Så sliten og frustrert over 2,5-åringen min

[AnonymBruker]

Akkurat nå er jeg så sliten og frustrert over barnet mitt, at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har nettopp mistet noen i nær familie og er i tillegg gravid, så dette gjør nok ikke situasjonen noe bedre, men min 2,5-åring er i en fase hvor han er helt umulig. Han tester grenser hele tiden, er vanskelig under hvert stell, skal ikke ditt, skal ikke datt, spiser lite - og når han først ber meg om å lage noe, og det er servert, skal han plutselig ikke ha lengre.

Han kaster mat på gulvet, hyler og roper, er sutrete hele tiden, blir sint for ingenting og er så slitsom å ha med og gjøre om dagen at jeg virkelig må konsentrere meg for å ikke si/gjøre noe jeg vil angre på. Er så mange ganger jeg har lyst til å bare skrike tilbake eller sende han på rommet, og dessverre blir det litt kjefting fra meg, noe som selvfølgelig ikke er hyggelig for han. 

Vanligvis er han grei å ha med og gjøre, vi har det fint sammen og jeg vet at dette bare er en litt dårlig periode. Akkurat nå synes jeg bare det er så vanskelig å holde ut og holde motet oppe. Blir så sliten av en unge som trasser, og jeg som dessverre ikke er den beste versjonen av meg selv om dagen. Føler meg som en dårlig mor, et dårlig menneske og kjenner jeg synes denne julen er skikkelig tøff. Spesielt med tanke på at jeg er mye alene med barnet, da far er borte i forbindelse med jobb. 

Anonymkode: 953f4...3dd

[Snedig]

Alvorligtalt. Du er gravid og har nettopp mistet noen i nær familie. Far får pelle seg hjem og stille opp for deg og familien sin.

[AnonymBruker]

Han er i trassalderen, eller selvstendighetsalderen som noen så fint kaller det. Uansett så vet du sikkert det fra før. Dette er en fase han må gjennom uansett, men du trenger hjelp og avlastning fra faren og/eller andre familiemedlemmer fordi du har det så vanskelig i den perioden du har nå med tap av en nærstående og gravid i tillegg.

Anonymkode: 1a03c...7f2

[AnonymBruker]

Uff, vanskelig situasjon, skjønner veldig godt at du er sliten og har kort lunte.
Dette er sikkert helt feil og ikke pedagogisk riktig, men når jeg er skikkelig sliten og sur og egentlig bare har lyst til å skrike og kjefte, synger jeg istedet. Ja, vet det er litt rart, men det hjelper å få ut den negative energien som har bygget seg opp inni meg. Så da synger og trampe-danser jeg på kjøkkengulvet. Det ser kjempeteit ut, men det funker for meg. Vet ikke om det funker for andre, men anbefaler dere å gi det et forsøk. 

Håper ellers du har god støtte i kjæresten din, og at du får avlasting fra barnehage, venner eller familie. 

Anonymkode: c83c9...082

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Uff, vanskelig situasjon, skjønner veldig godt at du er sliten og har kort lunte.
Dette er sikkert helt feil og ikke pedagogisk riktig, men når jeg er skikkelig sliten og sur og egentlig bare har lyst til å skrike og kjefte, synger jeg istedet. Ja, vet det er litt rart, men det hjelper å få ut den negative energien som har bygget seg opp inni meg. Så da synger og trampe-danser jeg på kjøkkengulvet. Det ser kjempeteit ut, men det funker for meg. Vet ikke om det funker for andre, men anbefaler dere å gi det et forsøk. 

Håper ellers du har god støtte i kjæresten din, og at du får avlasting fra barnehage, venner eller familie. 

Anonymkode: c83c9...082

Hvorfor skulle det være pedagogisk feil å synge?

Anonymkode: 0bff0...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor skulle det være pedagogisk feil å synge?

Anonymkode: 0bff0...5db

Fordi det er forvirrende for barn at voksne plutselig begynner med noe helt annet. Det riktige å gjøre er vel å snakke rolig til barnet og forklare ting. Når jeg brått reiser meg opp og begynner å synge høyt, kan det nok oppleves litt skummelt for barn. Men når jeg er så sliten og sur at jeg ikke klarer å ta meg sammen og prate rolig til barnet, tenker jeg at det er bedre med høy synging enn kjefting og skriking. 

