Samlivsbrudd; hvordan ble livet etterpå?

[AnonymBruker]

Hvordan ble det med eventuelle felles barn? Hva gjorde at du valgte å gå, hvis det var du som gikk? Hvordan var tiden etterpå? 

Anonymkode: 2572e...e32

[Pappa til 2]

Jeg er relativt fersk, men jeg kan svare litt. Vi gikk fra hverandre i november 2020. Vi var egentlig enige, men mulig jeg var litt pådriver.... Vi hadde ikke hatt det bra sammen på mange år. Jeg ville gå fordi vi ikke hadde noen relasjon lenger, og hun ville ikke snakke om det. Kun hos familievernkontoret. Men hun følte ikke for å snakke, selv om jeg hadde behov for det (ja, menn har også behov for å snakke).

Har to barn på 10 og 12 år. Vi var enige om 50/50, annenhver uke. Akkurat nå er det drittøft....... Helt grusomt. Jeg er hanefar, og er vandt til å kjøre de hit og dit, finne på ting på kvelden, lese til de, spille data med de osv. Selv om jeg noen dager bare fikk 30 minutter med de pga jobb, møter etc, så VAR VI SAMMEN LITT DEN DAGEN, og hver dag. Nå er det syv dager med fullstendig stillhet... I et stort hus på 3 etasjer.... Ensomt. Ikke en god følelse. Har jobb og venner, men det er ikke det samme. Huset er mørkt når jeg kommer hjem. Ingen vil klemme meg når jeg går ut døra, ingen roper HEI når jeg kommer hjem. Akkurat nå angrer jeg, men jeg forstår at jeg må gi det litt tid.

Men samvittigheten ovenfor barna er en stor, svart klump både i hjertet, magen og ikke minst i hodet.... Mye tanker. Jeg føler at de tar den største støyten.......

Har lest mye, og de fleste får det bedre etter hvert som tiden går. Har det tidvis bra selv om huset er tomt.

Det gode er at jeg slapper av og er helt meg selv når barna endelig skal være her i 7 dager. 🥰

[AnonymBruker]

Pappa til 2 skrev (17 minutter siden):

Jeg er relativt fersk, men jeg kan svare litt. Vi gikk fra hverandre i november 2020. Vi var egentlig enige, men mulig jeg var litt pådriver.... Vi hadde ikke hatt det bra sammen på mange år. Jeg ville gå fordi vi ikke hadde noen relasjon lenger, og hun ville ikke snakke om det. Kun hos familievernkontoret. Men hun følte ikke for å snakke, selv om jeg hadde behov for det (ja, menn har også behov for å snakke).

Har to barn på 10 og 12 år. Vi var enige om 50/50, annenhver uke. Akkurat nå er det drittøft....... Helt grusomt. Jeg er hanefar, og er vandt til å kjøre de hit og dit, finne på ting på kvelden, lese til de, spille data med de osv. Selv om jeg noen dager bare fikk 30 minutter med de pga jobb, møter etc, så VAR VI SAMMEN LITT DEN DAGEN, og hver dag. Nå er det syv dager med fullstendig stillhet... I et stort hus på 3 etasjer.... Ensomt. Ikke en god følelse. Har jobb og venner, men det er ikke det samme. Huset er mørkt når jeg kommer hjem. Ingen vil klemme meg når jeg går ut døra, ingen roper HEI når jeg kommer hjem. Akkurat nå angrer jeg, men jeg forstår at jeg må gi det litt tid.

Men samvittigheten ovenfor barna er en stor, svart klump både i hjertet, magen og ikke minst i hodet.... Mye tanker. Jeg føler at de tar den største støyten.......

Har lest mye, og de fleste får det bedre etter hvert som tiden går. Har det tidvis bra selv om huset er tomt.

Det gode er at jeg slapper av og er helt meg selv når barna endelig skal være her i 7 dager. 🥰

Det blir bedre❤ Jeg prøver å fokusere på at tiden jeg får med barna er kvalitetstid, og at jeg har mer overskudd og tålmodighet enn da jeg hadde de fulltid. Og jeg tror oppriktig at barn har det bedre i to hjem, enn et uten kjærlighet.

Anonymkode: b0915...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2020 den 18.32):

Hvordan ble det med eventuelle felles barn? Hva gjorde at du valgte å gå, hvis det var du som gikk? Hvordan var tiden etterpå? 

