Hvordan tok du tilbake sexlivet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høres om andre som har erfaring fra en lignende situasjon som min, håper at det blir respektert, at ikke denne tråden sklir ut i masse synsing og avsporinger. 

Min situasjon er da at jeg akkurat har begynt på 40-årene, og har har et forhold til en flott jente, som har vart i veldig mange år. Som forhold flest så var sexlivet spennende, utforskende og ofte i begynnelsen. Men hos oss så ble avstanden til hverdagen langt større enn hos folk flest. Det varierer hvor ofte vi har sex, men det er nok mer riktig å si på månedlig basis enn på ukentlig basis. Det bunner mye i at det er der hennes behov ligger, hun er gjerne med på sex oftere, men har ikke behov for det, og da blir det sånn for meg (over tid) at det blir naturlig å følge hennes mønster. For meg er det stor forskjell på om hun blir med på sex, enn at jeg merker at hun har virkelig lyst på sex. Jeg må understreke at dette handler ikke om noen form for sexpress, men mer at den mentale koblingen uteblir, og at det er meg det føles feil for å ha mer sex enn hennes behov, ikke for henne. Vi har også ulike seksuelle preferanser, og det er så klart med på å skape utfordringer, men skoen trykker nok mer på det at vi er to forskjellige seksuelle vesener. 

Vi er så heldige at vi kommuniserer veldig godt sammen. Vi har snakket om dette i hundrevis av timer, og har funnet løsninger som får hverdagskabalen til å gå opp. I hvert fall i teorien. Hun føler selv hun ikke har noe å klage på, mens jeg er i en posisjon hvor det er veldig mye seksuell frustrasjon. Det kan enkelte ganger gå ut over hverdagene, men samtidig er det ikke slik at det preger forholdet. Det store problemet er nok at det preger mitt sexliv. For jeg har alltid hatt et ganske utsvevende sexliv med mange partnere, og med mange kinks. Jeg har alltid hatt en markant seksualitet, jeg har egentlig vært veldig trygg på min seksualitet og den delen av meg har vært en kilde til utrolig mye glede og mening i livet mitt. Ikke fordi det har tatt over, men mer fordi det fyller hull og lager en god helhet. 

For mange år siden, hvor vi bare la alt på bordet og var dønn ærlige med hverandre, så endte det opp med at hun ga grønt lys til at jeg kunne ha sex med andre, innenfor en del rammer og regler. Dette er noe jeg har benyttet meg av, men ikke i veldig stor grad. I begynnelsen var det så klart en prøve på hvor sterkt forholdet var, men nå har den statusen blitt en naturlig del av livet, og ikke noe som preger dagene på noen måte. 

Egentlig burde alt være kjempefint for meg, men det er det ikke. Hodet mitt er like seksuelt påskrudd som det alltid har vært, begjæret er fullt til stede, men det er krøll på koblingen i mellom kropp og hode, og slik har det vært en stund, og jeg tror det er økende. Det er ikke potensproblemer, eller noe sånt - det er bare at jeg er redd for at min seksualitet er i ferd med å forme seg rundt hennes seksualitet. Det er kanskje logisk, når man har en hverdag hvor sexen for det meste ikke er til stede, så blir jo det selvforsterkende.

Det er jo noe veldig med det åpne forholdet enn hverdagen. Man blir jo rett og slett god og trygg på det man øver på mye. Med et åpent forhold som blir brukt et par ganger i året, og månedlig sex, så føler jeg meg utrygg og ute av trening. Jeg skal være så ubeskjeden å si at jeg er en veldig kjekk mann (og vi er et pent par), jeg er i grunnen trygg på seksualiteten min, men likevel så kjenner jeg at seksualiteten min er i ferd med å visne hen. 

