All historikk tilsier at de fleste av oss er friske

[MortenMinstelønn]

Jeg blir litt oppgitt over at så mange av oss jager en diagnose. Et slags bevis på at de er annerledes. Slik at de kan slappe av. Vi lever i et land hvor alt går veldig greit og bare tanken på hvor livsnødvendig inntekt er, har forsvunnet. I det store bildet. Jeg er bekymret for framtiden. 

Det er ikke uvanlig at mennesker i 20- og 30-årene blir trygdet. Og vi gjør det vi kan for å normalisere det. Hvorfor gjør vi det? 

Hva skal vi leve av hvis 20-40 prosent av oss melder seg ut av samfunnet og forventer like høy levestandard? For det skjer. Jeg blir skremt. 

Å bli forstått for at du er lat, er et problem. Jeg husker tenårene. Det er lett å lyve. Hvordan snur vi trenden? For alle med en viss forståelse for matematikk forstår at dette ødelegger alt for alle. Også de som jobber.  

Endret 22. desember 2020 av MortenMinstelønn

[AnonymBruker]

Er så enig så enig i det du skriver her. Vi har blitt et diagnose-samfunn hvor alle er mest opptatt av hvor mye trygd de skal ha rett til. UngUføre er helt idiotisk og selv om jeg kan forstå tanken bak det så har det endt opp med å hindre unge i å forsøke seg i arbeidslivet i jakt på den beste trygden. 

Jeg tror faktisk at det ikke er så mange som snylter seg bevisst til trygd. Men når man repeterer "jeg er syk" mange nok ganger i eget hode så blir man syk. Ja, det kan også slå ut fysisk. De aller aller færreste er såpass syke at de ikke klarer å jobbe. Forskjellen er at man før i tiden måtte jobbe, men nå må man ikke det. Jeg er også redd for framtiden, for dette ser virkelig ikke bra ut. Tror løsningen etterhvert må bli skikkelig kutt i trygd, folk må heller forsikre seg og sine. Familien må inn og ta seg av sine i større grad. 

Det er som du skriver også at selv om nå "bare 10%" er uføretrygdet så stiger den og kommer til å fortsette med å stige. Dessverre, men som samfunn blir vi altså sykere og sykere for vi blir fortalt til stadighet om alt som er farlig og tar mindre ansvar for egen helse. 

Den store ironien er at jeg selv har kronisk sykdom. Hjertefeil som jeg ble født med og som tross i 2 operasjoner utvikler seg. Det er viktig for meg at den ikke skal få gjøre meg syk og at jeg skal kunne jobbe 100% hele livet. Jeg repeterer stadig til meg selv "jeg er frisk". De fleste vet ikke om min sykdom og ser ikke behovet for at de skal vite det heller. Bedre å fake it till you make it for min del. Jeg kunne fått trygd 50%, men ikke søren. Jeg klarer å jobbe 100% med enkelte tilpassninger som kun sjefen vet om og som resten ikke legger merke til i hverdagen. 

Anonymkode: 741f5...448

[AnonymBruker]

Vi kan snu trenden når vitenskapen finner ut årsaken til at vi har en epidemi av kronisk sykdom. Før de gjør det kommer det bare til å bli verre. Tallene vi har på ME, MS osv, er eldgamle, ikke representativt for hva som skjer i dag i det hele tatt. Men av en eller annen grunn blir dette feid under teppet, og alt vi får høre er at medisinsk forskning og vitenskap "går fremover", at vi stadig blir eldre osv. Men dette er nok en sannhet med modifikasjoner nå.

Anonymkode: b48c6...621

[AnonymBruker]

Dette er gammelt nytt. Likevel strener vi videre mot undergangen. Denne sier det godt, for de som har abb:

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/JwyaP/joergen-skavlan-nordmenn-er-blitt-som-bortskjemte-enebarn

En skjønner det godt, selv om en ikke har abb, og bare leser det som tillates uten også.

Anonymkode: 6213d...4d2

[AnonymBruker]

On 12/22/2020 at 12:33 PM, MortenMinstelønn said:

Jeg blir litt oppgitt over at så mange av oss jager en diagnose. Et slags bevis på at de er annerledes. Slik at de kan slappe av. Vi lever i et land hvor alt går veldig greit og bare tanken på hvor livsnødvendig inntekt er, har forsvunnet. I det store bildet. Jeg er bekymret for framtiden. 