Anonymkode: 2572e...e32

Jeg har valgt å gå, to ganger.

Den første gangen var mannens alkoholproblemer den utløsende faktor. Han fungerte i jobb, men hadde f.eks mistet sertifikatet. Og hans eldste datter hadde opplevd han full ved et par anledninger, hvor hun ble redd for han. Ønsket ikke at mine barn skulle måtte oppleve det.

Den andre gangen gikk jeg pga. mannens temperament. Han var sjalu, kontrollerende, brøt meg ned psykisk, og var fysisk ved et par anledninger. Igjen, jeg ønsket ikke at barna skulle leve i et slikt hjem.

Jeg har barna 50/50, godt samarbeid med begge fedre, og barna har tilpasset seg bra. Jeg har aldri hatt det bedre i livet enn hva jeg har nå🙏

Og utrolig nok ikke mistet troen på kjærligheten 😂

Anonymkode: b0915...c27

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå fordi samboeren min svindlet og utnyttet meg for penger. Han løy og manipulerte meg. Isolerte meg fra venner og familie. Han forandret meg som menneske. 
Verken jeg eller mine nærmeste kjente meg igjen. Jeg likte ikke den personen jeg ble. Jeg var isolert og blind lenge for jævelskapen han laget. 
 

Vi har et barn sammen. Mye av ansvaret har ligget på meg helt siden han ble født. Så det endret seg ikke når det ble slutt. Eksen forsvant i 3 mnd før han begynte å krangle om 50/50. Jeg sa nei, for det var ikke barnets beste. Så da startet helvete med advokater og møter i over 1 år før vi kom fram til en enighet som var til det beste for ungen. Barnet var bare 1 1/2 år da det ble slutt. Eksen avlyser samvær stadig vekk og kan ikke stoles på når det kommer til oppfølging av barnet på noe som helst. 
 

Vi har dårlig samarbeid fortsatt. 2 år siden bruddet. Ble enda vanskeligere da jeg fikk meg ny kjæreste. Eksen er sjalu og tar alt ut på meg og ungen. Lager krangler og helvete i familien. Mest lyst å pakke veska og flytte langt bort ifra han snart. 
 

Jeg har prøvd å ha et godt samarbeid, men det ser mørkt ut. Jeg er hyggelig med han rundt barnet, men han er ikke det til meg dessverre. Dette blir barnet svært påvirket av. Ungen nekter å dra til faren sin takket være det. 
 

Jeg skulle ønske jeg aldri fikk barn med den mannen, men angrer ikke på barnet. Angrer på valg av far. 

Anonymkode: c9d8c...60b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har valgt å gå, to ganger.

Den første gangen var mannens alkoholproblemer den utløsende faktor. Han fungerte i jobb, men hadde f.eks mistet sertifikatet. Og hans eldste datter hadde opplevd han full ved et par anledninger, hvor hun ble redd for han. Ønsket ikke at mine barn skulle måtte oppleve det.

Den andre gangen gikk jeg pga. mannens temperament. Han var sjalu, kontrollerende, brøt meg ned psykisk, og var fysisk ved et par anledninger. Igjen, jeg ønsket ikke at barna skulle leve i et slikt hjem.

Jeg har barna 50/50, godt samarbeid med begge fedre, og barna har tilpasset seg bra. Jeg har aldri hatt det bedre i livet enn hva jeg har nå🙏

Og utrolig nok ikke mistet troen på kjærligheten 😂

Anonymkode: b0915...c27

Jeg lurer på om mennene får oppfølging ift alkoholbruk og psykisk/fysisk misbruk når de har barna alene 50%? Hvordan blir barna ivaretatt? Siden du virker helt avslappet ift det, og har det bedre enn noen gang før i livet, så må du vel være garantert sikker på at barna ikke lider under dette??

Anonymkode: 51bcd...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg lurer på om mennene får oppfølging ift alkoholbruk og psykisk/fysisk misbruk når de har barna alene 50%? Hvordan blir barna ivaretatt? Siden du virker helt avslappet ift det, og har det bedre enn noen gang før i livet, så må du vel være garantert sikker på at barna ikke lider under dette??

Anonymkode: 51bcd...a1c

Ja, det har vært oppfølging. Og ikke 50% de første årene etter bruddet. 

Det er stor forskjell på å være "stygg" mot partner, og egne barn.

