Tilgivelse

[AnonymBruker]

Hvordan tilgi og legge bak seg, ting som aldri har blitt gjort gått? 

Jeg har et familiemedlem som kom med da jeg giftet meg (ja det er en svigermor). Som jeg ikke klarer å forhold meg til. Men hun er jo en natulig del av mannen min sitt liv. Selv om det heldigvis ikke er en stor del. 

Saken er at hun har behandlet meg veldig dårlig. Og for noen år siden prøvde jeg å konfrontere henne. Trodde det skulle gjøre ting bedre. Jeg sa mye fint om henne. Og at jeg følte vi hadde hatt et veldig fint og nær forhold før vi fikk barn. Det er ikke helt sant, jeg har aldri følt at vi ikke matcher helt, men før barna kom var det i alle fall levelig. Jeg sa det fordi jeg tenkte det kunne være noe vi kunne jobbet oss tilbake til. At til tross for at jeg nå satt å kritiserte henne for at hun blandet seg så mye inn og kritiserte (alltid meg, ikke mannen min. Ingenting jeg gjør er rett eller bra nok), så var det liksom ikke slik at jeg mislikte henne eller henne som person. Men i stede for å prøve å møte meg, føler jeg hun brente alle broer, som kunne ledet tilbake til et litt mer ok forhold mellom oss. Hun kunne nemlig fortelle at hun helt siden starten hadde mislikt meg. Syntes jeg sa mye rart og oppførte meg merkelig. Ting jeg tidligere har betrodd henne om en vanskelig oppvekst i et forsøk på å knytte bånd med henne, vise at jeg hold av henne, og stolte på henne, ble brukt mot meg. At jeg var uoppdragen og illojal ovenfor egne foreldre som fortalte slike ting til henne. Til slutt satt jeg bare å gråt. Og på en eller annen måte ble det hele rundet av med at jeg hadde psykiske problemer og at hun på den måten liksom unnskyldte oppførselen min litt. 

Men jeg har ikke psykiske problemer. Og jeg trenger ikke å unnskylde oppførsel min. Det er det hun som bør. Men etter denne samtalen har hun heldigvis latt oss litt mer i fred. For å ikke oppskake med som er "psykisk syk" og trenger hjelp (hennes ord). Men nå vet jeg jo hva hun mener, syns og tenker om meg. Og hennes påtatt falskhet når vi prater og møtes gjør meg uvell. Jeg går ned flere kilo før besøkene hennes. Og blir ukonsentrert og irritabel. Ungene er glade i henne og naturligvis mannen min også (selv om de ikke har et spesielt nært forhold). Hvordan klare å gi en stor f i kjæringa og hva hun tenker om meg? Det som gjør det hele enda sårere er at mannen min aldri har tatt meg ordentlig i forsvar. Mye pga. at hun ofte er stygg med meg når han ikke er der. Da vi f.eks hadde fått vårt første barn kom hun reisende med fly da babyen bare var et par uker. Det var jo greit nok. Men hun fikk omgangssyke et par dager før hun skulle reise og spydde enda morgenen flyet gitt. Jeg ga beskjed om at hun da måtte bo på hotell i to døgn for å være sikker på hun ikke tok smitte til vårt premature barn. Hun tok inn på hotell men etter bare en halv dag ringte hun og forlangte å bli hentet. Jeg prøvde å argumentere med at barnelege ikke anbefalte det. Men hun ble rasende. Og skjelte meg ut på telefon. Om jeg trodde hun hadde reist så langt for å treffe barnebarnet sitt, bare for å bli sittende på et hotell (hun skulle bli en uke, så det var tid nok). Og videre om jeg prøvde å holde henne vekke, hvem trodde jeg at jeg var, ubetydelig bygdejente med lav utdannelse. Gråtende leverte jeg telefonene til mannen min og på et knipseslag var tonene hennes mild og gi. Men også i diskusjoner forhan han har han ikke tatt parti. Han er liksom Sveits. Jeg tok et skikkelig oppgjør meg han for noen år siden og etter det har han vært flinkere til å bryte inn og prøvde å kneble henne når han hører hun starter opp. Men jeg er likevel enda såret over at han ikke har gjort mer. Hadde noen i min familie sagt/oppført seg slik mot han, selv om jeg ikke var der, hadde jeg ringt med det samme og gitt de inn! Om de ikke hadde tatt ser sammen og prøvd å gjøre ting godt igjen. Hadde jeg faktisk kuttet de fra livet mitt. Ja for det er mannen min og ungene som er familien min nå. Det er der lojaliteten min ligger. 

