Individualistisk kultur og null «forventning» om hjelp av nærmeste familied

[AnonymBruker]

Synes det er interessant med alle disse trådene der det hovedmantraet er at man overhodet ikke skal forvente eller nærmest ønske hjelp fra nærmeste familie når man har fått barn. 

De to foreldrene har det juridiske ansvaret for barna man har fått, og uansett hvor sliten man er eller hvor vanskelig livssituasjon man står i, så kan kan man aldri vente å få hjelp av nærmeste familie. Man skal klare seg sjæl. Og klarer du seg ikke, får det offentlige hjelpe deg.

 

Alle skjønner jo at det finnes besteforeldre som er så syke at de ikke klarer å bidra. Men betyr det at man aldri på noe som helst vis skal forvente seg hjelp fra nærmeste familie - hvis disse er i rimelig god form og faktisk burde være i stand til det?

 

For mennesker fra andre deler av verden er jo denne individsentrerte kulturen veldig fremmed. Greit nok, mange land står uten offentlig hjelp og man er avhengig av storfamilien. Men har vi kanskje gått for langt i den andre retningen? At vi skal klare oss selv uansett hva? Og at vi blander sammen juridisk ansvar (som vi har for barna våre) med et slags personlig ansvar som vi har for våre nærmeste?

 

Ja, jeg mener faktisk at jeg har et ansvar for mine foreldre og søsken på den måten at hvis krisen rammer, så stiller jeg opp så godt jeg kan! Og jeg mener på samme måte at man må kunne forvente seg en viss hjelp hvis man er en totalt utslitt småbarnsmor på sammenbruddets rand. Greit at man er ferdig med barn og synes det er ok å ha en roligere hverdag. Men det er vel likevel naturlig å strekke seg litt for andre rundt seg, tenke på andre fremfor seg selv en liten stund og heller slappe av etterpå. Ikke hele tiden, men en gang i blant. Nå mener jeg jo ikke eldre som er skikkelig syke o.l., men i de situasjonene der man kan, hvis man strekker seg litt. 
 

Og det er jo også sånn, at de relasjonene man investerer i, så får man så uendelig mye igjen!  Hvis kan aldri har barnebarna på besøk uten at foreldrene er med, så er det vanskelig å bygge opp en like tett og nær relasjon. 
 

Hos oss har vi besteforeldre på begge sider som har ulik innstilling til barnebarn. På den ene siden stiller de opp ofte- på eget initiativ og ønsker å bli godt kjent med barnebarna. Paret på den andre siden reiser til Spania hele vinteren (ikke i år, da), på hytta på sommeren, går lange turer i fjellet etc. Altså er de veldig spreke.

 

Ja, juridisk sett har de null ansvar for barnebarn og de kan gjøre det de vil. Men det forundrer meg litt at pensjonisttilværelsen i stor grad bare handler om opplevelser for egen del og ikke om å investere i personlige nære relasjoner til de rundt seg. Ofte er det likevel de personlige relasjonene som teller i det lange løp. Våre barn har jo - om man vil eller ikke - ikke noe nært forhold til disse besteforeldrene. Og den dagen de trenger hjelp eller ønsker besøk, så har jo heller ikke barnebarna juridisk ansvar for å hjelpe dem. Det er ikke like naturlig å investere tid i en gammel bestemor man knapt har kjent. 
 

Nei, den individsentrerte kulturen har gått for langt. Vi er jo bare sårbare mennesker som trenger hverandre! 

 

 

Anonymkode: 9eed2...9d5

[Jensine]

Altså, hvis du tenker på hun som 'dumpet' barnet hos foreldrene, så virket jo det som dårlige foreldre.  Men poenget var kanskje litt at de har rett til å være dårlige foreldre, mens datteren prøvde å tvinge dem til å være noe annet.  Da er vi nesten over på det 'juridiske' igjen - å prøve å ta loven (som man er på feil side av) i egne hender.

[AnonymBruker]

Sånn har det vært i mange årtier. Aldri naturlig for tanter og onkler å ha nieser og nevøer på besøk/overnatting.

Anonymkode: af733...c00

[AnonymBruker]

Er på en måte enig med TS, men etter selv å ha stilt opp for søsken, nieser, nevøer, kusiner, fettere og øvrig familie i alle år og så oppleve å få null tilbake etter at jeg havnet i en ulykke og ble funksjonshemmet, har jeg mistet troen på at det finnes uselviske mennesker. Folk bryr seg bare om seg selv. Det har vært så skuffende å oppleve at ingen har giddet å stille opp for meg. Føler faktisk at jeg nå står nærere de som er ansatt i hjemmesykepleien, enn mine egne slektninger. 