Hadde selvfølgelig aldri gått med på en slik ordning hvis jeg ikke var trygg på at barna har det bra. 

Anonymkode: b0915...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det har vært oppfølging. Og ikke 50% de første årene etter bruddet. 

Det er stor forskjell på å være "stygg" mot partner, og egne barn.

Hadde selvfølgelig aldri gått med på en slik ordning hvis jeg ikke var trygg på at barna har det bra. 

Anonymkode: b0915...c27

Det var godt å høre at de får oppfølging. Jeg reagerte fordi de tingene du nevner er rimelig alvorlige, og fordi du også sier at barn har vært redde for han, og fordi du ikke ønsket at barna skulle leve i et slikt hjem. Nå et det akkurat det de gjør, uten deg som "buffer" og trygg voksen. Ikke at du skal være buffer, men barna blir jo enda mer sårbare uten deg der. 

Anonymkode: 51bcd...a1c

[AnonymBruker]

Her var det ikke jeg som gikk, men det var riktig at det ble slutt. Men: livet etter samlivsbruddet har ikke vært bare positivt nei. Ungene har taklet bruddet helt fint, og 50/50 har fungert greit for dem. Selv hater jeg å miste så mye tid med ungene, og samarbeidet med eksen er veldig opp og ned. Det har vært mye mer konflikter etter bruddet enn før. Har man barn så må man forholde seg til hverandre. og godt samarbeid er faktisk enda viktigere ETTER et brudd for at det skal fungere godt for barna. Det har blitt verre etter at eksen har blitt samboer, ikke at hun påvirker noe negativt, det har vært positivt for barna at hun kom inn, men eksen har tydelig fått for mye å forholde seg til å huske på. Og når han roter det til så er det meg han tar det ut på.🙄

Det har heller ikke vært lett å finne ny partner. Så etter 5 år er jeg fortsatt singel, har bare hatt et kortere forhold på de årene. 

Det positive er at jeg trives godt med å være alene, ha tid til å gjøre det jeg har lyst til. Har tatt opp igjen aktiviteter som har ligget brakk så lenge barna var små, det er veldig deilig. Og forholdet mitt til ungene (som nå har blitt ungdommer) er nærere og bedre enn noen sinne.❤️ Kanskje fordi jeg har mer overskudd nå selv om jeg jobber mer siden jeg har annenhver uke alene. Og så blir det mindre tid til at konfliker bygger seg opp naturlig nok. Vi koser oss virkelig når vi er sammen. Det er deilig.

Anonymkode: 450e5...3e0

[Pappa til 2]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Her var det ikke jeg som gikk, men det var riktig at det ble slutt. Men: livet etter samlivsbruddet har ikke vært bare positivt nei. Ungene har taklet bruddet helt fint, og 50/50 har fungert greit for dem. Selv hater jeg å miste så mye tid med ungene, og samarbeidet med eksen er veldig opp og ned. Det har vært mye mer konflikter etter bruddet enn før. Har man barn så må man forholde seg til hverandre. og godt samarbeid er faktisk enda viktigere ETTER et brudd for at det skal fungere godt for barna. Det har blitt verre etter at eksen har blitt samboer, ikke at hun påvirker noe negativt, det har vært positivt for barna at hun kom inn, men eksen har tydelig fått for mye å forholde seg til å huske på. Og når han roter det til så er det meg han tar det ut på.🙄

Det har heller ikke vært lett å finne ny partner. Så etter 5 år er jeg fortsatt singel, har bare hatt et kortere forhold på de årene. 

Det positive er at jeg trives godt med å være alene, ha tid til å gjøre det jeg har lyst til. Har tatt opp igjen aktiviteter som har ligget brakk så lenge barna var små, det er veldig deilig. Og forholdet mitt til ungene (som nå har blitt ungdommer) er nærere og bedre enn noen sinne.❤️ Kanskje fordi jeg har mer overskudd nå selv om jeg jobber mer siden jeg har annenhver uke alene. Og så blir det mindre tid til at konfliker bygger seg opp naturlig nok. Vi koser oss virkelig når vi er sammen. Det er deilig.

