Kan jeg skrive dette til en jeg må ha på avstand.

[AnonymBruker]

Hei, før jeg starter vil jeg bare si at dette ble MYE lengre enn hva jeg hadde sett for meg, tenkte egentlig å bare skrive ned meldingen jeg har tenkt å skrive, men følte for å komme med "hele forhistorien" forkortet - slik at meldingen kommer litt i kontekst. Håper noen gidder å lese gjennom alt og komme med sin ærlige mening.

Jeg er forøvrig under 30 og gift på 10. året og er gravid med nummer 2.

I vår ansatte jeg en av min brors bestekompiser til å bistå i bedriften min da både han var permittert og jeg trengte avlastning. Min ror har tidligere hatt med denne kompisen på familietur til utlandet uten at jeg hadde noen form for følelser for denne karen. Men etter å ha blitt kjent med han, snakket med han, så ser jeg alt det jeg savner i min mann hos han. Han er ute å svømmer, løper, camper, lever livet - mannen min er og har i 10 år vært en sofasliter.Vi begge er venneløse, jeg fikk barn i ung alder, 22 år da ingen av mine andre venner hadde barn og dermed ble det naturlig at jeg uteble fra festligheter og mistet mine venner. Min mann kom til Norge fra et annet vestlig land, så det er hans grunn til at han ikke har venner. Han har dog mange venner i hjemlandet som han gjerne sender meldinger til og kommuniserer på mobilen med, men igjen på sofaen.

i motsetning til sosialt liv har vi klart å skape oss karrierer. Vi har 2 bedrifter, hvor han styrer den ene og jeg den andre. Jeg er sosial i min bedrift og snakker med leverandører og kunder dagen lang. Tror veldig mange hadde blitt overrasket over hvor lite liv vi har utenom jobb, for utad fremstår vi ikke slik vi er - som sånn folk flest.

I sommer gikk begeret over for meg, med konstant krangling og krangling som har begynt å utvikle seg foran barnet vårt. Barnet vårt har reagert med å si "mamma/pappa ikke svar" "se på meg" "slutt å rope" eller roper selv. Under disse kranglene våres, og så burde det presiseres at barnet er under 5 år, så derfor veldig sterkt å høre et barn si noe slikt.

Jeg var borte en uke om gangen i sommer, for så å komme tilbake til mann og barn i et par dager, for så å reise vekk igjen en uke. Jeg så på det som pause i forholdet, mannen min så på det som jobbreiser og ville nektet å la meg ta "pause", men pause/jobbreise - det samme for meg. Jeg dro nesten kun tilbake for å hilse på barnet vårt for jeg fikk ikke lov til å ha med meg ungen, da ville det med "pause i forholdet" ha blitt forsterket, og enda mer krangling - og fordi jeg trengte nærhet og sex. Rett og slett, vi hadde sex hver gang jeg var tilbake. - Derav ny graviditet, og jeg angrer sånn for at jeg ikke klarte å holde igjen. Det ironiske er at når jeg var tilbake var det han som også ville ha sex ikke bare meg, til vanlig er det jeg som må mase meg til sex noe som er utrolig frustrerende da jeg er en veldig seksuell person. Skal sies at jeg kun har vært med mannen min og aldri med noen annen mann.

Så til denne bekjent/familievenn/min brors kompis/medarbeider eller hva jeg nå skal kalle han. Han er så enkel å snakke meg og lytter virkelig. Når det kom fram at han var alenebarn og foreldrene skilte seg da han var ung, spurte jeg om han ville ut å spise med meg og var interessert i å fortelle om sine erfaringer som skilsmissebarn. Han stilte gledelig opp og takket ja. Har prøvd å skrive litt om dette tidligere her på forumet og da har folk svart at alle menn er snille, men at de egentlig bare vil i buksa på deg. Det stemmer ikke med han her, skamfull det er å si skulle jeg nesten ønske han prøvde. Under middagen drakk han to øl og jeg to drinker, vi fikk valget med å flytte oss utendørs for videre servering eller avslutte da de skulle stenge inne, det ble til at vi avsluttet. Gikk ikke 2 minutter før vi sa hadde til at jeg ringte og sa jeg så veldig gjerne ville at kvelden skulle fortsette. Nå ser jeg i ettertid at det kunne blitt sett på som om jeg inviterte til hotellet, men det gjorde jeg ikke (bodde på hotell og det visste han) Sa bare at jeg ikke ville hjem. Tror det handlet mer om at det var første gang jeg hadde vært ute på "byen" rettere sagt Resturant med noen andre som ikke var mannen min. Går heller ikke ut med de 2 venninne jeg har, fordi de også har barn og da passer det liksom aldri å møtes sent å kvelden. Skal sies at denne fyren skulle på jobb igjen 12 timer senere og at han har 1 times reisevei, kan jo hende det var derfor han avsluttet? Nei, nå ønske tenker jeg.

Så var det slik da, jeg sendte takk for at han stilte opp, og han sendte at det er godt med utblåsninger i blant.

Middagen var ikke et lurt trekk for meg, for han sa bare de rette ordene og mine følelser begynte. Nå kan det høres ut som jeg kamuflerer grunnen til at jeg inviterte han ut, men før jeg inviterte så hadde han sagt 2 ting som satte seg veldig i meg, i og med at jeg ser på skilsmisse som siste utvei på grunn av sønnen min, jeg ønsker ikke å ødelegge hans rett til en familie med mor og far. Han hadde da sagt at han i barndommen skyldte på faren for å ha ødelagt familien da det var han som valgte å dra, men at han i ettertid som voksen ser på det litt mer nyansert. Det er det jeg redd for at mitt barn skal bruke barndommen sin på å tro det er min feil fordi jeg valgte å gå. Jeg trengte derfor å høre mer om dette, samt det andre han sa.

Så fast forward, mot slutten av sommeren kommer han med en innpakket bok, jeg får ikke gaver fra mannen min så når jeg da får en gave ut av det blå som "takk for at jeg fikk jobbe her" blir den verdsatt litt mer enn hva den vanligvis ville og hva den sikkert var ment som. Kontakten avtar, og selvom følelsene ikke blir helt borte er det lettere blir det på en måte lettere. Jeg og mannen finner tilbake, tror avstand gjorde oss godt og det er mye mindre krangling.

Men 3 måneder senere er vi liksom tilbake der vi er med kranglingen. Broren min kommer i en krise og jeg er nødt til å ta kontakt med denne fyren fordi han er en som kan hjelpe min bror. Han forteller at han har lagt merke til at broren min har trukket seg tilbake og at han nå vet hvorfor og dermed skal være med på, og heller bare dukke opp med for eksempel lunsj i stedet for å spørre om å spise lunsj for så å bli avvist. Han sier så "lenge siden jeg har hørt fra deg, har du fått lest boken?" Jeg har da bevisst ikke lest boken, fordi jeg ikke vil bli minnet om han og fordi jeg skammer meg over at den usle boken betyr så mye for meg. jeg svarer med at "er det lov å si nei? har hatt så mye å gjøre".

Ved et familietreff er han på besøk, invitert av min bror, igjen spør han om den hersens boken. Han sier han tror jeg har godt av å lese den.  Et familiemedlem røper at jeg er gravid, og han sier ikke gratulerer. Men senere samme kveld når jeg sier "Shitt jeg har glemt å svare xxx" så sier han "du kan jo bare skylde på graviditeten da". Det betyr at han har fått det med seg, men ikke gratulert. Det plager meg av en eller annen grunn.

Tilfeldigheter skal ha det til at han må hjelpe meg under koronakrisen og ta noen vakter. Det er så godt å jobbe med han, vi snakker så mye og jeg føler det er gøy å være rundt han. Han spør hvordan det går med magen, så sier jeg bare enkelt så som så og gir indikasjon på at jeg ikke har lyst til å snakke om det. En dag inviterer jeg på foodora, maten kommer sent og vi sitter til etter arbeidstid. Snakker om felles interesser. Jeg kjører han hjem, og i det han skal av får jeg en telefon på høyttaler av mannen min.. jeg føler meg grusom. Han spør forøvrig 3 ganger om jeg skal jobbe dagen etter og jeg svarer nei, men en liten sannsynlighet for at jeg kommer kanskje. Problemet er at han sikkert ikke har noen mening og bare ønsker forutsigbarhet/for å planlegge dagen etter, men for meg som har følelser så overtolker jeg selvfølgelig hver minste ting. likt som jeg overtolket boken. Neste dag insisterer han på at han nå må invitere tilbake og skal bestille foodora. Jeg sier nei, jeg ikke er sulten men han insisterer og velger en rett jeg ikke har smakt før, for hallo jeg må jo prøve noe nytt "dette blir bra". Igjen hyggelig stund som jeg ikke har med mannen min. Han er typen "samma det, velg noe" og nekter å vurdere/gjøre det til litt mer enn bare å bestille mat for å mette magen.