Anonymkode: 3863d...005

[AnonymBruker]

Dette er interessant, og treffer meg rett i rota. 
 

Jeg flyttet hjemmefra så fort jeg kunne, og var veldig opptatt av å løsrive meg. Da jeg innså at jeg ikke egentlig tåler familien min gikk jeg i meg selv, tenkte over hva jeg «brukte» dem til, og hva jeg egentlig trengte av dem. De har aldri vært noen emosjonell eller kjærlig støtte, så det var kun praktisk nytteforhold. (Lang historie, selvsagt). Da jobbet jeg aktivt for å lære meg de praktiske tingene man vanligvis ringer foreldrene for, og det jeg ikke kunne gjøre selv - det leide jeg inn folk for. 
 

Nå er jeg voksen og har barn selv. Og det har vært en skikkelig aha-opplevelse! Jeg gikk rett i kjelleren og følte meg som verdens mest mislykkede mor fordi jeg ikke klarte ABSOLUTT alt selv. Det var et nederlag at svigermor gikk tur med barnet så jeg fikk alenetid for å vaske ned leiligheten. Det var til og med et nederlag at far i huset måtte trå til om natten med vårt barn! 
Jeg innså først da at «it takes a village», og at jeg faktisk trenger familie. Jeg tenkte at jeg selvsagt bare måtte leie inn hjelp for å få vasket hjemmet, fordi jeg hadde baby på puppen 24/7. Alt for å slippe å krype til korset og be om hjelp fra familie (svigerfamilie). 
 

Svigers er ikke sånn. De slipper alt de har i hendene når barna trenger hjelp. Det samme med søsknene til mannen min. De stiller opp, uten spørsmål, også for meg. Og jeg for dem, selvsagt. Det er ikke noe å tvile på engang. Men for meg er det som om jeg kommer fra en annen verden, og jeg har liksom programmert hjernen til at jeg må håndtere alt på egenhånd. 
 

 

Anonymkode: cd00b...352

[Helgeline]

Tenker likt som deg. Stusser over mantraet «dere som har valgt å få barn, ikke besteforeldrene».

Eh...Når man setter barn til verden, kan det jo ikke komme som et sjokk at de gjør det samme? Ligger jo litt i kortene det vel?

[PM75]

Godt innlegg, HI! 

[AnonymBruker]

Jensine skrev (15 timer siden):

Altså, hvis du tenker på hun som 'dumpet' barnet hos foreldrene, så virket jo det som dårlige foreldre.  Men poenget var kanskje litt at de har rett til å være dårlige foreldre, mens datteren prøvde å tvinge dem til å være noe annet.  Da er vi nesten over på det 'juridiske' igjen - å prøve å ta loven (som man er på feil side av) i egne hender.

Nei, jeg tenker egentlig ikke spesielt på den tråden. Jeg synes det har florert av tråder der man poengterer at man for all del ikke må forvente noe som helst av noen utenfor kjernefamilien.:)

Anonymkode: 9eed2...9d5

[AnonymBruker]

Jeg tenker sånn som deg. i familien min tenker vi sånn, og både foreldrene mine og søsknene mine stiller opp for hverandre og regner med at de kan få hjelp og støtte hvis det er behov for det. Det er som om vi har en «pakt» om at vi jo kan regne med hverandre, fordi vi er familie. Uten at vi sier det høyt. Jeg hjelper min gamle mor med det jeg kan når jeg er i nærheten (vi bor ikke i samme land) og de stiller alltid opp med barnepass når de kan osv. 
 

Mannen min kommer fra en helt annen type familie. Han har mange halvsøsken og en far (og hadde en mor da vi møtte hverandre), men de tenker ikke sånn. Heller ikke han, og det er flere av søsknene han kun ser hvert 2. - 3. år. Familien min bor langt vekk men vi ser dem mye oftere. Når en av hans søsken har hatt det veldig vanskelig og jeg har foreslått at vi stiller opp, har jeg innsett at han ser dem på den måten jeg ser litt fjerne fettere/kusiner/tremenninger. Så i hans tilfelle tror jeg det handler om at de ikke har et tett forhold og at det derfor ikke er naturlig å stille opp eller forvente noe. 
 

Jeg har vært mye i land som har en mye mer familieorientert kultur, og jeg kjenner folk der som blir sure hvis jeg f.eks. sier takk for noe. For familie stiller opp for hverandre og det kan man regne med. «Takk» viser at man ikke regnes som familie, har jeg fått høre. 
 

interessant tråd! 

