Bytte fra medisin til psykologi (profesjon)?

[myjn]

Hei! Jeg er nå ferdig med første semester på medisin. Synes fagene er veldig spennende men liker ikke presset på studiet og begynner i tillegg på å tvile om det er lurt for meg å bli lege. Jeg blir lett stresset og full av angst og er redd for at legeyrket rett og slett blir for mye for en pyse som meg. Jeg er bare for redd til å gjøre en feil og ende opp med å skade noen eller føre til at noen dør. Jeg er redd for at når jeg kommer ut i jobb/LIS1 stilling (tidligere turnus), at jeg kommer til å bli utrolig stresset av hele greia (å ha ansvar for folks liv) og det kommer til å gjøre meg deprimert. Jeg sliter med min mentale helse allerede og vil ikke gjøre det enda verre. I tillegg, er bare det å få en LIS1 stilling en stor kamp. Jeg vet ikke om jeg er klar til å slite meg ut og prøve å gjøre CVen min så perfekt som mulig i 6 år, for å så jobbe nattevakter/andre shit vakter i 1,5 ++ år til og ha masse ansvar, for å til slutt endelig blir en lege. Håpet har alltid vært at i løpet av alle disse årene, så blir jeg flink på å håndtere stresset og angsten. Men hva hvis jeg aldri blir vant til det og blir miserabel resten av livet mitt?

I tillegg, har jeg veldig lyst å stifte familie, helst før jeg er 30 (er 21 år nå), og det føles bare veldig urealistisk hvis jeg skal fortsette med medisin. Jeg vil aller helst ha en 8 til 16 jobb, slik at jeg kan komme hjem, lage middag, være sammen med barn og samboeren min og slappe av resten av kvelden. Jeg vil ikke dra på jobb på natta, være våken i timesvis og utføre en vanskelig jobb, for å så komme meg hjem og bekymre meg for at jeg har skadet noen, sagt noe feil, drept noen, osv. Jeg føler meg så dum som klager på sånt, men det er vel ingenting galt med å ønske seg en normal 8 til 16 jobb slik at jeg får tid til familie og hobbyer? Jeg føler bare at jeg kommer ikke til å få det som lege. Med mindre jeg er heldig og blir spesialist i en veldig chill spesialitet der jeg kun jobber fra 8 til 16 (finnes det slike spesialiteter i det hele tatt?). Jeg har nå skjønt at familie er utrolig viktig for meg og at jeg har lyst å kunne bruke mye tid på barna mine og å kunne være mye med samboeren min. Dette føles bare inkompatibelt med å være en lege av og til.

Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre. Jeg tror at hvis jeg begynner på psykologi, så kommer ikke hverdagen min til å bli så stressful hverken under studiene eller etter endte studier. Det kommer selvfølgelig til å bli vanskelig, for livet er ikke lett uansett, men det kan i hvert fall ikke være like ille som medisin (tror jeg). Da kan jeg bruke mer tid på å være sammen med den nåværende samboeren min, og kanskje til og med planlegge å stifte familie og planlegge fremtiden litt. Det å være psykolog høres heller ikke ut som en jobb med like mye ansvar. Ja, du må vise empati, høre på mennesker med kanskje veldig store problemer, ta viktige og av og til kjempevanskelige avgjørelser, og hjelpe mennesker. Men jeg antar at det er ikke like akutte situasjoner i psykologien (f.eks. en person som har hjerteinfarkt, noen som holder å å miste blod og er død innen 1 min hvis du ikke gjør noe, osv) som i medisin. Jeg blir veldig stressa av slike akutte situasjoner, så en yrke som psykologi høres litt deiligere ut.

Sammendrag: er ferdig med 1. semesteret på medisin men vet ikke om legeyrket er det riktige for meg, spesielt pga at jeg sliter med min psykiske helse og fordi at jeg har lyst på å stifte familie og å ha en del fritid. Jeg begynner å få litt lyst til å droppe ut og skifte studie (til psykologi), men synes at det er veldig tøft.