Også til alt det ekstra han gjør, han ser at det trengs å rydde i en bod i lokalet, og sier si fra en dag det passer og bestill bil så hjelper jeg til med å kaste, det må ryddes her. Jeg overtolker, hvorfor har ikke min mann bydd på dette? Min mann vet like godt at det er et rot som må ryddes i. Eller som at jeg må få hengt opp en nøkkelboks utenfor lokalet, og han skriver "Jeg jobber om en uke, men hvis jeg får tid kan jeg jogge innom på dagtid før det og montere på nøkkelboksen, men da er vel ikke du der?" han spør sikkert helt naturlig, men jeg overtolker og tenker hvorfor er det viktig at jeg er der? Det er jo alltids noen i lokalet og du vet også hvor nøkkelboksen skal stå? Evt. kunne vi ha facetimet og jeg forklart hvor den skal stå. Men igjen.. dette gjør ting med hodet mitt som jeg må få en avklaring/slutt på.

I bilen satte jeg på radiomusikk og sa denne kanalen hører jeg på i flere timer ila en uke, jeg kan alle sangene der. Og da spør han "hva med podcaster?" "nei, har ikke gitt podcaster noen sjanse enda". "hva liker du? fortell, jeg hører på så mange, så kan jeg sende deg anbefalingene mine". 

Han snakket med en kunde om aksjer, og sa hørte du det? "aksjen xxx burde du kjøpe, men ikke i dag det er fredag. jeg kan minne deg på det på mandag".

Han skulle tippe på eurojackpot og sa at jeg skulle velge 3 tall og han 2 tall. Jeg sa jeg ikke gambler og ikke vil være med "jodaa kom igjen. velg" "nope" "jo" og sånn gikk dansen til jeg slutt valgte 2 tall. "Nei, du skal velge 3... kom igjen" med et glis om munnen.

Jeg skal ta toget til hytta hvor mannen min venter på meg. Jeg er irritert fordi jeg ikke får kjøre bil da den ene sensoren er blitt ødelagt (som om gamle biler hadde sensorer, så hvorfor er det så viktig at den MÅ fungere nå) og fordi jeg er knapp med tid og må løpe til toget. Jeg stresser meg gjennom gjøremålene, og et av gjøremålene tenkte jeg skulle være å levere tilbake boken som ikke er bladd i engang og si "takk, men sorry" og forklart at det var kjempehyggelig men at jeg ikke kan ta den i mot da den betyr med en det den var ment som. Jeg kjemper mot klokken og det tar seg ikke gjøre.

En kombinasjon av

* Sint over at mannen min sier jeg ikke kan kjøre i dette været (mye snø og glatt vei, forøvrig derfor sensoren ble ødelagt - bilen bumbet bort i autovernet)
* Trist for at jeg ikke fikk gikk tilbake boken og sagt det jeg følte om boken,
* stresset fordi jeg har noen minutter på å rekke toget.

Og sier hadet. etter et par timer veksler vi noen melding vedr. jobb. Jeg dytter inn en "sorry for at jeg ble et stressvrak, blir så sur over å ikke få bestemme om å kjøre selv eller ikke" så tikker det inn "det går fint, hvordan går togturen?". Tar bildet av boken han ved 3 anledninger har spurt om jeg har lest og skriver "togturen går bra, tok med denne da" og legger ved et bilde av boken. Han skriver "se der ja, kult. fått lest noe i den?" men jeg velger å ikke svare på meldingen fordi jeg heller svarer på meldingen over som er jobbrelatert og da blir liksom denne meldingen litt borte/"glemt".

Han begynner i ny jobb på nyåret og skal derfor søke boliglån om en 3-6 måneders tid. Vi har avtalt at jeg skal hjelpe han med å finne beste bank å ha lån i og litt diverse fordi jeg kan litt om dette da jeg eier 2 eiendommer og driver 2 bedrifter. Men jeg vil bare glemme han, fordi jeg vet det aldri vil bli oss uansett. Herregud, "oss", bare det i seg selv sier hvor mye på bærtur jeg er, det er jo ingen "oss" og har aldri vært. Men jeg klarer ikke å lese en bok gitt i gave, for den handler om "å gå", altså ikke fra ekteskapet, men gå i hverdagen, nyte dagen, nyte det rundt oss. Ikke ta korteste alternativ, ikke kjøre med bil overalt og misse hva verden har å by på. På toget leste jeg de første 40 sidene, og jeg ble faktisk motivert til å gå litt mer, ta meg turer. Han spør ofte om jeg har tatt noen turer i det siste, for han mener jeg har godt av å gå turer og klarne tankene.

Men jeg vil ikke bli motivert/lære av en bok som minner meg om han, han vil jo da aldri bli borte. Jeg har biter negler hele livet og prøvd alle triks i verden. i sommer snakket vi om det og han kom en et magasin hvor det stod om å bryte vaner, det tar 66 dager å bryte en vane. les den. jeg gjorde det, og nå biter jeg ikke negler lenger, etter et helt liv med mislykket forsøk på alt av plaster rundt fingrene, neglelakk med ekkel smak +++. Men nå tenker jeg jo at det er han som har fått meg til å slutte å bite negler. Og pine meg selv å håpe på en melding om en melding om en aksje som er interessant, eller en melding hvor han skal fikse nøkkelboksen, en melding om en abefaling av podcaster, en melding om hjelp av boliglån. Jeg vil ikke vente for det er det jeg gjør, jeg håper og venter.

Jeg har slettet nummeret hans slik at når det tikker inn en melding vil ikke navnet hans lyse opp, det hjelper faktisk å ikke se navnet hans. Vil virkelig sende han en melding og bare si det, "beklager, men jeg takler ikke at vi skal ha noe mer kontakt, fordi du bare mener godt, men jeg sliter og derfor betyr alt du sier og gjør mer enn det er ment som" ikke akkurat sånn, heller noe ala:

"På toget løy jeg, jeg tok ikke med boken fordi jeg skulle lese den. Tok den egentlig med for å levere den tilbake, men tiden ble knapp og jeg rakk det ikke. Grunnen til at jeg ikke har fått lese den til nå er rett og slett fordi jeg synes det er vanskelig å lese den, har prøvd flere ganger siden sommer, men den betyr mer enn det boken var ment som. Gave er ikke noe jeg ofte får, så når jeg først fikk en av deg så betydde den plutselig så mye mer for meg. Du er så altfor snill, og det sliter på meg. Det var jo jeg tok jo opp kontakten igjen fordi som du vet slet broren min, og takk for at du stilte opp, igjen viser det bare hvor herlig du er. Men skulle ønske jeg ikke gjorde det likevel fordi etter å ha vært rundt deg er det 100x verre å være rundt (mannen min). Jeg vil ikke lese boken fordi jeg ikke vil lære av deg, jeg har fått lest de første sidene og er allerede inspirert til å gå mer ute i naturen, men da vil jeg ikke bli minnet på deg. Du tilbyr deg å rydde i boden, du tilbyr deg å jogge opp for å montere nøkkelskapet. Du kom jo og ordnet med det tekniske når hele systemet kortsluttet tidligere i år, helt på eget initiativ. Du mener bare godt og vil bare hjelpe fordi du er hjelpsom og snill, men for meg som ikke er vandt med dette som har en mann som burde kunne gjort disse tingene, så blir det for mye for meg og følelsene mine er urealistiske. Jeg synes verdiene dine er så fine og skulle ønske jeg hadde noen som deg, men jeg vil ikke gå rundt å tenke på deg noe jeg dessverre gjør. Denne meldingen er superklein å sende, jeg kan ikke tenke meg hvor enda klein den er å få. Heldigvis er det ikke noe å svare, du har ikke gjort noe galt, det er meg det er noe galt med. Jeg bare følte for å skrive så jeg kan slutte å vente på en podcast anbefaling som du skulle sende, men som du ikke har sendt enda HAHA, lov å glemme - men nå slipper jeg i hvert fall å vente. Jeg er vanligvis som deg, svarer sent på meldinger, men nå tar jeg meg selv i å sjekke mobilen oftere, og det er ikke riktig. (min bror) er råflink med boliglån, bare spør han når tiden er inne, han vil garantert hjelpe deg, jeg bruker uansett bank-kontakten hans når jeg trenger en bankrådgiver og hvis det skulle være noe annet frem i tiden så er det bare å sende en melding, er ikke kleint mellom oss er bare jeg som ikke eier sosiale antenner. Skjønner nå hvorfor jeg bare har 2 nære venner 🙈".

Tror det bare er ønsketenkning at jeg skal sende en melding, passer seg jo ikke at jeg gjør det, han skal jo jobbe på fredag og lørdag, og da blir det litt jobb-meldinger da. Men etter denne helgen som kommer skal han ikke lenger jobbe fordi da er det nytt år og han begynner i ny spennende jobb. Men kan jeg sende NOE av dette? før eller etter denne jobbhelgen? Hvis jeg sender før han skal jobbe blir det negative at han kan føle jeg ikke vil at han skal jobbe, men det positive er jo at det vil bli litt jobb-meldinger da dette er et must i arbeidet vårt. Sender jeg det etter kan det bli litt sånn, du ventet til jeg hjalp deg ferdig for så å sende melding? Uansett er dette noe man kan sende? noe av det? Jeg har virkelig ikke sosiale antenner, har vært borte fra menneskeheten/sosiale livet i 100 år føler jeg.. Men ærlig så er det også en del av meg som vil at han skal vite, føler han fortjener å vite det, vite at han er helt superduper.  

Sånn helt på tampen er han 3 år eldre enn meg og vi er rett under og rett over 30.

