Livredd for å bli en dårlig mor

[AnonymBruker]

Jeg har ingen barn, og er heller ikke gravid. Jeg har svært lyst til å oppleve å bli mor en dag, og jeg er fylt 30, så det begynner å haste litt med å komme i gang. Men, jeg er så redd for å bli en dårlig mor. Nå i julen var vi sammen med min svigerinne, mannen, og barna deres, og en av dagene ble den yngste av dem (ca 3 år) overtrøtt på kvelden, og hun gråt og ingenting ble rett for henne. Hun nektet å dele den siste bananen med søskenet, og sa hun skulle ha hele bananen selv til kvelds. Ikke fikk hunden vår lov til å gå forbi henne, moren fikk ikke lov til å sitte i nærheten av henne, osv. Alt var galt, og hun gråt i omtrent en time. Kjente at jeg ble mer og mer irritert. Foreldrene hennes taklet henne bra, spurte om hun ville sitte litt i fred, osv. 

Jeg har tenkt over hva jeg ville gjort i samme situasjon, og jeg merker at det jeg hadde mest lyst til var å si i fra om at hun måtte oppføre seg skikkelig. Greit nok at hun er trøtt, men man deler bananen, eller så får man ikke banan i det hele tatt. Og om hun ikke vil spise maten hun får tilbud om (var både skive, rugsprø. og frokostblanding hun kinne velge mellom, men ingenting av dette var rett, og hun gråt fordi hun ikke kunne få hele bananen i steden), får hun legge seg uten mat. Og hun hadde heller ikke fått lov til å bestemme hvor hunden eller andre skal gå, fordi hun er trøtt. Tenker at jeg hadde sagt hun fikk spise kveldsmaten, eller bare tatt henne med på badet/fjernet henne fra hele situasjonen, og fått henne i seng så fort som mulig.

Jeg forstår veldig godt at jenta var overtrøtt, jeg forstår også at hun bare er 3 år, og derfor ikke tenker på samme måte som meg. Og dess mer jeg tenker på situasjonen, dess mer tenker jeg at jeg kommer til å bli en forferdelig mor, og det er så vondt. Blir det anderledes med mine egne barn? Vil jeg bli mer tålmodig, eller er jeg en lost cause som aldri bør få barn?

Anonymkode: 75413...cfb

[AnonymBruker]

Jeg er pedagog og tenker at din måte å tenke på i denne situasjonen er helt fair. Barn som er blitt så overtrøtte/overstimulerer at de har «bikket over» og ikke greier å håndtere følelsene sine (noe som er helt vanlig for en treåring) trenger tydelige grenser i situasjonen. Samtidig som man setter grenser og ikke «duller» (lar barnet få viljen sin, når det åpenbart er så forvirret selv) så kan man vise varme, forståelse og tålmodighet.

Selv hadde jeg ikke latt barnet bestemme hvor andre skal gå/sitte etc. Men jeg hatt gitt ett par sjanser når det gjaldt maten. Deretter ville jeg tatt barnet ut av situasjonen og rommet og roet ned/ ventet til barnet ble rolig. Deretter prøvd å ta en liten prat dersom barnet var mottagelig for det for så å legge barnet.

Du vil nok endre både tanker og ditt mønster når du får egne barn. Men det at du vil sette mer grenser tenker jeg bare er positivt så lenge det ikke blir en motsetning til tålmodighet og varme.

 

Anonymkode: 285c8...985