Når er nok, nok?

[AnonymBruker]

Som tråden sier.. når er nok, nok? Når slutter man og prøve, gir opp drømmen om egne barn? Noen som kan dele noen tanker og erfaringer? Har selv forsøkt i mange år, prøverør og hele greia. Blitt gravid etter inseminering en gang, men mistet etter ca 6 uker. Ellers har det ikke skjedd noe, annet enn stor hjertesorg, depresjon og tunge tider. Så når er det nok? Synes det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Legene mener vi gjerne må prøve mer, ingenting som tilsier at det ikke skal gå. Men man kan jo ikke holde på for evig og til enhver pris..

Anonymkode: b695a...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Som tråden sier.. når er nok, nok? Når slutter man og prøve, gir opp drømmen om egne barn? Noen som kan dele noen tanker og erfaringer? Har selv forsøkt i mange år, prøverør og hele greia. Blitt gravid etter inseminering en gang, men mistet etter ca 6 uker. Ellers har det ikke skjedd noe, annet enn stor hjertesorg, depresjon og tunge tider. Så når er det nok? Synes det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Legene mener vi gjerne må prøve mer, ingenting som tilsier at det ikke skal gå. Men man kan jo ikke holde på for evig og til enhver pris..

Anonymkode: b695a...3b5

Nå har jo jeg barn, men etter 1ma, 2 år prøving, 3 positive tester som blir til mensen, så orker jeg ikke mer. Vi får ikke flere barn SAMMEN, og det må jeg akseptere. Det er surt, men det er til det beste. Verst av alt er MAen. 

Anonymkode: bf2e7...e3b

[sirilin]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nå har jo jeg barn, men etter 1ma, 2 år prøving, 3 positive tester som blir til mensen, så orker jeg ikke mer. Vi får ikke flere barn SAMMEN, og det må jeg akseptere. Det er surt, men det er til det beste. Verst av alt er MAen. 

Anonymkode: bf2e7...e3b

Skulle gjerne hørt mer om dine refleksjoner som gjorde at du kom frem til at det var nok. Fysisk sliten? Ikke mer å gå på psykisk? At du allerede har barn? Synes det er så vanskelig å vite når nok er nok.

[AnonymBruker]

sirilin skrev (2 timer siden):

Skulle gjerne hørt mer om dine refleksjoner som gjorde at du kom frem til at det var nok. Fysisk sliten? Ikke mer å gå på psykisk? At du allerede har barn? Synes det er så vanskelig å vite når nok er nok.

Jeg orker rett og slett ikke flere skuffelser. Orker ikke mensen, orker ikke eggløsningsmerter. Orker ikke ta masse medisiner som gjør meg ustabil. Orker ikke å bli stressa over å ikke orke sex. Bare orker ikke all selvbebreidelsen. Vil heller leve normalt, uten alle plager rett og slett. 

Anonymkode: bf2e7...e3b

[AnonymBruker]

Det er nok når man ikke lenger orker tanken på å håpe. 

Orker man ikke å håpe, så er det ikke lenger noe håp å føle. 

Føler du ikke håp, så er nok, nok.

Så lenge du har håp, er det ikke nok. Du spør, så du har håp. Fortsett å prøve! Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 2f59b...7bd

[AnonymBruker]

Anbefaler Forumet babyverden , prøverør ....mange aktive  brukere der som kan dele erfaring

Anonymkode: 50df2...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2020 den 20.10):

Det er nok når man ikke lenger orker tanken på å håpe. 

Orker man ikke å håpe, så er det ikke lenger noe håp å føle. 

Føler du ikke håp, så er nok, nok.

Så lenge du har håp, er det ikke nok. Du spør, så du har håp. Fortsett å prøve! Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 2f59b...7bd

Dette synes jeg ble litt for bastant.

Det går an å ha en liten strime av håp på den ene siden, samtidig som det blir for mye negativt på den andre siden.  Hvis man står i mislykket prøving i år etter år, og det tærer på både psyke, parforhold og økonomi, kan det være fornuftig å legge fra seg håpet og søke et annet fokus. Om det er å forsone seg med et liv som barnløs, adopsjon, et liv som supertante eller noe annet. Men det hender at langtekkelig prøving koster for mye, selv om man har håp, så man på et tidspunkt må sette strek for å redde seg selv.

Anonymkode: 4fb60...7cf

[AnonymBruker]

Sjekk instagramen til Tia Gendusa, "childfree after infertility". De ga opp prøving for noen år siden, og hun har postet mye om det tidligere. Ser ut som om de lever sine beste barnefrie liv nå

Anonymkode: d674e...ea9

[Ny Bruker]

Så lenge det er snakk om barn nr. 1, så hadde jeg prøvd til jeg var 42 år. Hadde gått til ivf og sykolog også om det trengtes.

[Gjest Fnuggolina]

sirilin skrev (På 29.12.2020 den 17.09):

Skulle gjerne hørt mer om dine refleksjoner som gjorde at du kom frem til at det var nok. Fysisk sliten? Ikke mer å gå på psykisk? At du allerede har barn? Synes det er så vanskelig å vite når nok er nok.

