Hvordan ta mest mulig hensyn til barnløse venninner

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er førstemann ute med barn, mens resten av våre jevnaldrende sannsynligvis kommer til å drøye det et par år til. Har likevel lyst til å beholde kontakten med de fleste, og ikke være hun som bare snakker om barna når vi er sammen. Ønsker selvfølgelig også å være en god mamma når vi møtes med minsten på 2 år.

Noe jeg har funnet ut som fungerer ok, er å invitere minst 2 stk hjem til oss samtidig, slik at de kan snakke sammen selv om jeg innimellom må fokusere på barnet.

Hva er deres beste tips? Både når vi møtes med og uten barnet.

PS: Bare konstruktive tips, takk!

Anonymkode: e7c7b...861

[AnonymBruker]

Det høres veldig oppkonstruert ut.

Anonymkode: c7159...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres veldig oppkonstruert ut.

Anonymkode: c7159...7c8

Synes det var en god ide, jeg. 

Anonymkode: 5d05a...479

[AnonymBruker]

Spør om barnepass.

Men også sette av tid til vennekveld uten barn når du får til. Passe på å snakke om deres interesser, ikke bare barnet❤️

 

Anonymkode: 2fa8b...4ed

[AnonymBruker]

Spørre om de ville sitte barnevakt altså.. Var det jeg mente. 

Anonymkode: 2fa8b...4ed

[Gjest Fnuggolina]

Jeg tok ikke noe «hensyn» utover å snakke som vanlig - og ta initiativ til å treffes uten barn. 

De (fleste) ville gjerne hjem til meg for å treffe ungen, da - mens jeg gjerne ville på cafe uten barn  

Endret 29. desember 2020 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Jeg traff mine mest på kveldene. Syntes det var vanskelig å være vertinne samtidig som man hadde barn hjemme på dagtid. Det gikk bra da de var babyer, men da de ble 1 år og oppover ble det litt stress. 

Anonymkode: 92060...ee7

[Highhopes]

Kjenner meg egentlig ikke igjen i problemet. Jeg var også først ute i min gjeng og syns ikke det var noe problem å ikke snakke kun om barnet. 
Man snakker jo gjerne om felles interesser. Snakk om barnet var mer aktuelt på barselgruppe hvor alle var i samme bobla. Jeg fortalte jo selvsagt venninnene mine om hvordan det gikk, men det var ikke akkurat vanskelig å la være å snakke om bæsj og amming med noen som var milevis unna det livet.

[AnonymBruker]

Vi er så heldige at vi har kjellerstue. Så ser for meg at jeg kan ha besøk der mens mannen er oppe med barnet, og omvendt når han har kompiser på besøk. 

Anonymkode: 81917...9c4

[AnonymBruker]

Vi var først ute hos oss for noen år siden og. Og det gikk helt fint. Møttes vi på kveldstid til en fest, hadde vi barnevakt. Og hadde vi ikke barnevakt inviterte vi hjem til oss hvis vi ville være sosiale. Du merker fort om de synes det er greit å snakke om ungen eller ikke, men kanskje du vil oppleve at du ikke selv ønsker å snakke om barnet ditt så mye heller. Det vil alltid falle en mer naturlig å snakke om barn med andre som har barn. De synes det også var stas, og hun ble fort en liten kosemaskot. Noen ting tenker jeg man bare hopper uti og ser hva som skjer..

Anonymkode: be3b7...381

[Daria]

Ikke "snakk ned" livet du hadde før - det er livet de fortsatt har. Det er den ene tingen som har irritert og provosert meg mest siden første venninne fikk første barn for 15+ år siden, når de legger ut om hvor mye mer meningsfullt livet har blitt, at de ikke skjønner hva de fylte dagene med før, hvor lite de savner savner å gjøre alt de (vi) gjorde før osv. Det er fint at de trives med tilværelsen, men det er vel mulig å snakke om det uten å indirekte rakke ned på mitt liv og min tilværelse samtidig.  Jeg har forståelse for at det kan bli mye babysnakk i perioder, at det er vanskelig å få barnevakt (men ett barnløst treff i året hadde vært hyggelig) og at babyer trenger mye oppmerksomhet, men akkurat den er faktisk litt sår.