Anonymkode: 7e3b0...6c1

[cattleya]

Helt enig. På kg er det mange som elsker å slenge ut «det er frivillig å få barn» når noen er helt på randen av sammenbrudd. En annen favoritt er også «vel tidligere generasjoner fikk 8 barn, og de greide det jo, hvorfor klager du som bare har to?» fordi tidligere generasjoner hadde mer støtte i familien, de var gjerne hjemmeværende og kravene til «gode foreldre» var helt annerledes. 

[Pink123]

Enig i mye av de du skriver ts, virker som ofte det har gått for langt.

I min familie (mamma og pappa sin slekt) så har vi alltid stilt opp for familie. Og husker at vi hele tiden hadde besøk av onkler/tanter/ og fettere og kusiner på besøk. Og jeg var støtt og stadig var på besøk hos mine tanter og onkler, på overnatting, på hytta og ferier osv.

Dette har jo gjort at vi har alle en veldig god relasjon den dag idag, selv om alle nå er voksne.Vi ville alle stilt opp på dagen, hadde noen trengt hjelp.

Nå som etablert bor vi i byen som mannen er vokst opp i - og dessverre er svigerfamilien min en helt annen type familie.

Har store barn nå, men når ene barnet vårt ble født med en alvorlig sjelden diagnose, var det tøft. Vi sto opp i vårt livs krise, nær sammenbrudd og skillsmisse. Svigerforeldrene mine visste vel det du kan kalle høflig distanse. Var null hjelp å få, de dro til feriehuset i utlandet og på hytta.

Har heldigvis fått mye hjelp av familien min som har reist uoppfordret for å hjelpe, og samme med gode venner.Og dette er noe jeg alltid kommer til å huske, de som har stilt opp for meg- den dagen de trenger det, slipper jeg alt og hjelper de.

Svigerforeldrene mine er nå blitt gamle, og trenger mye hjelp egentlig. Men verken meg eller mannen springer ned dørene der, for å hjelpe.Samme med barnebarna, de aldri har hatt interesse for. Nå ønsker de besøk og hjelp av de, men barnebarna kjenner de knapt, og ønsker ikke bruke tid på de.

Man høster det man sår tenker jeg.

[AnonymBruker]

Helt enig. I det man setter barn til verden mener jeg man har et livslangt ansvar for å hjelpe dem. Hvis man skal si "Du valgte å få barn selv" til foreldre som sliter i småbarnstiden kan man si det samme til besteforeldrene. De valgte å sette barn til verden, da bør de også stille opp når livet er tungt. Man har ikke valgt å bli født

Anonymkode: eb033...500

[AnonymBruker]

cattleya skrev (2 timer siden):

Helt enig. På kg er det mange som elsker å slenge ut «det er frivillig å få barn» når noen er helt på randen av sammenbrudd. En annen favoritt er også «vel tidligere generasjoner fikk 8 barn, og de greide det jo, hvorfor klager du som bare har to?» fordi tidligere generasjoner hadde mer støtte i familien, de var gjerne hjemmeværende og kravene til «gode foreldre» var helt annerledes. 

Ja, det er bare så lite klokt med slike uttalelser. I blant går vi på en smell i livet. Og det virker som at de fleste mener at gode venninner skal stille opp for hverandre når det gjelder. Kanskje ikke med barnepass, men i alle fall som støttespiller. Men besteforeldre- de skal man ikke forvente noe som helst av. Da er man kravstor. 

Anonymkode: 9eed2...9d5

[AnonymBruker]

Synes den norske kulturen er helt ræva når det gjelder familielivet, stort sett. Jeg vokste selv opp på Oslos østkant i et rimelig materialistisk miljø, men vi barna ble alltid oppdratt til at familie kommer først. Det kunne ikke falt meg inn å holde på som enkelte gjør her. Hvis jeg ser at man søster sliter i småbarnsperioden, skulle det bare mangle at jeg, mine brødre eller foreldre hjelper til som om barna skulle vært våre egne. 