 

 

Anonymkode: 00ab1...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei, før jeg starter vil jeg bare si at dette ble MYE lengre enn hva jeg hadde sett for meg, tenkte egentlig å bare skrive ned meldingen jeg har tenkt å skrive, men følte for å komme med "hele forhistorien" forkortet - slik at meldingen kommer litt i kontekst. Håper noen gidder å lese gjennom alt og komme med sin ærlige mening.

Jeg er forøvrig under 30 og gift på 10. året og er gravid med nummer 2.

I vår ansatte jeg en av min brors bestekompiser til å bistå i bedriften min da både han var permittert og jeg trengte avlastning. Min ror har tidligere hatt med denne kompisen på familietur til utlandet uten at jeg hadde noen form for følelser for denne karen. Men etter å ha blitt kjent med han, snakket med han, så ser jeg alt det jeg savner i min mann hos han. Han er ute å svømmer, løper, camper, lever livet - mannen min er og har i 10 år vært en sofasliter.Vi begge er venneløse, jeg fikk barn i ung alder, 22 år da ingen av mine andre venner hadde barn og dermed ble det naturlig at jeg uteble fra festligheter og mistet mine venner. Min mann kom til Norge fra et annet vestlig land, så det er hans grunn til at han ikke har venner. Han har dog mange venner i hjemlandet som han gjerne sender meldinger til og kommuniserer på mobilen med, men igjen på sofaen.

i motsetning til sosialt liv har vi klart å skape oss karrierer. Vi har 2 bedrifter, hvor han styrer den ene og jeg den andre. Jeg er sosial i min bedrift og snakker med leverandører og kunder dagen lang. Tror veldig mange hadde blitt overrasket over hvor lite liv vi har utenom jobb, for utad fremstår vi ikke slik vi er - som sånn folk flest.

I sommer gikk begeret over for meg, med konstant krangling og krangling som har begynt å utvikle seg foran barnet vårt. Barnet vårt har reagert med å si "mamma/pappa ikke svar" "se på meg" "slutt å rope" eller roper selv. Under disse kranglene våres, og så burde det presiseres at barnet er under 5 år, så derfor veldig sterkt å høre et barn si noe slikt.

Jeg var borte en uke om gangen i sommer, for så å komme tilbake til mann og barn i et par dager, for så å reise vekk igjen en uke. Jeg så på det som pause i forholdet, mannen min så på det som jobbreiser og ville nektet å la meg ta "pause", men pause/jobbreise - det samme for meg. Jeg dro nesten kun tilbake for å hilse på barnet vårt for jeg fikk ikke lov til å ha med meg ungen, da ville det med "pause i forholdet" ha blitt forsterket, og enda mer krangling - og fordi jeg trengte nærhet og sex. Rett og slett, vi hadde sex hver gang jeg var tilbake. - Derav ny graviditet, og jeg angrer sånn for at jeg ikke klarte å holde igjen. Det ironiske er at når jeg var tilbake var det han som også ville ha sex ikke bare meg, til vanlig er det jeg som må mase meg til sex noe som er utrolig frustrerende da jeg er en veldig seksuell person. Skal sies at jeg kun har vært med mannen min og aldri med noen annen mann.

Så til denne bekjent/familievenn/min brors kompis/medarbeider eller hva jeg nå skal kalle han. Han er så enkel å snakke meg og lytter virkelig. Når det kom fram at han var alenebarn og foreldrene skilte seg da han var ung, spurte jeg om han ville ut å spise med meg og var interessert i å fortelle om sine erfaringer som skilsmissebarn. Han stilte gledelig opp og takket ja. Har prøvd å skrive litt om dette tidligere her på forumet og da har folk svart at alle menn er snille, men at de egentlig bare vil i buksa på deg. Det stemmer ikke med han her, skamfull det er å si skulle jeg nesten ønske han prøvde. Under middagen drakk han to øl og jeg to drinker, vi fikk valget med å flytte oss utendørs for videre servering eller avslutte da de skulle stenge inne, det ble til at vi avsluttet. Gikk ikke 2 minutter før vi sa hadde til at jeg ringte og sa jeg så veldig gjerne ville at kvelden skulle fortsette. Nå ser jeg i ettertid at det kunne blitt sett på som om jeg inviterte til hotellet, men det gjorde jeg ikke (bodde på hotell og det visste han) Sa bare at jeg ikke ville hjem. Tror det handlet mer om at det var første gang jeg hadde vært ute på "byen" rettere sagt Resturant med noen andre som ikke var mannen min. Går heller ikke ut med de 2 venninne jeg har, fordi de også har barn og da passer det liksom aldri å møtes sent å kvelden. Skal sies at denne fyren skulle på jobb igjen 12 timer senere og at han har 1 times reisevei, kan jo hende det var derfor han avsluttet? Nei, nå ønske tenker jeg.

Så var det slik da, jeg sendte takk for at han stilte opp, og han sendte at det er godt med utblåsninger i blant.

Middagen var ikke et lurt trekk for meg, for han sa bare de rette ordene og mine følelser begynte. Nå kan det høres ut som jeg kamuflerer grunnen til at jeg inviterte han ut, men før jeg inviterte så hadde han sagt 2 ting som satte seg veldig i meg, i og med at jeg ser på skilsmisse som siste utvei på grunn av sønnen min, jeg ønsker ikke å ødelegge hans rett til en familie med mor og far. Han hadde da sagt at han i barndommen skyldte på faren for å ha ødelagt familien da det var han som valgte å dra, men at han i ettertid som voksen ser på det litt mer nyansert. Det er det jeg redd for at mitt barn skal bruke barndommen sin på å tro det er min feil fordi jeg valgte å gå. Jeg trengte derfor å høre mer om dette, samt det andre han sa.

Så fast forward, mot slutten av sommeren kommer han med en innpakket bok, jeg får ikke gaver fra mannen min så når jeg da får en gave ut av det blå som "takk for at jeg fikk jobbe her" blir den verdsatt litt mer enn hva den vanligvis ville og hva den sikkert var ment som. Kontakten avtar, og selvom følelsene ikke blir helt borte er det lettere blir det på en måte lettere. Jeg og mannen finner tilbake, tror avstand gjorde oss godt og det er mye mindre krangling.

Men 3 måneder senere er vi liksom tilbake der vi er med kranglingen. Broren min kommer i en krise og jeg er nødt til å ta kontakt med denne fyren fordi han er en som kan hjelpe min bror. Han forteller at han har lagt merke til at broren min har trukket seg tilbake og at han nå vet hvorfor og dermed skal være med på, og heller bare dukke opp med for eksempel lunsj i stedet for å spørre om å spise lunsj for så å bli avvist. Han sier så "lenge siden jeg har hørt fra deg, har du fått lest boken?" Jeg har da bevisst ikke lest boken, fordi jeg ikke vil bli minnet om han og fordi jeg skammer meg over at den usle boken betyr så mye for meg. jeg svarer med at "er det lov å si nei? har hatt så mye å gjøre".

Ved et familietreff er han på besøk, invitert av min bror, igjen spør han om den hersens boken. Han sier han tror jeg har godt av å lese den.  Et familiemedlem røper at jeg er gravid, og han sier ikke gratulerer. Men senere samme kveld når jeg sier "Shitt jeg har glemt å svare xxx" så sier han "du kan jo bare skylde på graviditeten da". Det betyr at han har fått det med seg, men ikke gratulert. Det plager meg av en eller annen grunn.

Tilfeldigheter skal ha det til at han må hjelpe meg under koronakrisen og ta noen vakter. Det er så godt å jobbe med han, vi snakker så mye og jeg føler det er gøy å være rundt han. Han spør hvordan det går med magen, så sier jeg bare enkelt så som så og gir indikasjon på at jeg ikke har lyst til å snakke om det. En dag inviterer jeg på foodora, maten kommer sent og vi sitter til etter arbeidstid. Snakker om felles interesser. Jeg kjører han hjem, og i det han skal av får jeg en telefon på høyttaler av mannen min.. jeg føler meg grusom. Han spør forøvrig 3 ganger om jeg skal jobbe dagen etter og jeg svarer nei, men en liten sannsynlighet for at jeg kommer kanskje. Problemet er at han sikkert ikke har noen mening og bare ønsker forutsigbarhet/for å planlegge dagen etter, men for meg som har følelser så overtolker jeg selvfølgelig hver minste ting. likt som jeg overtolket boken. Neste dag insisterer han på at han nå må invitere tilbake og skal bestille foodora. Jeg sier nei, jeg ikke er sulten men han insisterer og velger en rett jeg ikke har smakt før, for hallo jeg må jo prøve noe nytt "dette blir bra". Igjen hyggelig stund som jeg ikke har med mannen min. Han er typen "samma det, velg noe" og nekter å vurdere/gjøre det til litt mer enn bare å bestille mat for å mette magen.

Også til alt det ekstra han gjør, han ser at det trengs å rydde i en bod i lokalet, og sier si fra en dag det passer og bestill bil så hjelper jeg til med å kaste, det må ryddes her. Jeg overtolker, hvorfor har ikke min mann bydd på dette? Min mann vet like godt at det er et rot som må ryddes i. Eller som at jeg må få hengt opp en nøkkelboks utenfor lokalet, og han skriver "Jeg jobber om en uke, men hvis jeg får tid kan jeg jogge innom på dagtid før det og montere på nøkkelboksen, men da er vel ikke du der?" han spør sikkert helt naturlig, men jeg overtolker og tenker hvorfor er det viktig at jeg er der? Det er jo alltids noen i lokalet og du vet også hvor nøkkelboksen skal stå? Evt. kunne vi ha facetimet og jeg forklart hvor den skal stå. Men igjen.. dette gjør ting med hodet mitt som jeg må få en avklaring/slutt på.