Tanker? Tips? 

Anonymkode: 793ea...303

[powerpuffen]

Hvorfor gidder du? Jeg hadde ALDRI orket at min svigermor skulle blandet seg inn i hvordan jeg oppfostrer mine barn. 
Du må snakke med mannen din om ditt og svigermor sitt forhold. Velg dine kamper, og kamper mot din stemor er det hennes sønn som bør ta. Om dere ikke kan finne en felles løsning hadde jeg faktisk gått. Dette hadde jeg aldri giddet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan tilgi og legge bak seg, ting som aldri har blitt gjort gått? 

Jeg har et familiemedlem som kom med da jeg giftet meg (ja det er en svigermor). Som jeg ikke klarer å forhold meg til. Men hun er jo en natulig del av mannen min sitt liv. Selv om det heldigvis ikke er en stor del. 

Saken er at hun har behandlet meg veldig dårlig. Og for noen år siden prøvde jeg å konfrontere henne. Trodde det skulle gjøre ting bedre. Jeg sa mye fint om henne. Og at jeg følte vi hadde hatt et veldig fint og nær forhold før vi fikk barn. Det er ikke helt sant, jeg har aldri følt at vi ikke matcher helt, men før barna kom var det i alle fall levelig. Jeg sa det fordi jeg tenkte det kunne være noe vi kunne jobbet oss tilbake til. At til tross for at jeg nå satt å kritiserte henne for at hun blandet seg så mye inn og kritiserte (alltid meg, ikke mannen min. Ingenting jeg gjør er rett eller bra nok), så var det liksom ikke slik at jeg mislikte henne eller henne som person. Men i stede for å prøve å møte meg, føler jeg hun brente alle broer, som kunne ledet tilbake til et litt mer ok forhold mellom oss. Hun kunne nemlig fortelle at hun helt siden starten hadde mislikt meg. Syntes jeg sa mye rart og oppførte meg merkelig. Ting jeg tidligere har betrodd henne om en vanskelig oppvekst i et forsøk på å knytte bånd med henne, vise at jeg hold av henne, og stolte på henne, ble brukt mot meg. At jeg var uoppdragen og illojal ovenfor egne foreldre som fortalte slike ting til henne. Til slutt satt jeg bare å gråt. Og på en eller annen måte ble det hele rundet av med at jeg hadde psykiske problemer og at hun på den måten liksom unnskyldte oppførselen min litt. 

Men jeg har ikke psykiske problemer. Og jeg trenger ikke å unnskylde oppførsel min. Det er det hun som bør. Men etter denne samtalen har hun heldigvis latt oss litt mer i fred. For å ikke oppskake med som er "psykisk syk" og trenger hjelp (hennes ord). Men nå vet jeg jo hva hun mener, syns og tenker om meg. Og hennes påtatt falskhet når vi prater og møtes gjør meg uvell. Jeg går ned flere kilo før besøkene hennes. Og blir ukonsentrert og irritabel. Ungene er glade i henne og naturligvis mannen min også (selv om de ikke har et spesielt nært forhold). Hvordan klare å gi en stor f i kjæringa og hva hun tenker om meg? Det som gjør det hele enda sårere er at mannen min aldri har tatt meg ordentlig i forsvar. Mye pga. at hun ofte er stygg med meg når han ikke er der. Da vi f.eks hadde fått vårt første barn kom hun reisende med fly da babyen bare var et par uker. Det var jo greit nok. Men hun fikk omgangssyke et par dager før hun skulle reise og spydde enda morgenen flyet gitt. Jeg ga beskjed om at hun da måtte bo på hotell i to døgn for å være sikker på hun ikke tok smitte til vårt premature barn. Hun tok inn på hotell men etter bare en halv dag ringte hun og forlangte å bli hentet. Jeg prøvde å argumentere med at barnelege ikke anbefalte det. Men hun ble rasende. Og skjelte meg ut på telefon. Om jeg trodde hun hadde reist så langt for å treffe barnebarnet sitt, bare for å bli sittende på et hotell (hun skulle bli en uke, så det var tid nok). Og videre om jeg prøvde å holde henne vekke, hvem trodde jeg at jeg var, ubetydelig bygdejente med lav utdannelse. Gråtende leverte jeg telefonene til mannen min og på et knipseslag var tonene hennes mild og gi. Men også i diskusjoner forhan han har han ikke tatt parti. Han er liksom Sveits. Jeg tok et skikkelig oppgjør meg han for noen år siden og etter det har han vært flinkere til å bryte inn og prøvde å kneble henne når han hører hun starter opp. Men jeg er likevel enda såret over at han ikke har gjort mer. Hadde noen i min familie sagt/oppført seg slik mot han, selv om jeg ikke var der, hadde jeg ringt med det samme og gitt de inn! Om de ikke hadde tatt ser sammen og prøvd å gjøre ting godt igjen. Hadde jeg faktisk kuttet de fra livet mitt. Ja for det er mannen min og ungene som er familien min nå. Det er der lojaliteten min ligger. 