Selv har jeg tenkt at jeg må bare utnytte de mulighetene jeg har med et åpent forhold, og komme meg i gang igjen før for mange mentale barrierer rekker å få et godt feste. Men det er lettere sagt enn gjort, et åpent forhold krever vanvittig mye logistikk, særlig i 2021, da er det nesten umulig. Det blir ikke alle dryppene i hverdagen som vedlikeholder det hele, det blir ikke en kjappis i dusjen, morgensex i helgene, ivrige hender under pleddet i sofaen. I stede blir det det å finne noen andre med samme preferanser, som aksepterer at man er i et åpent forhold (i en mindre by), som har muligheten i en travel hverdag, som man kanskje skal møte på et hotellrom på et bestemt klokkeslett - det blir noe mekanisk over det, det får ikke bygge seg opp naturlig, slik det alltid har gjort i mine tidligere forhold på hjemmebane. Jeg tror egentlig utroskap krever mye mindre enn et åpent forhold gjør, for å være helt ærlig. Og singeltilværelsen er også enklere, for det er veldig mange jenter og damer som vegrer seg for å ha sex med noen i åpent forhold, terskelen er langt lavere for å få til noe når man begge er single, med en avtale at det ikke blir noe mer. Kanskje fordi ene parten holder den døren åpen, uten å si noe? 

Men denne skjebnen deler jeg jo garantert med mange andre. Hvordan har dere fått til å komme dere ut av en lignende situasjon? Å gå ut av forholdet er ikke noe jeg ønsker, og det er i endre mindre aktuelt å starte i den enden. Jeg har det ellers ganske så bra i hverdagen og forholdet, men dette preger meg i stadig større grad. Jeg trenger på ene siden å få utløp for det, men på andre siden er jeg i ferd med å miste den sterke motivasjonen jeg alltid har hatt, bare fordi jeg begynner å akseptere skjebnen min, tror jeg. 

Hjelp meg med noen gode tanker. Det kan jo være at noe så enkelt som at logistikken er problemet. Eller at jeg kanskje trenger en fast elskerinne jeg treffer på fast basis. Få høre hva som fikset dette for deg. 

Anonymkode: 6734c...68c

[AnonymBruker]

Fryktelig frustrerende at jeg ikke leste korrektur før jeg postet, det ble mye tanker og følelser, og dermed litt rotete. Men problemstillingen kommer forhåpentligvis fullgodt frem. 

Anonymkode: 6734c...68c

[AnonymBruker]

Er litt i samme situasjon som deg. Masse intimitet og følelser i starten, nå etter 15 år, dabbet mye av og føler at vi mer og mer er en institusjon enn familie. Prøver ta det opp, hun forstår og sier også det ligger på henne, men det skjer ikke noe. 

For meg er det ikke et tema med åpent forhold. Enten må vi få det til eller så må vi gå fra hverandre. Har ikke troen på at et åpent forhold vil løse noe mellom oss annet enn avstanden følelsesmessig øker ytterligere. 

Anonymkode: 5322d...202

[Hippogriff]

For meg høres det ut som at en mer fast elskerinne som du kan ha samvær av et visst omfang og lengde (for eksempel hele helger), kan være noe for deg. Da rekker man utvikle noe samhørighet og intimitet, og god kommunikasjon i forkant av samværet og under selve samværet. For meg er det en ganske viktig del av et seksuelt forhold, så jeg skjønner godt at en times rent sextreff på et hotellrom ikke gjør det for deg.

Det er vel flere ting man må passe på.

Det ene er klare avtaler. Viktig at alle involverte har det klart for seg hva som kan - og ikke minst hva som ikke kan - skje.

Det andre er følelser. Det er veldig ok å ha sterkt varme følelser for en elsker. For meg er det faktisk nokså essensielt for å kunne ha glede av sexen. Så er det hvilke følelser som er ok og ikke. Når man begynner å dagdrømme om å skifte beite, har man fort gått i en felle.

Det tredje jeg vil nevne til deg er fokus på din faste partner. Dette er en skikkelig felle. Du kan ikke sitte i hverdagen med din partner og dagdrømme mot elskerinnen i så stor grad at du ikke pleier forholdet til partner. Da er veien kort til kollaps hjemme. 

Jeg tror du kan ha god sjanse til å finne kvinner som kan ønske å være en del av et slikt opplegg.

Jeg tok takknemlig mot et slikt tilbud fra en mann i et åpent forhold: Jeg stortrivdes som single og var særdeles lite interessert i å gjøre noe med den statusen, men er ingen fan av å ligge rundt med mange forskjellige. Et tilbud om godt vennskap og tilhørighet, god kommunikasjon og jevnlig, deilig, uforpliktende sex med en fast partner jeg stolte på og var glad i, var midt i blinken for meg. Det var en deilig gave og jeg er evig takknemlig for at han ga meg det.