Ikke så lett å si, men selv sluttet jeg å prøve når jeg ble invalidisert av sykdom etter MA (hormonelt/stressutløst antakelig). Vi prøvde i 4 år. Så enden på visa ble tvungen og ufrivillig for oss. 

Hadde jeg visst det skulle jeg selvsagt aldri prøvd i utgangspunktet, men;

utover det ville nok jeg bare tatt et forsøk og nederlag av gangen? 

Penger er jo en begrensning for de fleste, eventuelt helse. 

Jeg tror man bare kommer til et punkt hvor man kjenner at man må stoppe, sette et punktum for IVF og planlegging av sex rundt EL.

Men man vil vel alltid håpe så lenge man er i fertil alder? 🤷‍♀️ Spesielt om man ikke har barn?

 

Endret 1. januar 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Klarte å få nr 1 etter mange forsøk og mange spontan aborter, men nr 2 måtte jeg tilslutt gi meg på. Mange hormonsprøyter og medisiner, mange positive tester som ble mens, og mange spontanaborter. Tilslutt ble det for tøft psykisk i tillegg til fysisk så jeg vi måtte bare ta et valg. Jeg vet jeg gjorde det riktige valget, men litt sårt er det innerst inne.

Anonymkode: 19eec...68b

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg også har tenkt mye på.

Vi er heldig som allerede har ett barn, men spesielt jeg ønsker ett til.

Jeg ble gravid i fjor høst. Det endte med spontanabort i uke 7. Hele prosessen rundt dette har påvirket meg veldig. Det var en MA og jeg måtte ha behandling for å få fjernet restene av graviditeten. Fikk store blødninger, besvimte og ble kjørt til sykehuset i ambulanse. Ble møtt med veldig lite empati på sykehuset. Jeg måtte til slutt ha utskrapning og det var helt forferdelig.

Mitt dilemma er at jeg ikke vet om jeg orker i en alder av 42 år å ta sjansen på å gå igjennom dette igjen. I tillegg har jeg tenkt på alt det andre som kan skje pga høyere risiko mtp min alder: sykdom hos barnet, dødfødsel osv. Hadde vi fått et sykt barn måtte vi trolig flyttet fra huset vårt, sluttet i jobb og fått en total omveltning av livet. Og ikke minst fått mye mindre tid og overskudd med det barnet vi allerede har. 

Så selv om det er vondt å tenke på at vår 3 år gamle datter ikke får søsken, så tenker jeg det er det beste for alle parter å gi seg med babyprosjektet nå. Man skal ha overskudd til å ha (flere) barn også.

Anonymkode: bc0ba...b94

[AnonymBruker]

5 år. 6 hormonkurer. 7 prøverørsforsøk. Jeg var fysisk og psykisk utslitt, karrieren led, mitt sosiale liv var satt på vent, og forholdet led. 

Den største lettelsen var da vi var ferdig med siste forsøk, og følte oss helt ferdig. Det er 10 år siden vi satt strek, og jeg har ikke angret et sekund. 

Jeg angrer heller ikke et sekund på de fem årene, for jeg vet vi ga alt. 

Jeg har aldri vært lykkeligere i livet enn jeg er nå. Vi har det fantastisk sammen, og lever vårt beste liv, uten barn. 

Anonymkode: de81e...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2020 den 16.16):

Som tråden sier.. når er nok, nok? Når slutter man og prøve, gir opp drømmen om egne barn? Noen som kan dele noen tanker og erfaringer? Har selv forsøkt i mange år, prøverør og hele greia. Blitt gravid etter inseminering en gang, men mistet etter ca 6 uker. Ellers har det ikke skjedd noe, annet enn stor hjertesorg, depresjon og tunge tider. Så når er det nok? Synes det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Legene mener vi gjerne må prøve mer, ingenting som tilsier at det ikke skal gå. Men man kan jo ikke holde på for evig og til enhver pris..

Anonymkode: b695a...3b5

Egg donasjon i utlandet da har dere prøvd det?

Anonymkode: 5d064...bde

[Jdz]

Jeg skulle ønsket vi ga oss tidligere. Når vi bestemte oss for at nok var nok slo oss raskt til ro med det, men forholdet mellom oss ble aldri det samme igjen. Er skilt i dag. Var virkelig ikke verdt det.

[AnonymBruker]

Uff jeg er så evig takknemlig at jeg blir lett gravid og selv med 3 MA med kompliksasjoner har jeg likevel 3 barn (et med sjelden genfeil og masse utfordringer). Jeg tenker jeg må være takknemlig og det har jeg vært hele veien, jeg har aldri forventet å bli gravid, jeg har aldri forventet noen av barna og jeg har alltid blitt veldig trist ved hver en MA og veldig lykkelig ved hver en liten baby som har kommet. Selv barnet som har hatt det meste av problemer og fortsatt nok vil ha hele livet så er jeg så takknemlig fordi det gav oss en mulighet til å åpne øynene ytterligere og se verdien av å være to og se hvor heldige vi er for hvert eneste steg som går i rett retning om det så er musesteg. 