I bilen satte jeg på radiomusikk og sa denne kanalen hører jeg på i flere timer ila en uke, jeg kan alle sangene der. Og da spør han "hva med podcaster?" "nei, har ikke gitt podcaster noen sjanse enda". "hva liker du? fortell, jeg hører på så mange, så kan jeg sende deg anbefalingene mine". 

Han snakket med en kunde om aksjer, og sa hørte du det? "aksjen xxx burde du kjøpe, men ikke i dag det er fredag. jeg kan minne deg på det på mandag".

Han skulle tippe på eurojackpot og sa at jeg skulle velge 3 tall og han 2 tall. Jeg sa jeg ikke gambler og ikke vil være med "jodaa kom igjen. velg" "nope" "jo" og sånn gikk dansen til jeg slutt valgte 2 tall. "Nei, du skal velge 3... kom igjen" med et glis om munnen.

Jeg skal ta toget til hytta hvor mannen min venter på meg. Jeg er irritert fordi jeg ikke får kjøre bil da den ene sensoren er blitt ødelagt (som om gamle biler hadde sensorer, så hvorfor er det så viktig at den MÅ fungere nå) og fordi jeg er knapp med tid og må løpe til toget. Jeg stresser meg gjennom gjøremålene, og et av gjøremålene tenkte jeg skulle være å levere tilbake boken som ikke er bladd i engang og si "takk, men sorry" og forklart at det var kjempehyggelig men at jeg ikke kan ta den i mot da den betyr med en det den var ment som. Jeg kjemper mot klokken og det tar seg ikke gjøre.

En kombinasjon av

* Sint over at mannen min sier jeg ikke kan kjøre i dette været (mye snø og glatt vei, forøvrig derfor sensoren ble ødelagt - bilen bumbet bort i autovernet)
* Trist for at jeg ikke fikk gikk tilbake boken og sagt det jeg følte om boken,
* stresset fordi jeg har noen minutter på å rekke toget.

Og sier hadet. etter et par timer veksler vi noen melding vedr. jobb. Jeg dytter inn en "sorry for at jeg ble et stressvrak, blir så sur over å ikke få bestemme om å kjøre selv eller ikke" så tikker det inn "det går fint, hvordan går togturen?". Tar bildet av boken han ved 3 anledninger har spurt om jeg har lest og skriver "togturen går bra, tok med denne da" og legger ved et bilde av boken. Han skriver "se der ja, kult. fått lest noe i den?" men jeg velger å ikke svare på meldingen fordi jeg heller svarer på meldingen over som er jobbrelatert og da blir liksom denne meldingen litt borte/"glemt".

Han begynner i ny jobb på nyåret og skal derfor søke boliglån om en 3-6 måneders tid. Vi har avtalt at jeg skal hjelpe han med å finne beste bank å ha lån i og litt diverse fordi jeg kan litt om dette da jeg eier 2 eiendommer og driver 2 bedrifter. Men jeg vil bare glemme han, fordi jeg vet det aldri vil bli oss uansett. Herregud, "oss", bare det i seg selv sier hvor mye på bærtur jeg er, det er jo ingen "oss" og har aldri vært. Men jeg klarer ikke å lese en bok gitt i gave, for den handler om "å gå", altså ikke fra ekteskapet, men gå i hverdagen, nyte dagen, nyte det rundt oss. Ikke ta korteste alternativ, ikke kjøre med bil overalt og misse hva verden har å by på. På toget leste jeg de første 40 sidene, og jeg ble faktisk motivert til å gå litt mer, ta meg turer. Han spør ofte om jeg har tatt noen turer i det siste, for han mener jeg har godt av å gå turer og klarne tankene.

Men jeg vil ikke bli motivert/lære av en bok som minner meg om han, han vil jo da aldri bli borte. Jeg har biter negler hele livet og prøvd alle triks i verden. i sommer snakket vi om det og han kom en et magasin hvor det stod om å bryte vaner, det tar 66 dager å bryte en vane. les den. jeg gjorde det, og nå biter jeg ikke negler lenger, etter et helt liv med mislykket forsøk på alt av plaster rundt fingrene, neglelakk med ekkel smak +++. Men nå tenker jeg jo at det er han som har fått meg til å slutte å bite negler. Og pine meg selv å håpe på en melding om en melding om en aksje som er interessant, eller en melding hvor han skal fikse nøkkelboksen, en melding om en abefaling av podcaster, en melding om hjelp av boliglån. Jeg vil ikke vente for det er det jeg gjør, jeg håper og venter.

Jeg har slettet nummeret hans slik at når det tikker inn en melding vil ikke navnet hans lyse opp, det hjelper faktisk å ikke se navnet hans. Vil virkelig sende han en melding og bare si det, "beklager, men jeg takler ikke at vi skal ha noe mer kontakt, fordi du bare mener godt, men jeg sliter og derfor betyr alt du sier og gjør mer enn det er ment som" ikke akkurat sånn, heller noe ala:

"På toget løy jeg, jeg tok ikke med boken fordi jeg skulle lese den. Tok den egentlig med for å levere den tilbake, men tiden ble knapp og jeg rakk det ikke. Grunnen til at jeg ikke har fått lese den til nå er rett og slett fordi jeg synes det er vanskelig å lese den, har prøvd flere ganger siden sommer, men den betyr mer enn det boken var ment som. Gave er ikke noe jeg ofte får, så når jeg først fikk en av deg så betydde den plutselig så mye mer for meg. Du er så altfor snill, og det sliter på meg. Det var jo jeg tok jo opp kontakten igjen fordi som du vet slet broren min, og takk for at du stilte opp, igjen viser det bare hvor herlig du er. Men skulle ønske jeg ikke gjorde det likevel fordi etter å ha vært rundt deg er det 100x verre å være rundt (mannen min). Jeg vil ikke lese boken fordi jeg ikke vil lære av deg, jeg har fått lest de første sidene og er allerede inspirert til å gå mer ute i naturen, men da vil jeg ikke bli minnet på deg. Du tilbyr deg å rydde i boden, du tilbyr deg å jogge opp for å montere nøkkelskapet. Du kom jo og ordnet med det tekniske når hele systemet kortsluttet tidligere i år, helt på eget initiativ. Du mener bare godt og vil bare hjelpe fordi du er hjelpsom og snill, men for meg som ikke er vandt med dette som har en mann som burde kunne gjort disse tingene, så blir det for mye for meg og følelsene mine er urealistiske. Jeg synes verdiene dine er så fine og skulle ønske jeg hadde noen som deg, men jeg vil ikke gå rundt å tenke på deg noe jeg dessverre gjør. Denne meldingen er superklein å sende, jeg kan ikke tenke meg hvor enda klein den er å få. Heldigvis er det ikke noe å svare, du har ikke gjort noe galt, det er meg det er noe galt med. Jeg bare følte for å skrive så jeg kan slutte å vente på en podcast anbefaling som du skulle sende, men som du ikke har sendt enda HAHA, lov å glemme - men nå slipper jeg i hvert fall å vente. Jeg er vanligvis som deg, svarer sent på meldinger, men nå tar jeg meg selv i å sjekke mobilen oftere, og det er ikke riktig. (min bror) er råflink med boliglån, bare spør han når tiden er inne, han vil garantert hjelpe deg, jeg bruker uansett bank-kontakten hans når jeg trenger en bankrådgiver og hvis det skulle være noe annet frem i tiden så er det bare å sende en melding, er ikke kleint mellom oss er bare jeg som ikke eier sosiale antenner. Skjønner nå hvorfor jeg bare har 2 nære venner 🙈".

Tror det bare er ønsketenkning at jeg skal sende en melding, passer seg jo ikke at jeg gjør det, han skal jo jobbe på fredag og lørdag, og da blir det litt jobb-meldinger da. Men etter denne helgen som kommer skal han ikke lenger jobbe fordi da er det nytt år og han begynner i ny spennende jobb. Men kan jeg sende NOE av dette? før eller etter denne jobbhelgen? Hvis jeg sender før han skal jobbe blir det negative at han kan føle jeg ikke vil at han skal jobbe, men det positive er jo at det vil bli litt jobb-meldinger da dette er et must i arbeidet vårt. Sender jeg det etter kan det bli litt sånn, du ventet til jeg hjalp deg ferdig for så å sende melding? Uansett er dette noe man kan sende? noe av det? Jeg har virkelig ikke sosiale antenner, har vært borte fra menneskeheten/sosiale livet i 100 år føler jeg.. Men ærlig så er det også en del av meg som vil at han skal vite, føler han fortjener å vite det, vite at han er helt superduper.  

Sånn helt på tampen er han 3 år eldre enn meg og vi er rett under og rett over 30.

 

 

Anonymkode: 00ab1...87f

Dette gidder jeg virkelig ikke å lese, like lang som Bibelen.. er det virkelig nødvendig å skrive så detaljert føler du? Du kunne forklart problemstillingen i ett avsnitt.