Så gjelder det å være veldig åpen og kommunisere godt, slik at begge partner er innforstått med når leken ikke er god lenger og man bør avslutte.

Jeg syns du høres ut som en veldig ålreit og reflektert fyr, det samme gjelder partneren din, og jeg håper dere finner en god løsning for dere. 

Lykke til! 

[Trolltunge]

Her var det så mye tanker at jeg falt av. Spesielt når du tenker at utroskap er enklere enn åpent forhold. Hvordan skulle det...? 

Egentlig tror jeg at du har en identitet i ditt hode, som ALDER nå er i ferd med å endre litt på. Veldig vanlig da at spesielt menn finner seg absolutt alle andre forklaringer enn at det skjer noe i egen kropp med årene. 

For min mann begynte det i 40 årene. For min eks allerede i 30 årene. Min eks ble eks gjennom hans panikk. Jeg og min mann er gjennom det, og han har landet. Takk og lov! 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (41 minutter siden):

For meg høres det ut som at en mer fast elskerinne som du kan ha samvær av et visst omfang og lengde (for eksempel hele helger), kan være noe for deg. Da rekker man utvikle noe samhørighet og intimitet, og god kommunikasjon i forkant av samværet og under selve samværet. For meg er det en ganske viktig del av et seksuelt forhold, så jeg skjønner godt at en times rent sextreff på et hotellrom ikke gjør det for deg.

Det er vel flere ting man må passe på.

Det ene er klare avtaler. Viktig at alle involverte har det klart for seg hva som kan - og ikke minst hva som ikke kan - skje.

Det andre er følelser. Det er veldig ok å ha sterkt varme følelser for en elsker. For meg er det faktisk nokså essensielt for å kunne ha glede av sexen. Så er det hvilke følelser som er ok og ikke. Når man begynner å dagdrømme om å skifte beite, har man fort gått i en felle.

Det tredje jeg vil nevne til deg er fokus på din faste partner. Dette er en skikkelig felle. Du kan ikke sitte i hverdagen med din partner og dagdrømme mot elskerinnen i så stor grad at du ikke pleier forholdet til partner. Da er veien kort til kollaps hjemme. 

Jeg tror du kan ha god sjanse til å finne kvinner som kan ønske å være en del av et slikt opplegg.

Jeg tok takknemlig mot et slikt tilbud fra en mann i et åpent forhold: Jeg stortrivdes som single og var særdeles lite interessert i å gjøre noe med den statusen, men er ingen fan av å ligge rundt med mange forskjellige. Et tilbud om godt vennskap og tilhørighet, god kommunikasjon og jevnlig, deilig, uforpliktende sex med en fast partner jeg stolte på og var glad i, var midt i blinken for meg. Det var en deilig gave og jeg er evig takknemlig for at han ga meg det.

Så gjelder det å være veldig åpen og kommunisere godt, slik at begge partner er innforstått med når leken ikke er god lenger og man bør avslutte.

Jeg syns du høres ut som en veldig ålreit og reflektert fyr, det samme gjelder partneren din, og jeg håper dere finner en god løsning for dere. 

Lykke til! 

Takk for fine ord. Jeg har tenkt litt i den retningen, og akkurat som du sier, så er jeg veldig var for dette med følelsesmessig utroskap, og det ville for meg være 100% utenkelig, særlig når jeg har et forhold hvor kommunikasjonen og tilliten oss i mellom er kjempebra. Tanken på å komme i en situasjon hvor jeg utvikler følelser for andre, gjør meg rett og slett fysisk uvel. Det er sikkert et liv med mange sexpartnere som har formet meg slik, men jeg er skrudd sammen på en måte hvor sex og følelser er noe jeg aldri har slitt med å holde adskilt. 

I et åpent forhold er det vanskelig å si bastant at det ikke kommer noen skjær i sjøen, jeg kan utvikle følelser for noen andre og hun kan jo selvfølgelig få en reaksjon. Jeg føler meg veldig trygg på at det ikke blir å skje, men livet gir jo ingen garantier, åpent forhold eller ikke. Og det kan være at noe av forklaringen ligger der, for jeg er veldig bevisst på den potensielle fallgruven det å ha treff i det åpne forholdet er, og at det blir et faremoment, som gjør at jeg benytter meg av det åpne forholdet sjeldnere enn jeg burde, og dermed blir det en ond selvforsterkende sirkel. 

