette, men skal de forhåpningene jeg har etter å ha startet med prøvingen nå, bygge seg opp slik etterhvert som månedene går, tror jeg dette kommer til å bli tøft og en stor påkjenning!

Jeg vet at de aller fleste ikke får full klaff på første forsøk, og gjerne må vente i et år før det "skjer", men man vil da gjerne at det motsatte skjer med en selv...

Så det er nok viktig å holde hodet kaldt, og ta det med ro. For min egen del iallefall... Og på meg virker det som om at dette er alle enige om her inne. Ikke stress.

[Gjest Andromeda ikke innlogget]

Så utrolig mange fine svar! Dere er en super gjeng :bukke: Jeg har allerede tatt til meg et av rådene, og har hevet meg over vinflaska (hihi).

Jeg er klar over at det ikke er så veldig mystisk at det ikke har klaffet for oss enda, og jeg er ikke riktig klar for å gå til legen eller fotsoneterapeut etc. enda. Men det er likevel godt å få litt oppbacking av og til!

Vi har også prøvd å slappe av litt i sommer, og jeg har ikke testa for EL og prøvd å ikke tenke for mye, men det har ikke hjulpet foreløpig. Jeg tror likevel jeg skal kutte å bruke EL-tester hver måned, for nå er jeg ganske sikker på at jeg har el hver måned, og da får vi heller ofte nok ( og det er jo ikke så verst).

Men takk til dere alle! Jeg ønsker dere også lykke til på jakten etter en liten skatt!

Andromeda

[Felicity]

Hei.

Jeg også synes det er lang vente tid og er spent på hvor lenge vi må vente før det klaffer. Jeg har hatt noe ting som jeg hadde for noen år siden som jeg er litt beskymret for særlig når jeg har mensen regelmessig, men har ikke sett noe til El. Tenk om jeg har tette eggledere?har vel hatt noen tegn, men verken tempen eller EL-tester har vist noen EL. Så selvom jeg bare er i 2pp nå, så føler jeg at vi har holdt på leeeenge. Iallefall når alle rundt deg er gravide eller blir det bare man ser på dem. Og uff fælt å inrømme det, men tror nesten værden faller sammen om ikke jeg får oppleve den gleden å bli gravid. Men selvfølgelig det må da gå det også om jeg ikke blir det. Adoptere er jo en fin ting, men den følelsen som andre har når de går gravide og føde barnet det ønsker jeg også... men for all del jeg Adopterer gjerne.

Men skal se tilbake her inne om et år jeg, for da vet jeg om hvordan dette har gått

Godt å ha noen her inne som man kan skrive med og og stille spørsmål til også.

Klem fra Lene.