Anonymkode: f8dfe...feb

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Men du bør tenke på din egen lykke ❤ 

Anonymkode: 4abb2...7cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette gidder jeg virkelig ikke å lese, like lang som Bibelen.. er det virkelig nødvendig å skrive så detaljert føler du? Du kunne forklart problemstillingen i ett avsnitt.

Anonymkode: f8dfe...feb

Takk for at du gadd å ta deg tid til å svare i hvert fall. Ikke at svaret gir så mye, men tipper det ga deg noe?

Hadde jeg bare skrevet meldingen som jeg først hadde tenkt å skrive, så hadde man jo kunne lurt på hvem dette er, hvor lenge vi har kjent hverandre, faller jeg for alle jeg snakker med, hvorfor jobber han litt så ikke, for så å jobbe igjen. Hvorfor overtolker jeg ting dere umulig kan ha fortsett at han har gjort?

Kanskje jeg også bare trengte å ha en plass å skrive alt ned jeg hadde på hjertet? Hormoner? Skriver allerede innledningsvis at det ble lengre enn hva jeg hadde sett for meg.

Men igjen takk for svar da! 🙂

Anonymkode: 00ab1...87f

[gretchenlowell]

Har ingen råd å gi deg annet enn at gresset ofte ikke er bedre på den andre siden. Uansett, lykke til. Håper virkelig du finner ut av det 🙂

[AnonymBruker]

Oi, her var du jammen innom mye. Venneløs, barn, bedrifter, ødelagt bil, tog, bok, aksjer, eurojackpot, sex, sofaen  og graviditet. Skjønte ikke helt hva du ville fram til, og ramlet av etter noe setninger. Uansett, skriv gjerne alt dette til en du vil ha på avstand, for da tror jeg at du oppnår målet ditt rimelig raskt.

Anonymkode: 204a3...362

[AnonymBruker]

Er du arbeidsgiveren til denne mannen? Hvis ja, så må du roe fullstendig ned til etter at arbeidsforholdet er avsluttet!

Du trenger ikke forklare ham noe som helst. Bare hold kontakten profesjonell og vennlig, men ikke gjør den privat.

Jeg vil også anbefale deg terapi, alene eller med mannen din. Jeg tror du er i en tidlig midtlivskrise. Det er uansett ikke tiden til å gå fra hverandre. Man er ikke ordentlig rasjonell før ungen er minst ett år.

Anonymkode: 8525e...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er du arbeidsgiveren til denne mannen? Hvis ja, så må du roe fullstendig ned til etter at arbeidsforholdet er avsluttet!

Du trenger ikke forklare ham noe som helst. Bare hold kontakten profesjonell og vennlig, men ikke gjør den privat.

Jeg vil også anbefale deg terapi, alene eller med mannen din. Jeg tror du er i en tidlig midtlivskrise. Det er uansett ikke tiden til å gå fra hverandre. Man er ikke ordentlig rasjonell før ungen er minst ett år.

Anonymkode: 8525e...94b

Er typisk nordmenn å bli gravide når livet er ustabilt og man skal gå fra partner🙄

Anonymkode: 12dff...95b

[mae1234]

Prøv å korte ned med halve neste gang så folk faktisk orker å lese. Jeg leste litt, så skulle jeg se hvor mye som var igjen. Har aldri trykt meg ut av et innlegg så fort noen gang. Du har rotet ned ditt eget innlegg med en haug av unødvendig info.

[Dr. Ops]

Anbefaler å ikke skrive ned noe som helst til vedkommende, det vil gjøre vondt verre.

Du tillegger han ansvar for dine følelser, noe han ikke får gjort noe med. Røra blir verre enn det er.

Skriv det ut, snakk det ut med en med taushetsplikt. Gjør det du må uten å forvente at noen gjør det for deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hei, før jeg starter vil jeg bare si at dette ble MYE lengre enn hva jeg hadde sett for meg, tenkte egentlig å bare skrive ned meldingen jeg har tenkt å skrive, men følte for å komme med "hele forhistorien" forkortet - slik at meldingen kommer litt i kontekst. Håper noen gidder å lese gjennom alt og komme med sin ærlige mening.

Jeg er forøvrig under 30 og gift på 10. året og er gravid med nummer 2.

I vår ansatte jeg en av min brors bestekompiser til å bistå i bedriften min da både han var permittert og jeg trengte avlastning. Min ror har tidligere hatt med denne kompisen på familietur til utlandet uten at jeg hadde noen form for følelser for denne karen. Men etter å ha blitt kjent med han, snakket med han, så ser jeg alt det jeg savner i min mann hos han. Han er ute å svømmer, løper, camper, lever livet - mannen min er og har i 10 år vært en sofasliter.Vi begge er venneløse, jeg fikk barn i ung alder, 22 år da ingen av mine andre venner hadde barn og dermed ble det naturlig at jeg uteble fra festligheter og mistet mine venner. Min mann kom til Norge fra et annet vestlig land, så det er hans grunn til at han ikke har venner. Han har dog mange venner i hjemlandet som han gjerne sender meldinger til og kommuniserer på mobilen med, men igjen på sofaen.

i motsetning til sosialt liv har vi klart å skape oss karrierer. Vi har 2 bedrifter, hvor han styrer den ene og jeg den andre. Jeg er sosial i min bedrift og snakker med leverandører og kunder dagen lang. Tror veldig mange hadde blitt overrasket over hvor lite liv vi har utenom jobb, for utad fremstår vi ikke slik vi er - som sånn folk flest.

I sommer gikk begeret over for meg, med konstant krangling og krangling som har begynt å utvikle seg foran barnet vårt. Barnet vårt har reagert med å si "mamma/pappa ikke svar" "se på meg" "slutt å rope" eller roper selv. Under disse kranglene våres, og så burde det presiseres at barnet er under 5 år, så derfor veldig sterkt å høre et barn si noe slikt.

Jeg var borte en uke om gangen i sommer, for så å komme tilbake til mann og barn i et par dager, for så å reise vekk igjen en uke. Jeg så på det som pause i forholdet, mannen min så på det som jobbreiser og ville nektet å la meg ta "pause", men pause/jobbreise - det samme for meg. Jeg dro nesten kun tilbake for å hilse på barnet vårt for jeg fikk ikke lov til å ha med meg ungen, da ville det med "pause i forholdet" ha blitt forsterket, og enda mer krangling - og fordi jeg trengte nærhet og sex. Rett og slett, vi hadde sex hver gang jeg var tilbake. - Derav ny graviditet, og jeg angrer sånn for at jeg ikke klarte å holde igjen. Det ironiske er at når jeg var tilbake var det han som også ville ha sex ikke bare meg, til vanlig er det jeg som må mase meg til sex noe som er utrolig frustrerende da jeg er en veldig seksuell person. Skal sies at jeg kun har vært med mannen min og aldri med noen annen mann.

Så til denne bekjent/familievenn/min brors kompis/medarbeider eller hva jeg nå skal kalle han. Han er så enkel å snakke meg og lytter virkelig. Når det kom fram at han var alenebarn og foreldrene skilte seg da han var ung, spurte jeg om han ville ut å spise med meg og var interessert i å fortelle om sine erfaringer som skilsmissebarn. Han stilte gledelig opp og takket ja. Har prøvd å skrive litt om dette tidligere her på forumet og da har folk svart at alle menn er snille, men at de egentlig bare vil i buksa på deg. Det stemmer ikke med han her, skamfull det er å si skulle jeg nesten ønske han prøvde. Under middagen drakk han to øl og jeg to drinker, vi fikk valget med å flytte oss utendørs for videre servering eller avslutte da de skulle stenge inne, det ble til at vi avsluttet. Gikk ikke 2 minutter før vi sa hadde til at jeg ringte og sa jeg så veldig gjerne ville at kvelden skulle fortsette. Nå ser jeg i ettertid at det kunne blitt sett på som om jeg inviterte til hotellet, men det gjorde jeg ikke (bodde på hotell og det visste han) Sa bare at jeg ikke ville hjem. Tror det handlet mer om at det var første gang jeg hadde vært ute på "byen" rettere sagt Resturant med noen andre som ikke var mannen min. Går heller ikke ut med de 2 venninne jeg har, fordi de også har barn og da passer det liksom aldri å møtes sent å kvelden. Skal sies at denne fyren skulle på jobb igjen 12 timer senere og at han har 1 times reisevei, kan jo hende det var derfor han avsluttet? Nei, nå ønske tenker jeg.

Jeg tolker det egentlig mer som at du faktisk "endelig" ble sett. Det kan godt hende du hadde vært like lettet / fått lignende følelser om en venninne hadde sett deg på samme måten. Og det er jo klart man kanskje kan synes det er litt spennende når mannen ikke gjør det samme. Hvis jeg f.eks hadde vært sammen med en mann som aldri var romantisk, også fikk jeg plutselig blomster eller noe annet av en mann så kan man jo bli smigret. For noen kan smigeren bety at man er interessert, for andre betyr det kanskje at man er misunnelig fordi en selv ikke opplever det fra sin mann. Uansett er nok denne situasjonen litt kinkig. For den kan jo misforstås, og jeg vet faktisk ikke helt om du faktisk er interessert i denne mannen? At du bare skjuler følelsene? Uansett, om noe skulle komme frem, så ville jeg foreløpig svart at du trengte en pause for deg selv, at du oppriktig ville høre litt om hans opplevelser som skilsmissebarn og at du følte deg sett. Din mann burde kanskje forstå sistnevnte hvis han aldri selv legger noe i det, ikke inviterer deg ut, ikke er romantisk, bare glor i skjermen. 