[AnonymBruker]

Alle mine venninner har barn. Jeg er ikke spesielt interessert i unger, så jeg har stort sett vært med mine venninner når partner har tatt seg av pass og stell av barna, og det har fungert godt. Skjønte jo at det ble litt mindre tid til meg i endel år, men nå er alle barna voksne, og vennskapene er ikke ødelagt etter årene de hadde små barn. Også fordi de ikke snakket noe særlig om ungene sine, det var både de og jeg glade for å slippe.

Anonymkode: d3dc3...e94

[AnonymBruker]

Daria skrev (3 minutter siden):

Ikke "snakk ned" livet du hadde før - det er livet de fortsatt har. Det er den ene tingen som har irritert og provosert meg mest siden første venninne fikk første barn for 15+ år siden, når de legger ut om hvor mye mer meningsfullt livet har blitt, at de ikke skjønner hva de fylte dagene med før, hvor lite de savner savner å gjøre alt de (vi) gjorde før osv. Det er fint at de trives med tilværelsen, men det er vel mulig å snakke om det uten å indirekte rakke ned på mitt liv og min tilværelse samtidig.  Jeg har forståelse for at det kan bli mye babysnakk i perioder, at det er vanskelig å få barnevakt (men ett barnløst treff i året hadde vært hyggelig) og at babyer trenger mye oppmerksomhet, men akkurat den er faktisk litt sår.

Akkurat det at de snakker om at livet er nytt og meningsfullt er vel en forsvarsmekanisme tipper jeg. Det er tøft å ha barn og det er lett å prøve å forsvare det nye livet. 

Anonymkode: 92060...ee7

[AnonymBruker]

Highhopes skrev (2 minutter siden):

men det var ikke akkurat vanskelig å la være å snakke om bæsj og amming med noen som var milevis unna det l

Haha.. Det er jo ikke akkurat bæsj jeg sliter med å unngå... Ammer heller ikke lenger (han har akkurat bikket 2).

Handler mer om at han var en enkel baby, mens nå som 2-åring gjør han mer ut av seg. Synes derfor det kan være vanskelig nå, å balansere det å være vertinne/god lytter med å være oppmerksom som mor. Merker at jeg ubevisst toucher innom han flere ganger i løpet av samtalen, enten fordi jeg f.eks. blir spurt om planer for helgen (som naturligvis inkluderer han) eller om det vi snakker om gir meg referanser til noe morsomt han har sagt eller gjort🙈 Har aldri fått tilbakemelding på at jeg bare snakker om han altså, det er bare jeg selv som ønsker å være litt bevisst på ikke gjøre det. 

Synes også det kan være litt vanskelig at noen av de andre kanskje ikke helt klarer å se for seg hva det innebærer å ha barn. De vil gjerne at jeg skal ta han med på ting, men det blir jo ofte litt stress/pes. 😅 Vi har akkurat bikket 20, om det har noe å si. Bor foreløbig i leilighet, men skal kjøpe noe større når vi er ferdige med studiene.

Takk for mange gode tips, tar gjerne imot flere.

Anonymkode: e7c7b...861

[Highhopes]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Haha.. Det er jo ikke akkurat bæsj jeg sliter med å unngå... Ammer heller ikke lenger (han har akkurat bikket 2).

Handler mer om at han var en enkel baby, mens nå som 2-åring gjør han mer ut av seg. Synes derfor det kan være vanskelig nå, å balansere det å være vertinne/god lytter med å være oppmerksom som mor. Merker at jeg ubevisst toucher innom han flere ganger i løpet av samtalen, enten fordi jeg f.eks. blir spurt om planer for helgen (som naturligvis inkluderer han) eller om det vi snakker om gir meg referanser til noe morsomt han har sagt eller gjort🙈 Har aldri fått tilbakemelding på at jeg bare snakker om han altså, det er bare jeg selv som ønsker å være litt bevisst på ikke gjøre det. 

Synes også det kan være litt vanskelig at noen av de andre kanskje ikke helt klarer å se for seg hva det innebærer å ha barn. De vil gjerne at jeg skal ta han med på ting, men det blir jo ofte litt stress/pes. 😅 Vi har akkurat bikket 20, om det har noe å si. Bor foreløbig i leilighet, men skal kjøpe noe større når vi er ferdige med studiene.

Takk for mange gode tips, tar gjerne imot flere.

Anonymkode: e7c7b...861

Syns ikke det høres problematisk ut i det hele tatt, han er jo en del av livet ditt, så tenker det er helt naturlig at han blir nevnt når du får spørsmål om helgen. De snakker nok om en del som du ikke syns er superspennende også.

