Klarer ikke glemme min første kjærlighet

[AnonymBruker]

Først vil jeg starte med å si at jeg har mann og barn, og er lykkelig og fornøyd med livet.

Allikevel vender tankene tilbake til min første kjærlighet fra en tid til en annen. Oftere i det siste. Vi matchet tilnærmet perfekt på de store spørsmålene i livet, og hadde det utrolig fint sammen. Lik familiebakgrunn og like fremtidsvisjoner. Jeg tror aldri jeg kom helt over ham da det kun var praktiske omstendigheter som gjorde at det ikke ble oss, ikke noe annet. 
 

Jeg vet ikke om jeg romantiserer det hele noe voldsomt, for det er jo ikke sikkert vi hadde fungert som voksne selv om vi gjorde det i slutten av tenårene/starten av 20-årene. Til tross for dette så sitter jeg med en klump i magen når jeg tenker på hva som kunne vært. En sorg, rett og slett. 
 

Jeg kan jo ikke ha det sånn for alltid, jeg har som sagt mann og barn som jeg elsker over alt. Derfor får jeg så dårlig samvittighet når tankene mine vandrer hen til et tenkt liv med ham jeg aldri helt ga slipp på. 

Hvordan kan jeg bli kvitt denne klumpen i magen og denne «drømmen om hva som kunne ha vært»? 

Anonymkode: 07a1e...21b

[Gjest Celina holmkold]

Jeg personlig har aldri tenkt på min første kjærlighet etter at vi gjorde det slutt, men vi var helt forskjellige, og det vi hadde det helt annerledes med oss i mellom. Men, hvor lenge siden er dette? Fordi jeg tror dette er mer normalt enn hva du egentlig tror. Mange ser tilbake på sin første kjærlighet dersom de hadde det bra, så tror ikke du er alene. Men har du det slik konstant, eller er dette følelser som kommer og går? 

[AnonymBruker]

Celina holmkold skrev (1 minutt siden):

Jeg personlig har aldri tenkt på min første kjærlighet etter at vi gjorde det slutt, men vi var helt forskjellige, og det vi hadde det helt annerledes med oss i mellom. Men, hvor lenge siden er dette? Fordi jeg tror dette er mer normalt enn hva du egentlig tror. Mange ser tilbake på sin første kjærlighet dersom de hadde det bra, så tror ikke du er alene. Men har du det slik konstant, eller er dette følelser som kommer og går? 

Vi er i starten av 30-årene nå, så det er over 10 år siden. 
 

Følelsene har vært der helt siden «det ikke ble oss», men av og på. Når jeg har datet noen i 20-årene ble han glemt en periode, før han dukket opp igjen. Da jeg møtte mannen min var han ute av tankene i en god stund, men de siste 2-3 årene har jeg tenkt på ham hvertfall et par ganger i måneden. 
 

Jeg lurer bare sånn på hva som kunne ha vært. Det er idiotisk, jeg vet. 

Anonymkode: 07a1e...21b

[Gjest shash90]

Hvis du er lykkelig og fornøyd med livet. Hvorfor tenker du alternativt? Hva som kunne ha vært? Virker ikke som du er fornøyd med det du har nå.

Men det er mange som ikke glemmer første kjærlighet. Da tenker jeg ikke på første kjæresten man fikk, men første kjærlighet som i gjensidig romantisk forelskelse. Husk at alle endrer seg over tid. Er ikke sikkert eksen din er den samme mannen du romantiserer nå. 

Endret 28. desember 2020 av shash90

[Bøtteballetten]

Det har forsåvidt ikke jeg heller. Men det er temmelig uaktuelt med noe nytt forsøk. Tenker som så at fungerer det ikke på første forsøk, så gjør det neppe det på forsøk 2 eller 5 for den del.

[AnonymBruker]

shash90 skrev (26 minutter siden):

Hvis du er lykkelig og fornøyd med livet. Hvorfor tenker du alternativt? Hva som kunne ha vært? Virker ikke som du er fornøyd med det du har nå.

Men det er mange som ikke glemmer første kjærlighet. Da tenker jeg ikke på første kjæresten man fikk, men første kjærlighet som i gjensidig romantisk forelskelse. Husk at alle endrer seg over tid. Er ikke sikkert eksen din er den samme mannen du romantiserer nå. 

Selvsagt har mannen sine små ting som ikke er 100%, men det har vel jeg og. Så jeg er så fornøyd som jeg kan være. Det er bare at jeg fant ingen feil med min første kjærlighet. Men som du sier - på 10 år har mye skjedd, og verken han eller jeg er nok den samme som vi var den gang. 

Anonymkode: 07a1e...21b

[AnonymBruker]

Bøtteballetten skrev (27 minutter siden):

Det har forsåvidt ikke jeg heller. Men det er temmelig uaktuelt med noe nytt forsøk. Tenker som så at fungerer det ikke på første forsøk, så gjør det neppe det på forsøk 2 eller 5 for den del.

Problemet er ikke at det ikke fungerte mellom oss. Omstendighetene (mangeårige studier, flytting osv) gjorde at forholdene ikke lå til rette på daværende tidspunkt. 
 

Det er kanskje derfor jeg tenker så mye på hva som kunne vært. Hvordan vi hadde vært sammen nå, hvor vi har falt mer på plass i livene våre.

Anonymkode: 07a1e...21b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Først vil jeg starte med å si at jeg har mann og barn, og er lykkelig og fornøyd med livet.

Allikevel vender tankene tilbake til min første kjærlighet fra en tid til en annen. Oftere i det siste. Vi matchet tilnærmet perfekt på de store spørsmålene i livet, og hadde det utrolig fint sammen. Lik familiebakgrunn og like fremtidsvisjoner. Jeg tror aldri jeg kom helt over ham da det kun var praktiske omstendigheter som gjorde at det ikke ble oss, ikke noe annet. 
 