Jeg savner veldig hverdagsseksualiteten, altså ikke nødvendigvis sexen, men alt det som ligger rundt det. Blikkene, flørten, klapset på rumpa, overraskelsen i dusjen, spenningen når man legger seg om kvelden - jeg og samboeren min har alt det der, men når det så sjeldent leder til sex, så blir det på en måte uekte, om du skjønner hva jeg mener? Og det er kanskje noe som en fast seksualpartner kunne ha gjort noe med.

Trolltunge skrev (25 minutter siden):

Her var det så mye tanker at jeg falt av. Spesielt når du tenker at utroskap er enklere enn åpent forhold. Hvordan skulle det...? 

Egentlig tror jeg at du har en identitet i ditt hode, som ALDER nå er i ferd med å endre litt på. Veldig vanlig da at spesielt menn finner seg absolutt alle andre forklaringer enn at det skjer noe i egen kropp med årene. 

For min mann begynte det i 40 årene. For min eks allerede i 30 årene. Min eks ble eks gjennom hans panikk. Jeg og min mann er gjennom det, og han har landet. Takk og lov! 

Jeg vil jo ikke avfeie det du sier, men jeg kjenner meg jo ikke igjen i det. Om jeg gjør et tankeeksperiment at sexlivet med min samboer skulle bli hva det var i begynnelsen av forholdet, så hadde det vært helt fantastisk. Hodet mitt er fult av tanker og fantasier, og jeg må "ha en stund for meg selv" minst en gang om dagen. At man endrer seg med alder er jo helt naturlig, men jeg kjenner på ingen måte at det går ut over libido. Når jeg reflekterer litt bakover i tid, så blir det jo også sånn at min interesse for sex med andre henger sammen med hvor seksuelt aktiv jeg er på hjemmebane. Jeg er vel tross alt i en situasjon hvor jeg undertrykker seksualiteten min, og da blir hele den delen av meg understimulert. Jeg skal ikke legge skjul på at det gjør meg mer usikker på meg selv i møte med andre, når jeg hadde sex 5-7 ganger i uken, så gir det jo en mestringsfølelse. Når man har sex 1-2 ganger i måneden, så tror jeg kanskje at jeg blir bekymret for å være rusten, selv om ikke det nødvendigvis trenger å være sant. Men repetisjon gir jo trygghet, og det er kanskje mye det jeg mangler. 

Det med utroskap blir jo en avsporing, men ja, jeg tror faktisk utroskap, selv om helheten er verre, så kan akkurat den seksualiteten være bedre. Uansett hva man måtte mene om utroskap, så gir det en veldig spenning, og det følger ikke med en slags aftercare eller umiddelbar konsekvens. I alle fall så går man ikke inn i det med særlig mange tanker rundt det. I et åpent forhold så har man sex, så skal man hjem å snakke med partneren om det, og den samtalen vil alltid ha en risiko i seg. Og det å dra ut for å møte noen andre, med en tanke om at etter dette, så skal jeg hjem å snakke med partneren min om dette, hvor det aldri finns noen garanti for at man ikke får en reaksjon - det å ha det alvoret med seg inn i det som skal være et ukomplisert sexmøte kan definitivt gjøre noe med lysten.

Anonymkode: 6734c...68c

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Takk for fine ord. Jeg har tenkt litt i den retningen, og akkurat som du sier, så er jeg veldig var for dette med følelsesmessig utroskap, og det ville for meg være 100% utenkelig, særlig når jeg har et forhold hvor kommunikasjonen og tilliten oss i mellom er kjempebra. Tanken på å komme i en situasjon hvor jeg utvikler følelser for andre, gjør meg rett og slett fysisk uvel. Det er sikkert et liv med mange sexpartnere som har formet meg slik, men jeg er skrudd sammen på en måte hvor sex og følelser er noe jeg aldri har slitt med å holde adskilt. 

I et åpent forhold er det vanskelig å si bastant at det ikke kommer noen skjær i sjøen, jeg kan utvikle følelser for noen andre og hun kan jo selvfølgelig få en reaksjon. Jeg føler meg veldig trygg på at det ikke blir å skje, men livet gir jo ingen garantier, åpent forhold eller ikke. Og det kan være at noe av forklaringen ligger der, for jeg er veldig bevisst på den potensielle fallgruven det å ha treff i det åpne forholdet er, og at det blir et faremoment, som gjør at jeg benytter meg av det åpne forholdet sjeldnere enn jeg burde, og dermed blir det en ond selvforsterkende sirkel. 