Anonymkode: c83c9...082

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Fordi det er forvirrende for barn at voksne plutselig begynner med noe helt annet. Det riktige å gjøre er vel å snakke rolig til barnet og forklare ting. Når jeg brått reiser meg opp og begynner å synge høyt, kan det nok oppleves litt skummelt for barn. Men når jeg er så sliten og sur at jeg ikke klarer å ta meg sammen og prate rolig til barnet, tenker jeg at det er bedre med høy synging enn kjefting og skriking. 

Anonymkode: c83c9...082

Enig. 

Jeg som voksen ville lurt på om jeg burde ringe psykiatrisk om noen plutselig hadde begynt å synge midt oppi en diskusjon. 

Og TS. Ungen din er i trassalder. Og bli hissig og kjefte er skremmende for et så lite barn. Det er naturlig å teste grenser, hyle og se hvor langt strikken kan strekkes.

Det er her vi som foreldre skal holde hodet kaldt og veilede barnet gjennom de vanskelige følelsene og lære dem å regulere følelsene. 

Vi skal være konsekvent og ikke gi etter og ungen skal innse at tross bæljing får de ikke gjennomslag, oppmerksomhet eller belønning. Men heller rose dem opp i skyene NÅR de roer seg og gjør som ønsket. Positiv forsterkning. 

Greit, du er gravid og hormonell og det gjør ikke saken enklere. 

Så her må mannen på banen. 

Enten komme seg hjem eller hjelpe deg med avlasting. Han selv eller at dere får en barnepasser som kan avlaste deg noen timer. Og vaskehjelp.

 

 

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Uff, vanskelig situasjon, skjønner veldig godt at du er sliten og har kort lunte.
Dette er sikkert helt feil og ikke pedagogisk riktig, men når jeg er skikkelig sliten og sur og egentlig bare har lyst til å skrike og kjefte, synger jeg istedet. Ja, vet det er litt rart, men det hjelper å få ut den negative energien som har bygget seg opp inni meg. Så da synger og trampe-danser jeg på kjøkkengulvet. Det ser kjempeteit ut, men det funker for meg. Vet ikke om det funker for andre, men anbefaler dere å gi det et forsøk. 

Håper ellers du har god støtte i kjæresten din, og at du får avlasting fra barnehage, venner eller familie. 

Anonymkode: c83c9...082

Du gjør dette foran barna dine? 

[AnonymBruker]

Har en 2,5 åring i hus selv som har entret trassalderen med fult trykk. Legg til at hun ikke lenger vil ha duppen sin på dagen, så hun er konstant trøtt og grinete fra kl 14. Hun skriker og hyler mer eller mindre konstant og ja det er fader meg slitsomt. Er heldigvis ikke gravid i tillegg eller har mistet noen nær, men er nyseparert og sånn sett i en skikkelig livskrise som tærer på. Hold ut, det går over. Prøv å avlede så godt det går. Her har det blitt litt ekstra tv og en og annen seigmann de siste dagene. Så samler man krefter til å være mer pedagogisk i neste runde

Anonymkode: 6f891...bd9

[AnonymBruker]

Så hva nøyaktig gjør man da når ungen ikke vil ha maten du nettop lagde men kaster den på gulvet. Hvordan forklarer man at dette er galt til et barn på en pedagogisk måte slik at det går inn? Eller hva nøyaktig skal man gjøre når barnet er på sitt verste? Overse det? En må jo likevel vaske og rydde... La være å gi det mat før neste måltid? 

Anonymkode: dd946...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så hva nøyaktig gjør man da når ungen ikke vil ha maten du nettop lagde men kaster den på gulvet. Hvordan forklarer man at dette er galt til et barn på en pedagogisk måte slik at det går inn? Eller hva nøyaktig skal man gjøre når barnet er på sitt verste? Overse det? En må jo likevel vaske og rydde... La være å gi det mat før neste måltid? 

Anonymkode: dd946...bda

Min også gjør det. Jeg tar vekk maten. Tilbyr på nytt etter noen minutter. Da spiser hun noen ganger, andre ganger hiver hun den igjen og da tar jeg det helt vekk og vasker ferdig. Så venter vi til neste måltid. Forklarer at vi ikke kaster maten, den skal ligge på tallerken hvis hun ikke vil ha. Men det tar tid før de lærer, så det er bare å repetere og repetere. Man kan (dessverre) ikke forvente at det når inn med det første. Overse mest mulig. 

Anonymkode: 6f891...bd9

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (På 23.12.2020 den 20.13):

Enig. 

