Vi har låst oss fast i et dårlig spor

[AnonymBruker]

Vi har vært et par i snart 20 år, har to barn i barneskolealder. Gjennom årenes løp har vi vært gjennom en del både av sykdom og andre problemer. Han har i løpet av de siste årene fått en diagnose med en kronisk sykdom. På grunn av sykdommen har mange venner av ham blitt borte. Han trives ikke særlig der vi nå bor, men av praktiske årsaker kan vi ikke flytte.

I tillegg gjorde jo corona sitt inntog her i landet i mars og livet er på en måte satt på vent. Vi går veldig mye oppå hverandre her hjemme. Det har resultert i at vi krangler mye mer enn vi noen gang har gjort og vi hakker altfor mye på hverandre. Jeg føler han blir for fort irritert og kommer med stikk som ikke er koselige. Han føler jeg maser om det samme hele tiden. Når han blir irritert så hender det han går vekk for å ikke si sårende ting, andre ganger blir sårende ting sagt. Jeg ønsker gjerne å ta opp ting med en gang og gjør dette ofte når han fortsatt er irritert, følger ofte etter han for å ikke krangle foran barna, og dermed blir han mer irritert. Vi går nok begge i forsvarsposisjon når ting blir tatt opp, og kanskje spesielt meg. Dersom mannen tar opp noe med meg han syns er irriterende svarer jeg som regel med å komme med eksempler på ting jeg irriterer meg over med han, liksom for å vise at han ikke er noe bedre selv.

Jeg syns han har begynt å snakke på en måte som gjør at jeg ikke føler meg respektert. Jeg syns han er mye mer verbal sterk enn meg og jeg føler han vinner alle diskusjoner (det har dessverre blitt slik jeg oppfatter diskusjoner, at noen må vinne). Han på sin side mener jeg aldri blir ferdig med et tema og stadig skal ta opp ting som vi egentlig er ferdig med, bare for at jeg ønsker å komme med siste ord. Jeg syns han kommer med kommentarer og stikk i upassende situasjoner hvor barna våre er tilstede, noe som resulterer i at jeg enten følger etter for å snakke videre, eller tar det opp senere når han i sitt hode er ferdig med det, og jeg har kvernet det i hodet lenge. Jeg tar aldri igjen foran barna, da tier jeg, fordi jeg ønsker ikke å krangle foran dem. På en måte syns jeg det er riktig, på en annen måte føler jeg det også er litt feil fordi barna får ikke alltid med at jeg sier i mot faren og jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en nikkedukke. Men jeg ønsker jo ikke at situasjoner skal bli verre enn den trenger å være heller. 

Jeg syns han ofte tar ting jeg eller andre sier i verste mening, han på sin side mener jeg ofte er naiv. Som dere ser så har vi kommet i en ond sirkel hvor vi nok begge to mener vi har rett og den andre har feil. 

Jeg har ikke enda tatt skikkelig opp med ham at jeg syns han snakker med litt lite respekt for meg innimellom. Noe av grunnen til at jeg ikke har tatt det skikkelig opp er fordi jeg føler han er mer verbal sterk enn meg. De få gangene jeg har hintet så går han i forsvarsposisjon han også, slik jeg gjør når han tar opp ting. Når jeg føler jeg ikke når frem til han med mine argumenter så blir jeg stille, innesluttet og lei meg og trekker meg unna, og da kan jeg være lei meg ganske så lenge. Sykdommen hans er medvirkende til det jeg oppfatter som hans dårlige humør, på grunn av mye smerte. Bostedet er også medvirkende til hans tidvis dårlige humør.

Innimellom føler jeg at alt han gjør og ikke gjør irriterer meg. Og innimellom føler jeg alt er hans feil. Rasjonelt sett så vet jeg jo at dette ikke stemmer, for jeg er absolutt delaktig i konfliktene jeg også, men følelsesmessig føler jeg ofte han er urettferdig mot meg. Jeg vet ikke om han selv er klar over hvordan han høres ut noen ganger når jeg oppfatter han som ufin.