Så var det slik da, jeg sendte takk for at han stilte opp, og han sendte at det er godt med utblåsninger i blant.

Middagen var ikke et lurt trekk for meg, for han sa bare de rette ordene og mine følelser begynte. Nå kan det høres ut som jeg kamuflerer grunnen til at jeg inviterte han ut, men før jeg inviterte så hadde han sagt 2 ting som satte seg veldig i meg, i og med at jeg ser på skilsmisse som siste utvei på grunn av sønnen min, jeg ønsker ikke å ødelegge hans rett til en familie med mor og far. Han hadde da sagt at han i barndommen skyldte på faren for å ha ødelagt familien da det var han som valgte å dra, men at han i ettertid som voksen ser på det litt mer nyansert. Det er det jeg redd for at mitt barn skal bruke barndommen sin på å tro det er min feil fordi jeg valgte å gå. Jeg trengte derfor å høre mer om dette, samt det andre han sa.

Jeg er selv skilsmissebarn som voksen. Det var min far som ville gå fra min mor. Og jeg synes egentlig det var helt rett. Jeg ville jo de skulle være sammen, men jeg så hvordan min mor begynte å "fallere", ikke brydde seg, ikke viste interesse, bare glodde i tven, kjeftet på han for hver minste ting. Jeg er glad de ikke gikk fra hverandre da jeg var barn, for jeg tror ikke det hadde vært lett. Men hun endret seg da jeg var ungdom/tidlig voksen. Hadde hun vist slik endring da jeg var barn også kan det godt hende jeg hadde ønsket de ble skilt da (når jeg nå tenker tilbake og ser på det nyansert som voksen). Jeg tror aldri det er bra for barn å vokse opp med foreldre som sliter med forholdet, krangler mye osv. Noen ganger må man kanskje bare bite i det sure eplet. I ditt tilfelle ville jeg faktisk tatt opp dette. Si at det må en endring til og prøv å finn ut sammen hvordan dere kan løse dette. Og om det ikke blir løst bør han være klar over at skilsmisse kan være en løsning (hvert fall for deg). 

Så fast forward, mot slutten av sommeren kommer han med en innpakket bok, jeg får ikke gaver fra mannen min så når jeg da får en gave ut av det blå som "takk for at jeg fikk jobbe her" blir den verdsatt litt mer enn hva den vanligvis ville og hva den sikkert var ment som. Kontakten avtar, og selvom følelsene ikke blir helt borte er det lettere blir det på en måte lettere. Jeg og mannen finner tilbake, tror avstand gjorde oss godt og det er mye mindre krangling.

Men 3 måneder senere er vi liksom tilbake der vi er med kranglingen. Broren min kommer i en krise og jeg er nødt til å ta kontakt med denne fyren fordi han er en som kan hjelpe min bror. Han forteller at han har lagt merke til at broren min har trukket seg tilbake og at han nå vet hvorfor og dermed skal være med på, og heller bare dukke opp med for eksempel lunsj i stedet for å spørre om å spise lunsj for så å bli avvist. Han sier så "lenge siden jeg har hørt fra deg, har du fått lest boken?" Jeg har da bevisst ikke lest boken, fordi jeg ikke vil bli minnet om han og fordi jeg skammer meg over at den usle boken betyr så mye for meg. jeg svarer med at "er det lov å si nei? har hatt så mye å gjøre".

Ved et familietreff er han på besøk, invitert av min bror, igjen spør han om den hersens boken. Han sier han tror jeg har godt av å lese den.  Et familiemedlem røper at jeg er gravid, og han sier ikke gratulerer. Men senere samme kveld når jeg sier "Shitt jeg har glemt å svare xxx" så sier han "du kan jo bare skylde på graviditeten da". Det betyr at han har fått det med seg, men ikke gratulert. Det plager meg av en eller annen grunn.

Les boken. Vet du hva den handler om? Dette virker som en person som faktisk prøver å se deg og som kanskje forsøker å hjelpe deg på et vis. Når det gjelder graviditeten så kan det jo hende han synes det var en dum ide (han forstår vel dere sliter i forholdet?)? 

Tilfeldigheter skal ha det til at han må hjelpe meg under koronakrisen og ta noen vakter. Det er så godt å jobbe med han, vi snakker så mye og jeg føler det er gøy å være rundt han. Han spør hvordan det går med magen, så sier jeg bare enkelt så som så og gir indikasjon på at jeg ikke har lyst til å snakke om det. En dag inviterer jeg på foodora, maten kommer sent og vi sitter til etter arbeidstid. Snakker om felles interesser. Jeg kjører han hjem, og i det han skal av får jeg en telefon på høyttaler av mannen min.. jeg føler meg grusom. Han spør forøvrig 3 ganger om jeg skal jobbe dagen etter og jeg svarer nei, men en liten sannsynlighet for at jeg kommer kanskje. Problemet er at han sikkert ikke har noen mening og bare ønsker forutsigbarhet/for å planlegge dagen etter, men for meg som har følelser så overtolker jeg selvfølgelig hver minste ting. likt som jeg overtolket boken. Neste dag insisterer han på at han nå må invitere tilbake og skal bestille foodora. Jeg sier nei, jeg ikke er sulten men han insisterer og velger en rett jeg ikke har smakt før, for hallo jeg må jo prøve noe nytt "dette blir bra". Igjen hyggelig stund som jeg ikke har med mannen min. Han er typen "samma det, velg noe" og nekter å vurdere/gjøre det til litt mer enn bare å bestille mat for å mette magen.

Også til alt det ekstra han gjør, han ser at det trengs å rydde i en bod i lokalet, og sier si fra en dag det passer og bestill bil så hjelper jeg til med å kaste, det må ryddes her. Jeg overtolker, hvorfor har ikke min mann bydd på dette? Min mann vet like godt at det er et rot som må ryddes i. Eller som at jeg må få hengt opp en nøkkelboks utenfor lokalet, og han skriver "Jeg jobber om en uke, men hvis jeg får tid kan jeg jogge innom på dagtid før det og montere på nøkkelboksen, men da er vel ikke du der?" han spør sikkert helt naturlig, men jeg overtolker og tenker hvorfor er det viktig at jeg er der? Det er jo alltids noen i lokalet og du vet også hvor nøkkelboksen skal stå? Evt. kunne vi ha facetimet og jeg forklart hvor den skal stå. Men igjen.. dette gjør ting med hodet mitt som jeg må få en avklaring/slutt på.

Litt vanskelig å tolke kanskje. Han kan jo være interessert. Samtidig, hvis han kjenner din mann, og han har problemer (vet ikke hvordan problemer?) så kan det hende han oppriktig vil hjelpe. Hvis din mann f.eks er deprimert er det vanskelig å ha ork til å gjøre ting. Kanskje denne kompisen ser det og prøver å hjelpe. 

I bilen satte jeg på radiomusikk og sa denne kanalen hører jeg på i flere timer ila en uke, jeg kan alle sangene der. Og da spør han "hva med podcaster?" "nei, har ikke gitt podcaster noen sjanse enda". "hva liker du? fortell, jeg hører på så mange, så kan jeg sende deg anbefalingene mine". 

Han snakket med en kunde om aksjer, og sa hørte du det? "aksjen xxx burde du kjøpe, men ikke i dag det er fredag. jeg kan minne deg på det på mandag".

Han skulle tippe på eurojackpot og sa at jeg skulle velge 3 tall og han 2 tall. Jeg sa jeg ikke gambler og ikke vil være med "jodaa kom igjen. velg" "nope" "jo" og sånn gikk dansen til jeg slutt valgte 2 tall. "Nei, du skal velge 3... kom igjen" med et glis om munnen.

Jeg skal ta toget til hytta hvor mannen min venter på meg. Jeg er irritert fordi jeg ikke får kjøre bil da den ene sensoren er blitt ødelagt (som om gamle biler hadde sensorer, så hvorfor er det så viktig at den MÅ fungere nå) og fordi jeg er knapp med tid og må løpe til toget. Jeg stresser meg gjennom gjøremålene, og et av gjøremålene tenkte jeg skulle være å levere tilbake boken som ikke er bladd i engang og si "takk, men sorry" og forklart at det var kjempehyggelig men at jeg ikke kan ta den i mot da den betyr med en det den var ment som. Jeg kjemper mot klokken og det tar seg ikke gjøre.

En kombinasjon av

* Sint over at mannen min sier jeg ikke kan kjøre i dette været (mye snø og glatt vei, forøvrig derfor sensoren ble ødelagt - bilen bumbet bort i autovernet)
* Trist for at jeg ikke fikk gikk tilbake boken og sagt det jeg følte om boken,
* stresset fordi jeg har noen minutter på å rekke toget.