Men jeg vet ikke nok om psykologi for å ta denne avgjørelsen enda. Så vil sette pris om noen som enten studerer psykologi eller er ferdigutdannet psykolog kan gi et innblikk i hvordan studiet er. Hvordan er det med jobb? Er det veldig vanskelig å få det, eller er det doable så lenge man putter inn nok arbeid? Og hvis det er noen her som har droppet ut av medisin, så vil jeg sette pris på å høre deres erfaringer. Det føles bare så feil å droppe ut av et studie med så mye prestisje og som så mange prøver å komme seg inn. Jeg er også utrolig redd for hva foreldrene mine kommer til å si. Jeg har allerede byttet studier en gang før, og jeg er redd for at de blir oppgitt og gir helt opp på meg hvis jeg dropper ut nok en gang (spesielt fra medisin!). Uff. Takk på forhånd for svar!

[AnonymBruker]

Beste svaret for deg er å droppe begge delene, det er hardt press generelt. Dette er ikke noe som passer for deg utfra hva du beskriver, jeg jobber selv i det offentlige helsevesenet. Det er bare stress, mas og press. Preget av økonomi.

Å bli lege er noe jeg aldri hadde valgt i dag, hvertfall ikke psykolog.

Kanskje du kunne passet som sosionom?

Eller noe helt annet kanskje, tenk deg godt om. Bruk tiden din godt i livet, ikke ta en utdannelse bare for å ta den. Du skal ha lyst.

Anonymkode: 4218e...180

[AnonymBruker]

Du bør droppe begge deler. Det er ikke noe mindre press på psykologi enn medisin. I tillegg kan der være direkte skadelig dersom du sliter psykisk. Mange ender opp med å overanalysere seg selv om pådra seg psykiske lidelser mens de studerer psykologi, og dersom du allerede sliter noe vil det ikke være lurt å utsette seg for det. 

Som vedkommende over her sier, så tror jeg sosionom kunne passet deg bra. 

Anonymkode: 57866...290

[myjn]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beste svaret for deg er å droppe begge delene, det er hardt press generelt. Dette er ikke noe som passer for deg utfra hva du beskriver, jeg jobber selv i det offentlige helsevesenet. Det er bare stress, mas og press. Preget av økonomi.

Å bli lege er noe jeg aldri hadde valgt i dag, hvertfall ikke psykolog.

Kanskje du kunne passet som sosionom?

Eller noe helt annet kanskje, tenk deg godt om. Bruk tiden din godt i livet, ikke ta en utdannelse bare for å ta den. Du skal ha lyst.

Anonymkode: 4218e...180

Takk for svaret. Jeg har jobbet i barnehage i ett år, og på et tidspunkt vurderte jeg om jeg heller burde ha blitt barnehagelærer, men det jeg har skjønt at uansett hvor "lett" en jobb fremstår, så vil det uansett alltid være stress. Til og med jobben min som barnehageassistent var preget av mye stress enkelte dager. Og jeg så jo at enkelte pedagoger holdt på klikke enkelte dager, på grunn av utagerende barn, barn med store problemer, osv. Så jeg tror ikke at jeg noensinne kommer til å finne en jobb der jeg får godt betalt og samtidig har det skikkelig digg og lett på jobb. Det er forresten ikke slik at det med god lønn er såå viktig. Men jeg har lyst å leve godt, i tillegg til å gi mine fremtidige unger en bra og stabil oppvekst  Kommer selv fra dårlige kår og turbulent barndom med mye flytting og mye rart.

Det jeg tenker er at det å jobbe som en psykolog må være i hvertfall litt mindre stressende enn det å være lege? For jeg har et sterkt ønske å jobbe med mennesker og å hjelpe dem, i tillegg til at jeg er utrolig glad i psykologi, biologi og alt sånt. Det er jo grunnen til at jeg trives så godt på medisin - fordi at får bruke så mye tid på å lære meg om sykdommer, prosesser i kroppen, atferd, osv. Jeg kan godt sitte på en lesesal og lese i 8 timer om det fordi at det er så spennende. Det å bli en sosionom bare føles ikke spennende i det hele tatt. Kanskje jeg ville ha hatt en ok jobb etterpå, men gud - det høres bare så utrolig kjedelig ut 

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Du bør droppe begge deler. Det er ikke noe mindre press på psykologi enn medisin. I tillegg kan der være direkte skadelig dersom du sliter psykisk. Mange ender opp med å overanalysere seg selv om pådra seg psykiske lidelser mens de studerer psykologi, og dersom du allerede sliter noe vil det ikke være lurt å utsette seg for det. 

