Foreldrene mine tror ikke at jeg klarer noe

[AnonymBruker]

Selv om jeg er over 30 år, bor for meg selv og har jobb så tror de at jeg må ha hjelp til det meste. De stoler heller ikke på meg og de behandler meg som en tenåring. Mye jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får lov til. De har ingen grunn til å behandle meg sånn, likevel så gjør de det. Er jeg den eneste, eller er det flere her som opplever lignende?

Anonymkode: 9e910...63b

[AnonymBruker]

De har en del velmente råd, ja. Har lært meg å bare jatte og bestemme selv

Anonymkode: c6fdf...349

[AnonymBruker]

Mange foreldre sliter med denne overgangen og mener godt. Du må selv være obs på å sette grenser for hva som er greit.

for min del: å tilby hjelp er greit, men p nekte med noe er ikke greit. Mitt liv, mitt valg. 
 

de vil respektere deg mer når du klarer dette😉

Anonymkode: f91e6...1e4

[AnonymBruker]

Bare le av dem og ikke gidd å svar noe særlig mer. Funker her iallefall:)

Anonymkode: dccab...975

[AnonymBruker]

Haha, foreldre har meninger om deg og ditt langt opp i 30 årene (minst)! Det er bare å jatte med, og ta egne valg. Serr, ikke bry deg! 

Anonymkode: 32a17...fb8

[Raven.Writingdesk]

Ja, dette er faktisk normalt.

Jeg nærmer meg sakte men sikkert slutten av 30 årene, er vel etablert med god jobb, flere barn, langvarig ekteskap osv. / Er jeg sammen med min egen mor i mer enn 2 timer begynner hun å «rådgi» meg i absolutt alt fra ernæring, tannpuss, nattesøvn, hvem jeg er venner med og hvordan jeg bør utføre jobben min (som hun overhodet ikke har noen kompetanse i, sånn egentlig ) samme gjelder mine søsken. De skulle helst ha [ sett inn alle potensielle livsråd; klippet håret, klippet skjegget, slanket seg, spist mer, vært mer sosial, vært litt mindre sosial. Dumpet kjæresten, giftet seg. osv] 

- Min mann sine foreldre lider også av lignende syndrom. 

Den ultimate teknikk er egentlig å være delvis overbærende, («jada mamma») kombinert med passende små drypp av realitetsorientering (« nå har jeg jo faktisk vært yrkesaktiv selv i 20 år») og myyyye avledning: («Hvem vil ha deseeeeert»??! / «Leste du hvor mange smittetilfeller det er i vår kommune»!! - «Trump, huff ja, nei»!  «I morgen er det meldt»..... ) 

Vi får bite sammen tennene og nyte dem så lenge vi har dem.

Plutselig en dag er de her ikke mer, og vi har mistet de små (irriterende) dryppene de øser over oss av velmenende råd.  

[AnonymBruker]

Jeg trenger flere munnbind, men mamma sa jeg ikke fikk lov til å kjøpe fler, jeg trengte vist ikke flere mente hun. Det vet hun ikke noe om? Hun liker å bestemme, også når det gjelder småting. Men jeg kjøper uansett da.

Anonymkode: 9e910...63b

[AnonymBruker]

Dette er nok vanlig i større eller midre grad. Mor til samboeren er på grensen til sykelig kontrollerende, men han unngår å fortelle unødvendige ting og ellers jatter med så hun er fornøyd.

Min mor kommer også stadig med råd og min far tror av og til at jeg er 15 enda med tanke på å bekymre seg eller tror jeg ikke kan ting. Vi er etablerte i starten av 30 årene med hus og barn så ingen behov for denne type bekymring.

Jeg har flere venner som opplever akkurat det samme.  

Tenker at det er en type omsorg idet og at det bare er velment, så setter stort sett pris på det  

Anonymkode: 52948...d77

[Nymerïa]

Du trenger ikke deres tillatelse. Gjenta til det sitter. Hvis de begynner å diskutere med dem så bør standardsvaret være "Jeg er sikker på at du mener det." Ikke prøv å overbevise dem. Du trenger ikke deres tillatelse, og de er i sin fulle rett til å mene akkurat det de vil.

[AnonymBruker]

Syns ikke dette høres normalt ut. Kjenne meg ikke igjen og hadde blitt dritirritert over det.

Anonymkode: 19bbe...7a6

[AnonymBruker]

Har fått beskjed av faren min at jeg må finne meg en eldre mann som kan ta vare på meg. Altså, tenk å si noe slikt? Jeg har da alltid klart meg selv. Jeg flyttet tidlig hjemmefra og har gjort store ting ut av veldig lite. 

Anonymkode: 664f2...66c

[AnonymBruker]

Ganske likt her. Gift mor i 30-årene med god jobb og profesjonsutdannelse, med hus, hytte, og stasjonsvogn. Men jeg er åpenbart ikke i stand til å velge yttertøy selv feks. 

Anonymkode: 8e8ef...6cb

[AnonymBruker]

Vel, jeg flyttet hjemmenifra da jeg var 17 og da var jeg så stor, ifølge mine foreldre, at jeg ikke trengte noe hjelp eller støtte.
Så vet ikke jeg, hva som er verst, foreldre som bryr seg og blander seg i livet ditt eller foreldre som du knapt nok har kontakt med?

Anonymkode: 2fc56...cbe

[AnonymBruker]

Det vil jeg tro er veldig vanlig. Mine foreldre har i hvert fall mange meninger om mitt liv på alle områder. Gift og har barn. 

Anonymkode: f21e6...156

[AnonymBruker]

Ja🙄

Anonymkode: 4052f...f76