 

 

Anonymkode: 69288...48e

[AnonymBruker]

Familien min i hvertfall har en type kultur hvor vi ikke "forventer" noe spesielt fra hverandre. Jeg gjør det jeg kan for meg selv, og da vi fikk barn har jeg aldri regnet med noe som helst fra noen. Barnevakt er sjeldent fra vårt initiativ. 😅

Men... Så er vi slik at vi stiller opp, hjelper hverandre, er der for hverandre.. Jeg vet at mamma og pappa er der for meg, men jeg vil helst klare meg selv.. Da blir jeg veldig takknemlig for at folk er der likevel 😊❤️

Anonymkode: e3429...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Familien min i hvertfall har en type kultur hvor vi ikke "forventer" noe spesielt fra hverandre. Jeg gjør det jeg kan for meg selv, og da vi fikk barn har jeg aldri regnet med noe som helst fra noen. Barnevakt er sjeldent fra vårt initiativ. 😅

Men... Så er vi slik at vi stiller opp, hjelper hverandre, er der for hverandre.. Jeg vet at mamma og pappa er der for meg, men jeg vil helst klare meg selv.. Da blir jeg veldig takknemlig for at folk er der likevel 😊❤️

Anonymkode: e3429...d87

Det kan være at «forvente» er feil ord. Men vi trenger alle å ha noen å falle i armene på når livet krever litt ekstra. Og vissheten om at noen er der for oss, tror jeg er et grunnleggende behov i oss. Men her på KG synes visst mange at man ikke bør regne med besteforeldre hvis man selv holder på å omkomme av slitenhet i en periode eller hvis en selv er syk etc. De man bør kontakte da er visst barnevernet, virker flere å synes. 

Anonymkode: 9eed2...9d5

[AnonymBruker]

I min familie er det sånn at man stiller opp. Besteforeldrene vil gjerne være barnevakt, og begynte å mase om det før ungen var 1 år. Onkler/tanter stiller opp for voksne nevøer/nieser osv. Vi hjelper hverandre der vi kan. 
samboern (fra er annet vestlig land) er ikke vant til dette, og synes det er litt rart og ubehagelig. Han liker ikke å ta imot hjelp, for han er vant til at man skal klare seg selv. Føler at han skylder de noe osv. 

Anonymkode: 5b581...4bc

[AnonymBruker]

Det er lett å blande personlige preferanser med kultur. 

At en besteforelder heller vil reise enn å sitte barnevakt er ikke nødvendigvis et resultat av kultur, men heller et personlighetstrekk hos akkurat den besteforelderen. 

Foreldre som lærer barna sine å aldri være avhengig av noen må også være forberedt på å klare seg selv når de blir gamle. Foreldre som lærer sine barn at individer i en familie hjelper hverandre kan forvente at de blir tatt vare på når de blir gamle. 

I den grad vi trekke noe kulturelt ut av dette må det være at vi vektlegger personlige valg og valgenes konsekvenser. Det enkelte individ har et valg, I motsetning til kollektivistiske kulturer, der man ikke har noe valg. Å våge å velge for seg selv kan bety å bli drept av storfamilien. 

Anonymkode: 01fdd...5c3

[AnonymBruker]

Ja, vi lever i en veldig individualistisk kultur. Jeg tror dette er grunnen til at mange velger å få så få barn. Hadde besteforeldre stilt mer opp tror jeg at folk hadde fått flere barn

Anonymkode: 30f26...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er lett å blande personlige preferanser med kultur. 

At en besteforelder heller vil reise enn å sitte barnevakt er ikke nødvendigvis et resultat av kultur, men heller et personlighetstrekk hos akkurat den besteforelderen. 

Foreldre som lærer barna sine å aldri være avhengig av noen må også være forberedt på å klare seg selv når de blir gamle. Foreldre som lærer sine barn at individer i en familie hjelper hverandre kan forvente at de blir tatt vare på når de blir gamle. 

I den grad vi trekke noe kulturelt ut av dette må det være at vi vektlegger personlige valg og valgenes konsekvenser. Det enkelte individ har et valg, I motsetning til kollektivistiske kulturer, der man ikke har noe valg. Å våge å velge for seg selv kan bety å bli drept av storfamilien. 

Anonymkode: 01fdd...5c3

Det har egentlig mye med den norske kulturen å gjøre. I mange land er det nesten umulig for besteforeldre å reise rundt når de har barnebarn som trenger barnepass eller annen hjelp. I mange kulturer er det fullstendig sosialt uakseptabelt for besteforeldre å ikke stille opp for sine barnebarn. De kan miste ansiktet sitt for det. I mange kulturer passer besteforeldre barnebarna sine like mye som foreldrene gjør, og i noen tilfeller enda mer.

Det er ikke rart det er så mye depresjon og selvmord i Norge. Det er mange mennesker som er helt alene uten at noen bryr seg om dem. Hipp hurra individualisme og Norge der penger og materiale goder er det viktigste i livet.

 

 

Anonymkode: 02364...1c8