Du som vil ha barn pga «forlengelse av det selv»

[AnonymBruker]

Forlengelse av deg selv og at du kan se seg selv i øyene til barnet og masse slikt romantisk prat og tanker om å få barn. De som ønsker å lage en liten kladd med blanding av det beste av deg selv og partneren din osv osv osv

Hva om du snur litt på det?

Hvordan føler du deg i forhold til dine egne foreldre?

Føler du deg en forlengelse av moren og faren din? Kan begge foreldrene dine se seg selv i dine øyne?
 

Jeg ønsker ikke barn, men jeg er også et helt selvstendig individ, ikke på noen måte noe forlengelse av mine foreldre 

Anonymkode: d165f...c4c

[AnonymBruker]

Jeg har barn men klarer ikke å relatere til noe av det du skriver 

Anonymkode: f2a3c...223

[AnonymBruker]

Alle er til en viss grad en fortsettelse av sine foreldre. Er på vei til hrava til min nydøde mamma nå, og tenker litt på det. 

Anonymkode: 0ca5f...523

[AnonymBruker]

Dette har jeg faktisk aldri tenkt en gang.. 

Anonymkode: 2900f...df5

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som forlengelse av bestemor og bestefar. Spesielt nå, etter at de har gått bort. 

Jeg er veldig interessert i deres gamle bilder, brev, bøkene som de likte. Kommer noen ganger over det som de sagt til meg og føler hva de tenkte. 

Jeg føler båndet med dem

Anonymkode: 1ee7d...157

[Million]

Det har jeg faktisk aldri tenkt noen gang om mitt barn. Verken da han var på planleggingsstadiet, under graviditet eller senere. Merkelig tankegang.

Men jeg har en venninne som en gang under et venninnetreff (vi var tre stk) innrømmet at hun ville ha flere barn, mest fordi da hadde hun flere strenger å spille på hvis en av dem skuffet henne mht. utdannelse og intelligens.... Hun ville ha en som "skulle bli noe viktig". Denne venninnen har alltid strebet etter å bli "bedre enn andre" og høyere på strå, for å riste av seg en oppvekst på et sted på østkanten som hun skammer seg over å komme fra.

 

[GammelKaktus]

"Forlengelse av meg selv" faktisk, nei du det har jeg aldri tenkt på guttungen som. Er ikke blind så jeg ser jo han er veldig lik meg både i utseende (en mye bedre versjon selvsagt 😄 ) og personligheten er og lik, men han er nå seg selv. Han er ikke en forlengelse av verken meg eller faren og godt er det, han er seg selv som han skal være. 

Aldri sett på meg selv som en forlengelse av mine foreldre heller.

[AnonymBruker]

Ja, det føler jeg faktisk.

Jeg har ingen barn selv (enda) men føler nok at jeg definitivt er mamma og pappas datter, i den forstand at jeg er en blanding mellom begge. Ikke bare i utseende, men også i interesser, ferdigheter og livssyn.

Mamma døde for 9 år siden, altfor tidlig, og ufattelig brått og uventet. Tenker ofte på at jeg ønsker å ta henne med videre inn i livet mitt. Når jeg holder på med en av hobbyene jeg "arvet" fra henne, tenker jeg ofte på henne. Jeg fortsetter liksom der hun slapp, og håper at når jeg får barn er jeg så heldig at noen av dem ønsker å ta over etter meg. Da kan både mamma og meg leve videre i det de gjør, og kanskje kan de sende det videre enda en generasjon.

Jeg synes det er koselig, Man er selvsagt ingen kopi, men en blanding av begge foreldre - puttet inn i en helt ny person som må forme det akkurat sånn som de ønsker. Kanskje velger de å legge det de har lært til side og skape helt sin egen personlighet. Kanskje tar de over noe av det de "fikk" fra foreldrene... Man vet aldri, men jeg synes det er en fin tanke.

Anonymkode: 2ab75...326