Tanker? Tips? 

Anonymkode: 793ea...303

Klar?

Ja, psykisk syk brukes her som et argument. Årsaken er at moren hans går ut i fra at det finnes bare en "normal". Det er en frykt hun deler med mange, der noe anses å være "det riktige" eller beste. Men naturen har svært sjeldent belønnet noe statisk, fordi man trenger endring i evolusjon ikke sant? 

Derfor er hun altså en ape, fordi evolusjon hoppet over henne. Underbevisstheten hennes vet det, og hun har derfor behov for å lete frem disse dårlige egenskapene i andre. For å oppnå en følelse av normalhet for hennes apehet. Derfor må du svigerdatter være psykisk syk, fordi da føler hun seg bedre. 

Det er en vrangforestilling, en tanke feil og et paradoks at svigermor sier dette til en lavtutdannet bygdejente! Det er et paradoks siden hun blir en psykisk syk person som ikke klarer å åpne for nye måter å tenke på når hun mener dette. (Mange diagnoser deler disse egenskapene) Det vil alltid være hemmende for henne i alle sosiale sammenhenger utenom hennes egen flokk som er enig med henne. 

Når du reflekterer litt på dette over. Kanskje du kan se at evolusjonen hoppet over henne, kanskje hun ikke skulle hatt tilgivelse, men medfølelse og empati for at svigers mangler så mye. Mannen din burde tenke det samme. 

Takk❤️

Mvh,  en med tilsvarende opplevelse

Anonymkode: df0f3...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Klar?

Ja, psykisk syk brukes her som et argument. Årsaken er at moren hans går ut i fra at det finnes bare en "normal". Det er en frykt hun deler med mange, der noe anses å være "det riktige" eller beste. Men naturen har svært sjeldent belønnet noe statisk, fordi man trenger endring i evolusjon ikke sant? 

Derfor er hun altså en ape, fordi evolusjon hoppet over henne. Underbevisstheten hennes vet det, og hun har derfor behov for å lete frem disse dårlige egenskapene i andre. For å oppnå en følelse av normalhet for hennes apehet. Derfor må du svigerdatter være psykisk syk, fordi da føler hun seg bedre. 

Det er en vrangforestilling, en tanke feil og et paradoks at svigermor sier dette til en lavtutdannet bygdejente! Det er et paradoks siden hun blir en psykisk syk person som ikke klarer å åpne for nye måter å tenke på når hun mener dette. (Mange diagnoser deler disse egenskapene) Det vil alltid være hemmende for henne i alle sosiale sammenhenger utenom hennes egen flokk som er enig med henne. 

Når du reflekterer litt på dette over. Kanskje du kan se at evolusjonen hoppet over henne, kanskje hun ikke skulle hatt tilgivelse, men medfølelse og empati for at svigers mangler så mye. Mannen din burde tenke det samme. 

Takk❤️

Mvh,  en med tilsvarende opplevelse

Anonymkode: df0f3...a54

Takk ❤️ 

Det hjelper virkelig å tenke på det sånn ❤️😊 

Lykke til med din svigermor 

Anonymkode: 793ea...303