Dere som er syke /uføre, hvordan er parforholdet

[AnonymBruker]

Har vært syk i fire år, både fysisk og psykisk. Mye å ramse opp hva jeg plages med, er mye sengeliggende. 

Vi har klart oss veldig bra i denne tiden, bra sexliv og krangler aldri. 

Føler på håpløshet, og mye sinne /tristhet over at livet ble så hardt. Har vel vært igjennom en sorgprosses og er nå litt resignert. Mannen min sier han aldri vil gå fra meg eller slutte å elske meg og føle lyst, men merker det blir vanskeligere å tro på, og tenker endel på det. 

Vi prater sammen, men tenker at noe er kanskje litt for vanskelig å være ærlig om.. 

Hvordan komme seg best igjennom dette? 

 

Anonymkode: 7a9ce...4ea

[AnonymBruker]

Det er tøft til tider. Jeg tror mannen kjenner mye fortvilelse fordi dette ikke er noe han kan hjelpe med. Jeg er også usynlig syk, og det er vanskelig for han å forså. Men vi har også herlige tider og slikt, men vanskelig å ikke være slik man brukte.

Anonymkode: 1d0a9...a28

[AnonymBruker]

Jeg er så syk at jeg ikke kan ha noen kjæreste. 

Anonymkode: c389d...d0a

[AnonymBruker]

Jeg pleier å unngå å si noe som helst om mine utfordringer i alle relasjoner og spør aldri andre enn evt helsepersonell om hjelp, så ingen noensinne har anledning til å anklage meg for å være en belastning selv om jeg er aldri så ufør. 

Anonymkode: be7ea...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg pleier å unngå å si noe som helst om mine utfordringer i alle relasjoner og spør aldri andre enn evt helsepersonell om hjelp, så ingen noensinne har anledning til å anklage meg for å være en belastning selv om jeg er aldri så ufør. 

Anonymkode: be7ea...eda

Det handler ikke bare om hva man sier.

Jeg klagde og søt lite til eksen, var heller ikke sur eller sint, mest trøtt egentlig. Det framkom i ettertid at både andre og han var sint fordi jeg ikke "presterte" som syk. Heldigvis er jeg kvitt ham i dag. Selv om jeg er funksjonsfrisk nå, med videreutdanning og jobb, kunne jeg aldri igjen ha stolt på en mann som ikke har ryggen min når jeg trenger det. Nye kjæresten har helt andre holdninger. 

Anonymkode: 504dc...4ad

[AnonymBruker]

Nå ble vi sammen før jeg ble syk. Ellers hadde jeg nok vært aleine. Har jo dårlig samvittighet for at jeg ble syk og for mannen min som må leve med meg. 

Er også usynlig syk. 

Ts

Anonymkode: 7a9ce...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå ble vi sammen før jeg ble syk. Ellers hadde jeg nok vært aleine. Har jo dårlig samvittighet for at jeg ble syk og for mannen min som må leve med meg. 

Er også usynlig syk. 

Ts

Anonymkode: 7a9ce...4ea

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for det TS. Du kan jo ikke noe for at du har blitt syk🤗 Det høres ut som at du har en mann som takler at du er syk og det har mye å si for forholdet! Jeg hadde mange av de samme tankene som du har nå, men det blir bedre etterhvert. Du må prøve å tro på at han ikke vil forlate deg og at han elsker deg, uavhengig sykdom. 

 

Jeg var syk da jeg ble sammen med samboeren min (usynlig syk) og det har til tider vært tøft, spesielt i begynnelsen da vi var unge, men nå går det veldig bra. Vi har vært sammen i 10 år snart. 