Beklager et rotete innlegg, det er tidvis kaos med tanker i hodet, og det er noen ganger vanskelig å sortere tankene. Jeg har problemer med å legge fra meg ting og være blid igjen når tankene kretser rundt situasjonen vi står i, noe som gjør at mannen bli mer irritert. Jeg ønsker at vi skal legge vekk disse uoverensstemmelsene vi har og gå tilbake til hvordan vi hadde det før, men det er vanskelig for meg å ikke fokusere på det.

Noen ganger føler jeg at ingenting av dette er min feil, at alle problemer vi har er hans feil. Dette er jo selvsagt ikke riktig, for vi er tross alt to om dette. Men i kampens hete er dette vanskelig å huske på, da ser jeg ofte på han som grunnen til våre problemer.

Jeg vet at man kan ikke forandre andre enn seg selv. Så det jeg ønsker å få ut av dette innlegget er tips til hva jeg kan gjøre for å få oss ut av denne onde sirkelen? Har andre lik erfaring? Hva gjorde dere med situasjonen og har det blitt bedre?

 

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

Familievernkontoret. De hjelper veldig med å se ting klarere.

Anonymkode: fed08...04f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Familievernkontoret. De hjelper veldig med å se ting klarere.

Anonymkode: fed08...04f

Det tror jeg dessverre ikke jeg får han med på.

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det tror jeg dessverre ikke jeg får han med på.

Anonymkode: fae12...d75

Her snakker jeg av erfaring. Hvis en mann ikke er villig til å jobbe for forholdet, her ved input fra en tredjepart, så er det bare å gi seg. Det skal være to som kjemper for forholdet. Ikke bare du. Jeg tror ikke dere klarer å løse dette uten nye måter å kommunisere på, og hjelp.

Eksen nektet familievernkontor, psykolog, og å prate med meg. Fikk han til slutt til å prate med meg, og fant ut hva hans syns problemet var. Fikk pratet skikkelig. Jeg så at problemet var løsbart ved at vi begge gjorde noe litt annerledes. Jeg var villig til å gjøre det, han nektet å endre noe som helst. Jeg husker ikke hva det var, men det var banalt på samme måte som "ikke sett sko på kjøkkenbenken". Han skulle absolutt ikke endre seg, selv om forholdet var elendig og jeg hadde det forferdelig.

Dere trenger noen som kan gi dere verktøy til å kommunisere. Han har mye smerter, jeg kan relatere, jeg har også kroniske smerter. Det gjør at humøret ikke alltid er på topp, men, jeg lar det ALDRI gå ut over partneren min. Har jeg vondt og er litt lav i humøret sier jeg det til han, og at det ikke er han. Han vet at alt er bra mellom oss, og han gjør det samme hvis han er sliten en dag og ikke orker å smile så mye. Eksen min derimot gikk og surmulte i dagesvis om jeg hadde gjort noe han mente var galt, eller han bare var sur. Svarte meg grettent, sa at det måtte jeg bare takle.

Mangel på respekt for deg er kritisk å fikse, snakker også av erfaring her. Hvis ikke han respekterer deg så vil han heller aldri høre på forslag du kommer med. Uten respekt for hverandre har man heller ikke et forhold.

Håper det ordner seg, men dere MÅ endre noe. 

Anonymkode: 617fd...708

[AnonymBruker]

Jeg ser at du på flere måter klarer å se situasjonen objektivt. Altså ikke som i at du er uten bias, men du klarer å se bort fra sak og heller se mønstre og atferd. Det hjelper veldig om begge parter kan drite i argumenter, forsvar og beskyldninger, og snakke om "hva er det som egentlig skjer her?". 

Jeg synes du skal fortelle dette til din mann. Forklare hvordan du ser situasjonen fra "utsiden" . Om han eller du kommer inn på enkelttilfeller eller spesifikke problemer, stans og start på nytt igjen. Dere trenger ikke å finne forklaringen, kun å se hvordan deres mønstre skaper (mer) krangling. Klarer dere å bli enig i hva som skaper kranglingen i deres dynamikk? 

