Venner som fader ut, men likevel hører fra seg

[AnonymBruker]

Har en venninne som på et punkt i livet var min aller nærmeste. Hun fikk barn og likevel holdt vi tett kontakt, møttes ofte og snakket på telefonen. 
Hører til historien at hun ble sammen med en tidligere kamerat av broren min. De mistet kontakten, mens jeg og venninna mi fortsatt bevarte kontakten. 
Jeg fikk også barn, giftet meg og vi møttes enda. 
Men så mistet vi kontakten. Jeg føler det kanskje er mannen hennes som synes dette er kleint, for ingenting mellom meg og henne «skjedde». Jeg trodde hun ikke ville ha kontakt mer. For da jeg spurte om å møtes, hørte jeg ingenting. Det gikk ett år og jeg fikk bursdagsmelding. Så gikk det ett år til og jeg fikk julehilsen. Og gratulasjon ved det neste barnet, men ingen besøk. Nå fikk jeg melding igjen om godt nytt år. 
Hva er greia da? Hun skrev det var alt for lenge siden sist og at det er på høy tid å ta opp kontakten. Men jeg klarer ikke tro det er sant. Hva tenker du?

Anonymkode: 66add...0f0

[AnonymBruker]

Spør henne? Umulig for oss å vite hva hun tenker. 

Anonymkode: e60f2...076

[AnonymBruker]

Hatt noen sånne jeg også. Tolker det som at de i bunn og grunn ikke er interessert i kontakt i praksis. Jeg anser dem for ute av livet mitt. 

Anonymkode: bf41a...b22

[AnonymBruker]

Tenker at hun enten vil beholde et bekjentskap uten så mye kontakt men ikke har noen vonde følelser ovenfor dge og derfor sender gratulasjoner osv (det gjør jeg også til bekjente og folk jeg var nærere venn med før men sjelden ser lenger)

Alternativt har hun faktisk lyst til å treffes men har bare ikke tid i hverdagen (og prioriterer andre venner som er nærere når hun har tid). Holder derfor litt kontakt med deg  Om du vil treffe henne kan du jo sende en melding og spørre om dere skal møtes, og deretter foreslå et par konkrete datoer og en konkret aktivitet, da merker du vel om hun vil eller ikke.

Anonymkode: 9e08d...0e0

[AnonymBruker]

Hva har du gjort for å holde kontakten?

Anonymkode: 9b044...a9e

[AnonymBruker]

Det er ikke venner. En SMS i løpet av året liksom 

Anonymkode: 1d860...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har en venninne som på et punkt i livet var min aller nærmeste. Hun fikk barn og likevel holdt vi tett kontakt, møttes ofte og snakket på telefonen. 
Hører til historien at hun ble sammen med en tidligere kamerat av broren min. De mistet kontakten, mens jeg og venninna mi fortsatt bevarte kontakten. 
Jeg fikk også barn, giftet meg og vi møttes enda. 
Men så mistet vi kontakten. Jeg føler det kanskje er mannen hennes som synes dette er kleint, for ingenting mellom meg og henne «skjedde». Jeg trodde hun ikke ville ha kontakt mer. For da jeg spurte om å møtes, hørte jeg ingenting. Det gikk ett år og jeg fikk bursdagsmelding. Så gikk det ett år til og jeg fikk julehilsen. Og gratulasjon ved det neste barnet, men ingen besøk. Nå fikk jeg melding igjen om godt nytt år. 
Hva er greia da? Hun skrev det var alt for lenge siden sist og at det er på høy tid å ta opp kontakten. Men jeg klarer ikke tro det er sant. Hva tenker du?

Anonymkode: 66add...0f0

Svarer du på meldingene, da? Sender du noen gang først? Har noen sånne i livet jeg også. De er ikke interessert når det kommer til stykket.. har prøvd. 

Anonymkode: 96793...b5a

[Daria]

Trenger det være noe? At vennskap går i perioder, at noen bare glir ut og andre kan ta seg opp igjen etter noen år uten at det egentlig har skjedd noe spesielt hverken før eller etter høres nokså normalt ut i min verden.  Naturlige møteplasser forsvinner, noen flytter, noen får barn, noen får nye og tidkrevende interesser, livet skjer og fokus endrer seg, og etter noen år innser man plutselig at man har mistet kontakten, har bedre tid, treffes tilfeldig eller kjenner på savnet og gjør en innsats på å gjenoppta kontakten igjen. Eller ikke. Det er sjelden noe man skal ta personlig eller noe(n) har skylda for.

[AnonymBruker]

Nå som vi er voksne er det slett ikke hvert år jeg får sett mine beste og eldste venner, men det betyr jo ikke at vi slutter å bry oss om hverandre. Ikke er det hver måned vi snakkes heller.

Likevel er det nettopp disse vennene som er fjellstøtter i mitt liv, og mer som familien jeg valgte selv.

Vi er spredt på forskjellige kanter av landet, så det spiller jo selvfølgelig inn. Men dypt vennskap tåler dette. Har aldri tenkt på det som problematisk.

Spørs vel litt hva en legger i og ønsker fra et vennskap kanskje? Vi ser nok ikke på hverandre som selskapsdamer, og får fylt slike behov hos andre. Det er likevel disse damene som ville sluppet alt og kommet meg til unnsetning på øyeblikket, om det var en krise eller en trengte hverandre.

Poenget er, vennskap kan ta veldig ulike former  

Anonymkode: 9c6de...15a

[AnonymBruker]

Ting blir annerledes når man får sitt eget liv og familie....så ikke legg for mye i det.  Svar om du ønsker selv  

Jeg har flere som møtes bare noen ganger i året og sms.

Anonymkode: f73a5...847