Jeg savner veldig hverdagsseksualiteten, altså ikke nødvendigvis sexen, men alt det som ligger rundt det. Blikkene, flørten, klapset på rumpa, overraskelsen i dusjen, spenningen når man legger seg om kvelden - jeg og samboeren min har alt det der, men når det så sjeldent leder til sex, så blir det på en måte uekte, om du skjønner hva jeg mener? Og det er kanskje noe som en fast seksualpartner kunne ha gjort noe med.

Jeg vil jo ikke avfeie det du sier, men jeg kjenner meg jo ikke igjen i det. Om jeg gjør et tankeeksperiment at sexlivet med min samboer skulle bli hva det var i begynnelsen av forholdet, så hadde det vært helt fantastisk. Hodet mitt er fult av tanker og fantasier, og jeg må "ha en stund for meg selv" minst en gang om dagen. At man endrer seg med alder er jo helt naturlig, men jeg kjenner på ingen måte at det går ut over libido. Når jeg reflekterer litt bakover i tid, så blir det jo også sånn at min interesse for sex med andre henger sammen med hvor seksuelt aktiv jeg er på hjemmebane. Jeg er vel tross alt i en situasjon hvor jeg undertrykker seksualiteten min, og da blir hele den delen av meg understimulert. Jeg skal ikke legge skjul på at det gjør meg mer usikker på meg selv i møte med andre, når jeg hadde sex 5-7 ganger i uken, så gir det jo en mestringsfølelse. Når man har sex 1-2 ganger i måneden, så tror jeg kanskje at jeg blir bekymret for å være rusten, selv om ikke det nødvendigvis trenger å være sant. Men repetisjon gir jo trygghet, og det er kanskje mye det jeg mangler. 

Det med utroskap blir jo en avsporing, men ja, jeg tror faktisk utroskap, selv om helheten er verre, så kan akkurat den seksualiteten være bedre. Uansett hva man måtte mene om utroskap, så gir det en veldig spenning, og det følger ikke med en slags aftercare eller umiddelbar konsekvens. I alle fall så går man ikke inn i det med særlig mange tanker rundt det. I et åpent forhold så har man sex, så skal man hjem å snakke med partneren om det, og den samtalen vil alltid ha en risiko i seg. Og det å dra ut for å møte noen andre, med en tanke om at etter dette, så skal jeg hjem å snakke med partneren min om dette, hvor det aldri finns noen garanti for at man ikke får en reaksjon - det å ha det alvoret med seg inn i det som skal være et ukomplisert sexmøte kan definitivt gjøre noe med lysten.

Anonymkode: 6734c...68c

Jeg skal ikke skrive så mye, for å ikke tråkke på dine følelser, men jeg kjenner det veldig igjen. Bare at jeg ikke har kjent det i min egen kropp. 

Det betyr ikke at libido er dårlig, det er ofte små endringer, men nok til at menn føler på det og får litt panikk tydeligvis. 

Les gjerne litt om hva som skjer i kroppen til menn. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Jeg skal ikke skrive så mye, for å ikke tråkke på dine følelser, men jeg kjenner det veldig igjen. Bare at jeg ikke har kjent det i min egen kropp. 

Det betyr ikke at libido er dårlig, det er ofte små endringer, men nok til at menn føler på det og får litt panikk tydeligvis. 

Les gjerne litt om hva som skjer i kroppen til menn. 

Takk for innspillet, jeg er min egen kropp veldig bevisst, og kjenner ikke på noen forandringer i det seksuelle fra jeg var 25-30 år. Dette tror jeg i stor grad handler om hvordan hverdagen er bygget opp, og dynamikken i mellom min samboer og meg, samt det åpne forholdet og risikoen det medfører. Jeg aner en løsning igjennom å bryte ut av handlingsmønsteret som hverdagen har blitt, og det går mer på hvordan man går frem for å ta nettopp de nødvendige grepene. Jeg har en mistanke om at det blir en destruktiv selvforsterkende nedadgående spiral å ha sex sjeldent, og at hverdagen gjør at jeg er i ferd med å adoptere min samboers seksualitet, noe som i forhold til min seksualitet, føles som aseksualitet. 