Jeg er så lei for at det å bli mamma ikke er like lett for alle og jeg synes alle par som er velegnet skulle fått gleden av å oppleve å få minst et barn ❤️❤️❤️ 

Lytt til deg selv og ikke la livet bli en evig kamp om å blir mor, men gi det en viss tid og så lev livet med de korta du har fått utdelt. 

Hvem vet kanskje kan du og din partner bety all verdens forskjell for et lite barn der ute som har fått tildelt en forferdelig familiesituasjon og trenger nettopp dere to personer som kan se barnet og trygge barnet og elske barnet slik alle barn skulle få oppleve å bli elsket? 
Kanskje dere skulle sett på muligheten for å bli fosterforeldre? 
Det finnes barn der ute som gråter seg i søvn hver natt som er redde og kalde og som blir utsatt for de mest horrible ting i de omgivelsene som skulle være deres trygge base. 
Kanskje dere kan utgjøre en forskjell for et barn som trenger dere?

Anonymkode: 5d064...bde

[AnonymBruker]

Hva med eggdonasjon? Det gir deg jo store muligheter dersom utfordringen deres er egne egg, og ikke noe strukturmessige utfordringer ift. livmor, eller mannens sædceller. 

Anonymkode: d3f3a...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Egg donasjon i utlandet da har dere prøvd det?

Anonymkode: 5d064...bde

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva med eggdonasjon? Det gir deg jo store muligheter dersom utfordringen deres er egne egg, og ikke noe strukturmessige utfordringer ift. livmor, eller mannens sædceller. 

Anonymkode: d3f3a...011

Bare gi dere. 

Alle vi som har slitt med ufrivillig barnløshet har virkelig, virkelig, virkelig.... vurdert og lest om alle alternativer.

Det mest meningsløse vi hører og leser er de som skriver råd om hva vi bør gjøre.... I form av donasjon, eller adopsjon. Håper dere ikke oppfører dere slik om det er nære venner eller familie som sliter. 

Anonymkode: de81e...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva med eggdonasjon? Det gir deg jo store muligheter dersom utfordringen deres er egne egg, og ikke noe strukturmessige utfordringer ift. livmor, eller mannens sædceller. 

Anonymkode: d3f3a...011

Da føder man jo ikke sitt eget barn men noen andres...🙄

Anonymkode: d4d46...6d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Uff jeg er så evig takknemlig at jeg blir lett gravid og selv med 3 MA med kompliksasjoner har jeg likevel 3 barn (et med sjelden genfeil og masse utfordringer). Jeg tenker jeg må være takknemlig og det har jeg vært hele veien, jeg har aldri forventet å bli gravid, jeg har aldri forventet noen av barna og jeg har alltid blitt veldig trist ved hver en MA og veldig lykkelig ved hver en liten baby som har kommet. Selv barnet som har hatt det meste av problemer og fortsatt nok vil ha hele livet så er jeg så takknemlig fordi det gav oss en mulighet til å åpne øynene ytterligere og se verdien av å være to og se hvor heldige vi er for hvert eneste steg som går i rett retning om det så er musesteg. 

Jeg er så lei for at det å bli mamma ikke er like lett for alle og jeg synes alle par som er velegnet skulle fått gleden av å oppleve å få minst et barn ❤️❤️❤️ 

Lytt til deg selv og ikke la livet bli en evig kamp om å blir mor, men gi det en viss tid og så lev livet med de korta du har fått utdelt. 

Hvem vet kanskje kan du og din partner bety all verdens forskjell for et lite barn der ute som har fått tildelt en forferdelig familiesituasjon og trenger nettopp dere to personer som kan se barnet og trygge barnet og elske barnet slik alle barn skulle få oppleve å bli elsket? 
Kanskje dere skulle sett på muligheten for å bli fosterforeldre? 
Det finnes barn der ute som gråter seg i søvn hver natt som er redde og kalde og som blir utsatt for de mest horrible ting i de omgivelsene som skulle være deres trygge base. 
Kanskje dere kan utgjøre en forskjell for et barn som trenger dere?

Anonymkode: 5d064...bde

Usikker på om du mente det godt her, men hvorfor skriver du «Uff jeg er så evig takknemlig at jeg blir lett gravid og selv med 3 MA med kompliksasjoner har jeg likevel 3 barn»? Hva skal hjelpe med dette? Syns egentlig hele innlegget ditt ble ganske ufølsomt. 

Hvorfor skal ufrivillig barnløse få slengt i trynet at det er barn som gråter seg til søvne hver natt? Kan ikke du utgjøre den forskjellen selv? Du kan adoptere selv med barn fra før. 

«Lev livet med de korta du har fått utdelt» 🙄 

Nei syns hele innlegget ditt var stygt å unødvendig. 

Ts ønsker å høre fra andre ufrivillig barnløse og ikke noen som skryter regelrett over hvor lett det var å få barn, bla bla bla. 

Anonymkode: 02ca5...1b0