Jeg vet ikke om jeg romantiserer det hele noe voldsomt, for det er jo ikke sikkert vi hadde fungert som voksne selv om vi gjorde det i slutten av tenårene/starten av 20-årene. Til tross for dette så sitter jeg med en klump i magen når jeg tenker på hva som kunne vært. En sorg, rett og slett. 
 

Jeg kan jo ikke ha det sånn for alltid, jeg har som sagt mann og barn som jeg elsker over alt. Derfor får jeg så dårlig samvittighet når tankene mine vandrer hen til et tenkt liv med ham jeg aldri helt ga slipp på. 

Hvordan kan jeg bli kvitt denne klumpen i magen og denne «drømmen om hva som kunne ha vært»? 

Anonymkode: 07a1e...21b

Ja, du romantiserer for mye. Det hadde nok ikke blitt så bra som du tror. Tenker at det du har nå er mye bedre enn det som det kunne ha vært hadde du blitt med din første kjærlighet. 

Anonymkode: d0bb7...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Først vil jeg starte med å si at jeg har mann og barn, og er lykkelig og fornøyd med livet.

Allikevel vender tankene tilbake til min første kjærlighet fra en tid til en annen. Oftere i det siste. Vi matchet tilnærmet perfekt på de store spørsmålene i livet, og hadde det utrolig fint sammen. Lik familiebakgrunn og like fremtidsvisjoner. Jeg tror aldri jeg kom helt over ham da det kun var praktiske omstendigheter som gjorde at det ikke ble oss, ikke noe annet. 
 

Jeg vet ikke om jeg romantiserer det hele noe voldsomt, for det er jo ikke sikkert vi hadde fungert som voksne selv om vi gjorde det i slutten av tenårene/starten av 20-årene. Til tross for dette så sitter jeg med en klump i magen når jeg tenker på hva som kunne vært. En sorg, rett og slett. 
 

Jeg kan jo ikke ha det sånn for alltid, jeg har som sagt mann og barn som jeg elsker over alt. Derfor får jeg så dårlig samvittighet når tankene mine vandrer hen til et tenkt liv med ham jeg aldri helt ga slipp på. 

Hvordan kan jeg bli kvitt denne klumpen i magen og denne «drømmen om hva som kunne ha vært»? 

Anonymkode: 07a1e...21b

Det er vanskelig å glemme noen som gjorde inntrykk på deg. Noen mennesker treffer man og de setter dype spor. Kjemien dere i mellom var nok veldig sterk, og det er det ikke mange mennesker man opplever med. Jeg tror du bare skal godta at det er der, men ikke dyrke det. Ofte lurer vi på og undres over alt som ikke ble, vi mennesker er sånn. Du får ikke endret fortiden uansett. Det har gått flere år nå, du sier du både har mann og barn som du elsker, fokuser på det. Det som kunne ha vært, ble ikke, og det får du ikke gjort noe med. Som med mye annet i livet. Livet er sånn og da er det lite hensiktsmessig å la det oppta tanker og energi. Prøv å meditere, så du kan gi slipp på det. (Finnes en del gode meditasjons videoer på YouTube) Vet hvordan det er å holde fast ved noen. Sender deg en tanke klem 🌟

Anonymkode: 25b99...421

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så rart. Ti år er ikke så lenge som det virker når du er ung  Jeg hadde også ting jeg trodde jeg aldri skulle få på avstand fordi jeg tenkte på dem ti år senere, men brått var det gått tjue år, og minnet var mye fjernere...

Aksepter at tanken er der, smil litt av den. Dukker nok opp fordi hverdagen ikke består av bare nyforelskelse mer. Men tenk på det på samme måte som andre ønskedrømmer - kanskje du drømte om å leve et glamorøst singelliv i New York, om å bli danser, om å leve et år på loffen i Asia, om å jobbe som modell - Ting som nå er temmelig urealistiske pga barn, alder, faktisk liv. Det er ikke farlig å la tanken gå til «om jeg bare hadde -« en gang i blant, men ta det for det det er: drømmerier.

Ikke la det ta glansen fra det fine i hverdagen din

Anonymkode: 076a5...1ef

[Bøtteballetten]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2020 den 16.00):

Problemet er ikke at det ikke fungerte mellom oss. Omstendighetene (mangeårige studier, flytting osv) gjorde at forholdene ikke lå til rette på daværende tidspunkt. 
 

Det er kanskje derfor jeg tenker så mye på hva som kunne vært. Hvordan vi hadde vært sammen nå, hvor vi har falt mer på plass i livene våre.

Anonymkode: 07a1e...21b

Skjønner.

Jeg tenker som så, at årene går. Vi mennesker er i stadig endring. Noen ganger så er endringene store. Det som var da, er ikke nødvendigvis det samme i dag. Kanskje romantiserer du det heller mye ? 

Jeg var heller ikke i et forhold. Det var mer på flørtestadiet, og vi fikk heller ikke testet ut noe forhold. Kan ikke si at jeg føler noen sorg over det nå i ettertid. Det hender jeg treffer på ham i ny og ne og at vi slår av en prat. Men jeg har aldri ønsket det annerledes, og heller aldri savnet det å fått testet ut et forhold med ham i dag. Han hører fortiden til. Og sånn skal det være. Jeg ønsker ham alt godt. Men han er ikke en del av mitt liv nå, det kommer han heller aldri til å bli. Jeg har gått videre. Det er ikke alt som er meant to be.

[AnonymBruker]

Han var tydeligvis ikke verdt å vente på den gang, så hvorfor skulle dere funke sammen med tanke på å oppdra barn og andre kompliserte ting? 

Anonymkode: 724a1...61d