Det er ikke uvanlig at mennesker i 20- og 30-årene blir trygdet. Og vi gjør det vi kan for å normalisere det. Hvorfor gjør vi det? 

Det er nesten så det er en konkurranse om å ha det verst, mens vi alle egentlig har det rimelig bra.

Historisk sett tror jeg det blir vanskelig å analysere det, hva tenker du på nøyaktig her? Nei, det var ikke så mange som ble uføre på samme måte før, men det var langt flere som døde og falt av samfunnet på andre måter. I tillegg var det nok en god del som rett og slett hadde det dårlig, men som gjorde det som måtte til for å overleve. Der har vi en enorm forskjell til i dag, fordi det ikke lenger er slik at man risikerer å sulte ihjel selv om vi ikke jobber.

Dette kommer fra en uten diagnoser og i full jobb antar jeg?

Anonymkode: cce4f...d9c

[AnonymBruker]

Man kan jo begynne å tilrettelegge jobber for unge psykisk syke mennesker så de slipper å havne på trygd.

Anonymkode: 80a8d...a3b

[AnonymBruker]

Hvilken historikk er det snakk om egentlig?

Anonymkode: b48c6...621

[AnonymBruker]

Ikke helt sikker på om jeg skjønner poenget ditt, men at vi har blitt et diagnosesamfunn er det ingen tvil om. Jeg kjenner to unge jenter som begge har vært under utredning grunnet subjektive symptomer i flere år. Begge på AAP, begge har ingen diagnose eller kliniske uregelmessiger. Men hun ene har fått en "diagnose" fra en alternativ terapeut som hun fronter som et bevis på at hun faktisk er syk, sånn endelig bekreftelse.

Jeg skjønner ikke tankegangen. Hvorfor ikke heller juble over at legen ikke finner noe galt med deg, kategoriser deg som frisk, og jobbe med å bedre livskvalitet med sunn mat, trening og positiv tenkning. Og evnen til å bidra i samfunnet og være økonomisk uavhengig. Hele energien går med til patologisering av normal kroppsskurr. 

Anonymkode: 60563...262

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ikke helt sikker på om jeg skjønner poenget ditt, men at vi har blitt et diagnosesamfunn er det ingen tvil om. Jeg kjenner to unge jenter som begge har vært under utredning grunnet subjektive symptomer i flere år. Begge på AAP, begge har ingen diagnose eller kliniske uregelmessiger. Men hun ene har fått en "diagnose" fra en alternativ terapeut som hun fronter som et bevis på at hun faktisk er syk, sånn endelig bekreftelse.

Jeg skjønner ikke tankegangen. Hvorfor ikke heller juble over at legen ikke finner noe galt med deg, kategoriser deg som frisk, og jobbe med å bedre livskvalitet med sunn mat, trening og positiv tenkning. Og evnen til å bidra i samfunnet og være økonomisk uavhengig. Hele energien går med til patologisering av normal kroppsskurr. 

Anonymkode: 60563...262

Mye pga at slike diagnoser gir rett til ytelser. En kan da surre rundt en god stund med kun det man interesserer seg for. På sikt kan man også få seg uføretrygd. Da har man enda bedre tid.

Folk må seriøst slutte å tro at så mange gidder bidra med noe som helst.

Anonymkode: 6213d...4d2

[AnonymBruker]

MortenMinstelønn skrev (På 22.12.2020 den 12.33):

Jeg blir litt oppgitt over at så mange av oss jager en diagnose. Et slags bevis på at de er annerledes. Slik at de kan slappe av. Vi lever i et land hvor alt går veldig greit og bare tanken på hvor livsnødvendig inntekt er, har forsvunnet. I det store bildet. Jeg er bekymret for framtiden. 

Jeg er ikke helt sikker på at jeg forstår deg, fordi jeg føler du blander kortene litt her.

En diagnose kan for mange være viktig.  Ikke for å få uføretrygd, der er det ikke diagnosen som teller, men arbeidsevnen, men fordi en diagnose gir andre rettigheter, som for eksempel bedre oppfølging og behandling.

Som et eksempel kan jeg ta forskjellen på IBS og IBD.

IBS (Irritabel tarmsyndrom) er en sekkediagnose som ikke gir noen rettigheter mtp oppfølging og behandling, men samtidig kan den gi like store plager som en som er lett rammet av IBD (inflammatorisk tarmsykdom), en diagnose som gir rett til oppfølging, og det finnes medisinsk behandling som kan lette plagene.