Et eksempel fra oss er at hver gang en av oss vil ta opp noe den andre gjør som burde vært gjort annerledes, skal man "ta igjen" og ramse opp irriterende ting den andre gjør. Det skaper bare to fronter og ingen løsning. Vi har da valgt å separere hva han og jeg gjør, og snakke om en ting av gangen. Vi går ikke til neste ting før vi er enige om den første.

Prøv å vær objektiv. Dere må begge endre vaner for å finne en bedre måte å kommunisere på. Det krever bevissthet og storsinn. Begge må være med om det skal gå. 

Anonymkode: 933d5...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et eksempel fra oss er at hver gang en av oss vil ta opp noe den andre gjør som burde vært gjort annerledes, skal man "ta igjen" og ramse opp irriterende ting den andre gjør. Det skaper bare to fronter og ingen løsning. Vi har da valgt å separere hva han og jeg gjør, og snakke om en ting av gangen. Vi går ikke til neste ting før vi er enige om den første.

Sånn er det hos oss også. Hvordan klarte dere å få til å ta en ting om gangen? Her nekter mannen det, han sier at jeg bare skal kontrollere ham og hva vi snakker om. Så om jeg tar opp noe jeg synes er problematisk må jeg enten akseptere å høre på masse jeg gjør galt og unnskylde meg for det først, før han kanskje kan høre på det jeg sier. 

Ts: anbefaler også familievernkontoret.  

Anonymkode: 968c0...724

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver. Mannen min snakket i en periode til meg med en ganske nedlatende tone, foran barna. Jeg tok det opp med han på et helt annet tidspunkt, jeg sa at han hørtes ut som en trassig og ufin tenåring. På dette tidspunktet visste jeg med meg selv at jeg var villig til å gå hvis han ikke tok meg på alvor. Og det sitter langt inne for meg å gjøre barna mine til skilsmissebarn. Men dette er en av sakene jeg er villig til å avslutte ekteskapet for. Det er ikke et alternativ å vise barna et ekteskap som jeg håper at de aldri noensinne befinner seg i. Jeg sa ikke til mannen min at det var rett ut hvis han ikke tok seg sammen, men jeg tror muligens at overbevisningen min om at dette finner jeg meg rett og slett ikke i, skinte igjennom.

Anonymkode: 03607...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her snakker jeg av erfaring. Hvis en mann ikke er villig til å jobbe for forholdet, her ved input fra en tredjepart, så er det bare å gi seg. Det skal være to som kjemper for forholdet. Ikke bare du. Jeg tror ikke dere klarer å løse dette uten nye måter å kommunisere på, og hjelp.

Eksen nektet familievernkontor, psykolog, og å prate med meg. Fikk han til slutt til å prate med meg, og fant ut hva hans syns problemet var. Fikk pratet skikkelig. Jeg så at problemet var løsbart ved at vi begge gjorde noe litt annerledes. Jeg var villig til å gjøre det, han nektet å endre noe som helst. Jeg husker ikke hva det var, men det var banalt på samme måte som "ikke sett sko på kjøkkenbenken". Han skulle absolutt ikke endre seg, selv om forholdet var elendig og jeg hadde det forferdelig.

Dere trenger noen som kan gi dere verktøy til å kommunisere. Han har mye smerter, jeg kan relatere, jeg har også kroniske smerter. Det gjør at humøret ikke alltid er på topp, men, jeg lar det ALDRI gå ut over partneren min. Har jeg vondt og er litt lav i humøret sier jeg det til han, og at det ikke er han. Han vet at alt er bra mellom oss, og han gjør det samme hvis han er sliten en dag og ikke orker å smile så mye. Eksen min derimot gikk og surmulte i dagesvis om jeg hadde gjort noe han mente var galt, eller han bare var sur. Svarte meg grettent, sa at det måtte jeg bare takle.

Mangel på respekt for deg er kritisk å fikse, snakker også av erfaring her. Hvis ikke han respekterer deg så vil han heller aldri høre på forslag du kommer med. Uten respekt for hverandre har man heller ikke et forhold.

Håper det ordner seg, men dere MÅ endre noe. 

Anonymkode: 617fd...708

Takk for en langt og godt svar. Det er som du sier, respekten som må tas tak i. 

