Frykten for døden

[Gjest King James]

hvorfor er folk så redde for døden.?

jeg kan ikke forstå det.

Hva er vitsen og frykte noe vi hvet vil komme.

og det at vi sier vi blir sjokkert at folk dør.

er uforstålig det er trist men ikke sjokkerende.

for meg er og frykte døden det samme som og frykte regnet

man hvet at det kommer og går vekk men kommer alti igjen,.

[Gjest Bellatrix]

Tror ikke det er døden i seg selv folk frykter, men heller det å ikke leve mer.

[Arkana]

Jeg er ikke redd for å dø, ikke i det hele tatt, og det tror jeg ikke de fleste er. Jeg er, og sikkert mange med meg, mye mer redd for tiden rett før jeg dør. At jeg skal være syk og ha det vondt, ikke være meg selv rett og slett, at jeg skal dø av en grusom og smertefull sykdom. Men selve døden skremmer meg ikke.

[Gjest king james]

nå er det jo 50 % sjanse at det er liv etter døden

så vist det stemmer så er det jo egnetlig bare det at vi går fra liv til liv

dermed er det unødvendig og frykte og ikke leve mer.

[Gjest Bellatrix]

Vel, om det er et liv etter døden vet vi fortsatt ikke hvordan dette livet blir. Og vi forlater jo mennesker vi er glade i.

[Gjest King James]

sant men vist det er liv etter dette livet så ser vi dem igjen

[Gjest Bellatrix]

Det kan vi vel ikke vite? Og vi vet jo ikke hvordan de gjenværendes liv er her. De fleste har vel ting de vil oppleve, barn de vil se vokse opp o.s.v.

[Shine21]

Jeg liker ikke å tenke på at jeg skal dø, men det skremmer meg liksom enda mer at foreldrene mine...å mine nermeste skal dø...før meg! morfaren min døde for ikke lenge siden,det var utrolig trist,og jeg savner han hver dag..han var realist,og trodde ikke på liv etter døden..og jeg vet at d som skremte han var at han kanskje aldri fikk se oss igjen... så er nok det som er mest skremmende med døden! om det fins liv etter eller ikke!

[Gjest Origo]

Jeg er ikke redd for døden. Det er litt som å være redd for å bli gammel. Man blir det, også er det ikke mye å gjøre med det, og ting blir liksom ikke som de var før.

For øvrig har jeg har med tro på døden etter livet, enn livet etter døden.

[Gjest Spacegirl]

Jeg er ikke redd for selve døden, men jeg er redd for å miste mine kjære. Selv om jeg vet at jeg en dag må forlate dem, så er det noe jeg gruer meg til. Det kan jo hende at vi møtes igjen i mitt/deres neste liv (ja jeg tror på reinkarnasjon ), men det vet jeg jo ikke. Men jeg er litt nysgjerrig også, på hvordan det oppleves å dø og på hvem jeg kommer til å bli i mitt neste liv. Men det får jeg vite tidsnok

[Gjest Gjest]

Å dø er ikke så ille. Når det skjer så er det helt greit. Men jeg er jo ikke hypp på å dø sånn med det første, men jeg håper og tror at når den tid kommer så er det slik det var sist. Det var på en måte skremmende, men jeg skjønte hva som var i ferd med å skje og jeg var helt klar for det, og det håperjeg alle andre er også. Selv tror jeg ikke det er noe etterpå, ihvertfall opplevde ikke jeg det. Mormor derimot, hun opplevde tunnelen flere ganger (hun hadde kraftig astma, så hun var nær ved flere ganger).

Som de andre sier, det er jo kontakten med de du er glad i som brytes, det er jo det som er det kjipe.

[Gjest Trolletrine]

???

[Gjest Gjest]

Sixx sa jeg skulle si jeg ikke er no gjeferd... Apropos frykt, hyler spm besatt pfa en edderkopp her nå, tror det er en verre frykt for meg!