Man blir hva man spiser sies det jo, og seksualiteten trenger å pleies og vedlikeholdes. Ved å undertrykke den, så kveler man den samtidig, og der føler jeg meg nå. Jeg mistenker dette handler mye om å ta et bevisst valg på det å sette av tid til sex i en travel hverdag, selv om det ikke er med min samboer. Og i et åpent forhold, kreves det at man vier ganske mye tid til det, og det kan for mange være utfordrende nok å finne tid til å pleie sexlivet med samboeren sin. 

Og det er klart, i 2020 har de fleste arenaer for flørt og sex blitt låst ned. Det har nok gjort at situasjonen virkelig har blitt til å ta og føle på. 

Anonymkode: 6734c...68c

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Takk for innspillet, jeg er min egen kropp veldig bevisst, og kjenner ikke på noen forandringer i det seksuelle fra jeg var 25-30 år. Dette tror jeg i stor grad handler om hvordan hverdagen er bygget opp, og dynamikken i mellom min samboer og meg, samt det åpne forholdet og risikoen det medfører. Jeg aner en løsning igjennom å bryte ut av handlingsmønsteret som hverdagen har blitt, og det går mer på hvordan man går frem for å ta nettopp de nødvendige grepene. Jeg har en mistanke om at det blir en destruktiv selvforsterkende nedadgående spiral å ha sex sjeldent, og at hverdagen gjør at jeg er i ferd med å adoptere min samboers seksualitet, noe som i forhold til min seksualitet, føles som aseksualitet. 

Man blir hva man spiser sies det jo, og seksualiteten trenger å pleies og vedlikeholdes. Ved å undertrykke den, så kveler man den samtidig, og der føler jeg meg nå. Jeg mistenker dette handler mye om å ta et bevisst valg på det å sette av tid til sex i en travel hverdag, selv om det ikke er med min samboer. Og i et åpent forhold, kreves det at man vier ganske mye tid til det, og det kan for mange være utfordrende nok å finne tid til å pleie sexlivet med samboeren sin. 

Og det er klart, i 2020 har de fleste arenaer for flørt og sex blitt låst ned. Det har nok gjort at situasjonen virkelig har blitt til å ta og føle på. 

Anonymkode: 6734c...68c

Ok. For å si det slik er du ganske unik dersom du gjennom livet har samme sexdrive som du var 25 år. 

Problemer oppstår oftest fordi menn vil tro det, overbeviser seg selv om det, og ubevisst søker sterkere og sterkere "lut" for å bevise det for seg selv. 

Veldig vanskelig å være partner gjennom slikt, og heldigvis er det en del menn som da etterhvert lander i at det har vært en utvikling, og at den utviklingen er til å leve med. 

Det er ingen krise å få litt lavere behov for sex. Det er normalt. 

Det er jakten på sterkere input (Yngre damer, "sterkere" porno, bli besatt på typen sex som tenner mest, et slags jag etter å være like kåt), for å bevare en illusjon av ingen endring som gir problemer. For menn og for partner. 

Jeg har vært gjennom dette med to menn. Ene forholdet røk, andre mannen landet i at det ikke er krise. Begge benektet og ville ikke vedkjenne seg noe endring. Det er vanlig, og det er en del av problemet at menn ikke vil vedkjenne seg noe som faktisk er normalt, og langt fra at de ikke lenger har libido overhodet. Som regel er det et helt greit nivå fremdeles. Det er kun en uproblematisk endring, til besettelse på at det ikke er endring overhodet gir ufine utslag. Litt slik desperat hankatt - oppførsel. 

De menn som aksepterer det som en del av livet får ingen slik krise, eller de kan legge det bak seg når de aksepterer. For det er egentlig ikke et problem, kun minimalt og normalt. 

At du mener at utroskap hadde skapt større spenning er et godt hint på at du søker sterkere input. Om du vil vedkjenne deg dette eller ikke. 

Endret 25. desember 2020 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 timer siden):

Ok. For å si det slik er du ganske unik dersom du gjennom livet har samme sexdrive som du var 25 år. 

Problemer oppstår oftest fordi menn vil tro det, overbeviser seg selv om det, og ubevisst søker sterkere og sterkere "lut" for å bevise det for seg selv. 