Jeg vet at ikke jeg alene kan gjøre endringer, men jeg er jo en del av konflikten jeg også, på mitt vis så tenkte at dersom jeg gjør noen endringer hos meg, kanskje det vil gjøre noe med han også. Prøve dette i første omgang.

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at du på flere måter klarer å se situasjonen objektivt. Altså ikke som i at du er uten bias, men du klarer å se bort fra sak og heller se mønstre og atferd. Det hjelper veldig om begge parter kan drite i argumenter, forsvar og beskyldninger, og snakke om "hva er det som egentlig skjer her?". 

Jeg synes du skal fortelle dette til din mann. Forklare hvordan du ser situasjonen fra "utsiden" . Om han eller du kommer inn på enkelttilfeller eller spesifikke problemer, stans og start på nytt igjen. Dere trenger ikke å finne forklaringen, kun å se hvordan deres mønstre skaper (mer) krangling. Klarer dere å bli enig i hva som skaper kranglingen i deres dynamikk? 

Et eksempel fra oss er at hver gang en av oss vil ta opp noe den andre gjør som burde vært gjort annerledes, skal man "ta igjen" og ramse opp irriterende ting den andre gjør. Det skaper bare to fronter og ingen løsning. Vi har da valgt å separere hva han og jeg gjør, og snakke om en ting av gangen. Vi går ikke til neste ting før vi er enige om den første.

Prøv å vær objektiv. Dere må begge endre vaner for å finne en bedre måte å kommunisere på. Det krever bevissthet og storsinn. Begge må være med om det skal gå. 

Anonymkode: 933d5...5da

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å "ta igjen", det er jeg veldig dårlig på og synder ofte. 

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn er det hos oss også. Hvordan klarte dere å få til å ta en ting om gangen? Her nekter mannen det, han sier at jeg bare skal kontrollere ham og hva vi snakker om. Så om jeg tar opp noe jeg synes er problematisk må jeg enten akseptere å høre på masse jeg gjør galt og unnskylde meg for det først, før han kanskje kan høre på det jeg sier. 

Ts: anbefaler også familievernkontoret.  

Anonymkode: 968c0...724

Har du og mannen din vært hos familievernkontoret?

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver. Mannen min snakket i en periode til meg med en ganske nedlatende tone, foran barna. Jeg tok det opp med han på et helt annet tidspunkt, jeg sa at han hørtes ut som en trassig og ufin tenåring. På dette tidspunktet visste jeg med meg selv at jeg var villig til å gå hvis han ikke tok meg på alvor. Og det sitter langt inne for meg å gjøre barna mine til skilsmissebarn. Men dette er en av sakene jeg er villig til å avslutte ekteskapet for. Det er ikke et alternativ å vise barna et ekteskap som jeg håper at de aldri noensinne befinner seg i. Jeg sa ikke til mannen min at det var rett ut hvis han ikke tok seg sammen, men jeg tror muligens at overbevisningen min om at dette finner jeg meg rett og slett ikke i, skinte igjennom.

Anonymkode: 03607...e8f

Kan jeg få spørre på hvilket tidspunkt du tok det opp? Altså forstår jeg at du ikke tok det opp midt i en konflikt? Hvordan sa du det da du først tok det opp? Hvordan holdt du humøret oppe fra du bestemte deg for å ta det opp og frem til du fant et riktig tidspunkt til å ta det opp?

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Min samboer forandret seg etter noen få år. Fra å være omsorgsfull og kjærlig snudde det helt. Jeg var i jobb og studerte. Dette likte han ikke da det tok mye av min tid. Aldri fikk jeg noen støtte eller kredit for at jeg studerte i voksen alder. Bare sure mine og mye kritikk. Det skulle dreie seg om han. Fikk også klarhet i at han var utro, noe han blånektet på. Hver gang jeg tok opp ting han ikke likte var han straks i forsvarsposisjon, eller han bare gikk. Og så straffen var at han ble taus, furtet heter det vel. Jeg prøvde i mange år( alt for lenge) å få forholdet til å gå. Merket at jeg ble depressiv og nervøs. Etter 25 år sa jeg at det var nok. Har ingen mirakel løsning for deg, om han ikke vil prate om problemene og heller ikke ta imot hjelp er det vanskelig. 

