Tenåring som små kjefter på meg

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at hormoner roterer i kroppen på tenåringer men hvor mye skal man tåle av kjefting ? Dersom tenåringen har ansvar for noe og det går ikke slikt det skulle så er det blitt min feil og problem . Tenåringen er selvstendig og bor på hybel i ukedagene . Jeg bidrar med penger til det nødvendige og mer til. Tenåringen har nå  blitt myndig og har venner og er på vei ut av redet men hvorfor være så frekk å rakke ned på meg som mor. Jeg fikk nok i dag og sa at jeg ikke ville bli snakket slikt til , det endte med surt blikk og slamring med døra. Jeg orker ikke å skvære opp, kjenner at etter år med kjefting og innimellom nedlatenheten mot meg så orker jeg ikke mer. Trolig har jeg skjemt bort barnet mitt og nå får jeg tilbake . 

Anonymkode: 08694...968

[AnonymBruker]

DU må gi litt mer kontekst her. Hva sa hun/han som gjorde deg opprørt?

Anonymkode: f4cd5...b2f

[Gjest WhisperingWind]

Var nok på tide å sette ned foten. 

Høres bortskjemt ut. 

Hadde ikke bidratt med ekstra penger til en drittunge. 

På tide å lære seg konsekvenser og få seg en jobb tenker jeg. 

Though love. 

[AnonymBruker]

Er ikke en 18 åring ferdig med urolige hormoner? Jeg var det for to år siden. Dette er sånn jeg kunne holde på som fjortenåring.

Anonymkode: 9041e...6d2

[Kenelz]

Aiaiai, på tide å sette ned foten og vær veldig tydelig:

Snakk skikkelig til meg. Jeg er din mor og aksepterer ikke sånn ufyselig oppførsel - Spesielt ikke fra min egen datter! Snakk skikkelig til meg ellers kan du la vær å forvente økonomisk støtte. Du kan slamre dørene i ditt hybel, men ikke i mitt hjem! Har du et problem med det så finner du døren ut selv. 

[AnonymBruker]

Regn med det vil ta tid dette. Du har lenge vært ok med måten tenåringen har snakket til deg. Du må være bevist på måten du kommuniserer på og konsekvent si ifra når du føler han eller hun er nedlatende og ufin mot deg.  Jeg synes også du skal være mer tilbakeholden med økonomisk støtte med en 18 åring. 

Anonymkode: ef5c4...e61

[AnonymBruker]

TS her , ja jeg har bare bagatellisert det når tenåringen har vært frekk. Jeg har tenkt at dette går over , men det  jeg skulle ha gjort fra dag 1 er å ha  sagt i fra at man snakker ikke slikt . Må ta det nå framover , være tydelig og heller spørre hver gang når tenåringen raser slikt mot meg, hvorfor/ hva er det som trigger til slik oppførsel .  Så får jeg slutte å tilrettelegge alt, jeg ønsker jo som mor å hjelpe men innser at jeg syr nok bare puter under armene. Takk for tilbakemeldinger , jeg skal være obs når tenåringen blir irritert og spørre . Det kan jo hende tenåringen får selvinnsikt når jeg ber om forklaring på negativ oppførsel 🤔

Anonymkode: 08694...968

[Ulrikke]

Høres ut som en litt ond sirkel, på en måte. Helt sikkert mulig å snu!

Jentungen her var ikke gammel første gang hun fikk beskjed om å snakke til meg på en ordentlig måte - og hun har ikke amnesti fra det nå selv om hun er 15! Her er det bare å stramme inn! Ta en prat når h*n er i ok humør, si at du har tenkt at det er tenåringstiden som prater når h*n er frekk og sur, men at du nå skjønner at den tiden egentlig er over, og at du ikke finner deg i å bli snakket til på den måten lenger - og at du kommer til å gi beskjed om det hver gang. Blir h*n sur for det istedenfor å ta det til seg bekrefter det bare poenget ditt, og det kan du godt gi beskjed om. Lommeboka mi hadde på ingen måte vært åpen for noen som behandlet meg på den måten! Skjønner at man har forsørgerplikt, men noe utover det hadde ikke vært aktuelt.

[AnonymBruker]

Når man har passert 18 år, betegnes man vel ikke som tenåring lenger?

Kanskje ts kan trenge å endre synet på barnet sitt som faktisk er voksen, sett med juridiske øyne? 

Anonymkode: 9a97f...39c

[AnonymBruker]

Jeg var slik som ungdom. 
 

Først og fremst vil jeg påpeke at jeg har vokst opp i et veldig bra hjem og har gode foreldre.

Men som 17 åring hadde jeg stort behov for å bevise ovenfor meg selv og resten av verden at jeg var selvstendig. 
 

Jeg flyttet også ut på hybel som attenåring i en annen by. Husker den dag i dag foreldrene mine kjørte meg med mine ting. Hjalp meg å sette tingene mine i hybelen. De ville bli litt lengre, men jeg ville kaste dem på dør med en gang.

Vil igjen påpeke at det handlet ikke om foreldrene mine der og da, men om meg. Jeg hadde behov for å bestemme over meg selv. Klare meg selv. Bo alene. Jeg danset etter musikk og det gav meg enorm frihetsfølelse da dem dro. Jeg følte meg virkelig voksen og klar for verden.

Etter at jeg hadde bodd alene en stund så kom tankene. Jeg gikk igjennom en sorg der jeg innså hvor råten jeg hadde vært ovenfor mine foreldre. Jeg begynte å innse at jeg var en dritt tenåring og hvor hvor stygt jeg kunne ha svart mine foreldre.

Dette var før mobil tlf sin tid og e-post, så jeg tok pennen fatt og skrev til dem. Skrev hvor lei jeg var meg, og at jeg hadde sårer dem og at jeg var et tenårings monster.

Fikk blomster på døren noen dager etter. Vi har ikke kranglet siden da. Jeg er voksen nå (midt i førti årene), og har fortsatt bra forhold til mine foreldre

Poenget mitt er å gi henne litt space. Men vis at du bryr deg, send henne en melding. Eller send henne blomster på døren. Du vet aldri, kanskje det funker

God jul ✨

Anonymkode: ded67...ba6