Som vedkommende over her sier, så tror jeg sosionom kunne passet deg bra. 

Anonymkode: 57866...290

Jeg ser nå at jeg skrev litt feil i innlegget mitt - jeg sliter ikke lenger så mye psykisk. Jeg har dårlige dager av og til, men for det meste har jeg blitt en sterk person. Og jeg blir bare sterkere for hvert år som går - bare at jeg tviler på om jeg noensinne blir mentalt sterk nok til å tåle å være lege og jobbe i et sykehus. Mest fordi at jeg har lyst på en stabil 8-16 jobb, og jeg føler meg ikke klar til å gå gjennom turnus på et sykehus og jobbe nattevakter, måtte flytte langt bort fra familie og venner (alle bor i store byer), ha lite fritid, være overarbeidet og ha for mye ansvar. Jeg tror at det er en dårlig kombinasjon for meg. Men jeg trives veldig så lenge jeg har stabilitet og forutsigbarhet i livet mitt (som å vite at jeg trenger ikke å bli tilkalt til sykehuset på julaften pga en krise, at jeg plutselig må ta en nattevakt en gang, at jeg vet ikke når jeg skal starte på jobb i ukene fremover, osv).

 Jeg har hatt spiseforstyrrelser men har klart å komme meg gjennom dem, mest på grunn av mitt eget viljestyrke og lyst til å bli bedre (og litt pga hjelp fra DPSen og fastlegen). Akkurat nå driver jeg og hjelper andre med slike problemer på ulike forumer, så jeg synes ikke at det er belastende å høre på folk sine problemer. Jeg klarer liksom å distansere meg selv og mine egne følelser fra disse menneskene, og blir ikke trigget i det hele tatt. Og jeg har hatt psykologi i 2 år på IB på videregående, så jeg er kjent med at man begynner å lure på om man sliter fra det eller det, haha. Jeg tror også at det vil bare være bra å ha hatt erfaring med psykiske problemer og vite hvordan det er å være på den andre siden. For eksempel har jeg møtt en psykolog en gang som ikke skjønte hvordan en spiseforstyrrelse fungerte i det hele tatt, og trigget meg istedenfor å gjøre det bedre. Hun fikk faktisk meg til å bli redd av enda en matgruppe, selv om jeg i utgangspunktet ikke brydde meg om det en gang. Helt tåpelig var det. Så jeg vil gjerne bruke erfaringene mine på å hjelpe andre. Jeg er et sterkt person ellers, så jeg tror at jeg ville ha tålt å høre på folk snakke om problemene sine. Har hatt en del venner som slet med helt syke problemer, og jeg måtte bl.a. deale med en suicidal venninne i en god periode, nesten hver dag. Så det er ikke slikt at psykiske lidelser er noe nytt for meg, eller at de kommer til å sette meg ut eller gjøre meg deprimert. 

 

Men takk for at dere er ærlige, begge to. Det er viktig med reality checks fra objektive personer, haha. Men jeg tror nok ikke at sosionom er noe for meg altså. Jeg har også muligens lyst til å gå inn i akademia og forskning, og det ser ut som at det finnes muligheter for det i psykologi også. 

Endret 22. desember 2020 av myjn

[AnonymBruker]

Hva med tannlege? Det er vel stort sett dagtid og ukedager, og det skal mye til for at du får tatt livet av noen. 

Anonymkode: 4d600...0a6

[myjn]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hva med tannlege? Det er vel stort sett dagtid og ukedager, og det skal mye til for at du får tatt livet av noen. 

Anonymkode: 4d600...0a6

Haha, jeg har faktisk tenkt på det en gang! Men det ser ut som at de aller fleste tannleger har privat praksis/er selvstendig næringsdrivende? Dette frister veldig lite for meg. Det er også grunnen til at jeg ikke har så lyst å bli fastlege heller. Men bra forslag

[AnonymBruker]

myjn skrev (Akkurat nå):

Haha, jeg har faktisk tenkt på det en gang! Men det ser ut som at de aller fleste tannleger har privat praksis/er selvstendig næringsdrivende? Dette frister veldig lite for meg. Det er også grunnen til at jeg ikke har så lyst å bli fastlege heller. Men bra forslag

