5 åring som sliter

[AnonymBruker]

Sønnen min på 5 år "sliter".Han er ofte sint og negativ. Samtidig er han verdens snilleste. Han er stolt av å hjelpe, han gir bort leker til vennene sine fordi han vil glede de, han er empatisk, glad i familien, glad i dyr osv. Hvis han mislykkes er tingen han prøver på dum, eller personene han er sammen med er dumme. Han har høye forventninger til ting, som feks bursdagsfeiringer, og når han kommer til selskapet kan han bli "redd" i gangen og vil helst hjem (da tar det ofte 20 minutt før han løsner og går inn med meg). De andre barna i barnehagen danser og synger, mens han vil til mamma. Jeg mistenker dårlig selvbilde, kombinert med at han er skilsmissebarn som slites mellom to hjem. Det er så vondt å se på. jeg har kontaktet PPT for å få hjelp, men de bruker så lang tid og jeg vil aller helst hjelpe gutten min NÅ 

Er det noen som kjenner igjen dette og har råd? 

Anonymkode: 8d48b...b05

[Ilmimo]

Slik var min eldste også. Sosial og snill og heilt normal i både fysisk og mental utvikling. Men han kunne bli heilt rasande om det var noko han ikkje fekk til og han kunne bli veldig utilpass og usikker i f eks bursdager. Eg huska at eg bekymra meg ein del for dette, men det hadde ingenting for seg, for han vokste det gradvis av seg😊 Er no 10 år og er ein heilt super gutt på alle område 😍 Han kan fortsatt bli fortvila når det er ting han ikkje klarer eller forstår (f eks ved lekser/skolearbeid), og då bebreider han seg sjøl. Men dette jobbar både me og læraren systematisk med, og han modnast der og.

 

[Gjest WhisperingWind]

Min kan også bli skikkelig frustrert når han ikke får til noe.

Men vi tar tak i det med en gang at om vi enten tar en liten pause for å så prøve igjen. Og det er også greit å be om litt hjelp. 

Han er nå utrolig flink til å faktisk be om hjelp uten at han føler at det på noen måte er et nederlag. 

[AnonymBruker]

Vår er ikke skilsmissebarn eller har dårlig selvbilde, men var ellers veldig lik. 

Her handla det mer om et barn med stor innlevelse, så alt opplevdes så sterkt, og ting lett ble overveldende. Kombinert med er kontrollbehov, behov for å ha oversikt over omgivelsene sine, hva som skal skje. Høye krav til seg selv.

Vi jobba mye med å øve på at det er greit å ikke få til, forberede på forhånd om vi skulle noe, la barnet ta det i sitt tempo om det er noe nytt osv.

Det har gått seg til, og nå som 10-åring er han fremdeles en svært empatisk gutt, men det meste av det som var til hinder som liten er enten falt bort eller han håndterer det greit.

Anonymkode: 341f5...4c4