Anonymkode: 9d325...3ef

[Gjest byråkrati]

Finnes ingen fasit. For noen fungerer brutal ærlighet best, der man sier fra om det som plager og man forsøker finne en løsning så best som mulig. For eks kan man bli tjukk når man er mye sengeliggende. Om det betyr mye for partner kan man da åpne opp for at det er ok å si fra om. Den syke kan da forsøke så best som mulig å trene litt, spise mindre eller partner må akseptere at du ikke lenger vil være den sylslanke og leve med det. Men det at han "får lov" å være ærlig om det betyr da at du må tåle psykisk å vite at det er det han egentlig tenker. Så det er et tveegget sverd. Han er ærlig og du kan stole på at han alltid sier fra og du trenger ikke gå tenke at "kanskje tenker han det eller slik, og føler sånn og slik". Men du må tåle og klare leve med de mer brutale sannhetene som kommer ut av det

For andre fungerer det å gjøre det beste ut av det, fokusere på det positive og ikke fokusere på ting som man tenker ikke kan endres. 

Uansett så er forhold aldri 100% trygge. Den ene kan forlate deg eller dø. Slik er det i alle forhold. Man må bare stole på og sette pris på at partner er her akkurat nå, og nyte de gode stundene. Om det skulle bli brudd, så blir det brudd. Men å bekymre seg for det nå vil ikke gjøre det mindre smertefult eller gjøre forholdet bedre. Det som gjør forholdet best er å stole på partner og forsøke ha det fint de stundene man er sammen. 

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 5 år da jeg brått fikk alvorlig grad ME og ble helt sengeliggende på et mørkt rom i ca 2 år. Ble etterhvert bedre, men husbunden. Min mann har aldri vurdert å gå, sier han, vi elsker hverandre og han har vært en fantastisk støtte for meg. ME har vært en enormt tøff påkjenning fysisk, psykisk og kognitivt. Men har hjulpet mye å ha han.

Anonymkode: 1674c...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg pleier å unngå å si noe som helst om mine utfordringer i alle relasjoner og spør aldri andre enn evt helsepersonell om hjelp, så ingen noensinne har anledning til å anklage meg for å være en belastning selv om jeg er aldri så ufør. 

Anonymkode: be7ea...eda

Nå får ikke alle helsepersonell til å hjelpe, da.....

Vi har ikke i praksis noe samliv nå, han tar seg av absolutt alt omtrent.

Sex klarer jeg dessverre ikke ha.

Det går nok en periode til, men kan ikke se for meg at han holder ut lenge slik det er nå.

Det tristeste for meg er selvsagt at jeg heller ikke kan være vanlig mamma....

Prøver å gjøre alt for å bli bedre, og tenke minst mulig fremtidig. 

Anonymkode: ab542...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nå ble vi sammen før jeg ble syk. Ellers hadde jeg nok vært aleine. Har jo dårlig samvittighet for at jeg ble syk og for mannen min som må leve med meg. 

Er også usynlig syk. 

Ts

Anonymkode: 7a9ce...4ea

Samme her, vi har vært sammen i 20 år.

Men.....jeg klandrer ham ikke om han en dag går.

Jeg ønsker ham det beste. Men samtidig prøver jeg ikke snakke så mye om det.

Jeg vil ikke påvirke ham noen veier, et sånt valg får han ta selv uansett livssituasjon. 

Anonymkode: ab542...4ab

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere kvinner som er uføre, ingen av dem har noen problemer med å få eller holde på kjærester. Virker ikke som dette er et problem for uføre og syke damer i hvertfall, det er nok langt vanskeligere for uføre menn.

Anonymkode: e70c8...25c

[Gjest byråkrati]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner flere kvinner som er uføre, ingen av dem har noen problemer med å få eller holde på kjærester. Virker ikke som dette er et problem for uføre og syke damer i hvertfall, det er nok langt vanskeligere for uføre menn.

Anonymkode: e70c8...25c

Så konstruktiv innlegg, gitt. Hvordan vurderer du din egen holdning til menn, kvinner og uføre? Tenker du det har positiv eller negativ påvirkning på om du kan få deg partner?