Anonymkode: 450e5...3e0

Først; Fint å høre at du har det bra nå! Og at du har et godt forhold til barna. Jeg er jo far, nyskilt, og mitt mareritt er å skulle oppleve å få dårligere kontakt med barna mine. Det er min store skrekk..... Har dere fortsatt 50/50? Hver uke jeg har barna, jobber jeg med meg selv for å være så normal som mulig. Jeg prøver å ikke overdrive, slik at ting skal oppleves som så likt før som mulig. Jeg tror det blir feil å overkompensere (gjøre ting den ene uken som vi normalt gjør på to). Hvis begge foreldre gjør dette, blir det fryktelig slitsom for barna etter hvert. Men vi er nok litt mer sammen den uken vi er sammen. 😉

Når den ene forelderen får seg ny partner, er det mye som endres. Spesielt hos den forelderen som innleder et nytt forhold. Er man ikke klar, så tror jeg det kan forstyrre oppmerksomheten mot barna, og mot samarbeid med eksen. Da kan dårlig samarbeid bli værre, og er ting vanskelig fra før så blir det i alle fall vanskelig da. Han (eksen din) står nok litt mellom barken og veden, og i tillegg skal han tenke på barna, så uten å støtte han på noen måte så er det nok summen av alt som gjør han en dårligere eks, far og helt sikkert dårligere partner for den nye dama også. Et nytt forhold bør være et positivt innslag for både han, barna og deg.

Hvordan positivt for deg? Det finnes mange flotte damer og menn, som kommer inn i en splittet familie og som respekterer prioriteringer og hvem som har hvilken rolle. Skulle jeg få meg en ny kjæreste så må hun absolutt huske på at mine barn er pri 1, og at jeg vil pleie mitt forhold til mine barns mor på en sunn måte. Alt bunner ut i at det er det beste for barna. 

Men når det er sagt, så har jeg begynt å tenke på om jeg skulle utsette kjærligheten....? Det var det jeg tenkte å skrive egentlig. 😃 Ble en lang intro, men da skal "hovedsaken" bli kort.... Jeg har lest om barn, som nå er voksne, som skriver om brudd/skilte foreldre, kanskje konflikter, og opprivende tider. Med varierende tidshorisont så har det kanskje roet seg noe, og en eller begge foreldre har fått nye kjærester. Og da følger det ofte med barn, slik at dette barnet av skilte foreldre har fått en "haug" med nye mennesker å forholde seg til. Det tar tid å tilvenne seg, og krever energi, innsats og sikkert frustrasjon. Nye mennesker kan absolutt være en positivt innslag, det kommer an på. Men så leser jeg at noen av disse nye forholdene også går i oppløsning, og dette barnet må igjennom enda et brudd, kanskje bare noen år senere..... Uavhengig om man da bor sammen, eller ikke, så tenker jeg at det igjen er mennesker barnet har fått en relasjon til. Med de konsekvenser det måtte få.... Noen barn takler det, andre ikke. 

Og da begynner jeg å tenke på om jeg burde vente med "ny kjærlighet" til barna blir store....... Jeg har ikke fasiten (heldigvis). Men jeg vet at JEG må ha det bra, for at barna skal ha det bra. Så den balansen er utfordrende, slik jeg ser det nå som nyskilt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var godt å høre at de får oppfølging. Jeg reagerte fordi de tingene du nevner er rimelig alvorlige, og fordi du også sier at barn har vært redde for han, og fordi du ikke ønsket at barna skulle leve i et slikt hjem. Nå et det akkurat det de gjør, uten deg som "buffer" og trygg voksen. Ikke at du skal være buffer, men barna blir jo enda mer sårbare uten deg der. 

Anonymkode: 51bcd...a1c

Det var hans datter som ble redd. Hun er 10 år eldre. De barna vi har sammen var veldig små da jeg valgte å gå. Men hans datters reaksjoner viste meg hvordan det potensielt kunne blitt for våre barn. 

Anonymkode: b0915...c27

[AnonymBruker]

Livet ble fantastisk etter samlivsbruddet, og jeg følte endelig at jeg begynte å LEVE ❤️

Anonymkode: 3dfef...39e

[AnonymBruker]

Pappa til 2 skrev (På 8.1.2021 den 8.54):

Og da begynner jeg å tenke på om jeg burde vente med "ny kjærlighet" til barna blir store....... Jeg har ikke fasiten (heldigvis). Men jeg vet at JEG må ha det bra, for at barna skal ha det bra. Så den balansen er utfordrende, slik jeg ser det nå som nyskilt.