Jeg har ikke egentlig peiling på dette, men jeg har inntrykk av at selv om de ofte er selvstendige så går de jo sammen flere og deler på utgifter til lokaler, sekretærer og annet. Men det er nok litt mer administrasjon enn mye annet. Dette gjelder jo psykologer og. Men tannleger og psykologer tilknyttet det offentlige tror jeg er ansatt av kommunen. Igjen, ingen ekspert

Anonymkode: 4d600...0a6

[AnonymBruker]

Som psykolog må du kunne håndtere svært utfordrende situasjoner emosjonelt sett, som ustabile og truende pasienter, folk som er suicidale, pasienter som blir forelsket i deg og begynner å stalke deg, rasende pasienter som ikke føler de får hjelp etc. Det er ensomt å være psykolog, du blir sittende med alt ansvaret alene og ditt eneste arbeidsfellesskap er psykologene du eventuelt deler lokaler med. Unntaket er hvis du får jobb på DPS eller sykehus, men som oftest skjer jo ikke det.

Kanskje du ikke får driftsavtale, da må du etablere seg som selvstendig næringsdrivende psykolog og ta skyhøye priser.

Nei, tenk deg godt om før du velger et studium. Du må føle at du kan beherske yrket du velger slik du fungerer i dag og ikke slik du forhåpentligvis fungerer om fem år, for det er ikke sikkert at du blir noe bedre.

Jeg valgte et studium med tro på at selvtilliten ville komme utover i studiene, det gjorde den dessverre ikke. 

Anonymkode: d2381...150

[AnonymBruker]

Tolker det slik at du ønsker å jobbe med mennesker fordi at du synes at det er givende. At du kan gjøre en forskjell i andres liv, rent personlig.

Men du må se an om det tærer på deg psykisk. Ut ifra det jeg har lest nå henger jeg meg på de som sier at du ikke bør ta psykologi profesjon. Jeg vet du har god erfaring med det, og at du kan hjelpe flere, men du er like langt om du starter og det begynner å tære på psyken igjen. Det er et hardt studie (sikkert litt mindre hardt enn medisin, men hardt nok). Som en beskrev tidligere, så er det mange som studerer psykologi som begynner å overtenke og selv diagnostisere seg selv. Personlig kunne jeg aldri tenkt å jobbe med dette. Jeg kan gjerne studere hvordan hjernen virker og alt det der, men hvis jeg er den som skal høre på alle psykiske problemer alle har hver eneste dag, ville det tært på psyken min.

Kunne du tenkt å ta lærerutdanning? Da hjelper du mennesker, og skaper utvikling i unge menneskers liv. Da er det ikke stress og død involvert, og heller ikke så mye psykiske problemer. Det er et givende yrke og et veldig stabilt også. Lønna er vel god og upåklagelig (selv om media gir uttrykk for noe annet...). Hvis du vil ha mindre å gjøre så ville jeg anbefalt grunnskolelærer. Lektorutdanning er mye hardere med tanke på fagene. Tror ikke det skiller særlig mye på lønn heller, egentlig.

Hvis du vil ha et enklere liv ville jeg gått for noe av det som ikke er så prestisjefullt som medisin, odontologi eller psykologi. I Norge er forskjellene ikke særlig store uansett, det spiller ikke noen rolle om du jobber i kassa på Kiwi eller er lege. Som lege har man bare mye mer romslig økonomi, finere hus, finere bil og dyrere ferieturer. Men det er til gjengjeld for alt slitet, og man får kun dette om man klarer det. I tillegg gir mindre prestisjetunge studier mer fritid. Du som allerede er så skoleflink vil jo mye lettere lære deg fagstoffet på disse studiene, og får da mer tid til samboer og å ha det litt gøy i livet (som er godt for psyken). I tillegg er høyere utdanning høyere utdanning. Det er imponerende uansett hva man har gått, og lønna er god eller grei på de fleste studier. For dersom du begynner på psykologiutdanning og ikke takler mer etter 5. året... Ja, da sliter du. Du vil nok bruke mer tid på studiet på disse profesjonsstudiene også, da de er vanskeligere.