Jeg som voksen ville lurt på om jeg burde ringe psykiatrisk om noen plutselig hadde begynt å synge midt oppi en diskusjon. 

Og TS. Ungen din er i trassalder. Og bli hissig og kjefte er skremmende for et så lite barn. Det er naturlig å teste grenser, hyle og se hvor langt strikken kan strekkes.

Det er her vi som foreldre skal holde hodet kaldt og veilede barnet gjennom de vanskelige følelsene og lære dem å regulere følelsene. 

Vi skal være konsekvent og ikke gi etter og ungen skal innse at tross bæljing får de ikke gjennomslag, oppmerksomhet eller belønning. Men heller rose dem opp i skyene NÅR de roer seg og gjør som ønsket. Positiv forsterkning. 

Greit, du er gravid og hormonell og det gjør ikke saken enklere. 

Så her må mannen på banen. 

Enten komme seg hjem eller hjelpe deg med avlasting. Han selv eller at dere får en barnepasser som kan avlaste deg noen timer. Og vaskehjelp.

 

 

Det har du helt rett i, og jeg passer på å ikke heve stemmen så mye, men blir litt «nei, det får du ikke lov til,» «sånn gjør man ikke,» «nå må du slutte» osv i løpet av en dag.

Hva er det som egentlig er pedagogisk riktig å gjøre når barnet hyler for oppmerksomhet eller for at det er sint, og veldig bevisst gjør alt han vet han ikke skal gjøre, kun for å teste grenser? Selv prøver jeg å ignorere mest mulig, og heller gi oppmerksomhet når han er rolig, men er veldig vanskelig å ignorere om han kaster ting i gulvet og ødelegger ting, og her opplever jeg ofte at jeg må heve stemmen litt og fysisk fjerne han fra situasjonen. 

Hvordan vet man hva som er pedagogisk riktig i enhver situasjon? 

Når det gjelder min samboer har han allerede tatt seg fri fra jobb en uke for å være hjemme med meg. Noe mer har han ikke mulighet til - og vi har ikke råd til barnepass og hushjelp. 
 

Ts

Anonymkode: 953f4...3dd

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det har du helt rett i, og jeg passer på å ikke heve stemmen så mye, men blir litt «nei, det får du ikke lov til,» «sånn gjør man ikke,» «nå må du slutte» osv i løpet av en dag.

Hva er det som egentlig er pedagogisk riktig å gjøre når barnet hyler for oppmerksomhet eller for at det er sint, og veldig bevisst gjør alt han vet han ikke skal gjøre, kun for å teste grenser? Selv prøver jeg å ignorere mest mulig, og heller gi oppmerksomhet når han er rolig, men er veldig vanskelig å ignorere om han kaster ting i gulvet og ødelegger ting, og her opplever jeg ofte at jeg må heve stemmen litt og fysisk fjerne han fra situasjonen. 

Hvordan vet man hva som er pedagogisk riktig i enhver situasjon? 

Når det gjelder min samboer har han allerede tatt seg fri fra jobb en uke for å være hjemme med meg. Noe mer har han ikke mulighet til - og vi har ikke råd til barnepass og hushjelp. 
 

Ts

Anonymkode: 953f4...3dd

Da gjør du det riktig. 

Ignorer uønsket atferd, men vær til stede. Fjern ungen fra situasjonen uten et ord om han river ting ned. 

Når han roer seg så ros han opp i skyene om hvor flink han er å roe seg ned. Så får du han til å hjelpe å rydde og skryt han ihjel om hvor flink han er til å rydde. 

La ungen innse at trass og annen uakseptabel atferd ikke gir han noe. Ingen oppmerksomhet, ingen morro.

Da er det større sjanse for at han heller søker mot det som gir ros og oppmerksomhet 😬

 

[Lillfrid]

Det er ikke alltid at forebygging og forsterkning er nok. Min yngste er på samme alder, og jeg pleier å ta barnet ut av situasjonen dersom det trengs.

Det likner på timeout, bortsett fra at jeg ikke forlater det, jeg er med det til det roer seg. Vi bruker ofte dobbeltsenga vår. Der kan det rase fra seg uten å skade seg, i tillegg til at det slipper å forbinde sin egen seng med vonde følelser. 

Jeg gir alltid en advarsel i form av: "Det ser ut som at du trenger en pause?" eller "det er lov til å være sint, men når du hyler slik får **** vondt i ørene. La oss heller gå til rommet og hyle ferdig der." 