[AnonymBruker]

byråkrati skrev (1 time siden):

Finnes ingen fasit. For noen fungerer brutal ærlighet best, der man sier fra om det som plager og man forsøker finne en løsning så best som mulig. For eks kan man bli tjukk når man er mye sengeliggende. Om det betyr mye for partner kan man da åpne opp for at det er ok å si fra om. Den syke kan da forsøke så best som mulig å trene litt, spise mindre eller partner må akseptere at du ikke lenger vil være den sylslanke og leve med det. Men det at han "får lov" å være ærlig om det betyr da at du må tåle psykisk å vite at det er det han egentlig tenker. Så det er et tveegget sverd. Han er ærlig og du kan stole på at han alltid sier fra og du trenger ikke gå tenke at "kanskje tenker han det eller slik, og føler sånn og slik". Men du må tåle og klare leve med de mer brutale sannhetene som kommer ut av det

For andre fungerer det å gjøre det beste ut av det, fokusere på det positive og ikke fokusere på ting som man tenker ikke kan endres. 

Uansett så er forhold aldri 100% trygge. Den ene kan forlate deg eller dø. Slik er det i alle forhold. Man må bare stole på og sette pris på at partner er her akkurat nå, og nyte de gode stundene. Om det skulle bli brudd, så blir det brudd. Men å bekymre seg for det nå vil ikke gjøre det mindre smertefult eller gjøre forholdet bedre. Det som gjør forholdet best er å stole på partner og forsøke ha det fint de stundene man er sammen. 

Sengeliggende betyr ikke automatisk overvektig.. Jeg er blitt undervektig pga dårlig matlyst. 

Tenker at det du egentlig ville fram til med innlegget ditt, var å si at uføre er overvektige og late. 

Anonymkode: 7a9ce...4ea

[AnonymBruker]

50 minutter siden, byråkrati said:

Så konstruktiv innlegg, gitt. Hvordan vurderer du din egen holdning til menn, kvinner og uføre? Tenker du det har positiv eller negativ påvirkning på om du kan få deg partner?

Hæ? Dette innlegget forstår jeg ingenting av... Hva er det du prater om egentlig?

Anonymkode: e70c8...25c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er så syk at jeg ikke kan ha noen kjæreste. 

Anonymkode: c389d...d0a

❤️

Anonymkode: c2a3d...da4

[Gjest byråkrati]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hæ? Dette innlegget forstår jeg ingenting av... Hva er det du prater om egentlig?

Anonymkode: e70c8...25c

Så du forstår, men ønsker ikke svare

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå får ikke alle helsepersonell til å hjelpe, da.....

Vi har ikke i praksis noe samliv nå, han tar seg av absolutt alt omtrent.

Sex klarer jeg dessverre ikke ha.

Det går nok en periode til, men kan ikke se for meg at han holder ut lenge slik det er nå.

Det tristeste for meg er selvsagt at jeg heller ikke kan være vanlig mamma....

Prøver å gjøre alt for å bli bedre, og tenke minst mulig fremtidig. 

Anonymkode: ab542...4ab

❤️

Anonymkode: c2a3d...da4

[AnonymBruker]

Dette spørsmålet var kanskje mer rettet mot dem som er syk. Men... kan jeg svare fordet?

Jeg er sammen med en ufør, psykisk syk mann. Det er så tungt! Jeg føler jeg må være sterkere enn det jeg er. At jeg må bære ansvaret for begge to, spesielt økonomisk. Jeg er konstant bekymret og redd for framtiden. Livet kjennes ensomt ut. Mine drømmer legges på hylla. Enda vanskeligere er det at han ikke viser noen vilje i å ta tak i sin egen helse. Vil ikke forsøke terapi, vil ikke prøve medisiner, vil ikke forsøke å balansere søvnrytme, diett eller noen form for trening. Ikke en gang for min skyld. Det kjennes ikke ut som om han elsker meg.

Samtidig virker det som om at jeg bare må holde ut alt, fordi hvis jeg ikke godtar han som han er, så elsker jeg vistnok ikke han. Urettferdig

Anonymkode: d6e25...fd4

[AnonymBruker]

Ei i familien min er sengeliggende pga sykdom, og er følgelig ufør. Samlivet er så som så. Hun må stole på det han sier, men det har visst seg at han har løyet og økonomisk bedratt henne gjennom mange år.
 

Vi i familien har kommet mer inn i bildet de siste årene og håper at mannen hennes snart forsvinner ut av bildet. 

Anonymkode: 55dee...232