Ser at du er IB-elev og har godt snitt, så jeg vet at kan klare vanskeligere studier og er hardtarbeidende. Men verden er mer enn svart-hvitt. Psyken din er viktigere, til syvende og sist, og det ser det ut til at du har forstått. Det er bra. Flink på skolen betyr ikke "må ta prestisjetunge studier". Er selv en "flink-på-skolen"-elev med nærmere 6 i snitt. Men når jeg skal velge, må jeg ta hensyn til andre ting enn bare prestisje, uansett hvor vondt det kan føles å ikke nå sitt fulle potensial eller "bruke snittet sitt". Har selv alltid hatt lyst til å nå høyt, men man må ta vare på helsa først og fremst.

Nå er jeg en realist, og ikke optimist. Så ta alt jeg skriver med en klype salt, i tillegg til at jeg er vgs-elev. 

Lykke til!

Anonymkode: eb7cc...af7

[AnonymBruker]

Du kan jobbe med forskning hvis du syns pasientkontakt blir for krevende. Så fortsett på medisinstudiet og se hvilke andre muligheter det gir. Du kan jobbe med forskning som psykolog også, så det er mulig å unngå pasientansvar der også. 

Anonymkode: a8d51...07d

[AnonymBruker]

Hva med sykepleie?

Anonymkode: ab886...d0b

[Jabbadabbaduu]

Kjære deg. Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Det høres ut som om du kanskje har en tendens til å overtenke litt, eller bekymre deg mye, i hvert fall om dette med yrkesvalg. Jeg syntes ikke profesjonsstudiet var hardt, men det første året i jobb var ganske tøft. Selv om det ikke er akutte situasjoner med blodtap etc, så sitter du plutselig alene i et rom med en pasient og skal vite hva du skal gjøre i 50 minutter. Det er mye ansvar (også i forhold til liv, ved suicidalitet), og det kan være en ensom jobb. Til gjengjeld er arbeidstiden mye bedre enn i legeyrket.

 

Jeg tror egentlig at man kan komme til å bekymre seg og være engstelig for å gjøre feil, bli stressa etc. i alle mulige yrker, hvis man har tendens til det. I jobben min som psykolog har jeg møtt mange som opplever dette, uavhengig av jobb og utdannelse. Men det kan man jo gjøre noe med, altså tendensen til overtenkning og bekymring, for eksempel ved å gå til psykolog  Hvis jeg var deg ville jeg tenkt mest på hva jeg synes var interessant og fengende, og valgt ut fra det, og så fått hjelp til å håndtere engstelighet og evt. overansvarlighet. Lykke til!

[AnonymBruker]

Du er bare ferdig med et semester, etter endt utdannelse vil du ha mer trygghet og kunnskap til å håndtere jobben din. 
men gjør feil i alle yrker.. og i psykiatrien kan også behandlere gjøre feil som kan resultere i at pas blir sykere eller ender livet sitt. 
men i alle yrker jobber man i team, og gir hverandre veiledning og råd. 
hvis du får hjelp for dine psykiske plager kan det hjelpe deg videre i studiene. 
ikke gi opp pga overtenking 

Anonymkode: ea530...af5

[AnonymBruker]

Hvilket univeristet går du på? Har det noe med at presset er høyt akkurat der?

Her er det ganske rolig pga det er bestått/ikke bestått

Anonymkode: 792cd...bb3

[AnonymBruker]

myjn skrev (På 22.12.2020 den 14.44):

Haha, jeg har faktisk tenkt på det en gang! Men det ser ut som at de aller fleste tannleger har privat praksis/er selvstendig næringsdrivende? Dette frister veldig lite for meg. Det er også grunnen til at jeg ikke har så lyst å bli fastlege heller. Men bra forslag

Hva med å bli skoletannlege? Du høres ut som en empatisk person som er flink med barn. 

Anonymkode: 05d64...36b

[Marshmallow]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hva med sykepleie?

Anonymkode: ab886...d0b

Tja, det innebærer vel ikke akkurat den 8-16 arbeidstiden som TS ønsker seg. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt spesped om jeg var deg. Eventuelt satset på klinisk pedagog. Samfunnsnyttig, spennende og normale arbeidstider uten direkte ansvar for fysisk eller psykisk helse.

Anonymkode: e5713...854

[AnonymBruker]

Hvis det er veldig viktig for deg med 8-16 jobb ville jeg valgt noe annet. Men du vet at de fleste leger klarer helt fint å få barn. 

