Vurderer kutte kontakt med foreldrene mine pga fremtidig scenario...

[AnonymBruker]

Ble neglisjert i barndommen og har aldri hatt god kontakt med foreldrene mine. Foreldrene mine har psykiske og fysiske diagnoser, og jeg har psykiske vansker. Skikkelig trøblete barndom. 

Kuttet en periode kontakten med de, men da ble det full ballubas fra dem, de kontaktet alle i familien, de kontaktet politiet, sykehuset osv osv med bekymrings meldinger om meg. I deres hode er de helt normale og jeg er den unormale. De lider også av noe skizofreni og har ikke helt realistisk kontakt med omverdenen. 

De driver ikke med psykisk vold, de henger bare ikke helt med... De har alltid vært i sin egen boble. 
 

Nå har jeg fått litt kontakt med de igjen. Ikke god kontakt, men vi prater. Men jeg er veldig usikker. De er nå helt avskåret fra omverden og har ingen venner eller jobb. De begynner også å bli gamle. 

De har et veldig gammeldags syn ang at barn skal ta vare på de eldre foreldre når de trenger det. De forventer at jeg skal sosialisere dem, fordi de gjorde det med sine foreldre igjen. 
 

Jeg begynner å grue meg veldig til en av de går bort, for da forventer de at jeg skal være den eneste personen i den gjenlatte sitt liv... De begge vil nok gå bort mye tidligere enn gjennomsnittet pga dårlig helse og fysisk sykdom. 

De har aldri snakket med meg om følelser og de var aldri der for meg da jeg var liten. Har prøvet snakke med de om dette, men det går ikke inn. De stiller seg helt uforstående til hva jeg sier, men sier de forventer at jeg skal være følelsesmessig tilstede for de når de er gamle...

Jeg vurderer igjen å kutte kontakt med de, for å slippe være der for den etterlatte... de brydde seg ikke noe om meg da jeg var liten, de bryr seg ikke om meg nå, og de mener dette skal starte fra min side når en av de går bort. 

De forventer bare at jeg skal være der for dem når de trenger det emosjonelt, men jeg har ikke noe å gi dem...De forventer at jeg alltid ber inn til alle høytider. De forventer å bli vartet opp med middag og i ferier. De forventer også at jeg skal stille opp økonomisk, men jeg er på minstesats som ufør. 
 

De forventer også at jeg skal få meg en mann, gifte meg, få barn osv, for de mener dette er den eneste veien til å bli lykkelig. Slik som de gjorde. Selv om de egentlig er dypt misfornøyde med både hverandre og hvordan livene deres ble. Jeg ønsker meg ikke barn for jeg tror ikke jeg hadde klart å ta vare på et annet vesen i verden. Ikke et gang et kjæledyr... Jeg sliter selv veldig psykisk og er ufør. Men det eneste de hører da, er at jeg har masse tid til overs. Og jeg merker de blir stresset over at jeg er over 30 år og ikke enda fått barn. Samtale emnet om barn tas opp av dem hver gang vi prater. 
 

Jeg får kptsd plager bare av å snakke med de i 5 min... jeg klarer ikke dette. Det blir en for stor byrde. 
 

Men jeg skulle jo ønsket å ha kontakt med dem... men det blir vell for dumt og det blir alt for sårende og evt trekke meg unna når en av de går bort. Er derfor jeg begynner å få tanker nå om å trekke meg unna før... jeg syntes dette er veldig vanskelig, og vet ikke hva jeg skal gjøre. 
 

Jeg vet det ikke er normalt å tenke som jeg gjør... ingen tenker slik om sine foreldre. Man er det for foreldrene sine, de ga meg jo et liv. Men igjen, vi er ikke som alle andre familier...

Anonymkode: ec8db...aa8

[Jadaomatte]

Det høres ut som om du ikke skylder de en eneste ting. Har du en psykolog du kan snakke med?

Tenk på deg selv, de har ødelagt nok for deg.❤️

Endret 26. desember 2020 av Jadaomatte

[AnonymBruker]

Jadaomatte skrev (2 minutter siden):

Det høres ut som om du ikke skylder de en eneste ting. Har du en psykolog du kan snakke med?

Tenk på deg selv, de har ødelagt nok for deg.❤️

Takk ❤️

Har en psykolog som vet om barndommen min, men jeg har ikke turt å ta opp dette der, for føler jeg rett og slett høres ondskapsfull ut 😰

ts

Anonymkode: ec8db...aa8

[Jadaomatte]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk ❤️

Har en psykolog som vet om barndommen min, men jeg har ikke turt å ta opp dette der, for føler jeg rett og slett høres ondskapsfull ut 😰

ts

Anonymkode: ec8db...aa8

Det er du ikke. Sliter med det samme , har hatt en rufsete barndom, men langt fra så vond som din. Så jeg regner med at psykologen har hørt om dilemmaet ditt før. (Tviler på at vi to er de eneste🙃)

❤️
 

Endret 26. desember 2020 av Jadaomatte

[Jadaomatte]

Du er veldig flink til å ordlegge deg, kanskje du kunne ha skrevet dette til psykologen din?

