Mannen min har utfordringer med sin voksne sønn, hvor lenge orker man?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen/gift i 16 år. Sønnen hans på 23 har hatt utfordringer med rus og psykiatri mange år. Det har gått så langt at siste månedene har jeg ikke kunne hatt han i huset, da det bare blir trøbbel, og han har utsatt meg for noe som er veldig vanskelig å legge bak seg, sånn med det første. Jeg har også et barn i tenårene som vet hva jeg har blitt utsatt for, og ønsker ikke å møte han nå.
Det fungerer greit i hverdagen, men så kommer jula feks. Da er det kjeft fra eks kona til mannen, sønnen klager, og stemninga blir jo ikke god. 
Jeg har nå bodd i dette i mange år, og nå vet jeg ikke om jeg orker mer. Foreldrene påstår han er på bedringens vei, men episoder som skjer «hele» tiden tyder jo på at det ikke stemmer helt. Han har aldri sagt unnskyld eller vært ydmyk over hva han har gjort. Han er syk, og trenger hjelp.
Har egentlig et ønske om å bli særboer til dette (om det gjør) roer seg ned. Ingen setter grenser eller foten ned, uten om meg, og jeg blir bare den stygge ulven. 
 

Noen som har vært i lignende situasjon?  Eller kan gi meg råd? Håper jo det skal gå over, men....

Anonymkode: 42465...d24

[AnonymBruker]

Er ikke foreldrene villige til å stille krav til sønnen og ser hans utfordringer er jeg redd det aldri kommer til å bli bedre. Særboer eller gjøre det slutt er vel alternativene. 

Anonymkode: 12cf1...9e6

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt å bli særbo. Du skylder barnet ditt stabilitet og ro.

Er selv mamma til en som har vært rusmisbruker. Du vet ikke hva som skjer rundt neste sving. Jeg sto i det fordi jeg måtte. 

Anonymkode: 8e452...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er ikke foreldrene villige til å stille krav til sønnen og ser hans utfordringer er jeg redd det aldri kommer til å bli bedre. Særboer eller gjøre det slutt er vel alternativene. 

Anonymkode: 12cf1...9e6

De ser han er syk, men gir penger og stiller opp med alt hele tiden. De vil jo helst at han skal få være hjemme selvom han ikke er helt nykter. I stede for at han skal havne i trøbbel. Han bor egentlig et par timer unna, men han er stadig hjemme i byen her vi bor. 

Synes det er trist at man skal skille seg pga en mann på 23 som ikke kan oppføre seg. Men ser jo selv at dette kanskje er håpløst. 

Anonymkode: 42465...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde valgt å bli særbo. Du skylder barnet ditt stabilitet og ro.

Er selv mamma til en som har vært rusmisbruker. Du vet ikke hva som skjer rundt neste sving. Jeg sto i det fordi jeg måtte. 

Anonymkode: 8e452...f15

Han har jo ikke vært hos oss på en god stund nå, og hvis jeg skal fortsette dette, kan ikke stesønn komme hjem hit før han eventuelt blir frisk(ere), og har søkt hjelp. Må si det blir tungt for meg også, spesielt slitsomt er det med eksen som bare mener jeg må skjerpe meg. Føler ingenting blir tatt seriøst, bare dyttet under teppet. 
 

Tok du sønnen din inn selvom han var ruset/aggressiv? Jeg er egentlig blitt redd stesønnen min, og det er veldig trist. 

Anonymkode: 42465...d24

[Nymerïa]

Jeg synes ikke det er noe galt i at du sier at dette er mer enn du kan eller vil forholde deg til. Men er du sikker på at alternativene er enten at mannen din også kutter ut sin sønn eller at dere skilles? Hvorfor er det ikke en mulighet at mannen din er sammen med sønnen sin i jula et annet sted?

Du er ikke et dårlig menneske for at du trekker deg unna, men jeg håper du klarer å støtte og respektere mannen din for å bry seg om sin egen sønn så lenge han selv ønsker det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vi har vært sammen/gift i 16 år. Sønnen hans på 23 har hatt utfordringer med rus og psykiatri mange år. Det har gått så langt at siste månedene har jeg ikke kunne hatt han i huset, da det bare blir trøbbel, og han har utsatt meg for noe som er veldig vanskelig å legge bak seg, sånn med det første. Jeg har også et barn i tenårene som vet hva jeg har blitt utsatt for, og ønsker ikke å møte han nå.
Det fungerer greit i hverdagen, men så kommer jula feks. Da er det kjeft fra eks kona til mannen, sønnen klager, og stemninga blir jo ikke god. 
Jeg har nå bodd i dette i mange år, og nå vet jeg ikke om jeg orker mer. Foreldrene påstår han er på bedringens vei, men episoder som skjer «hele» tiden tyder jo på at det ikke stemmer helt. Han har aldri sagt unnskyld eller vært ydmyk over hva han har gjort. Han er syk, og trenger hjelp.
Har egentlig et ønske om å bli særboer til dette (om det gjør) roer seg ned. Ingen setter grenser eller foten ned, uten om meg, og jeg blir bare den stygge ulven. 
 