Hva med å bli lektor i noen av de realfagene du liker? Er du glad i fag på høyere nivå kan du også jobbe som høyskolelektor. 

Du er bare 21 år. Psykiske problemer kan bedres og det er ikke en selvfølge at du ikke kan lære deg å takle litt stress og motgang. Barn i seg selv kan nok være ganske stressende. Jeg synes ikke du skal fokusere for mye på hva du kanskje ikke får til. 

Anonymkode: 677fb...e78

[myjn]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 22.13):

Du kan jobbe med forskning hvis du syns pasientkontakt blir for krevende. Så fortsett på medisinstudiet og se hvilke andre muligheter det gir. Du kan jobbe med forskning som psykolog også, så det er mulig å unngå pasientansvar der også. 

Anonymkode: a8d51...07d

Vurderte det, men vet at forskning & livet i akademia er utrolig krevende på en helt annen måte, så det er noe jeg må vurdere veldig nøye før jeg evt. skal gå 6 år på et studie for å kun satse på å forske, haha. 

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 22.51):

Hva med sykepleie?

Anonymkode: ab886...d0b

Jeg vet ikke, haha, sykepleier føles bare galt for meg. Jeg tror ikke at jeg har den boblende og pratende personligheten som trengs for å være en sykepleier altså. Jeg har også lyst til å fordype meg i et fagområde, f.eks. få veldig god, dypt forståelse for hvordan kroppen fungerer, hjernen fungerer, osv. Sykepleie kommer dessverre ikke til å gi meg denne dype forståelsen som jeg har lyst på. Pluss at det er mye turnus og en del stress der og? Har ikke hørt så altfor mye positivt om sykepleieryrket dessverre. 

Jabbadabbaduu skrev (På 22.12.2020 den 23.04):

Kjære deg. Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Det høres ut som om du kanskje har en tendens til å overtenke litt, eller bekymre deg mye, i hvert fall om dette med yrkesvalg. Jeg syntes ikke profesjonsstudiet var hardt, men det første året i jobb var ganske tøft. Selv om det ikke er akutte situasjoner med blodtap etc, så sitter du plutselig alene i et rom med en pasient og skal vite hva du skal gjøre i 50 minutter. Det er mye ansvar (også i forhold til liv, ved suicidalitet), og det kan være en ensom jobb. Til gjengjeld er arbeidstiden mye bedre enn i legeyrket.

 

Jeg tror egentlig at man kan komme til å bekymre seg og være engstelig for å gjøre feil, bli stressa etc. i alle mulige yrker, hvis man har tendens til det. I jobben min som psykolog har jeg møtt mange som opplever dette, uavhengig av jobb og utdannelse. Men det kan man jo gjøre noe med, altså tendensen til overtenkning og bekymring, for eksempel ved å gå til psykolog  Hvis jeg var deg ville jeg tenkt mest på hva jeg synes var interessant og fengende, og valgt ut fra det, og så fått hjelp til å håndtere engstelighet og evt. overansvarlighet. Lykke til!

Haha, ja, det har du helt rett i! Jeg har vurdert å gå til psykolog, men jeg er redd for at jeg er ikke syk nok til å få offentlig behandling (og jeg har ikke penger til å gå til en privat psykolog dessverre). Men dette er definitivt noe jeg må jobbe med, og jeg skal prøve å få hjelp for dette på en eller annen måte. Men takk skal du ha for dette svaret! Er utrolig viktig for meg å få vite hvordan hverdagen som psykolog faktisk er. Vil du forresten si at du trives med yrket? Ville du ha valgt det om igjen?  Og vet du tilfeldigvis hvor vanskelig/lett det er å få jobb i det offentlige, spesielt hvis man er villig til å flytte fra seg (altså vekk fra storbyene)?

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 23.07):

Du er bare ferdig med et semester, etter endt utdannelse vil du ha mer trygghet og kunnskap til å håndtere jobben din. 
men gjør feil i alle yrker.. og i psykiatrien kan også behandlere gjøre feil som kan resultere i at pas blir sykere eller ender livet sitt. 
men i alle yrker jobber man i team, og gir hverandre veiledning og råd. 
hvis du får hjelp for dine psykiske plager kan det hjelpe deg videre i studiene. 
ikke gi opp pga overtenking 

Anonymkode: ea530...af5

Det samme har ganske mange sagt til meg 8altså at man blir mer trygg), så jeg håper inderlig at det er sant! 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvilket univeristet går du på? Har det noe med at presset er høyt akkurat der?