Anonymkode: b465d...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Min samboer forandret seg etter noen få år. Fra å være omsorgsfull og kjærlig snudde det helt. Jeg var i jobb og studerte. Dette likte han ikke da det tok mye av min tid. Aldri fikk jeg noen støtte eller kredit for at jeg studerte i voksen alder. Bare sure mine og mye kritikk. Det skulle dreie seg om han. Fikk også klarhet i at han var utro, noe han blånektet på. Hver gang jeg tok opp ting han ikke likte var han straks i forsvarsposisjon, eller han bare gikk. Og så straffen var at han ble taus, furtet heter det vel. Jeg prøvde i mange år( alt for lenge) å få forholdet til å gå. Merket at jeg ble depressiv og nervøs. Etter 25 år sa jeg at det var nok. Har ingen mirakel løsning for deg, om han ikke vil prate om problemene og heller ikke ta imot hjelp er det vanskelig. 

Anonymkode: b465d...fd8

Jeg har ikke prøvd sånn ordentlig med en skikkelig prat, men jeg må gjøre det snart. Hadde dere barn sammen?

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan jeg få spørre på hvilket tidspunkt du tok det opp? Altså forstår jeg at du ikke tok det opp midt i en konflikt? Hvordan sa du det da du først tok det opp? Hvordan holdt du humøret oppe fra du bestemte deg for å ta det opp og frem til du fant et riktig tidspunkt til å ta det opp?

Anonymkode: fae12...d75

Jeg tok det opp etterpå når vi var ute av huset i et annet ærend. Det var ikke veldig lenge etterpå. Humørmessig var jeg lei meg og oppgitt. Samtidig visste jeg at jeg hadde fått nok. Han hadde gått over en grense til et sted der jeg ikke hadde noen interesse av å oppholde meg.

Jeg sa at jeg syntes han hadde begynt å snakke til meg på en helt uakseptabel måte i det siste. At han hørtes ut som en trassig og frekk tenåring. Jeg sa vel også at det var en ting å snakke slik når vi var alene, men noe helt annet foran barna. Det er mulig at jeg også spurte han om han ville at barna våre skulle ha det slik i sine ekteskap når den dagen kom. Han ble paff, påstod at han ikke hadde tenkt over det men lovte å ta seg sammen. Det gjorde han også.

Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hva du sier, men mer hvordan du sier det. Det som var i hodet på meg var at "Dette gidder jeg faen ikke. Hvis dette er det beste du har å by meg så er ikke dette ekteskapet verdt noe som helst." Og jeg tror holdningen kom fram selv om jeg ikke sa ordene.

Anonymkode: 03607...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du og mannen din vært hos familievernkontoret?

Anonymkode: fae12...d75

Ja. Det hjalp ikke oss, men vi hadde et annet utgangspunkt. Han vil ikke snakke om det virkelige problemet, og vi er heller ikke enige om hva det virkelige problemet er. Men familievernkontoret kan hjelpe om det er håp for dere, og kan de ikke hjelpe er det ikke håp - min erfaring. Dermed anbefaler jeg å prøve det. 

Anonymkode: 968c0...724

[AnonymBruker]

Signerer fullt og helt det anonym over her sier:

Sitat

Hvis en mann ikke er villig til å jobbe for forholdet, her ved input fra en tredjepart, så er det bare å gi seg.

Du kan ikke fikse dette alene. Enten blir han med og jobber sammen med deg, eller så har du bare to valg: aksepter at det er slik eller gå. 

Anonymkode: 968c0...724

[AnonymBruker]

Jeg vil også råde deg til FVK.

Hvis dette ikke er et alternativ akkurat nå så prøv å ta det opp med han på en ikke-konfronterende måte. Si noe som «jeg liker ikke måten vi snakker til hverandre på for tiden». Så kan du jo gjerne si noe om at du ikke liker måten du blir på i konfrontasjoner, og heller ikke hvordan dere blir mot hverandre. Kanskje det er en tilnærming som kan fungere på han?