Syns det høres ut som der er noen fine venninner du har. Det at de ønsker at du har han med på ting viser at de er engasjert. Er nok mange som er tidlig i 20-årene som føler seg litt ekskludert fra venninnenes liv, mens disse viser at de ønsker å ha deg med. De kan nok, som du sier, ikke sette seg inn i hvordan det er. Men du kan vel også treffe dem iblant uten barn også?

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Haha.. Det er jo ikke akkurat bæsj jeg sliter med å unngå... Ammer heller ikke lenger (han har akkurat bikket 2).

Handler mer om at han var en enkel baby, mens nå som 2-åring gjør han mer ut av seg. Synes derfor det kan være vanskelig nå, å balansere det å være vertinne/god lytter med å være oppmerksom som mor. Merker at jeg ubevisst toucher innom han flere ganger i løpet av samtalen, enten fordi jeg f.eks. blir spurt om planer for helgen (som naturligvis inkluderer han) eller om det vi snakker om gir meg referanser til noe morsomt han har sagt eller gjort🙈 Har aldri fått tilbakemelding på at jeg bare snakker om han altså, det er bare jeg selv som ønsker å være litt bevisst på ikke gjøre det. 

Synes også det kan være litt vanskelig at noen av de andre kanskje ikke helt klarer å se for seg hva det innebærer å ha barn. De vil gjerne at jeg skal ta han med på ting, men det blir jo ofte litt stress/pes. 😅 Vi har akkurat bikket 20, om det har noe å si. Bor foreløbig i leilighet, men skal kjøpe noe større når vi er ferdige med studiene.

Takk for mange gode tips, tar gjerne imot flere.

Anonymkode: e7c7b...861

Ikke stress så mye med det.

Jeg er en av få i min gjeng som ikke har barn, og det jeg setter stor pris på med mine venninner er at de har flinke samboere som tar sin del av ansvaret slik at vi kan treffes uten barna til stede, uten at det må planlegges ukesvis i forveien. Fint for venninnene mine å få seg en "breather", fint for barna som får være hjemme i sine rutiner og med sine leker. Andre ganger blir barna med, og det er veldig koselig   Men at man treffes uten barn av og til mener jeg er viktig. Viktig for venninnene mine som får pratet om løst og fast, gleder og bekymringer - uten avbryting -, og viktig for oss andre som får gjort det samme.

Ellers så opplever jeg ikke at venninnene mine prater mer om barna sine, enn jeg prater om mine interesser. Det hadde ikke vært spesielt interessant for mine venninner om jeg hadde bablet i vei om mine hobbier i det utømmelige. Men det er såklart helt naturlig at det nevnes. Venninnene dine er sikkert nysgjerrige på livet ditt   Se opp og ut, vær interesserte i andre og ikke sitt å tenk på at du må unngå å prate om sønnen din hele tiden.

Vi prøver å tilrettelegge de gangene venninnene tar med barna. Vi reiser gjerne hjem til dem. Går en tur. Møtes på spesifikke tider slik at det passer for barna. Respekterer at de må hjem om ting ikke går etter planen Det henger litt sammen med at vi treffes ofte uten barna. Da er det helt OK at de gangene barna er med, så blir ting gjene litt kaotisk og man får ikke pratet så mye. Helt greit! 

 

 

Anonymkode: 33f12...0c1

[AnonymBruker]

Du har nok rett.  Ja, jeg er takknemlige for dem!

Anonymkode: e7c7b...861

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Akkurat det at de snakker om at livet er nytt og meningsfullt er vel en forsvarsmekanisme tipper jeg. Det er tøft å ha barn og det er lett å prøve å forsvare det nye livet. 

Anonymkode: 92060...ee7

Og nå gjør du akkurat det Daria snakker om. Du snakker ned andre i et forsøk på å forsvare deg selv. Latterlig. 

Anonymkode: 291dd...b12

[AnonymBruker]

Så lenge du har sosiale antenner, så går det nok bra. 

Jeg foretrekker å møte venninner uten (egne) barn, eller møte folk med barn på ca samme alder. Å være tilstede mens jeg skal se etter 2-åring er tidvis mer stress enn det er verdt 

Anonymkode: b797c...32d

[Sidsel]

Husk hva dere snakket om før ungen avbrøt, og fortsett samtalen der den slapp. Ingenting er mer irriterende enn å måtte starte opp samtalen på nytt hver gang en unge avbryter.