Her er det ganske rolig pga det er bestått/ikke bestått

Anonymkode: 792cd...bb3

Går også på et bestått/ikke bestått universitet, heldigvis. Men pga samboeren min så kan de hende at vi må flytte til Oslo og begynne med karakterer 😕 Det gruer jeg meg litt til, pga at jeg trives ikke i et kompetitiv miljø. Men det er egentlig ikke skolen jeg er stresset for. Synes medisin har vært veldig overkommelig og greit, og jeg har alltid trives med biologi og kjemi, så det er ikke i fagene problemet ligger. Jeg sliter mest med stresset med å få relevant arbeidserfaring, få stilling som medisinstudent med lisens, få LIS1 stilling og så overleve turnusen. Det er liksom kun det praktiske som skremmer vettet ut av meg. Føler at alle jeg kjenner har lyst å spesialisere seg innen ting som krever mye av deg og som er veldig stressende. Så når jeg er omringet av slike typer som synes at det å være hjernekirurg er <333 så føler jeg meg som en pyse som ikke er egnet for medisin i det hele tatt 😕 Kanskje jeg passer til patologi/røntgen/som hudlege derimot.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva med å bli skoletannlege? Du høres ut som en empatisk person som er flink med barn. 

Anonymkode: 05d64...36b

Høres koselig ut! Har vurdert tannlege som sagt, men er redd for å ende opp som selvstendig næringsdrivende hehe. Og selv om jeg synes at det med tenner høres interessant ut, så vet jeg ikke om jeg har lyst å bruke 5-6 år på å bli tannlege.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde tatt spesped om jeg var deg. Eventuelt satset på klinisk pedagog. Samfunnsnyttig, spennende og normale arbeidstider uten direkte ansvar for fysisk eller psykisk helse.

Anonymkode: e5713...854

jeg vet ikke om jeg er laga for å arbeide med barn med vansker. Eller.. jeg får jo god kontakt og jeg klarer å håndtere dem, men i barnehagen jeg jobbet i hadde vi en del barn som trengte spesialpedagoger. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å jobbe med slike som dem hele tiden, hver dag. De er utrolig koselige og fantastiske barn de og, men de krever så utrolig mye av deg (spesielt fordi at de er barn! Og barn er allerede slitsomme skapninger, selv om jeg elsker dem utrolig mye). Jeg har i tillegg ikke så altfor mye interesse for den delen av psykologien, så det frister ikke så altfor mye å kun fokusere på dette!

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis det er veldig viktig for deg med 8-16 jobb ville jeg valgt noe annet. Men du vet at de fleste leger klarer helt fint å få barn. 

Hva med å bli lektor i noen av de realfagene du liker? Er du glad i fag på høyere nivå kan du også jobbe som høyskolelektor. 

Du er bare 21 år. Psykiske problemer kan bedres og det er ikke en selvfølge at du ikke kan lære deg å takle litt stress og motgang. Barn i seg selv kan nok være ganske stressende. Jeg synes ikke du skal fokusere for mye på hva du kanskje ikke får til. 

Anonymkode: 677fb...e78

Har vurdert å bli lærer, men tror ikke at det blir spennende for meg å studere dette. Har heller ikke noe særlig drag mot læreryrket. På en måte høres det veldig koselig ut, men det gir meg samme "vibes" som det å jobbe i barnehage (bare med eldre barn): hvis du får en god klasse, i en god skole med bra miljø, så blir ting bra. Hvis du er uheldig og får en vanskelig klasse med en del/mange barn som trenger ekstra hjelp og oppmerksomhet og/eller havner i en dårlig skole med dårlig miljø og kollegaer, så tror jeg at ting kan bli ganske ille. I den ene avdelingen jeg jobbet på i barnehagen, var det mange vanskelige barn og dårlig miljø (mange som var sykmeldte). Det var utrolig stressende å jobbe der og jeg husker at jeg satt der og ville bare overleve de neste 30 minuttene - 30 minutter om gangen - uten at noen barn skadet andre/seg selv/meg og uten at helvete brøt løs. Uff, det har jeg ikke lyst å gå gjennom altså. Spesielt når det faglige i yrket ikke frister så mye in the first place!