Dersom barnet av ulike grunner har vanskelig for å holde følelsene i sjakk, løfter jeg det med inn på rommet. Det er ikke ment som en straff, men det er både for å skjerme barnet og for å ta hensyn til omgivelsene. Når barnet er kontaktbart forsøker jeg å snakke med det, sette ord på følelsene og veilede. En god klem. Vi går ikke ut av rommet før barnet har fått det ut av systemet. Dersom barnet har noe det må ordne opp i, f.eks rydde opp perlene det velta i sinne, så passer jeg på at barnet får gjort det.

Alle følelser er tillatte, men sterke følelser er ingen unnskyldning til å oppføre seg dårlig. Jeg synes det er viktig å gi de en sjanse til å gjøre det godt igjen når de har fått roet seg ned. Det er også fint å snakke gjennom hva som skjedde, og hvordan man kan håndtere det neste gang. Målet er at barnet etter hvert selv skal ta seg en liten timeout hvis det kjenner at det er i ferd med å miste besinnelsen. 

Endret 7. september 2021 av Lillfrid

[AnonymBruker]

Uff, jeg føler med deg. Er 6 mnd gravid og har en 2,5 åring med trass. Heldigvis er mannen hjemme, men det blir en del episoder som kanskje ikke er de mest pedagogiske siden jeg er så sliten. Det er grenser for hvor mye jeg kan prøve å tilfredsstille en som ikke vet hva han vil. I tillegg sover han ikke på dagen lenger og spiser lite. Noen dager når han trasser som verst må jeg bare ta han under armen og fjerne han helt fra situasjonen. Så prøver jeg å snakke med han om hva som er feil, og hvis det ikke er noe feil, men bare dårlig oppførsel så spør jeg om han har tenkt til å oppføre seg slik at vi kan gå tilbake til det vi holdt på med. Det kan ta en halvtime, men han roer seg ned og blir smørblid igjen. Men det er tungt, helt klart. 

Anonymkode: 4a1e1...b9f

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (19 minutter siden):

Da gjør du det riktig. 

Ignorer uønsket atferd, men vær til stede. Fjern ungen fra situasjonen uten et ord om han river ting ned. 

Når han roer seg så ros han opp i skyene om hvor flink han er å roe seg ned. Så får du han til å hjelpe å rydde og skryt han ihjel om hvor flink han er til å rydde. 

La ungen innse at trass og annen uakseptabel atferd ikke gir han noe. Ingen oppmerksomhet, ingen morro.

Da er det større sjanse for at han heller søker mot det som gir ros og oppmerksomhet 😬

 

Men er det normalt å kjenne på at du koker innvendig, selv om du holder deg rolig utad? Jeg kjenner nemlig at jeg kan bli ganske sint av oppførselen til sønnen min innimellom, selv om jeg prøver å bevare roen. Er lite fristende å snakke til han med «dulle-stemme,» for eksempel, når han oppfører seg dårlig. Selv om jeg er rolig, er jeg helt sikker på at han hører at jeg ikke er fornøyd, men det må vel være greit? Eller er dette feil også?

Takk for svar :) 

Ts

Anonymkode: 40641...69b

[AnonymBruker]

Lillfrid skrev (11 minutter siden):

Det er ikke alltid at forebygging og forsterkning er nok. Jeg har en i samme alder, og jeg pleier å ta barnet ut av situasjonen dersom jeg syns det trenger det. 

Det likner på timeout, bortsett fra at jeg ikke forlater det, jeg er med det til det roer seg. Vi bruker ofte dobbeltsenga vår. Der kan det rase fra seg uten å skade seg, i tillegg til at det slipper å forbinde sin egen seng med vonde følelser. 

Jeg gir alltid en advarsel i form av: "Det ser ut som at du trenger en pause?" eller "det er lov til å være sint, men når du hyler slik får **** vondt i ørene. La oss heller gå til rommet og hyle ferdig der." 

Dersom barnet av ulike grunner har vanskelig for å holde følelsene i sjakk, løfter jeg det med inn på rommet. Det er ikke ment som en straff, men det er både for å skjerme barnet og for å ta hensyn til omgivelsene. Når barnet er kontaktbart forsøker jeg å snakke med det, sette ord på følelsene og veilede. En god klem. Vi går ikke ut av rommet før barnet har fått det ut av systemet. Dersom barnet har noe det må ordne opp i, f.eks rydde opp perlene det velta i sinne, så passer jeg på at barnet får gjort det.