 

[Gjest WhisperingWind]

Barn skylder ikke foreldre en dritt. Punktum. 

Om de har gitt barna en god og trygg oppvekst så vil mest sannsynlig barna stille opp for dem i fremtiden og ønske å ha foreldrene sine i livet sitt. 

Så, nei. Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for å ikke være der for dem når de aldri var der for deg. 

Min sønn skylder ikke meg noe. 

Jeg lagde han, jeg brakte han inn i denne verden og min jobb og plikt er å gi han kjærlighet, veiledning og støtte gjennom livet. 

Når han er voksen og selvstendig skal han ut i verden og skape sitt eget liv og leve for seg selv. 

Om jeg har gjort en god nok jobb så vil han ønske å ha meg i livet sitt. 

Jeg skapte han iallefall ikke for å ta vare på meg når jeg blir gammel! 

Det finnes det andre instanser for. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk ❤️

Har en psykolog som vet om barndommen min, men jeg har ikke turt å ta opp dette der, for føler jeg rett og slett høres ondskapsfull ut 😰

ts

Anonymkode: ec8db...aa8

Å få barn, Ts, er den mest egoistiske handlingen et menneske kan unne seg. Derfor skylder ikke barn sine foreldre noe som helst, men foreldre skylder sina barn alt. 
 

Tankegodset ditt om at en skal føle noe for sine foreldre eller «skylder dem» å ta vare på dem i alderdommen stammer fra gamle dager, før eldreomsorg. I gamle dager fikk folk barn fortid man måtte ha barn for å ikke dø av sult som gammel. Nå tar staten seg av gamle foreldre. Og du kan nyte livet, sånn det er ment å være. Det moderne samfunnet er fantastisk - dra nytte av det.   

Anonymkode: aff45...cb0

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten, og vil gi deg en god klem ❤️

Jeg har måttet kutte ut min mor da jeg ikke har kapasitet til å ta meg av henne. Rådgiveren hennes sa rett og slett at jeg burde melde meg av som pårørende. For da kunne de hjelpe mye mer. Hun er schizofren og alkoholiker og bryr seg ikke noe om meg eller mine. Hun ringer kun når hun trenger noe og,som deg, så sliter jeg selv psykisk og har ikke noe å gi. Jeg har ingen penger og kjører ikke bil. Men hun var på vei til å slite ut mannen min, og da sa jeg stopp! 

Det har resultert i at hun har blitt tatt mye mer vare på av det offentlige. 

Det er vonde følelser. Vonde. Man føler seg så slem. Men hvis de er som min mor, så bryr de seg egentlig ikke. De kan få hjelp av kyndige. Og du kan få et håndterbart liv.

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: a5b22...016

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt innafor å kutte kontakten dersom det er det beste for deg. I tillegg tror jeg du fint kan ta det opp med psykologen din. Mannen min har kuttet ut moren sin, og snakker med sin psykolog om det. Har ikke blitt dømt for det, ofte skjønner psykologer at man bare må gjøre det som er best for en selv. Til og med slike ting.

Anonymkode: b5092...1b6

[AnonymBruker]

Nei vet du hva. Kutt kontakten om det er det beste for deg, vi er så heldige her i landet at de kommer til å bli godt tatt hånd om. 

Anonymkode: 3e3b3...120

[AnonymBruker]

Du skylder ikke foreldrene dine noe som helst. Derimot skylder du deg selv å ta så godt vare på deg selv som du bare kan. Du skal si nei til ting som føles som en byrde for deg. Jeg har en far som har behandlet meg som søppel hele livet. Hele barndommen og mitt voksne liv, som søppel. Jeg har greid å kutte han nesten helt ut, men han ringer meg ofte og jeg svarer han kanskje 4 ganger i året hvis han ringer når jeg har en god dag. Som oftest er det noe han vil at jeg skal gjøre for ham. Jeg vil ikke gjøre noe som helst, fordi jeg er fullstendig vettskremt når jeg er i nærheten av ham. Nå sist fortalte han om en operasjon han skulle igjennom, og han trengte min hjelp i etterkant da til å stelle og pleie ham. Noe som er fullstendig bullshit, da han har kjæreste og hjemmesykepleie. Så jeg sa nei. Fordi alle celler i kroppen min skriker nei. Hvis jeg skal kunne leve et normalt liv med jobb, barn og alt det der, så er det ikke plass til ham. Så bare beskytt deg selv og si nei.

Anonymkode: 4420e...f9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk ❤️

Har en psykolog som vet om barndommen min, men jeg har ikke turt å ta opp dette der, for føler jeg rett og slett høres ondskapsfull ut 😰

ts

Anonymkode: ec8db...aa8

Det er ikke slemt, det er kalde fakta👍 Ta det som det er, og drit i dårlig samvittighetsrøret. Lev livet ditt du, det fortjener du.

Anonymkode: 509f1...669

[AnonymBruker]

Folk er ulike, og du må gjør det som føles riktig for deg. 

Anonymkode: 3fdda...956