Plagene er der, og plagene er de samme uavhengig av diagnose, men det er diagnosen som avgjør hvilken oppfølging og behandling du vil få.

 

 

Anonymkode: a0300...65a

[AnonymBruker]

Lurer fortsatt på hvilken historikk det er som skal tilsi dette.

Anonymkode: b48c6...621

[AnonymBruker]

On 12/22/2020 at 12:33 PM, MortenMinstelønn said:

Jeg blir litt oppgitt over at så mange av oss jager en diagnose. Et slags bevis på at de er annerledes. Slik at de kan slappe av. Vi lever i et land hvor alt går veldig greit og bare tanken på hvor livsnødvendig inntekt er, har forsvunnet. I det store bildet. Jeg er bekymret for framtiden. 

Det er ikke uvanlig at mennesker i 20- og 30-årene blir trygdet. Og vi gjør det vi kan for å normalisere det. Hvorfor gjør vi det? 

Hva skal vi leve av hvis 20-40 prosent av oss melder seg ut av samfunnet og forventer like høy levestandard? For det skjer. Jeg blir skremt. 

Å bli forstått for at du er lat, er et problem. Jeg husker tenårene. Det er lett å lyve. Hvordan snur vi trenden? For alle med en viss forståelse for matematikk forstår at dette ødelegger alt for alle. Også de som jobber.  

Jeg har aspergers. Dersom jeg hadde fått diagnosen tidligere, hadde jeg fått hjelp og tilrettelegging til å klare meg på mine premisser. Jeg har aldri jaget noen diagnose, men det hjalp veldig å finne ut hvorfor jeg har følt meg så utenfor hele livet.

Det er mange diagnoser som er forenlige med lønnet arbeid, men det krever iblant tilrettelegging. Dette er arbeidsmarkedet lite villige til å gjøre noe med, det er rett og slett ikke lønnsomt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du trekker inn latskap, diagnoser og trygd tildeles ikke kun de late. Latskap er (kan være) roten til alt ondt, og jeg tror mange av dem som fremstår som late hadde blomstret om de hadde hatt mulighet til å finne en plass der de kan gjøre nytte.

Anonymkode: 68474...b33

[MortenMinstelønn]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aspergers. Dersom jeg hadde fått diagnosen tidligere, hadde jeg fått hjelp og tilrettelegging til å klare meg på mine premisser. Jeg har aldri jaget noen diagnose, men det hjalp veldig å finne ut hvorfor jeg har følt meg så utenfor hele livet.

Det er mange diagnoser som er forenlige med lønnet arbeid, men det krever iblant tilrettelegging. Dette er arbeidsmarkedet lite villige til å gjøre noe med, det er rett og slett ikke lønnsomt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du trekker inn latskap, diagnoser og trygd tildeles ikke kun de late. Latskap er (kan være) roten til alt ondt, og jeg tror mange av dem som fremstår som late hadde blomstret om de hadde hatt mulighet til å finne en plass der de kan gjøre nytte.

Husk at jeg skrev veldig generelt. Jeg tror mange late ødelegger for de ordentlige syke. Jeg er for et raust samfunn og ikke et smålig samfunn hvor toppene omtrent er nullskatteytere. Jeg trives meg regjeringen vår. Den har en fin balanse. Håper det vil gå bra med deg. Takk for en saklig og godt innlegg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aspergers. Dersom jeg hadde fått diagnosen tidligere, hadde jeg fått hjelp og tilrettelegging til å klare meg på mine premisser. Jeg har aldri jaget noen diagnose, men det hjalp veldig å finne ut hvorfor jeg har følt meg så utenfor hele livet.

Det er mange diagnoser som er forenlige med lønnet arbeid, men det krever iblant tilrettelegging. Dette er arbeidsmarkedet lite villige til å gjøre noe med, det er rett og slett ikke lønnsomt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du trekker inn latskap, diagnoser og trygd tildeles ikke kun de late. Latskap er (kan være) roten til alt ondt, og jeg tror mange av dem som fremstår som late hadde blomstret om de hadde hatt mulighet til å finne en plass der de kan gjøre nytte.

Anonymkode: 68474...b33

Samme her. Var ute av arbeidslivet i 10 år frem til jeg fikk aspergerdiagnosen. Da fikk jeg plutselig tilrettelagt både universitetsutdannelsen og arbeidsplassen min. Det er jo mye bedre å tilrettelegge for folk på arbeidsplasser enn å skulle sette dem på trygd. 