Alle følelser er tilltatte, men sterke følelser er ingen unnskyldning til å oppføre seg dårlig. Jeg synes det er viktig å gi de en sjanse til å gjøre det godt igjen når de har fått roet seg ned. Det er også fint å snakke gjennom hva som skjedde, og hvordan man kan håndtere det neste gang. Målet er at barnet etterhvert selv skal ta seg en liten timeout hvis det kjenner at det er i ferd med å miste besinnelsen. 

Hva gjør du da i sengen mens barnet roer seg ned? Mitt kan nemlig slå og sparke, og være fryktelig fysisk urolig, da er det vanskelig å bare sitte der med han. 

Og om barnet da nekter å rydde opp etter seg når det har roet seg, hva gjør man da? 

Ts

Anonymkode: 40641...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Uff, jeg føler med deg. Er 6 mnd gravid og har en 2,5 åring med trass. Heldigvis er mannen hjemme, men det blir en del episoder som kanskje ikke er de mest pedagogiske siden jeg er så sliten. Det er grenser for hvor mye jeg kan prøve å tilfredsstille en som ikke vet hva han vil. I tillegg sover han ikke på dagen lenger og spiser lite. Noen dager når han trasser som verst må jeg bare ta han under armen og fjerne han helt fra situasjonen. Så prøver jeg å snakke med han om hva som er feil, og hvis det ikke er noe feil, men bare dårlig oppførsel så spør jeg om han har tenkt til å oppføre seg slik at vi kan gå tilbake til det vi holdt på med. Det kan ta en halvtime, men han roer seg ned og blir smørblid igjen. Men det er tungt, helt klart. 

Anonymkode: 4a1e1...b9f

God klem til deg. Skal ikke alltid være lett dette småbarnslivet, og litt for ofte tar jeg meg selv i å tvile på meg selv. Og ekstra tøft er det når andre ting herjer rundt oss også. Vi er jo bare mennesker vi også.. Masse lykke til til deg ❤️

Ts

Anonymkode: 40641...69b

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men er det normalt å kjenne på at du koker innvendig, selv om du holder deg rolig utad? Jeg kjenner nemlig at jeg kan bli ganske sint av oppførselen til sønnen min innimellom, selv om jeg prøver å bevare roen. Er lite fristende å snakke til han med «dulle-stemme,» for eksempel, når han oppfører seg dårlig. Selv om jeg er rolig, er jeg helt sikker på at han hører at jeg ikke er fornøyd, men det må vel være greit? Eller er dette feil også?

Takk for svar

Ts

Anonymkode: 40641...69b

Klart du kan kjenne på at du er frustrert, lei og sliten 😊 Har hatt dager jeg har hylt inni huet mitt 😂😂😂Og dulle stemme trengs absolutt ikke. 

Når ungen min er rabiat sier jeg klart i fra at nå er det nok.

Enten stopper du eller så fjerner jeg hva enn det dreier seg om. Fortsetter han er jeg konsekvent og gjennomfører. Han må gjerne hyle og skrike, men det får jeg tåle. Om han prøver å rive ned noe plasserer jeg han på rommet sitt og så han bare gå bananas der mens jeg står der. 

Når han roer seg tar vi "samtalen" 

Du er bare et menneske og disse små miniutgavene av oss selv vet å trykke på alle knappene og slite ut hver nerve i oss. 

Men det er her vi må være flinke veiledere og vise dem hvordan slike situasjoner skal håndteres. Holde seg rolig og rasjoenell og prate om ting. 

Kjefter og smeller du så lærer ungen din at det er slik vi responderer når noen er utfordrende. Og det tar de med seg. Om du derimot holder deg rolig så vil de lære av det også. 

Og ikke minst så vil de regulere seg raskere ned om du er rolig. Dess mer stresset du er dess mer eskalerer gjerne ungen👀👀

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva gjør du da i sengen mens barnet roer seg ned? Mitt kan nemlig slå og sparke, og være fryktelig fysisk urolig, da er det vanskelig å bare sitte der med han. 

Og om barnet da nekter å rydde opp etter seg når det har roet seg, hva gjør man da? 

Ts

Anonymkode: 40641...69b

Ikke sitt i sengen 😉

Gjør rydding til en lek. Hjelp han å rydde og smil, le og skryt av at han er flink å rydde, selv om det er du som gjør mesteparten av jobben. 

Etterhvert vil han bli med mer og mer. 

Øv på å få han til å rydde én ting. Etterhvert vil han respondere mer og mer.