Jeg hadde iallfall prøvd en myk tilnærming først for å se om det hjelper. Hvis ikke så må du være tydelig på hvordan du opplever det, og at dere faktisk har en måte å kommunisere på nå som må fikses før hele forholdet havner i en krise.

Lykke til

 

Anonymkode: d6ef6...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg tok det opp etterpå når vi var ute av huset i et annet ærend. Det var ikke veldig lenge etterpå. Humørmessig var jeg lei meg og oppgitt. Samtidig visste jeg at jeg hadde fått nok. Han hadde gått over en grense til et sted der jeg ikke hadde noen interesse av å oppholde meg.

Jeg sa at jeg syntes han hadde begynt å snakke til meg på en helt uakseptabel måte i det siste. At han hørtes ut som en trassig og frekk tenåring. Jeg sa vel også at det var en ting å snakke slik når vi var alene, men noe helt annet foran barna. Det er mulig at jeg også spurte han om han ville at barna våre skulle ha det slik i sine ekteskap når den dagen kom. Han ble paff, påstod at han ikke hadde tenkt over det men lovte å ta seg sammen. Det gjorde han også.

Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hva du sier, men mer hvordan du sier det. Det som var i hodet på meg var at "Dette gidder jeg faen ikke. Hvis dette er det beste du har å by meg så er ikke dette ekteskapet verdt noe som helst." Og jeg tror holdningen kom fram selv om jeg ikke sa ordene.

Anonymkode: 03607...e8f

Takk for gode råd.

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja. Det hjalp ikke oss, men vi hadde et annet utgangspunkt. Han vil ikke snakke om det virkelige problemet, og vi er heller ikke enige om hva det virkelige problemet er. Men familievernkontoret kan hjelpe om det er håp for dere, og kan de ikke hjelpe er det ikke håp - min erfaring. Dermed anbefaler jeg å prøve det. 

Anonymkode: 968c0...724

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Signerer fullt og helt det anonym over her sier:

Du kan ikke fikse dette alene. Enten blir han med og jobber sammen med deg, eller så har du bare to valg: aksepter at det er slik eller gå. 

Anonymkode: 968c0...724

Synd det ikke hjalp dere. Hva har du valgt, akseptert det eller gikk du fra han?

Anonymkode: fae12...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg vil også råde deg til FVK.

Hvis dette ikke er et alternativ akkurat nå så prøv å ta det opp med han på en ikke-konfronterende måte. Si noe som «jeg liker ikke måten vi snakker til hverandre på for tiden». Så kan du jo gjerne si noe om at du ikke liker måten du blir på i konfrontasjoner, og heller ikke hvordan dere blir mot hverandre. Kanskje det er en tilnærming som kan fungere på han?

Jeg hadde iallfall prøvd en myk tilnærming først for å se om det hjelper. Hvis ikke så må du være tydelig på hvordan du opplever det, og at dere faktisk har en måte å kommunisere på nå som må fikses før hele forholdet havner i en krise.

Lykke til

 

Anonymkode: d6ef6...43e

Tusen takk for et fint innlegg. Jeg tror jeg skal følge ditt eksempel og ta det opp på en ikke konfronterende måte. Jeg må jo få forklart ham min oppfatning av tingenes tilstand og gi han mulighet til å endre seg før jeg setter hardt mot hardt.

Jeg har tenkt mye i natt. Jeg lar det nå gå noen uker hvor jeg jobber med det jeg vet jeg trenger å endre på for at vi skal få det bedre. Kanskje ting generelt blir bedre da. Hvis ikke mine endringer fører til bedring så tar jeg en skikkelig prat med mannen. Jeg vurderer også om jeg skal notere ned det jeg oppfatter som nedlatende, både for å se når jeg har roet meg om jeg fortsatt ser på det slik, eller om situasjonen gjør at jeg oppfatter det verre, og fordi jeg da har eksempler på hva jeg ikke ønsker skal bli sagt ved en eventuell konfrontasjon. 

Anonymkode: fae12...d75