Og sier hadet. etter et par timer veksler vi noen melding vedr. jobb. Jeg dytter inn en "sorry for at jeg ble et stressvrak, blir så sur over å ikke få bestemme om å kjøre selv eller ikke" så tikker det inn "det går fint, hvordan går togturen?". Tar bildet av boken han ved 3 anledninger har spurt om jeg har lest og skriver "togturen går bra, tok med denne da" og legger ved et bilde av boken. Han skriver "se der ja, kult. fått lest noe i den?" men jeg velger å ikke svare på meldingen fordi jeg heller svarer på meldingen over som er jobbrelatert og da blir liksom denne meldingen litt borte/"glemt".

Han begynner i ny jobb på nyåret og skal derfor søke boliglån om en 3-6 måneders tid. Vi har avtalt at jeg skal hjelpe han med å finne beste bank å ha lån i og litt diverse fordi jeg kan litt om dette da jeg eier 2 eiendommer og driver 2 bedrifter. Men jeg vil bare glemme han, fordi jeg vet det aldri vil bli oss uansett. Herregud, "oss", bare det i seg selv sier hvor mye på bærtur jeg er, det er jo ingen "oss" og har aldri vært. Men jeg klarer ikke å lese en bok gitt i gave, for den handler om "å gå", altså ikke fra ekteskapet, men gå i hverdagen, nyte dagen, nyte det rundt oss. Ikke ta korteste alternativ, ikke kjøre med bil overalt og misse hva verden har å by på. På toget leste jeg de første 40 sidene, og jeg ble faktisk motivert til å gå litt mer, ta meg turer. Han spør ofte om jeg har tatt noen turer i det siste, for han mener jeg har godt av å gå turer og klarne tankene.

Men jeg vil ikke bli motivert/lære av en bok som minner meg om han, han vil jo da aldri bli borte. Jeg har biter negler hele livet og prøvd alle triks i verden. i sommer snakket vi om det og han kom en et magasin hvor det stod om å bryte vaner, det tar 66 dager å bryte en vane. les den. jeg gjorde det, og nå biter jeg ikke negler lenger, etter et helt liv med mislykket forsøk på alt av plaster rundt fingrene, neglelakk med ekkel smak +++. Men nå tenker jeg jo at det er han som har fått meg til å slutte å bite negler. Og pine meg selv å håpe på en melding om en melding om en aksje som er interessant, eller en melding hvor han skal fikse nøkkelboksen, en melding om en abefaling av podcaster, en melding om hjelp av boliglån. Jeg vil ikke vente for det er det jeg gjør, jeg håper og venter.

Jeg har slettet nummeret hans slik at når det tikker inn en melding vil ikke navnet hans lyse opp, det hjelper faktisk å ikke se navnet hans. Vil virkelig sende han en melding og bare si det, "beklager, men jeg takler ikke at vi skal ha noe mer kontakt, fordi du bare mener godt, men jeg sliter og derfor betyr alt du sier og gjør mer enn det er ment som" ikke akkurat sånn, heller noe ala:

"På toget løy jeg, jeg tok ikke med boken fordi jeg skulle lese den. Tok den egentlig med for å levere den tilbake, men tiden ble knapp og jeg rakk det ikke. Grunnen til at jeg ikke har fått lese den til nå er rett og slett fordi jeg synes det er vanskelig å lese den, har prøvd flere ganger siden sommer, men den betyr mer enn det boken var ment som. Gave er ikke noe jeg ofte får, så når jeg først fikk en av deg så betydde den plutselig så mye mer for meg. Du er så altfor snill, og det sliter på meg. Det var jo jeg tok jo opp kontakten igjen fordi som du vet slet broren min, og takk for at du stilte opp, igjen viser det bare hvor herlig du er. Men skulle ønske jeg ikke gjorde det likevel fordi etter å ha vært rundt deg er det 100x verre å være rundt (mannen min). Jeg vil ikke lese boken fordi jeg ikke vil lære av deg, jeg har fått lest de første sidene og er allerede inspirert til å gå mer ute i naturen, men da vil jeg ikke bli minnet på deg. Du tilbyr deg å rydde i boden, du tilbyr deg å jogge opp for å montere nøkkelskapet. Du kom jo og ordnet med det tekniske når hele systemet kortsluttet tidligere i år, helt på eget initiativ. Du mener bare godt og vil bare hjelpe fordi du er hjelpsom og snill, men for meg som ikke er vandt med dette som har en mann som burde kunne gjort disse tingene, så blir det for mye for meg og følelsene mine er urealistiske. Jeg synes verdiene dine er så fine og skulle ønske jeg hadde noen som deg, men jeg vil ikke gå rundt å tenke på deg noe jeg dessverre gjør. Denne meldingen er superklein å sende, jeg kan ikke tenke meg hvor enda klein den er å få. Heldigvis er det ikke noe å svare, du har ikke gjort noe galt, det er meg det er noe galt med. Jeg bare følte for å skrive så jeg kan slutte å vente på en podcast anbefaling som du skulle sende, men som du ikke har sendt enda HAHA, lov å glemme - men nå slipper jeg i hvert fall å vente. Jeg er vanligvis som deg, svarer sent på meldinger, men nå tar jeg meg selv i å sjekke mobilen oftere, og det er ikke riktig. (min bror) er råflink med boliglån, bare spør han når tiden er inne, han vil garantert hjelpe deg, jeg bruker uansett bank-kontakten hans når jeg trenger en bankrådgiver og hvis det skulle være noe annet frem i tiden så er det bare å sende en melding, er ikke kleint mellom oss er bare jeg som ikke eier sosiale antenner. Skjønner nå hvorfor jeg bare har 2 nære venner 🙈".

Tror det bare er ønsketenkning at jeg skal sende en melding, passer seg jo ikke at jeg gjør det, han skal jo jobbe på fredag og lørdag, og da blir det litt jobb-meldinger da. Men etter denne helgen som kommer skal han ikke lenger jobbe fordi da er det nytt år og han begynner i ny spennende jobb. Men kan jeg sende NOE av dette? før eller etter denne jobbhelgen? Hvis jeg sender før han skal jobbe blir det negative at han kan føle jeg ikke vil at han skal jobbe, men det positive er jo at det vil bli litt jobb-meldinger da dette er et must i arbeidet vårt. Sender jeg det etter kan det bli litt sånn, du ventet til jeg hjalp deg ferdig for så å sende melding? Uansett er dette noe man kan sende? noe av det? Jeg har virkelig ikke sosiale antenner, har vært borte fra menneskeheten/sosiale livet i 100 år føler jeg.. Men ærlig så er det også en del av meg som vil at han skal vite, føler han fortjener å vite det, vite at han er helt superduper.  

Sånn helt på tampen er han 3 år eldre enn meg og vi er rett under og rett over 30.

Vet ikke helt om melding er lurt. Du kan faktisk ødelegge et bra forhold (hvis han ikke tenker i same baner som deg). Han skal begynne et nytt sted og da er det naturlig med litt mindre kontakt. Du kan heller begynne med å ikke svare på alle meldingene, eller være kortfattet, virke litt mer opptatt osv. Så går det seg kanskje til. Jeg hadde i alle fall vært dritflau om jeg hadde ymtet frempå at vi ikke kan ha kontakt fordi det blir "feil" siden jeg har mann. Utrolig flaut om han ikke tenker det samme da. 

 

Anonymkode: 00ab1...87f

 

Anonymkode: 6ab35...de9

[AnonymBruker]

Jeg skumleste igjennom, og altså.. Hvorfor føler du at du må si noe til denne mannen? Sånn helt oppriktig. På grunn av boka? 😅 For slapp helt av, han kommer ikke til å tenke på den i evigtid. 

Og okey, du har kanskje en crush på fyren. Har han gitt inntrykk for at han har en greie for deg? 

Jeg tror egentlig du bruker denne bok-greia som et påskudd for å sjekke hvor landet ligger hos han, i håp om noe mer. Og det er ganske respektløst overfor din mann, ditt barn OG ditt kommende barn. Så nei, ingen melding til den andre fyren. Fiks opp i ekteskapet ditt heller ❤️

Og når det er sagt, så håper jeg du har pyntet mye på ting du har skrevet - for det er lett for venner og bekjente av deg å kjenne deg igjen utifra ALLE (!) detaljene 😅

Anonymkode: d5dc3...2ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skumleste igjennom, og altså.. Hvorfor føler du at du må si noe til denne mannen? Sånn helt oppriktig. På grunn av boka? 😅 For slapp helt av, han kommer ikke til å tenke på den i evigtid. 

Og okey, du har kanskje en crush på fyren. Har han gitt inntrykk for at han har en greie for deg? 

Jeg tror egentlig du bruker denne bok-greia som et påskudd for å sjekke hvor landet ligger hos han, i håp om noe mer. Og det er ganske respektløst overfor din mann, ditt barn OG ditt kommende barn. Så nei, ingen melding til den andre fyren. Fiks opp i ekteskapet ditt heller ❤️

Og når det er sagt, så håper jeg du har pyntet mye på ting du har skrevet - for det er lett for venner og bekjente av deg å kjenne deg igjen utifra ALLE (!) detaljene 😅

Anonymkode: d5dc3...2ac

...og kort oppsummert for dere som ikke orker å lese innlegget:

Dama har vært gift med mannen i 30 år. De har barn og venter et til. De har noen ekteskapsproblemer (?). Hun har en kollega som hun har hatt et fint profesjonelt forhold til, privat og på jobb. Han er og en familievern. Kollegaen er fantastisk på alle måter, og han har alt hun savner i mannen sin. Han har gitt henne en bok, men hun vil ikke lese den for han kollegaen betyr alt for mye for henne. Og hun lurer da på om hun skal sende en melding å forklare (ut i det vide) om hvorfor hun ikke kan lese boka. Og om hun skal skrive den nå før han slutter eller etter han slutter. For han har sin siste arbeidsdag snart. 