Jeg klarer f.eks ikke alt det sosiale som ofte følger med en jobb, og heller ikke stress eller tidsfrister. Sliter også med at jeg må få forklart ting på en annen måte flere ganger og mer nøye enn hos de som er helt friske, samt trenger mer tid på å utføre de samme arbeidsoppgavene. Heldigvis har jeg en arbeidsplass nå hvor alt dette er tilrettelagt slik at jeg kan  jobbe fremfor å være på  ung uføretrygd alene .

Anonymkode: 80a8d...a3b

[AnonymBruker]

1 hour ago, MortenMinstelønn said:

Husk at jeg skrev veldig generelt. Jeg tror mange late ødelegger for de ordentlige syke. Jeg er for et raust samfunn og ikke et smålig samfunn hvor toppene omtrent er nullskatteytere. Jeg trives meg regjeringen vår. Den har en fin balanse. Håper det vil gå bra med deg. Takk for en saklig og godt innlegg. 

Etter å ha lest altfor mange nedlatende tråder om uføretrygdede er jeg nok litt hårsår. Takk for at du ikke overgeneraliserer!

1 hour ago, AnonymBruker said:

Samme her. Var ute av arbeidslivet i 10 år frem til jeg fikk aspergerdiagnosen. Da fikk jeg plutselig tilrettelagt både universitetsutdannelsen og arbeidsplassen min. Det er jo mye bedre å tilrettelegge for folk på arbeidsplasser enn å skulle sette dem på trygd. 

Jeg klarer f.eks ikke alt det sosiale som ofte følger med en jobb, og heller ikke stress eller tidsfrister. Sliter også med at jeg må få forklart ting på en annen måte flere ganger og mer nøye enn hos de som er helt friske, samt trenger mer tid på å utføre de samme arbeidsoppgavene. Heldigvis har jeg en arbeidsplass nå hvor alt dette er tilrettelagt slik at jeg kan  jobbe fremfor å være på  ung uføretrygd alene .

Anonymkode: 80a8d...a3b

Dette er jo også det som er utfordringen med en del diagnoser, det blir for lett å skjære oss alle over en kam.

Jeg er trenger for eksempel helt annen tilrettelegging enn deg. Jeg lærer ekstremt raskt, er kjappere i oppfattelsen enn de fleste, og holder et høyere tempo enn det som er normalt.  Jeg har prøvd å tilpasse meg normal arbeidstid, men det fungerer ekstremt dårlig. Jeg får ikke nok tid til å hente meg inn, og når jeg i gang med en oppgave vil jeg gjøre meg ferdig med den, om det så betyr å jobbe 12-14 timer i strekk.

Så selv om jeg i tillegg sliter med angst og depresjon, så er jo det hovedsaklig symptomer på mistilpassing. Jeg anser meg selv som en uutnyttet ressurs, og det er ekstremt frustrerende at det skal være så vanskelig å finne noen som vil ansette meg.

Anonymkode: 68474...b33

[AnonymBruker]

Men kva slags historikk er det Ts snakkar om???

Anonymkode: b48c6...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men kva slags historikk er det Ts snakkar om???

Anonymkode: b48c6...621

Du er veldig opptatt av historikk.

Anonymkode: 6213d...4d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har aspergers. Dersom jeg hadde fått diagnosen tidligere, hadde jeg fått hjelp og tilrettelegging til å klare meg på mine premisser. Jeg har aldri jaget noen diagnose, men det hjalp veldig å finne ut hvorfor jeg har følt meg så utenfor hele livet.

Det er mange diagnoser som er forenlige med lønnet arbeid, men det krever iblant tilrettelegging. Dette er arbeidsmarkedet lite villige til å gjøre noe med, det er rett og slett ikke lønnsomt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du trekker inn latskap, diagnoser og trygd tildeles ikke kun de late. Latskap er (kan være) roten til alt ondt, og jeg tror mange av dem som fremstår som late hadde blomstret om de hadde hatt mulighet til å finne en plass der de kan gjøre nytte.

Anonymkode: 68474...b33

Asperger har vært underdiagnostisert altfor lenge!!!

Anonymkode: b0f7f...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du er veldig opptatt av historikk.

Anonymkode: 6213d...4d2

Nei det er ts som er opptatt av historikk som sier at mange av de uføretrygdede er friske.

Anonymkode: b48c6...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei det er ts som er opptatt av historikk som sier at mange av de uføretrygdede er friske.

Anonymkode: b48c6...621

Ser ingenting slikt.

Anonymkode: 6213d...4d2