Dersom dere gikk fra hverandre i november 2020 så er du jo ganske nyseparert (og ennå ikke skilt?).

Jeg tror ikke du trenger å ta beslutningen om ny kjærlighet - det kommer når det kommer. Og det er jo en mellomting mellom det å møte noen som nyseparert og det å vente 8 år til barna er voksne. 

Sannsynligvis tenker du noe annerledes om dette om et halvt år til ett år. Barna venner seg til den nye hverdagen, og det gjør du og. De vet de kan ringe deg når som helst, og du vet de er like glad i deg som før. Så kan du sakte men sikkert begynne å se fordelene ved å ha annenhver uke for deg selv; jobboppgavene som hang over deg, venner som har vært nedprioritert i barnefasen, trening, hobbyer. Og kanskje møter du etterhvert en som du primært kan være sammen med annenhver uke. Hun trenger jo ikke introduseres for barna på en stund.

Jeg ble selv sammen med en nyseparert mann, og vi ventet veldig lenge med å introdusere meg for dem. Nå har jeg også vært veldig fleksibel overfor hans timeplan, riktignok. Hans eks tok det riktignok ikke godt at han traff en ny, men det er en annen historie. Og å gå på tå rundt henne er vi ferdig med. At barna tar det fint er den eneste prioriteringen vi har.

Anonymkode: a84e6...1b2

[AnonymBruker]

Livet etter skilsmisse har vært rotete, ustabilt, tungt og komplisert. Og det er 25 år siden vi ble skilt! Hadde jeg visst da, hva jeg vet nå, hadde vi fortsatt holdt sammen. Tror jeg. Det blir uansett bare spekulasjoner, da ingen kan vite hvordan det ville utviklet seg gjennom alle disse årene. Saken er den at med mindre man lever med noen som det ikke er mulig å leve med, er det veldig sjelden gresset er grønnere på den andre siden. Snarere tvert i mot, så blir det gjerne enda flere utfordringer i nye forhold, med dine, mine, og kanskje våre barn. Nye svigerfamilier, annet nettverk, barn som skal tilpasse seg m.m.

Og det var jeg som gikk fra han.

Anonymkode: b8b04...dc2

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut våren 2020. Mange grunner og litt vanskelig å forklare, men han hadde/har en del problemer som han ikke var villig til å ta tak i. Heldigvis ikke noe som gikk utover barna bortsett fra at han var lite sammen med oss. 

Etter bruddet har det gått greit med barna (barneskolealder) men de har slitt med å forstå hvorfor. Vi kranglet sjelden når de så det, og det at vi gjorde lite sammen som en familie var de vant med fra de var små... 

Vi har 50/50 og det fungerer OK. Han fikk ny kjæreste veldig fort. Greit nok, men hun er veldig mye hos ham og har med sitt barn, ungene våre synes det er vanskelig og det virker som de synes det går utover oppmerksomheten de får . Selv har jeg også en kjæreste/elsker  men treffer ham aldri når barna er hos meg, da jeg vil gi dem full oppmerksomhet når de er her, synes ikke det er på tide ennå til å dra noen ny inn i familien, og spesielt ikke når eksen alt har gjort det og jeg ser at barna synes det er slitsomt. 

Av og til tenker jeg at jeg skulle prøvd hardere å få forholdet til å fungere, for barnas skyld. For min egen del er jeg bare glad for at det er over da jeg har det så mye bedre selv nå. Det er tomt når barna drar, men jeg venner meg fort til det og koser meg alene. Gleder meg hver uke til de kommer igjen. Og har det stort sett fint når de er her. Det føles ikke som mer arbeid å ha dem alene, det var stort sett meg som gjorde alt med dem før også, og de er jo også ganske store. 

 

Anonymkode: 920c1...155

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Jeg angrer, han angrer. Vi har barna 50/50. Det et snart 6 år siden. Vi er fremdels separert, men ingen av oss har tatt ut skilsmisse. Jeg tror faktisk vi er i ferd med å finne tilbake til hverandre. Vi har begge vært i forhold i mellomtiden, men begge har vel skjønt at det ikke fungerer med noen andre av en grunn. For meg har ting aldri blitt enklere. Jeg synes det er grusomt å bare se barna mine 50% av tiden. Det blir aldri lettere med tiden. 

Anonymkode: 2cd61...591