Sånn. 

Anonymkode: d5dc3...2ac

[Frøkenragnhild]

jeg har lest alt, og det går helt fint å lese alt. virker som om du står i ei knipe bare du kan selv komme deg ut av. kan jeg foreslå att du avventer med meldingen. skriv dagbok 1 måned eller 2 så du har ett sted å tømme følelsene dine. der slipper du også kritikken du kan møte av andre. dagbok gir rom for refleksjon, og du kan også lese tilbake i tid, kanskje vil du få ett annet perspektiv på det. uansett er det ditt liv, du velger, men vær sikker på valget du tar. ønsker deg ihvertfall lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Anonymkode: 6ab35...de9

Tusen takk for alle kommentarene og for at du tok deg tid til å svare, veldig nyttig! klem

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skumleste igjennom, og altså.. Hvorfor føler du at du må si noe til denne mannen? Sånn helt oppriktig. På grunn av boka? 😅 For slapp helt av, han kommer ikke til å tenke på den i evigtid. 

Og okey, du har kanskje en crush på fyren. Har han gitt inntrykk for at han har en greie for deg? 

Jeg tror egentlig du bruker denne bok-greia som et påskudd for å sjekke hvor landet ligger hos han, i håp om noe mer. Og det er ganske respektløst overfor din mann, ditt barn OG ditt kommende barn. Så nei, ingen melding til den andre fyren. Fiks opp i ekteskapet ditt heller ❤️

Og når det er sagt, så håper jeg du har pyntet mye på ting du har skrevet - for det er lett for venner og bekjente av deg å kjenne deg igjen utifra ALLE (!) detaljene 😅

Anonymkode: d5dc3...2ac

Joa, noe er forandret 😉 Takk for svar, boken ble veldig i fokus ser jeg nå, opsi. Men grunnen er jo fordi jeg rett og slett ikke vil ha mer kontakt fordi som du sier, jeg har sikkert en skjult crush. Om han har gitt inntrykk for at han har en greie? Det er det jeg selv ikke klarer å tolke, og derav det irriterende lange innlegget. Takk for svar du!

Anonymkode: 00ab1...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for alle kommentarene og for at du tok deg tid til å svare, veldig nyttig! klem

Joa, noe er forandret 😉 Takk for svar, boken ble veldig i fokus ser jeg nå, opsi. Men grunnen er jo fordi jeg rett og slett ikke vil ha mer kontakt fordi som du sier, jeg har sikkert en skjult crush. Om han har gitt inntrykk for at han har en greie? Det er det jeg selv ikke klarer å tolke, og derav det irriterende lange innlegget. Takk for svar du!

Anonymkode: 00ab1...87f

Jeg har gått på den Kvinneguide-smellen selv, der en detalj ble større enn den egentlig var. Men vil du vite hva han tenker og føler da? 😊 Og kanskje du skal snakke med mannen din om det? 

Altså, kanskje du skal tenke på at det han slutter er en litt blessing in disguise. For da kan du fokusere helt og holdent på hva som har gått galt i ekteskapet ditt. 10 år er lenge, så det er klart det kommer en liten fartsdump på veien. Men ikke kast det vekk før du har sortert alle tankene dine! 😊

Anonymkode: d5dc3...2ac

[AnonymBruker]

Jeg leste hele innlegget ditt TS, og det jeg sitter igjen med er inntrykk av noen som er dønn ulykkelig, og som ønsker å bli «reddet». 

Du sier at du er gift på tiende året, er under tretti, ble mor som 22-åring, og har et barn på under fem år. Dette kan vel ikke stemme (da er du i så fall 26 år og ble gift som 16-åring?!), men du er uansett ung, og føler deg fanget i et forhold som ikke fungerer.

Du beskriver mannen din i negative ordlag (alt fra hans manglende sexlyst, til at han ikke er opptatt av å prøve ny/spennende mat og at han ikke «lar» deg kjøre en bil der en sensor er i stykker). Det et helt tydelig at du ikke har følelser igjen for mannen din, og ønsker deg ut av forholdet. Det er også helt tydelig at du føler at denne andre mannen innehar alle de egenskapene du tenker at mannen din mangler. 

Det er likevel sånn at man ikke reparerer noe som er galt i et forhold, med å hoppe rett inn i ett nytt. Du har også barn, og er gravid. Denne andre mannen ønsker ikke, om han så skulle være forelsket i deg, å «stjele» en gravid kvinne bort fram mann og barn. 
 

Du har det ikke bra i ekteskapet ditt, og du må først prøve å ordne opp i dette, før du gjør noe annet. Ikke send noen meldinger til denne andre mannen, annet enn jobbmessige. Ikke skriv noe av alt det du har sagt til oss. Han fortjener IKKE å bli blandet inn i ditt kaotiske følelsesliv. Mest sannsynlig ser han bare på deg som en venn, og om han mot formodning har sterke følelser for deg enn det, så ønsker han ikke at du skal gå fra mann og barn for hans skyld.

Søk om hjelp fra familiekontoret for å forsøke å redde ekteskapet. Om dette ikke fungerer (eller du og mannen ikke vil kjempe), så avslutter du ekteskapet. Samarbeid så godt dere kan om barna.
 

Alt dette gjør du helt uten å blande inn den andre mannen. Han skal ikke sitte med skyldfølelse for at du blir skilt, fordi du er forelsket i ham (enten han føler det samme for deg eller ikke).

Først når du eventuelt er fri, og har landet i hverdagen, kan du ta opp igjen kontakten med den andre mannen. Da slipper du at en eventuell kontakt mellom dere blir «smusset til» av at dere hadde en affære/du gikk fra mannen din for å være med ham. 

Anonymkode: 1b628...b96

[Hippogriff]

Jeg tenker det ikke er lurt å sende ham noen melding nå. Han er en familievenn, en ansatt og en person du må påregne å treffe igjen mange ganger. Du vil ikke ha noe hengende i lufta mellom dere, og det er det du oppnår med å sende meldingen.

Syns også det virker som at du overfortolker ham ganske mye, og det bør du prøve å slutte med for din egen del. Vanskelig, jeg vet, men dette suger nødvendigvis krefter fra deg.

Å få en crush i løpet av et langt ekteskap er sant å si noe man må regne med. Og som man må prøve å takle med ro og verdighet.

Når barnet er født og familien og du selv er kommet mer i orden igjen etter familieforøkelsen (når barnet er omtrent ett år?), bør du og mannen din begynne å jobbe med ekteskapet, enten med mål om å redde det eller å avvikle det. Å ta slike beslutninger før (tidligst) den tid tror jeg er direkte uklokt.

I mellomtiden kan du forsøke å ha noen gode samtaler med mannen din om livet deres sammen. Åpent og spørrende. «Hva liker du med livet vårt sammen? Hva kunne gjort det bedre for deg? Hvordan kan JEG gjøre det bedre for deg? For min del så ville jeg gjerne hatt mer av XXX og YYY.» En sånn dialog er aldri bortkastet uavhengig av utfallet her.

Skjønner jeg ga et kjedelig og satt svar her. Men om du ønsker å få denne mannen på avstand så er det ganske enkelt «just do it» og uten å lage noe oppstyr rundt det. Det er nå mitt råd i alle fall. 

[SoWhat?]

Her virker det som om du har lagt veldig mye i alt denne vennen til broren din sier og gjør. Nå vet jeg jo ikke om han likte deg mer enn som god kollega/bekjent, men jeg kan ikke tolke noe dithen egentlig?

Jeg syns ikke at du skal sende den meld. Du virker litt dramatisk for å si det pent, det blir litt voldsomt. Og nå slutter han snart, så du slipper jo å ha særlig kontakt. Det virker som om du vil at han skal vite hva du tenker, men hvorfor? Hva vil du oppnå?  Du er jo gravid med nr 2 med mannen din. Tror det er best om du legger bort dette? 

[AnonymBruker]

Hei du. Nei, dette er ikke noe du kan sende. Det du egentlig har behov for å si, er at du har noen følelser for ham og sender du så lange meldinger, så kunne du egentlig like gjerne skrevet «jeg er drittforelska i deg». For det skinner gjennom, ettersom du forklarer han så mye om boka osv. Ønsker du å meddele dine følelser bør du skrive det helt kort; «jeg tenker på deg litt mer enn jeg burde, jeg sliter». Ikke noe om at du burde kutte kontakt ol.for om det var det du ville si, så hadde du ikke sagt det men gjort det.

Mitt råd er å GJØRE nettopp det, kutte kontakten. Du er ikke fornøyd i forholdet og har et barn på vei. Du bør avslutte forholdet og etablere deg på nytt alene og i din nye situasjon med barna før du kaster deg ut i noe nytt. 

Anonymkode: a973b...fba