Angrer på at jeg ble gravid

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor mye av dette som er hormoner, eller om det rett og slett er stress som slår ut.

Jeg er 30+ uker på vei. Var mye dårlig i første trimester. Bekkenløsningen startet allerede da. Den har vært ganske ille. Og følelsen av å være fanget, lenket fast i egen kropp har bare økt og økt. 

Generelt har jeg vært i veldig godt humør i hele svangerskapet, til tross for at jeg har hatt mye vondt. Jeg har heller ikke vært plaget av humørsvingninger. Men jeg har brukt de siste månedene på å prøve holde humøret til mannen oppe. Han har vært konstant stresset pga jobb i forbindelse med korona. Denne måneden ble han sagt opp pga sjefen har gått konkurs. Jeg pleier å elske jula, men mannen har ikke hatt noe julestemning i år, og har generelt vært sur. 

Noen få dager før jul kjente jeg bare på at jeg er så sliten. Jeg er helt avhengig av hjelp fra mannen pga bekkenløsningen, og skjønner jo at det er ekstra jobb og kilde til stress for han også. Men føler jeg er alene om å prøve å holde humøret oppe. Men nå kjennes det som om det har gått tomt. Den siste uka har rett og slett vært fæl. Det var bedre når jeg var alene hos mine foreldre i jula (han måtte jobbe). Men nå som jeg er hjemme igjen er det samme situasjonen på nytt. Han blir sur om jeg er hos foreldrene mine, fordi han blir ensom. Men han er i konstant dårlig humør uansett hvor han er. 

Det hjelper ikke å snakke med han heller. Jeg er ikke redd for å si ifra om ting. Og har tatt praten med han flere ganger, med det resultat at humøret hans blir verre. 

Han gleder seg derimot veldig til at barnet kommer. Mye av det vi trenger har kommet på plass. Jeg gledet meg også mye tidligere. Men nå gjør jeg det ikke lenger. Når jeg våkner om morgenen så håper jeg på at alt var en drøm, at jeg aldri var gravid. Men der er magen når jeg våkner. Og jeg kjenner bare på denne tomheten. Føler han viser liten forståelse for hvor slitsomt det er å være gravid. Han var feks utrolig negativ til at jeg skulle få meg krykker. (Skaffet meg selvfølgelig krykkene for det, og sa ifra da jeg ble nokså provosert). 

Og det er merkbart at humøret mitt nå i det siste har hatt enda mer negativ innvirking på mannens humør. Det blir som en vond spiral. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Ønsker bare at mannen kunne tatt initiativ til å prøve å muntre meg opp for en gangs skyld. At han kunne vist forståelse for tingene jeg stresser for (er mer enn det som står her). At det ikke bare er enveiskjørt. Akkurat nå vil jeg bare vekk. Vekk fra mannen, vekk fra graviditeten. Jeg har lyst å kunne løpe. 

 

Anonymkode: 090c5...3a4

[Gåsemor]

Først og fremst mange klemmer til deg♥️

Barnet høres ut som er ønsket, og det kommer nok til å gå fint, men jeg tror at kommunikasjonen mellom dere bør løses før barnet kommer. Gjennom fødsel og barseltid vil du trenge han.  

Til de praktiske tingene hjemme, kunne du fått en nær venninne, søster, mor eller lignende til å hjelpe deg et par timer? 

Jeg er selv gravid med mye komplikasjoner i svangerskapet og min mann har tidligere vært arbeidsledig. Det er tøffe perioder, og menn er ikke alltid så glad i å snakke om ting som oss kvinner. Kan det være han trenger litt tid på å fordøye at han er arbeidsledig? Det er også stressende og tidkrevende å søke jobber og forberede seg til intervju når man blir tvunget til det. Følelsen av å være utenfor arbeidslivet er heller ikke noe god og usikkerheten at han ikke vet hvor lenge det varer. 

Kan du bestille en ekstra time snarest hos jordmor å snakke om dette? 

[Raven.Writingdesk]

Dere er i en ekstra sårbar situasjon. Det er i første omgang naturlig at man er både stresset og presset grunnet barnet, men at mannen din mistet jobben forsterker stresset. Det er helt naturlig at mannen din kan føle på både sorg og bekymringer når han mister jobben sin, her tenker jeg det er viktig at du ikke «underdriver» eller bagatelliserer hans situasjon. Det er selvfølgelig sårt at han er nedstemt og ikke har julestemning. Likevel er det faktisk forståelig. At du dermed også kjenner bekymring og stress øke er igjen også naturlig. 
Jeg tenker du kan sette deg ned med mannen din og si det som det er: si at du er lei deg fordi han har mistet jobben, og at du ser han er nedstemt. Samtidig trenger du at han er der for deg og barnet, og at han ikke lar sorgen over å miste jobben overskygge hverdagen dere har sammen. Det hjelper forøvrig ingen heller. Du kan også forklare at det betyr veldig mye for deg hvordan hans hverdag er, og om han har tunge dager så blir dine dager også tunge, og du vil at dere skal løfte hverandre opp og frem, ikke dra hverandre ned. Så du ønsker en endring og bevisstgjøring. 
Dette er nok kanskje siste jula dere har anledning til at det bare er dere to, på en veldig lang stund. Forsøk å gjør det beste utav det. 
 

- Til deg, så håper jeg du også tar vare på deg selv. Jeg håper du klarer å få ei fin jul, situasjonen til tross. At du også har tunge stunder er normalt. Men forsøk å kos deg med magen, det er en så kort periode av livet ditt, snart er det bare et minne. Du skal snart bli mor, og det krever sitt. Stå på, snakk med mannen din, dette går nok bra