[Superlammet]

"Døden angår oss ikke. For når vi er her er ikke døden her. Og når døden er her, er ikke vi her lenger." -sa Epikur.

På en måte er jeg enig. Men for første gang på mange år er jeg faktisk fornøyd med livet mitt. Jeg liker å leve og er derfor redd for å dø. Jeg tenker da på tingene jeg ikke får gjort, ting jeg ikke får sett eller opplevd. Hvor mange mennesker jeg kommer til å møte i livet mitt som vil gjøre det spennende og interessant. Folk jeg kanskje kommer til å hjelpe i livet mitt. Slike tanker gjør at jeg ikke vil dø.

[Gjest gjest1]

Jeg tenker ganske mye på døden. Litt for mye, tror jeg. Av og til tenker jeg, når jeg har tatt avskjed med noen jeg er glad i etter å ha vært på besøk el.l. at tenk om dette er siste gangen jeg ser dem, tenk om de dør i en bilulykke el l!

Er ikke så flink til å akseptere at mennesker jeg er glad i forsvinner, og klarer ikke å forsone meg helt med tanken på at jeg selv en gang skal dø.

Men heldigvis virker de fleste av oss mennesker til å være utstyrt med et slags skjold mot slike tanker, vi klarer å la være å tenke på vår egen dødelighet så mye at det ødelegger oss helt.

Det er kanskje lettere for dem som tror at det finnes noe etter døden?

[Gjest King James]

døden er nå et viktig faktum i det teather vi kaller livet.

men jeg har forståelse at man kan frykte og forlate de man er glade i

men samtidig så synnes jeg det er merkelig at man frykter dette

siden man hvet man en gang skal det.

[Shine21]

Det er jo ikke rart fordi man vet at man skal det!? er du overhode ikke redd for å dø?De eneste som jeg har snakket med hvertfall som ikke er redd for å dø,er de kristne. De tror jo at vi har noe dobbelt så bra i vente etter døden...men for oss som ikke helt klarer å tro på det er det jo selvfølgelig skremmende å tenke på at vi skal dø å bare ligge i en kiste å rotne vekk (for å sette d litt på spissen)

[Arkana]

Det er jo ikke rart fordi man vet at man skal det!? er du overhode ikke redd for å dø?De eneste som jeg har snakket med hvertfall som ikke er redd for å dø,er de kristne. De tror jo at vi har noe dobbelt så bra i vente etter døden...men for oss som ikke helt klarer å tro på det er det jo selvfølgelig skremmende å tenke på at vi skal dø å bare ligge i en kiste å rotne vekk (for å sette d litt på spissen)

←

Jeg finnes ikke kristen, men er ikke redd for å dø for det. Hvorfor bekymre seg for noe man ikke kan unngå eller gjøre noe med uansett? Dessuten tror jeg neppe at jeg vil føle noe av forråtnelsen uansett.

[Shine21]

Må si jeg misunner deg som klarer å tenke slik da! Tror det er nokså mennesklig å være redd for ting som fks døden..er ikke alltid vi kan noe for hva vi er redd for.ingen ønsker jo å være redd. og jeg er ikke redd for forråtnelse som du sier...jeg er nok mest redd for den tiden hvor jeg vet at jeg skal dø..vet at jeg skal forlate de jeg elsker.

[Arkana]

Ja, men det er jo ikke selve døden, men tiden før. Det er et uttrykk som heter "mett av dage". Jeg tror det er slik, hvis man får lov å bli gammel da, at man føler man har levd livet sitt, og på en måte er klar for å dø. Jeg har jobbet mye med eldre, og de snakker om døden på en helt annen måte enn de som er yngre, det er mer naturlig for dem, og ikke skremmende i det hele tatt.

Jeg er redd for å dø ung, for ikke å få oppleve det alle andre får, for å dø av kreft eller en annen fryktelig sykdom, men det er ikke noe jeg tenker på til vanlig. Man kan bare ikke gå rundt og være livredd for å dø, det blir for hemmende.