Noen som har vært i lignende situasjon?  Eller kan gi meg råd? Håper jo det skal gå over, men....

Anonymkode: 42465...d24

Jeg er i noenlunde samme situasjon, men jeg er mor til den voksne sønnen med problemer. Jeg har ingen problemer med å forstå at andre ikke orker å stå i dette, eller forholde seg til det. Det er vanskelig nok for oss som er biologiske foreldre. Du må tenke på barnet ditt, og jeg vil nok råde deg til å flytte ut for å skjerme den. 

Anonymkode: 5b724...e72

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (Akkurat nå):

Jeg synes ikke det er noe galt i at du sier at dette er mer enn du kan eller vil forholde deg til. Men er du sikker på at alternativene er enten at mannen din også kutter ut sin sønn eller at dere skilles? Hvorfor er det ikke en mulighet at mannen din er sammen med sønnen sin i jula et annet sted?

Du er ikke et dårlig menneske for at du trekker deg unna, men jeg håper du klarer å støtte og respektere mannen din for å bry seg om sin egen sønn så lenge han selv ønsker det.

Ja, barnet mitt var sammen med sin far, så jeg tilbydde meg å sove borte. Det trengte jeg bare en dag sa mannen, han tok med seg sønnen til en onkel et par dager. Men likevel blir det drama, da sønnen ikke klarer å følge avtaler, så han står her på døra og vil inn. Mannen må da sende han avgårde igjen, som da er veldig trist for han. 
Har sagt at det er så mange muligheter for å treffes/dra til sønnen på besøk. Men det gjør mannen aldri. Tror han ikke orker. 

Anonymkode: 42465...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han har jo ikke vært hos oss på en god stund nå, og hvis jeg skal fortsette dette, kan ikke stesønn komme hjem hit før han eventuelt blir frisk(ere), og har søkt hjelp. Må si det blir tungt for meg også, spesielt slitsomt er det med eksen som bare mener jeg må skjerpe meg. Føler ingenting blir tatt seriøst, bare dyttet under teppet. 
 

Tok du sønnen din inn selvom han var ruset/aggressiv? Jeg er egentlig blitt redd stesønnen min, og det er veldig trist. 

Anonymkode: 42465...d24

Jeg var aldri redd min sønn. Jeg satte himmel og jord i bevegelse da rusmisbruket ble avslørt. Han var mindreårig og bodde hjemme. Mange instanser involvert, men det var Uteteamet i kommunen som hjalp mest for rusmisbrukeren. Uten de hadde nok ikke barnet mitt kommet på rett kjøl.

Anonymkode: 8e452...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg var aldri redd min sønn. Jeg satte himmel og jord i bevegelse da rusmisbruket ble avslørt. Han var mindreårig og bodde hjemme. Mange instanser involvert, men det var Uteteamet i kommunen som hjalp mest for rusmisbrukeren. Uten de hadde nok ikke barnet mitt kommet på rett kjøl.

Anonymkode: 8e452...f15

Så godt å høre at han er på rett kjøl. Burde absolutt vært tiltak inne før han ble myndig og kunne velge selv... Men jeg håper jo ennå, min mann sier at han til tider har mistet håpet.

Anonymkode: 42465...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er i noenlunde samme situasjon, men jeg er mor til den voksne sønnen med problemer. Jeg har ingen problemer med å forstå at andre ikke orker å stå i dette, eller forholde seg til det. Det er vanskelig nok for oss som er biologiske foreldre. Du må tenke på barnet ditt, og jeg vil nok råde deg til å flytte ut for å skjerme den. 

Anonymkode: 5b724...e72

Ja, nå er barnet i slutten av tenårene, så han begynner snart i en jobb der han er to uker vekk, to uker hjemme. Men jeg ønsker jo virkelig at han vil komme hjem å føle seg trygg hjemme der han har bodd største delen av livet sitt. Selvom han blir voksen, så vil jeg at han skal kunne komme hjem og vite at ting er rolig og fredelig. 

Anonymkode: 42465...d24