Og jeg er heller ikke særlig interessert i noen realfag - i hvertfall ikke interessert nok - til å bli lektor. Selv om jeg f.eks. elsker biologi, så er det kun enkelte områder i faget. Så jeg kunne ikke ha tenkt meg å ta en master i biologi f.eks. for å så bli lektor. Det høres bare dødskjedelig ut. Og det er det faget jeg likte mest på skolen...


Men takk så mye for mange fine svar! Setter veldig pris på at dere orker å hjelpe meg med dette. Forventet ikke at så mange skulle svare og være så snille mot meg og virkelig prøve og hjelpe meg med dette her!🥺

[AnonymBruker]

myjn skrev (2 minutter siden):

Har vurdert å bli lærer, men tror ikke at det blir spennende for meg å studere dette. Har heller ikke noe særlig drag mot læreryrket. På en måte høres det veldig koselig ut, men det gir meg samme "vibes" som det å jobbe i barnehage (bare med eldre barn): hvis du får en god klasse, i en god skole med bra miljø, så blir ting bra. Hvis du er uheldig og får en vanskelig klasse med en del/mange barn som trenger ekstra hjelp og oppmerksomhet og/eller havner i en dårlig skole med dårlig miljø og kollegaer, så tror jeg at ting kan bli ganske ille. I den ene avdelingen jeg jobbet på i barnehagen, var det mange vanskelige barn og dårlig miljø (mange som var sykmeldte). Det var utrolig stressende å jobbe der og jeg husker at jeg satt der og ville bare overleve de neste 30 minuttene - 30 minutter om gangen - uten at noen barn skadet andre/seg selv/meg og uten at helvete brøt løs. Uff, det har jeg ikke lyst å gå gjennom altså. Spesielt når det faglige i yrket ikke frister så mye in the first place!

Og jeg er heller ikke særlig interessert i noen realfag - i hvertfall ikke interessert nok - til å bli lektor. Selv om jeg f.eks. elsker biologi, så er det kun enkelte områder i faget. Så jeg kunne ikke ha tenkt meg å ta en master i biologi f.eks. for å så bli lektor. Det høres bare dødskjedelig ut. Og det er det faget jeg likte mest på skolen...


Men takk så mye for mange fine svar! Setter veldig pris på at dere orker å hjelpe meg med dette. Forventet ikke at så mange skulle svare og være så snille mot meg og virkelig prøve og hjelpe meg med dette her!🥺

Det er jo enorm forskjell på barnehage og å undervise i fag på videregående som elevene har valgt selv, spesielt realfag, men det avhenger jo litt av interesse og hva som er viktig for deg. Som lektor har du god lønn, fri i jul, påske, sommerferie, fri på ettermiddagene med sikkert noe prøveretting som jo kan legges til kveldstid etter at barna har lagt seg. På videregående har lærerne heller ikke utrolig mange undervisningstimer. De underviser ikke hele dagen.

Hvis du er interessert i medisin, bare fortsett, ta de andre utfordringene senere. Min mor er lege og har hatt nok av tid til å trene masse, dra på ferie som vanlig folk, ha fridager i ukedagene, jeg har aldri tenkt over at hun har jobbet mye i min oppvekst. Alt er hva du gjør det til og hvordan partneren din legger til rette. Å være redd for å gjøre feil osv. er jo ikke rart når du kan veldig lite. Når du senere har lært ting så går jo det fint. Du finner en mellomting mellom respekt for pasinentenes liv og de evnene du har og det du kan. Ingen leger er perfekt. LIS er heller ikke så umulig å få hvis du bare er villig til å flytte på deg. Vil du kun være LIS på det sentrale østlandet må du nok regne med at det tar litt tid, men det kan gjelde mange yrkesfelt.

Da jeg var 21 trodde nok jeg at jeg skulle få barn før 30, men nå ser det veldig dårlig ut. Folk flest får barn etter fylte 30 uansett. Ikke bekymre deg for det. 

Anonymkode: 677fb...e78