Veldig vanskelig å være partner gjennom slikt, og heldigvis er det en del menn som da etterhvert lander i at det har vært en utvikling, og at den utviklingen er til å leve med. 

Det er ingen krise å få litt lavere behov for sex. Det er normalt. 

Det er jakten på sterkere input (Yngre damer, "sterkere" porno, bli besatt på typen sex som tenner mest, et slags jag etter å være like kåt), for å bevare en illusjon av ingen endring som gir problemer. For menn og for partner. 

Jeg har vært gjennom dette med to menn. Ene forholdet røk, andre mannen landet i at det ikke er krise. Begge benektet og ville ikke vedkjenne seg noe endring. Det er vanlig, og det er en del av problemet at menn ikke vil vedkjenne seg noe som faktisk er normalt, og langt fra at de ikke lenger har libido overhodet. Som regel er det et helt greit nivå fremdeles. Det er kun en uproblematisk endring, til besettelse på at det ikke er endring overhodet gir ufine utslag. Litt slik desperat hankatt - oppførsel. 

De menn som aksepterer det som en del av livet får ingen slik krise, eller de kan legge det bak seg når de aksepterer. For det er egentlig ikke et problem, kun minimalt og normalt. 

At du mener at utroskap hadde skapt større spenning er et godt hint på at du søker sterkere input. Om du vil vedkjenne deg dette eller ikke. 

Jeg setter pris på at du velger å dele av dine livserfaringer, du har vært igjennom to slike hendelser, så blir vil det jo være naturlig om dette står igjen som veldig sterke opplevelser hos deg. Da er også fort gjort å projisere dine erfaringer over på andre, at det blir løsningen når du hører om denne typen problemer, men det finns tusenvis grunner til at dette kan oppstå.

Jeg sier ikke at jeg går igjennom livet med samme sexdrive som når jeg var 25, jeg sier at den ikke er nevneverdig forandret 15 år senere. Det er normalt at man taper noe og får andre ting igjennom livet, og som dominant masochist ser jeg at veldig mange, både menn og kvinner, kommer inn i miljøet og finner seg selv seksuelt i 40 årene, hvor man gjerne får den fine og sunne blandingen av behov for å utforske, og tryggheten på seg selv. Hos meg er det nok ikke sexdriven som er problemet, men den manglende tryggheten og anledningen, i kombinasjon. Og siden jeg har definert meg selv som kinkster siden jeg var rundt 20 år, så er det helt naturlig for meg å søke nye opplevelser. Det er ikke for å kompensere for noe, men fordi jeg liker det. Nå kjenner jeg ikke til vitenskapen bak det du sier, kanskje du kan linke til noe her? Men jeg tenker jo det er helt naturlig å søke nye opplevelser og utfordringer så lenge som man beholder eventyrlysten, enten det gjelder sex, reise, mat eller hva som helst annet. Når man trives i gamle rutiner, da tenker jeg man rett og slett begynner å bli gammel. 

At utroskap gir en sterkere spenning er jo noe ganske definert, det er jo en av de sterke drivkreftene bak det. Men jeg har jo ingen planer om utroskap, jeg bare argumenterer om at det er logistisk og kanskje også følelsesmessig enklere. Så hvorfor du mener jeg kan defineres av noe jeg ikke gjør, skjønner jeg ikke helt. 

Setter pris på at du deler, men de opplevelsene du har vært igjennom er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. 

Anonymkode: 6734c...68c

[AnonymBruker]

For øvrig er ikke lavere behov for sex problemet jeg ønsker løst. Problemet mitt føles mer som om jeg mister kontrollen over mitt eget sexliv, at det blir formet av omstendighetene mine, og at det igjen ikke passer med mitt behov for sex. 

Anonymkode: 6734c...68c

[AnonymBruker]

Hva vil du vi skal si? "Ok, takk for at du rapporterer og lykke til med å leve "happily ever after" i forholdet med ditt med en dame som høres ut som Cruella De Vil."

Dette kvinnemennesket som nedlater seg til sex med deg 1 gang per måned, driter i om du ligger med andre, og tydeligvis har hjernevasket deg til at "prate om det" erstatter et fungerende sexliv. Lykke til med det. Det må virkelig være viktig for deg at dere er et "pent par" å se på, for hun høres ut som en massiv bitch. 

Anonymkode: 063da...2c4