Skilsmisse - de første dagene etter bruddet

[Katinka_]

Jeg er dessverre kommet dit at jeg tror det går mot skilsmisse. Vi har vært sammen i 15 år, to barn på 6 og 12. Det er en lang historie bak som forsåvidt ikke er relevant her, jeg kan oppsummere med tillitsbrudd fra begge parter, mye parterapi og terapi hver for oss, og nå fullstendig manglende lyst/følelser fra min side og manglende vilje/evne på å komme meg i møte fra min manns side.

Jeg gruer meg så innmari til hele prosessen foran meg, og tenker å begynne med en samtale der jeg forteller på en fin måte at jeg ikke har de følelsene han trenger at jeg har lengre. Så tenker jeg det er litt opp til ham om det da blir et brudd eller om han kunne tenke seg en pause, bo litt hver for oss eller andre ting for å få det til å fungere (lite trolig). Så mest sannsynlig et brudd, og det er alt som skjer derfra og ut jeg er så redd for. 

Hvordan var det for dere som har vært gjennom dette? Bodde dere sammen eller flyttet en av dere ut umiddelbart? Når fortalte dere dette til barna? Tidlig for å forberede dem eller så sent som mulig for å ha mest mulig klart (bolig)? 

Jeg tenker at jeg nesten må tilby meg å flytte ut siden det er mitt initiativ, men har ingen venner/familie jeg kan bo hos. Alternativet er hytta, men det er et stykke unna og ganske stusselig på denne tiden av året. Så da blir det hotell eller Airbnb-leilighet (ganske dyrt). 

Håper på å høre deres erfaringer! Det meste som står om skilsmisse på nettet omhandler alt det praktiske lengre frem, økonomi og samvær og sånt, men det er den helt første fasen som er skummel for meg.

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å finne et sted å bo, ikke som er booket og klart, men som du vet er tilgjengelig. 

Eneste tipset jeg kan gi deg fra egen erfaring er at den ene reiser bort mens den andre pakker ut av huset. Den tiden er kjempekjip og da er det greit å ha avstand.

Anonymkode: d18de...c18

[AnonymBruker]

For meg var det også en lang prosess. Det var ingenting å berge.

Flyttet ikke på dagen så vi bodde sammen en periode. Det gikk jo. 

Fortalre det til barna ganske raskt, for da fikk de en overgangsfase der vi begge var der for dem. Dette er 3 år siden nå. 

Var grusomt, men var likevel det riktige å gjøre. 

Anonymkode: db2ac...e82

[AnonymBruker]

De fleste er så rasjonelle og setter hensynet til barna først og bor derfor sammen en stund etter at de har bestemt seg for at  de skal skilles.

Anonymkode: 5e66c...aae

[MissStiles]

Vi var ikke gift men gikk fra hverandre etter nesten 8 år. 1 barn som var 4 år. Vi bestemte oss for å selge huset og begge flyttet til nye leiligheter. Pga salg av hus ikke gikk så fort som vi hadde håpet og vi ikke ville at ungen skulle bytte barnehage midt i året, så ble vi boende sammen i ca 6 mnd. Det var dem beste måten å løse det på der og da, og vi hadde et stort hus med 2 etasjer men jeg ville ikke gjort det igjen. Når vi først hadde bestemt oss, så skulle jeg gjerne begynt prosessen med å komme seg videre i en ny bolig litt fortere. Men det var det beste med tanke på ungen vår. 

[Jegmegogbarnet]

.

Endret 10. juni 2021 av Jegmegogbarnet

[Katinka_]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Anbefaler deg å finne et sted å bo, ikke som er booket og klart, men som du vet er tilgjengelig. 

Eneste tipset jeg kan gi deg fra egen erfaring er at den ene reiser bort mens den andre pakker ut av huset. Den tiden er kjempekjip og da er det greit å ha avstand.

Anonymkode: d18de...c18

Takk for godt tips! Prøver å være så forberedt som mulig, tenker at dette blir vanskelig og alt jeg kan kontrollere er bra.

[Katinka_]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For meg var det også en lang prosess. Det var ingenting å berge.

Flyttet ikke på dagen så vi bodde sammen en periode. Det gikk jo. 

Fortalre det til barna ganske raskt, for da fikk de en overgangsfase der vi begge var der for dem. Dette er 3 år siden nå. 

Var grusomt, men var likevel det riktige å gjøre. 

Anonymkode: db2ac...e82

Takk for svar! Håper det går bra med deg nå ☺️

[Katinka_]

MissStiles skrev (14 timer siden):

Vi var ikke gift men gikk fra hverandre etter nesten 8 år. 1 barn som var 4 år. Vi bestemte oss for å selge huset og begge flyttet til nye leiligheter. Pga salg av hus ikke gikk så fort som vi hadde håpet og vi ikke ville at ungen skulle bytte barnehage midt i året, så ble vi boende sammen i ca 6 mnd. Det var dem beste måten å løse det på der og da, og vi hadde et stort hus med 2 etasjer men jeg ville ikke gjort det igjen. Når vi først hadde bestemt oss, så skulle jeg gjerne begynt prosessen med å komme seg videre i en ny bolig litt fortere. Men det var det beste med tanke på ungen vår. 

Takk for svar! Jeg er helt forberedt på at vi kan bo sammen en stund, men tror det blir vanskelig for ham. Men kommer nok til å starte prosessen med å lete etter og selge bolig så raskt som mulig - men sånt kan jo ta tid!

[Katinka_]

Jegmegogbarnet skrev (9 timer siden):

Fruen ville ha en pause for nå snart 1 år siden.Hu hadde ordnet seg med en hybel som hun kunne bo i og nært nok at det gikk å kjøre barnet til skola. Det var for meg en helt forferdelig tid. Raste ned 10kg på 1 mnd. Gråt meg til sengs omtrent vær eneste natt. Husker det nå som et mareritt man våkner av og er så rystet at man ikke får sove. Jeg hjalp henne å flytte ut ,tror det tok ca 14 dager før hun var helt ute av huset. Informerte barnet (12år), etter ca 5 dager. Informerte skola dagen før. Barnet var med å så på hybeln. Det gikk over all forventning veldig bra. Virka nesten som hu syntes det var nytt og spennende. Og ikke minst at hun nå skulle få gaver x2. Huset føltes så stort og tomt at jeg oppholdt meg stortsett på soverommet. Tiden som var verst var faktisk ikke når barnet var til mor. For da hadde jeg venner på besøk og farta litt rundt selv. Kunne også jobbe litt lengre dager,om jeg følte for det. Men når jenta vår var hjemme var det tyngst. Jeg fikk liksom ikke flykta fra tankene, og fikk en skikkelig indre uro. Vi starta med parterapi, hun gikk til psykolog. Hadde tilogmed en sånn kar i huset som vistnok drev ut en del spøkelser fra huset🙈 Dagene gikk og ting ble enklere, vi var på dates, hadde het og spontan sex, jeg natta over til henne flere og flere ganger. Vi kom sakte nærmere til der vi er nå. Side om side i samne seng. Jeg syns fremdeles ordet pause er teit. For vår del hadde vi vært sammen i 13 år. Man kan ikke sette et forhold på pause. Jeg er såklart fornøyd med at vi er der vi er i dag.

Så fint at det går fint med dere idag! Ønsker jo det også for min del selvsagt - at vi skal finne sammen igjen, men da må det skje endel ting med mine følelser både for min og hans skyld. Tenker at avstand er et bedre ord enn pause, det er det jeg tenker å foreslå i første omgang :-)